På grensen til sosial angst?

[Gjest engsteligpåheltid]

Jeg er en gutt på 22 år. Jeg er av natur en meget følsom, sjenert og bekymringsfyll person. Foreldrene mine skiltes da jeg var 2 og flyttet med mamma langt vekk fra resten av familien. Jeg ble automatisk veldig knyttet til mamma fordi det var den eneste tryggheten jeg hadde der. Jeg ville ofte ikke i barnehagen fordi jeg generelt kviet meg for å være steder uten mamma. Jeg tror kombinasjonen av personligheten min, og hvordan forholdene var i barndomstiden min, har vært med på å skape en del problemer og hemninger for meg senere.

Da jeg bodde hos mamma, besøkte jeg pappa og resten av familien i Oslo ca hver tredje uke, noe jeg alltid så fram til. Jeg følte egentlig ikke at skilsmissen var noe negativt, fordi jeg alltid gledet meg til å komme på besøk eller hjem igjen. Da jeg begynte på ungdomsskolen flyttet jeg til pappa i Oslo. Jeg var fryktelig nervøs da jeg startet på skolen, uten å kjenne noen. De første ukene var veldig vanskelige, men som vanlig gikk det greit og det var jo ikke så skummelt som jeg så for meg.

Jeg har alltid vært godt likt og populær både på skolemiljøet og i andre fritids miljøer. Likevel har jeg hatt mange problemer som har hindret meg sosialt. Jeg har vært meget sjenert ovenfor jenter og generelt hatt veldig få jente venner. Jeg misunnet alltid de som hadde mange jente venner og skulle ønske jeg hadde det selv. Jeg hadde mange kompiser som likte å være sammen med meg, men på videregående begynte jeg å bli veldig lei av å bare "henge med gutta".

Jeg møtte en jente som jeg falt for, og hun var, om mulig, enda mer forelsket i meg. Vi ble sammen og hadde et over 3 år langt forhold som var kjempeherlig. Vi hadde det utrolig fint sammen og jeg var lykkelig. Jeg prioriterte bare henne, og ble mindre og mindre sosial, fordi det var det som føltes riktig for meg. Jeg merket at vennene mine begynte å bli irriterte og lei av at jeg plutselig var helt tøffel og ikke hadde tid til dem, men jeg mente at om de var ordentlig gode venner, burde de unne meg den lykken de så jeg hadde. Det var jo ikke det at jeg aldri var sammen med venner, men det ble jo naturlig nok mye mindre.

Hun er en mye mer utagerende person og liker å være sosial, jeg har alltid vært åpen mot henne om mine sosiale hemninger, i den grad det kan kalles det. Hun var vært forståelsesfull og jeg har alltid kunnet snakke med henne om problemene. Jeg fikk bedre selvtillit etter jeg ble sammen med henne, men jeg ble samtidig veldig avhengig av henne for å ha det bra selv. Hun var mitt sosiale støtteben som gjorde at alle sosiale sammenhenger ble mye enklere å takle.

Nå er jeg alene igjen og ting føles ganske håpløst. Vi har vært litt fram og tilbake men vi har blitt enige om at siden vi begge har vært såpass avhengige av hverandre så lenge, har vi godt av å lære oss å stå på egne ben og ha det bra med oss selv. Jeg er en veldig sjalu person og bare tanken på at hun skal dele ”våre” ting med andre er ren tortur. Jeg føler jeg må finne på noe hele tiden for å ikke bare sitte og kverne rundt de samme ekle tankene. Dette er vel ganske normalt, men jeg føler det er ekstra vanskelig for meg fordi jeg ikke er en sosial initiativtager. Jeg vet ikke om det er det, men det føles som jeg har en viss grad av sosial angst. Jeg kan være nervøs for den minste ting og sliter også med mye stress symptomer. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er sånn, fordi jeg har egentlig ingen grunn til det med tanke på alle mine gode egenskaper. Jeg er veldig sympatisk og omtenksom og er flink til å lese andre mennesker og sette meg inn i deres situasjon. Det er jo positivt, men det er i overkant mye at det blir en hindring isteden. Det at jeg kan lese andre mennesker gjør at jeg er veldig opptatt av å fremstå så bra som mulig selv, og vil ikke være i veien for andre eller si noe som kan virke støtende. Med andre ord kan man si at jeg vet godt hvordan jeg ikke vil fremstå, men jeg klarer samtidig heller ikke å fremstå som den jeg er/vil. Det varierer litt fra gang til gang, noen ganger føler jeg at ting går bra, men ofte ikke i det hele tatt. Da tar jeg det bare som en bekreftelse på at jeg ikke får det til. Jeg klarer likevel ofte å skjule det, og det er ikke alle som oppfatter meg som sjenert, men de er slitsomt for meg uansett. Dette mønsteret går igjen hele tiden og det ender med at jeg mister lysten på å være sosial og graver meg mer og mer ned. Likevel har jeg på en måte lyst til å ha lyst, men jeg kan jo ikke gjøre noe med hvordan jeg føler.

