kaos i hodet, hva er best å gjøre

[Gjest fullstendig lammet]

Har ikke hatt sjangs til å fokusere på doktorgraden i dag. Er konstant på gråten, og har lett etter jobb-annonser. Men så fort jeg ser en vil jeg bare grine, for jeg vil ikke flytte herifra.

Jeg vet det ennå er tidlige dager, men klarer ikke å sitte stille. Klarer ikke å ikke gjøre noe aktivt for å komme meg fortest mulig ut av gjørma. Jeg skjønner at for samboeren min finnes det ikke et fnugg av å forandre mening, og begynner å unngå meg mest mulig nå. Sikkert for å slippe å se meg grine.

Sovetabeletter funker ikke, og jeg har ligget og vridd meg i senga i hele natt, og hørt på ham snorke. Er det bedre å få ham til å flytte ut?

Og så er jeg så i tvil på hva jeg skal gjøre med hunden. Klarer ikke tanken på å dra fra henne. Vil ta henne med meg. Men er det noe lurt?

[songbirdy]

Stakkars deg, du har det ikke lett nå. Jeg syns det er skikkelig stygt gjort av han å gjøre det slutt så tett opp i avslutningen av din doktorgrad. Du har fått hodet fullt av helt andre ting enn det du bør fokusere på nå! Han kunne godt ha ventet til du var ferdig, uten tvil!

Jeg vet ikke hva som er best for deg akkurat nå. Umiddelbart ville jeg sagt at han burde flytte ut. Men kanskje det gjør deg like vondt å se den tomme senga, klesskapet osv, enn å se han der, utilgjengelig og lukket?

De store spørsmålene som hund, bosted, jobb må vente akkurat nå! Vet ikke hvor mye du har igjen på doktorgraden før du er ferdig/må levere, men det er faktisk det viktigste i ditt liv nå. Utrolig tøft midt oppi en krise, men også utrolig kjipt hvis det skal gå i dass når du er så nærme målet!

Som en sa her tidligere; sett deg konkrete mål for hver dag; stå opp, frokost, tur med hunden, og hva du nå enn gjør av faste rutiner. Skriv det ned på et ark om du må, og kryss av når du har gjort oppgavene. Sett realistiske mål, men push deg selv slik at du blir ferdig med skolen. Etterpå har du tid til å la humla suse og dra dyna over hodet (selv om det er det du hadde hatt behov for nå, så kan du på en måte ikke det).

Dersom du bare ikke KLARER å ta deg i nakkeskinnet og dra deg opp selv, så hør med en venninne eller 3. Allier deg med de som faktisk bryr seg om ditt ve og vel. Som hjelper deg opp og ut, og igang. Få dem til å komme på morgenen og sitt med kaffekoppen 30 min før dagen starter. At samboeren din bare har droppet denne bomben i fanget på deg på det minst passelige tidspunktet for deg, og i tillegg ikke orker å se på deg gråte, syns jeg er hjerterått. Jeg syns du skal vende deg til noen som kan gi deg den omsorgen du trenger akkurat nå, og den finner du i gode venner.

I værste fall, omdu ikke klarer å gjennomføre doktorgraden nå, eller resultatet blir veldig forringet pga alt som har skjedd, så er det ikke verdens undergang å utsette det vel? Vet ikke hvordan slike ting fungerer, men vil tro at det er mulig å ta når det "passer deg", og mulig å komme tilbake til senere.

Jeg håper det løser seg for deg nå. Jeg skjønner at du er i en veldig presset situasjon og at dette overvelder deg fullstendig. Men husk at pga alt presset, og situasjonen du er i (utlandet, jobb osv) kanskje forsterker krisefølelsen. Når du får litt avstand til det hele vil du nok se på det med litt andre briller.

Ønsker deg masse lykke til med alt og sender deg masse styrke og varme tanker! Klem fra

[sant å si]

Kan du ikke flytte ut selv? Hvis det har med eierforhold av boligen å gjøre, så får du be han om å ta konsekvensen og komme seg ut (hvis du eier boligen), flytte ut selv (hvis han eier) eller gå i gang med å selge, dele, si opp leieforholdet eller hva.

Når du er så nedkjørt som nå, så kommer du ihvertfall ingen vei når du skal sitte der om dagen og lure på hvor han er (eller være misunnelig/ulykkelig/sjalu på hvor han er og hva han gjør) - og ligge hele natten og være deg bevisst at han er der.

Kom deg opp, jente! Du kommer til å klare deg fint. Tusenvis har opplevd det samme før og klart seg utmerket. Og mange, mange har hatt det akkurat slik du har det nå - og ikke klart å forstå hvordan de skulle komme videre.

Brett opp ermene, gjør deg hard og kom i gang med studieinnspurt og det hele. Resten av livet ditt venter like rundt svingen!

[Mary Poppins]

Skjønner at du sliter og det er kjempesynd at han måtte gjøre dette så tett opp i avsluttningen på doktorgraden din. Men tenk at han IKKE skal hindre deg i å fullføre!!! Det får han bare ikke lov til!!

