Skal, skal ikke.

[Gjest melankholian]

Jeg sendte en mail til en psykolog om jeg kunne få en time. Skrev at jeg følte meg lettere deprimert meste parten av tiden, men at jeg aldri hadde vært helt nede. Jeg kunne få en time på mandag. Nå tenker jeg; jeg har gått så lenge med dette, og på en måte så er jeg også glad i melankolien min. Jeg dyrker den jo, i form av musikk. Men samtidig så føler jeg at livet virker litt tungt, og jeg synes framtiden ikke ser så lys ut.

Jeg har liksom mistet en glød et eller annet sted.

Det koster jo også selfølgelig mange penger. Har aldri vært til psykolog før, og gruer meg veldig.

Skal, skal ikke....

[FGT]

Hva er det du vil oppnå med det ?

[Gjest melankholian]

Ja, godt spørsmål. Jeg ønsker vel å ha en lettere sinnstemning. Ønsker kanskje å snakke om problem som jeg har hatt i min oppvekst, som jeg ikke helt forstår helt selv. Om min mor, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.

Hvorfor er jeg ikke glad? Selfølgelig, jeg er glad i øyeblikk, og jeg har gode stunder. Men mesteparten av tiden så er ting litt småtungt. Det er bare distraksjoner som gjør meg glad, og de holder meg også oppe. Tror ikke jeg har en alvorlig sinnslidelse eller noe, jeg fungerer jo normalt. Men jeg har problemer med å hevde meg selv, er alt for ydmyk, har problemer med å la meg selv komme først. Alt er så intenst. Ofte er noe så vakkert at jeg vil gråte. Jeg har aldri hatt en kjæreste.Kun korte forhold, og er blitt skuffet gang på gang.

Nei jeg vet ikke. Hvordan har folk det egentlig? Har alle de sånn som meg, eller er de bare flinke til å spille skuespill?

Det er bare noe mørkt i meg, som jeg ikke vet helt hvorfor er der, som jeg kan håndtere, men som jeg også vil bli kvitt.

hm...sorry usammenhengende innlegg. Men det var et vanskelig spørsmål...

[FGT]

Ja, godt spørsmål. Jeg ønsker vel å ha en lettere sinnstemning. Ønsker kanskje å snakke om problem som jeg har hatt i min oppvekst, som jeg ikke helt forstår helt selv. Om min mor, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.

Hvorfor er jeg ikke glad? Selfølgelig, jeg er glad i øyeblikk, og jeg har gode stunder. Men mesteparten av tiden så er ting litt småtungt. Det er bare distraksjoner som gjør meg glad, og de holder meg også oppe. Tror ikke jeg har en alvorlig sinnslidelse eller noe, jeg fungerer jo normalt. Men jeg har problemer med å hevde meg selv, er alt for ydmyk, har problemer med å la meg selv komme først. Alt er så intenst. Ofte er noe så vakkert at jeg vil gråte. Jeg har aldri hatt en kjæreste.Kun korte forhold, og er blitt skuffet gang på gang.

Nei jeg vet ikke. Hvordan har folk det egentlig? Har alle de sånn som meg, eller er de bare flinke til å spille skuespill?

Det er bare noe mørkt i meg, som jeg ikke vet helt hvorfor er der, som jeg kan håndtere, men som jeg også vil bli kvitt.

hm...sorry usammenhengende innlegg. Men det var et vanskelig spørsmål...

Ja, det kan nok virke slik at du har behov for å snakke ut med noen med det du nevner. Er du ikke på talefot med din mor ? Mulig at du har noen undertrykte følelser, men jeg fornemmer mye godt i deg. Det må du for all del ta vare på,å bruke det på de som virkelig bryr seg om deg. Ellers er det vamskelig å si så mye mer av de opplysningene du har gitt.

[Gjest melankholian]

Ja, det kan nok virke slik at du har behov for å snakke ut med noen med det du nevner. Er du ikke på talefot med din mor ? Mulig at du har noen undertrykte følelser, men jeg fornemmer mye godt i deg. Det må du for all del ta vare på,å bruke det på de som virkelig bryr seg om deg. Ellers er det vamskelig å si så mye mer av de opplysningene du har gitt.

Takk for svar. Jeg kommer vel til å ta sjangsen...

Kan du fornemme at det er mye godt i meg i gjennom det jeg skriver?