Hva gjør jeg? Jeg har vært klar over dette i mange år nå, og har tenkt at dette er noe jeg vokser av meg etter hvert som jeg bare får mer erfaring. Men jeg føler ikke at det går riktig vei, snarere tvert i mot. Særlig nå etter bruddet med kjæresten, føler jeg meg veldig nede. Jeg har lyst til å møte nye mennesker, men jeg finner ikke noen naturlig måte å gjøre det på. Det må i så fall bli å møte andre gjennom egne venner, men nå har jeg ikke så mange av dem lenger heller. Jeg vurderer å gå til psykolog for å prøve å få orden på ting. Jeg tror dette sitter ganske dypt og kanskje det er ting i underbevisstheten min jeg ikke er klar over. Hvis noen her kan komme med råd, setter jeg pris på det.

[Gjest Magna]

Jeg kan godt tenke meg at du kunne ha behov for noen å snakke med. Ikke fordi du har store problemer, men for å få få en klarhet ift. deg selv og din identitet.

Jeg leser av ditt innlegg følgende spørsmål: Hvem er jeg, hva skal jeg fremover og hvordan skal jeg være ift. andre mennesker. Det er ganske vanlig i din alder.

Du har en stor fordel i det du skriver om deg selv at du er et positivt ungt menneske. Det er det vi tenker om oss selv som skaper den vi er.

Ikke trekk deg vekk fra andre unge på din alder. De kan være gode å ha. Sats på venneskap til kamerater. De gir ofte muligheter til andre bekjentskaper av begge kjønn les: nettverk.

Du er inne i en fase med løsrivelse fra kjæreste og kjærlighetssorg. Bruk tid og være litt alene og finn deg selv før du etablerer et nytt kjæresteforhold.

Jeg er helt sikker på at du finner ut av ting. Snakk med noen. Hvis du studerer så er det ofte tilbud på studiesteder. Du må selv snakke med fastlegen din hvis du føler at du trenger psykolog for å rydde opp litt. Det er verdt det hvis du føler det slik.

Det er en god investering for fremtiden.

Beste hilsen fra:

[Gjest engsteligpåheltid]

Jeg kan godt tenke meg at du kunne ha behov for noen å snakke med. Ikke fordi du har store problemer, men for å få få en klarhet ift. deg selv og din identitet.

Jeg leser av ditt innlegg følgende spørsmål: Hvem er jeg, hva skal jeg fremover og hvordan skal jeg være ift. andre mennesker. Det er ganske vanlig i din alder.

Du har en stor fordel i det du skriver om deg selv at du er et positivt ungt menneske. Det er det vi tenker om oss selv som skaper den vi er.

Ikke trekk deg vekk fra andre unge på din alder. De kan være gode å ha. Sats på venneskap til kamerater. De gir ofte muligheter til andre bekjentskaper av begge kjønn les: nettverk.

Du er inne i en fase med løsrivelse fra kjæreste og kjærlighetssorg. Bruk tid og være litt alene og finn deg selv før du etablerer et nytt kjæresteforhold.

Jeg er helt sikker på at du finner ut av ting. Snakk med noen. Hvis du studerer så er det ofte tilbud på studiesteder. Du må selv snakke med fastlegen din hvis du føler at du trenger psykolog for å rydde opp litt. Det er verdt det hvis du føler det slik.

Det er en god investering for fremtiden.

Beste hilsen fra:

Takk for en fin tilbakemelding

Skal snakke med fastlegen og høre hva hun sier. Jeg har et veldig åpent forhold til begge foreldrene mine og det betyr mye for meg at jeg kan snakke med de om slike ting. Men det er riktig som du sier at jeg trenger noen utenforstående å snakke med for å prøve å få litt orden på ting.

Takk igjen

[Gjest Magna]

Takk for en fin tilbakemelding

Skal snakke med fastlegen og høre hva hun sier. Jeg har et veldig åpent forhold til begge foreldrene mine og det betyr mye for meg at jeg kan snakke med de om slike ting. Men det er riktig som du sier at jeg trenger noen utenforstående å snakke med for å prøve å få litt orden på ting.

Takk igjen

Jeg har stor tro på at du klarer deg bra fremover. Igjen vil jeg minne deg på den positive måten din å skive på.

Vær positiv og finn løsninger og du vil klare deg bra i livet ditt.

Jeg er veldig glad for å kunne bidra med noen råd noen ganger.

Ha det bra.