Når skal jeg klare å legge det bak meg...?

[ArabianStar]

I sommer hadde kjæresten og jeg en veldig tung tid. Vi hadde da slitt lenge for å "holde hjulene i gang", og jeg hadde lett lenge etter hva det egentlig var som holdt meg sammen med han. Og helt sikkert omvendt også.

Etter en knalltøff sommer med mye tenking, en del krangler og skjulte tårer, endte historien der den ofte gjør..

Plutselig en fredag dro han bare på tur til en by 200 mil unna. Halve(om ikke hele) resten av slekt og familie visste at han skulle dra, bare ikke jeg. Jeg fikk en mld sent om kvelden, og da skrev han at han var dratt på tur.

Jeg ble jo såklart sønderknust, og i min villrede klarte jeg ikke annet enn å svare på mld og sa at det var slutt. Hvorpå jeg dro hjem fra jobb og begynte å pakke for å flytte. Hadde masse gode venner som både støtta og hjalp, og de er jeg evig takknemlige.

Anyway. Søndag kom han hjem, og da var helvetet løs. Krangling og styr hele resten av kvelden. Men rett utenfor det sinte skallet sitt var han bare trist. I tillegg hadde jo bygda krydra opp hele historien, og en eller anna bekjent hadde fortalt at jeg var hos x'n min hele helga osv osv osv.. Noe som såklart bare var tull.. Dette gjorde jo at han naturligvis var enda mer trist..

Siden jeg ikke hadde noen steder å dra sånn på rappen, ble jeg enda hjemme noen dager. Det var tårefylte og trasige dager, men da hadde vi bestemt oss så jeg var fast bestemt på at nå var våre 2,5 år over.

Jeg dro tre dager til faren min i nabokommunen etter dette. Og mens jeg var der, skreiv vi en del mld fram og tilbake. Han var lei seg, ville at vi skulle prate, innså at han hadde oppført seg dårlig(for ja, det hadde han!), prøvde å få meg tilbake osv.. Jeg begynte jo også å se tingene litt på avstand, og da han lovte bot og bedring, så begynte jeg faktisk å gi etter.

Og da han en gang sa "Om det er noe som helst håp for oss, jeg gjør hva som helst!!!" -da husker jeg at mye av sinnet innvendig slapp taket.. Han mente det virkelig..

Joda, gutten skjerpa seg.. Han gjorde alt som sto i hans makt for å få meg til å bli. Vi prata en del, og etter en mnd dro vi på ferie i lag. Om det var tilfeldig, eller hva, må gudene vite.. Men denne turen ble jeg gravid, og nå venter vi barnet om tre uker..

Problemet mitt er bare at hver eneste gang jeg tenker på denne perioden. Da jeg så han så trist flere dager i strekk, da han ringte meg på gråten mens jeg var borte, møtte meg i døra med tårevått ansikt osv.. Så begynner jeg å grine.. HVER eneste gang.. Dette er ikke noe som hører svangerskapet til, for sånn var det før jeg ble gravid også.

Eller når jeg tenker på kranglene våre før denne gjennombruddet, så kommer også tårene. Heller ikke her er noen unntak..

Jeg tenker ofte på hvordan han har skjerpa seg og blitt en så herlig kar etter i sommer, og da kommer gjerne tankene hvordan det var før. Og deretter, tårene.. Dette er stort sett bare når jeg er alene, og han ser det aldri.

Når skal jeg egentlig slutte å grine over dette?? Skal jeg virkelig være så "sippete" over denne perioden bestandig? Også nå når jeg skrev dette, kom tårene. Det har iblandt vært tøffe tak, og tider som slett ikke var så enkle(som nok sitter igjen både hos meg og han), og når jeg tenker på dette, så kan jeg gjerne også begynne å grine.

Jeg er jo så ufattelig glad i karen, og livredd for å miste han.. Men det plager meg litt at jeg blir så lett trist når jeg tenker tilbake på de tunge stundene hvor jeg holdt på å miste han..

Hvorfor reagerer jeg sånn??

[laban]

Jeg vet ikke noe om hvorfor, vi er forskjellige og har ulike måter å takle triste minner på.

Men jeg tror dette vil blekne litt når du om få uker får helt andre ting å tenke på. Riktignok vil du kanskje bli enda mer sentimental og ha lett for å gråte (det er normalt!), men du vil ikke la tankene gå til denne perioden like ofte. Og etter hvert vil det virke som en fjernere fortidsepisode som ikke er så viktig lenger

tror