Jeg skal nok ta vare på det...men noen ganger må man også sette seg selv først, eller?

Min mor og jeg snakker sammen, men ikke så godt.

Hun har ikke gitt meg psykisk eller fysisk nærhet. Jeg er redd henne. Syns det er anstrengende å v'ære nær henne,

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke vil kjenne meg for den jeg er. Er jeg en så dårlig datter?

[FGT]

Takk for svar. Jeg kommer vel til å ta sjangsen...

Kan du fornemme at det er mye godt i meg i gjennom det jeg skriver?

Jeg skal nok ta vare på det...men noen ganger må man også sette seg selv først, eller?

Min mor og jeg snakker sammen, men ikke så godt.

Hun har ikke gitt meg psykisk eller fysisk nærhet. Jeg er redd henne. Syns det er anstrengende å v'ære nær henne,

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke vil kjenne meg for den jeg er. Er jeg en så dårlig datter?

Du har en gave der, men ikke la deg bruke ,eller utnytte av noen som bare tenker på seg selv. Selv ikke din mor. Du er ikke egoistisk med å ta hensyn til deg selv. selv, og dine begrensinger Din mor er tydligvis ulik deg, derfor kan hun kanskje ikk akseptere deg ?

PS! du bor sikkert ikke hjemme, under samme tak som din mor ?

[Gjest melankholien]

Du har en gave der, men ikke la deg bruke ,eller utnytte av noen som bare tenker på seg selv. Selv ikke din mor. Du er ikke egoistisk med å ta hensyn til deg selv. selv, og dine begrensinger Din mor er tydligvis ulik deg, derfor kan hun kanskje ikk akseptere deg ?

PS! du bor sikkert ikke hjemme, under samme tak som din mor ?

Jeg har aldri sett på meg selv som om jeg har en gave der. Jeg vet ikke helt om jeg forstår hva du mener?

Ja, min mor er ulik meg. Vi har alltid vært på kant med hverandre. Nei nei, jeg flyttet hjemme ifra for noen år siden, akkuratt nå bor jeg i danmark. Jeg har det tøft om dagen, fordi jeg gjennomgår en kjærlighetssorg, og hele situasjonen ble ganske spesiell. Kanskje er det også derfor jeg har behov for å snakke med noen. Jeg behøver å finne stabiliteten i meg selv igjen. Han gjorde meg så svak, jeg bestemte meg for å tørre å være svak. For en gang skyld. Og så brøt han den tilliten jeg gav han. Nå må jeg bli sterk igjen, helt på egenhånd.

Skulle ønske jeg kunne snakke med min mor om dette, men hun ser ikke problemene slik de er. Hun ville bare fordømme meg, og det faktum at jeg kunne "rote" meg borti en sånn type.

Men jeg får bare akseptere min mor slik hun er.

[FGT]

Jeg har aldri sett på meg selv som om jeg har en gave der. Jeg vet ikke helt om jeg forstår hva du mener?

Ja, min mor er ulik meg. Vi har alltid vært på kant med hverandre. Nei nei, jeg flyttet hjemme ifra for noen år siden, akkuratt nå bor jeg i danmark. Jeg har det tøft om dagen, fordi jeg gjennomgår en kjærlighetssorg, og hele situasjonen ble ganske spesiell. Kanskje er det også derfor jeg har behov for å snakke med noen. Jeg behøver å finne stabiliteten i meg selv igjen. Han gjorde meg så svak, jeg bestemte meg for å tørre å være svak. For en gang skyld. Og så brøt han den tilliten jeg gav han. Nå må jeg bli sterk igjen, helt på egenhånd.

Skulle ønske jeg kunne snakke med min mor om dette, men hun ser ikke problemene slik de er. Hun ville bare fordømme meg, og det faktum at jeg kunne "rote" meg borti en sånn type.

Men jeg får bare akseptere min mor slik hun er.

Det er det jeg mener, har 30 års med min kone, og jeg kjenner mye av det du sier gjennom henne. Misbrukt tillitt er et nøkkelord her

[Gjest melankholien]

Det er det jeg mener, har 30 års med min kone, og jeg kjenner mye av det du sier gjennom henne. Misbrukt tillitt er et nøkkelord her

30 år. Det er mye.Hvorfor ville du misbruke hennes tillit? Elsker du henne?