Men en ting jeg reagerte på - det hjelper ihvertfal ikke deg at dere fortsatt deler samme tak og sover i samme seng(?). Da kommer du ingen vei desverre. Kan du ikke be han flytte til foreldrene sine en periode? siden de bor i samme by som dere etter hva jeg har forstått..?

Huff jeg har så vondt av deg:-( *klem*

[Gjest jajamensan]

Kan du ikke flytte ut selv? Hvis det har med eierforhold av boligen å gjøre, så får du be han om å ta konsekvensen og komme seg ut (hvis du eier boligen), flytte ut selv (hvis han eier) eller gå i gang med å selge, dele, si opp leieforholdet eller hva.

Når du er så nedkjørt som nå, så kommer du ihvertfall ingen vei når du skal sitte der om dagen og lure på hvor han er (eller være misunnelig/ulykkelig/sjalu på hvor han er og hva han gjør) - og ligge hele natten og være deg bevisst at han er der.

Kom deg opp, jente! Du kommer til å klare deg fint. Tusenvis har opplevd det samme før og klart seg utmerket. Og mange, mange har hatt det akkurat slik du har det nå - og ikke klart å forstå hvordan de skulle komme videre.

Brett opp ermene, gjør deg hard og kom i gang med studieinnspurt og det hele. Resten av livet ditt venter like rundt svingen!

Veldig bra skrevet!

[Gjest fullstendig lammet]

Skjønner at du sliter og det er kjempesynd at han måtte gjøre dette så tett opp i avsluttningen på doktorgraden din. Men tenk at han IKKE skal hindre deg i å fullføre!!! Det får han bare ikke lov til!!

Men en ting jeg reagerte på - det hjelper ihvertfal ikke deg at dere fortsatt deler samme tak og sover i samme seng(?). Da kommer du ingen vei desverre. Kan du ikke be han flytte til foreldrene sine en periode? siden de bor i samme by som dere etter hva jeg har forstått..?

Huff jeg har så vondt av deg:-( *klem*

Jo, jeg kan be ham om å flytte. Men da må han ta med seg hunden, for jeg er fullt opptatt med studiene, og må kanskje jobbe lange kvelder. Da vil jeg faktisk ha ham hjemme.

Jeg vet ikke. Jeg har iallefall funnet ut hvor gode venner jeg har. Alle rundt meg er der for meg, og støtter meg, og det føles egentlig godt.

Og nå kjenner jeg at jeg begynner å bli ferdig utgrått. Jeg kollapser iallefall ikke mer i storhulking.

Men, jeg har så lyst å bli forbannet. Forbannet på ham, og kanskje klare å prosessere dette bedre. Men jeg er ennå i sorg. Klarer ikke å bli sint. Skulle ønske jeg kunne se alle hans feil, se hva som var galt i forholdet, og slippe å ønske ham tilbake.

[Gjest fullstendig lammet]

Kan du ikke flytte ut selv? Hvis det har med eierforhold av boligen å gjøre, så får du be han om å ta konsekvensen og komme seg ut (hvis du eier boligen), flytte ut selv (hvis han eier) eller gå i gang med å selge, dele, si opp leieforholdet eller hva.

Når du er så nedkjørt som nå, så kommer du ihvertfall ingen vei når du skal sitte der om dagen og lure på hvor han er (eller være misunnelig/ulykkelig/sjalu på hvor han er og hva han gjør) - og ligge hele natten og være deg bevisst at han er der.

Kom deg opp, jente! Du kommer til å klare deg fint. Tusenvis har opplevd det samme før og klart seg utmerket. Og mange, mange har hatt det akkurat slik du har det nå - og ikke klart å forstå hvordan de skulle komme videre.

Brett opp ermene, gjør deg hard og kom i gang med studieinnspurt og det hele. Resten av livet ditt venter like rundt svingen!

"*Kan du ikke flytte ut selv? Hvis det har med eierforhold av boligen å gjøre, så får du be han om å ta konsekvensen og komme seg ut (hvis du eier boligen), flytte ut selv (hvis han eier) eller gå i gang med å selge, dele, si opp leieforholdet eller hva.*"

Vi eier likt. Jge har ikke sjangs å betale alle regninger selv, siden jeg lever på et stipend som slutter nå i mai. Ikke kan jeg flytte ut av samme grunn. Og ikke kan vi selge, for her har finans-krisa fullstending knekt boligmarkedet.

"*Kom deg opp, jente! Du kommer til å klare deg fint. Tusenvis har opplevd det samme før og klart seg utmerket. Og mange, mange har hatt det akkurat slik du har det nå - og ikke klart å forstå hvordan de skulle komme videre.*"

Ja, jeg vet. Men det er så utrolig hardt, når det er meg dette gjelder. Jeg er veldig flink i å tenke tanker som du sender meg. Brett opp armene, men jeg tror jeg ikke kan gjøre annet enn å ta tiden tile hjelp. Men jeg er bare så utålmodig. Vil være over ham nå!