[FGT]

30 år. Det er mye.Hvorfor ville du misbruke hennes tillit? Elsker du henne?

Jeg ville aldri misbruke hennes tillitt. Men andre har gjort det. Men mitt problem med nedstemthet i like mange år, har gjort det vanskelig for henne å takle dette, noe jeg forstår veldig godt.Det har vært vanskelig å bygge opp noe følelsemessig med henne på grunn av min tilstand. Men hun har lært meg å være åpen og ærlig, og hun er en gave til dem som forstår å verdsette henne.

[FGT]

Takk for svar. Jeg kommer vel til å ta sjangsen...

Kan du fornemme at det er mye godt i meg i gjennom det jeg skriver?

Jeg skal nok ta vare på det...men noen ganger må man også sette seg selv først, eller?

Min mor og jeg snakker sammen, men ikke så godt.

Hun har ikke gitt meg psykisk eller fysisk nærhet. Jeg er redd henne. Syns det er anstrengende å v'ære nær henne,

Jeg har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke vil kjenne meg for den jeg er. Er jeg en så dårlig datter?

Min mor har heller aldre gitt meg fysisk eller psyskisk nærhet.men jeg slekter ikke på henne. Min depresjon kom i voksen alder og ble langvarig ( kronisk.) Snakker også med en psykolog i forbindelse med en utredning om min tilstand.

[Gjest melankholien]

Jeg ville aldri misbruke hennes tillitt. Men andre har gjort det. Men mitt problem med nedstemthet i like mange år, har gjort det vanskelig for henne å takle dette, noe jeg forstår veldig godt.Det har vært vanskelig å bygge opp noe følelsemessig med henne på grunn av min tilstand. Men hun har lært meg å være åpen og ærlig, og hun er en gave til dem som forstår å verdsette henne.

Ok. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. Psyken er en skummel ting. Den er fasinerende men skummel. Jeg har mistet en kjæreste nå (antageligvis), fordi han hadde problemer med forhold. Nå er han innlagt på psykiatrisk p.g.a av at plutselig husket han var blitt voldtatt som barn.

han ringte meg å sa det, etter det har han slått av telefonen, og jeg får ikke fatt på ham. Jeg elsker ham, og jeg vil gi alt for å hjelpe ham visst han lar meg gjøre det. Lurer på hvorfor han slipper en sånn bombe, og så kutter ut all kontakt. Nå vet jeg faktisk ikke om han er innlagt ennå, om han i det hele tatt lever, og om han noen sinne kommer til å ringe meg igjen...

Du sier du selv har hatt problemer med forholdet, men du er i stand til å elske ikke sant?

Hvordan har din partner det? Er hun sterk nok til å ta alt ved deg?

[FGT]

Ok. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. Psyken er en skummel ting. Den er fasinerende men skummel. Jeg har mistet en kjæreste nå (antageligvis), fordi han hadde problemer med forhold. Nå er han innlagt på psykiatrisk p.g.a av at plutselig husket han var blitt voldtatt som barn.

han ringte meg å sa det, etter det har han slått av telefonen, og jeg får ikke fatt på ham. Jeg elsker ham, og jeg vil gi alt for å hjelpe ham visst han lar meg gjøre det. Lurer på hvorfor han slipper en sånn bombe, og så kutter ut all kontakt. Nå vet jeg faktisk ikke om han er innlagt ennå, om han i det hele tatt lever, og om han noen sinne kommer til å ringe meg igjen...

Du sier du selv har hatt problemer med forholdet, men du er i stand til å elske ikke sant?

Hvordan har din partner det? Er hun sterk nok til å ta alt ved deg?

Han sliten kanskje med selvfølelsen enda etter dette., men han burde også forstå deg, å vise det hvis han bryr seg. Du ville hjelpe han hvis han ba om det, ja slik er også min kone. Hun hjelper alle som ber om det, men noen ganger så sier jeg at hun må prioitere de mennesker som viser at det bryr seg om henne også. Jeg elsker henne, men savner mye fra hvordan jeg har det i forhold til henne i første omgang, mye pga. av min tilstand.

[FGT]

Ok. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det. Psyken er en skummel ting. Den er fasinerende men skummel. Jeg har mistet en kjæreste nå (antageligvis), fordi han hadde problemer med forhold. Nå er han innlagt på psykiatrisk p.g.a av at plutselig husket han var blitt voldtatt som barn.

han ringte meg å sa det, etter det har han slått av telefonen, og jeg får ikke fatt på ham. Jeg elsker ham, og jeg vil gi alt for å hjelpe ham visst han lar meg gjøre det. Lurer på hvorfor han slipper en sånn bombe, og så kutter ut all kontakt. Nå vet jeg faktisk ikke om han er innlagt ennå, om han i det hele tatt lever, og om han noen sinne kommer til å ringe meg igjen...

Du sier du selv har hatt problemer med forholdet, men du er i stand til å elske ikke sant?

Hvordan har din partner det? Er hun sterk nok til å ta alt ved deg?

Du sier du selv har hatt problemer med forholdet, men du er i stand til å elske ikke sant? Hvordan har din partner det? Er hun sterk nok til å ta alt ved deg?

Tenkte i etterkant av det du spurte om her. Gode handlinger kan jeg gjøre for henne å mot henne, men det er svært vanskelig følelsemessig. derfor føler jeg at jeg står svakt følelsemessig i forhold til henne. Det går ut over hennes selvrespekt, fordi hun ikke klarer å takle slik jeg virker, for å si det slik.

[Gjest melankholien]

Du sier du selv har hatt problemer med forholdet, men du er i stand til å elske ikke sant? Hvordan har din partner det? Er hun sterk nok til å ta alt ved deg?

Tenkte i etterkant av det du spurte om her. Gode handlinger kan jeg gjøre for henne å mot henne, men det er svært vanskelig følelsemessig. derfor føler jeg at jeg står svakt følelsemessig i forhold til henne. Det går ut over hennes selvrespekt, fordi hun ikke klarer å takle slik jeg virker, for å si det slik.

Jeg skjønner din kone. Selv om mitt forhold har vært veldig kort, så har jeg allerede kjent på "temaet". Da jeg har tenkt på hva jeg skal gjøre dersom han kommer tilbake. Jeg tenker at det kan bli veldig tungt for et empatisk menneske å involvere seg slik i en psykisk syk person.

Samtidig så er jeg også overbevist om at dersom man får kjærlighet tilbake, så gir det en styrke til å fortsette. Dersom man klarer å se at den andre elsker en, dersom en vet det, så kan man finne seg i mye. Jeg tenkte også på et tidspunkt i våres forhold at det ble for tungt med alle hans problem, det gjorde meg redd, redd for å bli dratt ned. Men det gikk over relativt hurtig, fordi jeg var så forelsket, og tenkte, at dette var noe spesielt, og tenkte at jeg kunne elske hele ham. Også hans mørke sider. Det tenker jeg vel ennå. Men det er sant, han burde forstå min situasjon. Han er på en måte veldig egoistisk, han ser bare sine egne problem og sine egne behov. Men samtidig så er han også veldig sympatisk, empatisk og elskværdig. Den beste mannen jeg har møtt.

Og når man blir redd for en person, når man føler den annens smerte innover seg, så er det nesten som om jeg elsker ham enda mer. Som om jeg vil ta vare på ham. Gjøre han glad igjen. Se ham smile. Men det er kanskje ikke i min makt å gjøre dette. Det er jo ikke sikkert han elsker meg slik som jeg elsker ham. Det er ikke sikkert han ser at jeg elsker ham. Har ikke sagt det til ham. Men han burde jo skjønne det. Jeg har vist det.

Tror du følelseslivet hans er så ødelagt, og selvfølelsen så lav at han kanskje ikke ser det? Jeg angrer nå på at jeg ikke har sagt det til ham. Men jeg var vel redd for å bli for intens, og for å bli avvist.

Noen ganger tenker jeg at siden jeg har en tiltrekning det melankolske, litt mørke og mystiske ( i musikk, kunst), så blir jeg også tiltrenkt av typer med mørke sider. Om forelskelse er gjenkjennelse av seg selv, så gir jo dette mening. Noen ganger kan man kanskje bare få den "ekstreme versjonen", og ting blir litt for store til hva man kan takle.

Kanskje kan melankolske mennesker føle seg litt for uredde i forhold til å involvere seg med personer med problemer, fordi de ikke har så stort springbrett fra deres sinnstemning, til den lidende sin. Nei, nå spekulerer jeg mye...

Det er nok annerledes for deg og din kone, som har så mange år sammen og gitt hverandre en kjærlighetserklæring.