[Gjest fullstendig lammet]

Stakkars deg, du har det ikke lett nå. Jeg syns det er skikkelig stygt gjort av han å gjøre det slutt så tett opp i avslutningen av din doktorgrad. Du har fått hodet fullt av helt andre ting enn det du bør fokusere på nå! Han kunne godt ha ventet til du var ferdig, uten tvil!

Jeg vet ikke hva som er best for deg akkurat nå. Umiddelbart ville jeg sagt at han burde flytte ut. Men kanskje det gjør deg like vondt å se den tomme senga, klesskapet osv, enn å se han der, utilgjengelig og lukket?

De store spørsmålene som hund, bosted, jobb må vente akkurat nå! Vet ikke hvor mye du har igjen på doktorgraden før du er ferdig/må levere, men det er faktisk det viktigste i ditt liv nå. Utrolig tøft midt oppi en krise, men også utrolig kjipt hvis det skal gå i dass når du er så nærme målet!

Som en sa her tidligere; sett deg konkrete mål for hver dag; stå opp, frokost, tur med hunden, og hva du nå enn gjør av faste rutiner. Skriv det ned på et ark om du må, og kryss av når du har gjort oppgavene. Sett realistiske mål, men push deg selv slik at du blir ferdig med skolen. Etterpå har du tid til å la humla suse og dra dyna over hodet (selv om det er det du hadde hatt behov for nå, så kan du på en måte ikke det).

Dersom du bare ikke KLARER å ta deg i nakkeskinnet og dra deg opp selv, så hør med en venninne eller 3. Allier deg med de som faktisk bryr seg om ditt ve og vel. Som hjelper deg opp og ut, og igang. Få dem til å komme på morgenen og sitt med kaffekoppen 30 min før dagen starter. At samboeren din bare har droppet denne bomben i fanget på deg på det minst passelige tidspunktet for deg, og i tillegg ikke orker å se på deg gråte, syns jeg er hjerterått. Jeg syns du skal vende deg til noen som kan gi deg den omsorgen du trenger akkurat nå, og den finner du i gode venner.

I værste fall, omdu ikke klarer å gjennomføre doktorgraden nå, eller resultatet blir veldig forringet pga alt som har skjedd, så er det ikke verdens undergang å utsette det vel? Vet ikke hvordan slike ting fungerer, men vil tro at det er mulig å ta når det "passer deg", og mulig å komme tilbake til senere.

Jeg håper det løser seg for deg nå. Jeg skjønner at du er i en veldig presset situasjon og at dette overvelder deg fullstendig. Men husk at pga alt presset, og situasjonen du er i (utlandet, jobb osv) kanskje forsterker krisefølelsen. Når du får litt avstand til det hele vil du nok se på det med litt andre briller.

Ønsker deg masse lykke til med alt og sender deg masse styrke og varme tanker! Klem fra

Takk for svar. Du sier mye fornuftig. Jeg har funnet ut at det hjelper godt å fortelle venner det, og alle støtter meg, og sier at om det er noe, så er det bare å ringe.

Jeg begynner å se en kortsiktig løsning. Og det er å bli ferdig med doktorgraden, for ikke faen om han skal ødelegge den for meg. Den er min, og bare min. Og jeg skal bli noe når jeg blir stor. Med eller uten ham.

Mmen når jeg så er ferdig med den, så vil jeg hjem til Norge, og slappe av for resten av sommeren. Pleie mine sår, få avstande, og så bli klar på hva jeg skal gjøre resten av livet.

[frk.s]

Takk for svar. Du sier mye fornuftig. Jeg har funnet ut at det hjelper godt å fortelle venner det, og alle støtter meg, og sier at om det er noe, så er det bare å ringe.

Jeg begynner å se en kortsiktig løsning. Og det er å bli ferdig med doktorgraden, for ikke faen om han skal ødelegge den for meg. Den er min, og bare min. Og jeg skal bli noe når jeg blir stor. Med eller uten ham.

Mmen når jeg så er ferdig med den, så vil jeg hjem til Norge, og slappe av for resten av sommeren. Pleie mine sår, få avstande, og så bli klar på hva jeg skal gjøre resten av livet.

Hvordan går det med deg?

[Gjest fullstendig lammet]

Hvordan går det med deg?

Hei. Akkurat nå går det langt fra bra. Jeg er helt knust, klarer ikke å sove om natten, og har gått ned 5 kg på to uker. Jeg skjelver konstant, og er på gråten hele tiden.

Nettopp bestilt meg en time til legen. Dette klarer jeg snart ikke. Jeg er et kaos av følelser, og går fra å være nesten glad og optimistisk, til langt nede på botn. Jeg er sammen med venner så mye som jeg klarer, men hver natt drømmer jeg om at han er sint på meg og snur ryggen til meg, og at jeg er helt alene i verden. Jeg våkner opp med å føle meg dyp deprimert, men utover dagen klarer jeg å se litt lyserer på livet, men ramler helt ned i dørken igjen på kvelden og natten.