Og jeg vet jo ikke hvordan det går med dere to sånn egentlig, men jeg håper du klarer å gi henne det hun vil ha en dag, eller veie opp for det du ikke klarer å gi med din kjærlighet.

Det klarer du kanskje allerede? Er du redd for å miste henne?

[FGT]

Jeg skjønner din kone. Selv om mitt forhold har vært veldig kort, så har jeg allerede kjent på "temaet". Da jeg har tenkt på hva jeg skal gjøre dersom han kommer tilbake. Jeg tenker at det kan bli veldig tungt for et empatisk menneske å involvere seg slik i en psykisk syk person.

Samtidig så er jeg også overbevist om at dersom man får kjærlighet tilbake, så gir det en styrke til å fortsette. Dersom man klarer å se at den andre elsker en, dersom en vet det, så kan man finne seg i mye. Jeg tenkte også på et tidspunkt i våres forhold at det ble for tungt med alle hans problem, det gjorde meg redd, redd for å bli dratt ned. Men det gikk over relativt hurtig, fordi jeg var så forelsket, og tenkte, at dette var noe spesielt, og tenkte at jeg kunne elske hele ham. Også hans mørke sider. Det tenker jeg vel ennå. Men det er sant, han burde forstå min situasjon. Han er på en måte veldig egoistisk, han ser bare sine egne problem og sine egne behov. Men samtidig så er han også veldig sympatisk, empatisk og elskværdig. Den beste mannen jeg har møtt.

Og når man blir redd for en person, når man føler den annens smerte innover seg, så er det nesten som om jeg elsker ham enda mer. Som om jeg vil ta vare på ham. Gjøre han glad igjen. Se ham smile. Men det er kanskje ikke i min makt å gjøre dette. Det er jo ikke sikkert han elsker meg slik som jeg elsker ham. Det er ikke sikkert han ser at jeg elsker ham. Har ikke sagt det til ham. Men han burde jo skjønne det. Jeg har vist det.

Tror du følelseslivet hans er så ødelagt, og selvfølelsen så lav at han kanskje ikke ser det? Jeg angrer nå på at jeg ikke har sagt det til ham. Men jeg var vel redd for å bli for intens, og for å bli avvist.

Noen ganger tenker jeg at siden jeg har en tiltrekning det melankolske, litt mørke og mystiske ( i musikk, kunst), så blir jeg også tiltrenkt av typer med mørke sider. Om forelskelse er gjenkjennelse av seg selv, så gir jo dette mening. Noen ganger kan man kanskje bare få den "ekstreme versjonen", og ting blir litt for store til hva man kan takle.

Kanskje kan melankolske mennesker føle seg litt for uredde i forhold til å involvere seg med personer med problemer, fordi de ikke har så stort springbrett fra deres sinnstemning, til den lidende sin. Nei, nå spekulerer jeg mye...

Det er nok annerledes for deg og din kone, som har så mange år sammen og gitt hverandre en kjærlighetserklæring.

Og jeg vet jo ikke hvordan det går med dere to sånn egentlig, men jeg håper du klarer å gi henne det hun vil ha en dag, eller veie opp for det du ikke klarer å gi med din kjærlighet.

Det klarer du kanskje allerede? Er du redd for å miste henne?

Tenkte først å finne tilbake temaet du begynte med, "skal, skal ikke" Tror det er lurt å la det stå som emne under hele tråden. Du har interessante tanker i det siste innlegget som jeg har tenkt på. Du har noen viktige valg ja. Men husk at jo mer likestilt dere er i det å kunne gi å ta, så vil dere ha et bedre utgangspunkt i et forhold. Ja vi har vist hverandre kjærlighet i mye vanskelige tider, men mangler krydderet, opplevelser i sammen som styrker forholdet. Vi har god kommunikasjon, kan snakke om alt .Håper jeg kan gi henne det hun trenger av meg en dag på den måte å oppveie litt av det som jeg ikke har klart. Jeg er ikke redd for å miste henne totalt, men den fysiske nærheten den må jeg se litt bort og farvel en stund, dessverre.

[Gjest melankholien]

Tenkte først å finne tilbake temaet du begynte med, "skal, skal ikke" Tror det er lurt å la det stå som emne under hele tråden. Du har interessante tanker i det siste innlegget som jeg har tenkt på. Du har noen viktige valg ja. Men husk at jo mer likestilt dere er i det å kunne gi å ta, så vil dere ha et bedre utgangspunkt i et forhold. Ja vi har vist hverandre kjærlighet i mye vanskelige tider, men mangler krydderet, opplevelser i sammen som styrker forholdet. Vi har god kommunikasjon, kan snakke om alt .Håper jeg kan gi henne det hun trenger av meg en dag på den måte å oppveie litt av det som jeg ikke har klart. Jeg er ikke redd for å miste henne totalt, men den fysiske nærheten den må jeg se litt bort og farvel en stund, dessverre.

Så har jeg bekreftet at jeg kommer til timen.

Jeg vet ikke om jeg får noe ut av det, og kanskje blir det med den ene gangen (også p.g.a penger), men det blir jo spennende. Kommer sikkert ikke til å klare å si noe ting da men.

Ja, jeg har noen viktige valg. Dersom han kommer tilbake. Visst det tar for lang tid, kan det også være jeg er over ham og ikke er interessert i et kjærlighetsforhold lengre. Da kommer jo dilemmaet om jeg skal være en venn da. Inntil videre må jeg vel bare la han ordne opp i sine problemer i fred. Jeg regner med at visst han vil ta kontakt, så gjør han det.

Jeg har jo vurdert å være mer aggressiv, ringe instutisjonen der han er å spørre om han har lyst til å snakke med meg. Men jeg tar samtidig det at han slår av mobilen sin som et signal på at han vil ha fred. For de fleste.

Jeg håper han snart blir frisk. Nå har han vært der i 2 uker, funderer på når han kommer ut igjen, og hvordan han vil være når han kommer ut igjen. Og han som netopp hadde fått seg jobb og fått livet tilbake på skinner. Så skjer dette.

Er det noen gang bedre å ikke vite?

Men samtidig kan jo også dette være grunnen til at han har hatt problemer med forhold. Og at han kan jobbe seg ut av dette nå.

Men det kan jo ta lang tid. Og vi er jo strengt tatt ikke kjærester, han har såret meg, siden han ikke ville være det etter fire måneder. Kanskje han har såret meg for mye. Men jeg må innrømme at jeg fortsatt håper. Men det viktigste jeg vil nå, er å se ham glad igjen.

Jaja, så fikk jeg sagt dette også.

[FGT]

Så har jeg bekreftet at jeg kommer til timen.

Jeg vet ikke om jeg får noe ut av det, og kanskje blir det med den ene gangen (også p.g.a penger), men det blir jo spennende. Kommer sikkert ikke til å klare å si noe ting da men.

Ja, jeg har noen viktige valg. Dersom han kommer tilbake. Visst det tar for lang tid, kan det også være jeg er over ham og ikke er interessert i et kjærlighetsforhold lengre. Da kommer jo dilemmaet om jeg skal være en venn da. Inntil videre må jeg vel bare la han ordne opp i sine problemer i fred. Jeg regner med at visst han vil ta kontakt, så gjør han det.

Jeg har jo vurdert å være mer aggressiv, ringe instutisjonen der han er å spørre om han har lyst til å snakke med meg. Men jeg tar samtidig det at han slår av mobilen sin som et signal på at han vil ha fred. For de fleste.

Jeg håper han snart blir frisk. Nå har han vært der i 2 uker, funderer på når han kommer ut igjen, og hvordan han vil være når han kommer ut igjen. Og han som netopp hadde fått seg jobb og fått livet tilbake på skinner. Så skjer dette.

Er det noen gang bedre å ikke vite?

Men samtidig kan jo også dette være grunnen til at han har hatt problemer med forhold. Og at han kan jobbe seg ut av dette nå.

Men det kan jo ta lang tid. Og vi er jo strengt tatt ikke kjærester, han har såret meg, siden han ikke ville være det etter fire måneder. Kanskje han har såret meg for mye. Men jeg må innrømme at jeg fortsatt håper. Men det viktigste jeg vil nå, er å se ham glad igjen.

Jaja, så fikk jeg sagt dette også.

Ja, det kan være lurt av deg å se det ann en stund, for å se hvordan det går med han. Selv om han må få orden i livet sitt, så er du sikkert glad i ham for det, men det kan være svært vanskelig å bare være venner også, da må dere i såfall også forstå hverandre godt.