Behandling/"brannslukking"

[Orio]

I det siste har den behandlingen jeg har fått stort sett gått på "brannslukking", føles som jeg vandrer fra den ene krisen til den andre. Er det i det hele tatt mulig å bli bedre når behandlingen består i å komme meg gjennom den ene krisen etter den andre? Vet ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom det uten behandling heller, så det er litt håpløst dette her. Hvordan komme fra "brannslukking" til mer langsiktig behandling? (Ikke bare å holde ut fra dag til dag/uke til uke.) Jeg må bli mer stabil, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Må bare legge til at det er "reelle kriser", ikke jeg som overdramatiserer eller lar hverdagslige problemer ta overhånd.

[Gjest xbellax]

Har du noe tid å komme med, vet du noe om når denne perioden er over; - jeg tenker det kan være enklere å takle noe som er konkret. Hvorfor er du oppe i alle disse krisene, altså ikke hva de handler om, men hvorfor befinner du deg midt inne i et hav av kriser. Kan noen avlaste deg slik at du får en pause?

[Orio]

Har du noe tid å komme med, vet du noe om når denne perioden er over; - jeg tenker det kan være enklere å takle noe som er konkret. Hvorfor er du oppe i alle disse krisene, altså ikke hva de handler om, men hvorfor befinner du deg midt inne i et hav av kriser. Kan noen avlaste deg slik at du får en pause?

Jeg vet ikke noe om hvor lenge dette vil vare, det hele er ganske uforutsigbart og ikke bare avhengig av meg. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan "avlaste" meg, det er ting som berører meg personlig og som jeg er nødt til å forholde meg til.

Jeg skjønner at i den fasen jeg er inne i nå må det bli mye "brannslukking" i stedet for litt mer langsiktig behandling. Men jeg savner den "ordentlige" behandlingen, og vet ikke hvordan jeg skal kunne komme dit. Det er kanskje nødvendig å være litt mer stabil enn jeg er nå for å kunne ha mer langsiktig perspektiv, ikke bare komme gjennom dagene på et vis.

[frosken]

Av og til er det å komme seg gjennom hverdagen og evt. vanskelig forhold i livet som oppstår, mer enn nok å håndtere. Jeg synes ikke du skal sette det opp som en motsetning til "behandling".

Det blir litt som i rehabilitering av fysiske skader. Dersom hovedmålet med rehabiliteringen er å få et kne til å fungere igjen, så vil man allikevel måtte fokusere på en lungebetennelse som oppstår. Kanskje en dårlig analogi, men jeg lurer på om det at du tenker "negativt" om behandlingen og muligheten for vekst når du har så mange kriser, er en del av den depressive tenkningen du vel sliter med for tiden?

Håper du får en ok søndag:-)

[Orio]

Av og til er det å komme seg gjennom hverdagen og evt. vanskelig forhold i livet som oppstår, mer enn nok å håndtere. Jeg synes ikke du skal sette det opp som en motsetning til "behandling".

Det blir litt som i rehabilitering av fysiske skader. Dersom hovedmålet med rehabiliteringen er å få et kne til å fungere igjen, så vil man allikevel måtte fokusere på en lungebetennelse som oppstår. Kanskje en dårlig analogi, men jeg lurer på om det at du tenker "negativt" om behandlingen og muligheten for vekst når du har så mange kriser, er en del av den depressive tenkningen du vel sliter med for tiden?

Håper du får en ok søndag:-)

Jeg har brukt alt for mye tid og krefter på å "komme gjennom" hverdagen og de tingene som skjer. Du har jo rett i at det er viktig å komme gjennom vanskelige perioder på et vis, det er jo en forutsetning for det meste annet. Men hva når livet bare består av den ene vanskelige perioden etter den andre? Synes jeg er tilbake der jeg var før jeg ble innlagt i fjor, bare enda mer usikker på det meste. Jeg skulle ønske jeg hadde en jeg kunne legge "kortene på bordet" overfor, en jeg kunne fortelle alt om hvor håpløs jeg er, hvor lite jeg egentlig får til. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Og så er det andre ting jeg er nødt til å ta tak i sammen med behandler (du vet), så det blir lite tid til andre ting enn den aktuelle "krisen", og det har gått fra krise til krise, så jeg har ikke fått etablert den tryggheten/tillien jeg trenger for å klare å fortelle "alt".

[frosken]

Jeg har brukt alt for mye tid og krefter på å "komme gjennom" hverdagen og de tingene som skjer. Du har jo rett i at det er viktig å komme gjennom vanskelige perioder på et vis, det er jo en forutsetning for det meste annet. Men hva når livet bare består av den ene vanskelige perioden etter den andre? Synes jeg er tilbake der jeg var før jeg ble innlagt i fjor, bare enda mer usikker på det meste. Jeg skulle ønske jeg hadde en jeg kunne legge "kortene på bordet" overfor, en jeg kunne fortelle alt om hvor håpløs jeg er, hvor lite jeg egentlig får til. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal gjøre det. Og så er det andre ting jeg er nødt til å ta tak i sammen med behandler (du vet), så det blir lite tid til andre ting enn den aktuelle "krisen", og det har gått fra krise til krise, så jeg har ikke fått etablert den tryggheten/tillien jeg trenger for å klare å fortelle "alt".

Jeg synes det er svært lite bra at du ikke har fått en fast behandler som det er meningen du skal forholde deg til over lengre tid. Selv om det skulle være slik at du sliter like mye nå som høsten før innleggelsen i fjor, så tror jeg ikke at du kommer til å trenge like lang tid på komme deg igjen. Du har lagt ned mye konstruktivt arbeide med deg selv som vil komme til nytte igjen etterhvert.

Dersom du mener at du begynner å bli ordentlig dårlig igjen, så synes jeg du skal sørge for å gjøre behandlingsapparatet helt klar over dette. Det har du kanskje allerede gjort?

[Orio]

Jeg synes det er svært lite bra at du ikke har fått en fast behandler som det er meningen du skal forholde deg til over lengre tid. Selv om det skulle være slik at du sliter like mye nå som høsten før innleggelsen i fjor, så tror jeg ikke at du kommer til å trenge like lang tid på komme deg igjen. Du har lagt ned mye konstruktivt arbeide med deg selv som vil komme til nytte igjen etterhvert.

Dersom du mener at du begynner å bli ordentlig dårlig igjen, så synes jeg du skal sørge for å gjøre behandlingsapparatet helt klar over dette. Det har du kanskje allerede gjort?

Nok en ting å skamme meg over. Jeg har begynt å "stramme litt inn" på hva jeg forteller de rundt meg. Var veldig åpen om det før påske, men da ble det mye snakk om innleggelse (kortvarig), så nå er jeg litt mer tilbakeholden. Jeg synes det ikke er så veldig konstruktivt å bruke hver time til å drøfte innleggelse, når jeg vet at jeg ikke vil legges inn.

Jeg er ikke like dårlig som høsten før jeg ble innlagt, heldigvis, da hadde jeg jo en alvorlig depresjon og var på vei inn i en psykose. Jeg tenker på tiden før det, på hvordan jeg var mer "generelt" på den tiden, i forhold til angst og depresjon etc. Jeg ble jo bedre også mer "generelt" den tiden jeg var innlagt.

[frosken]

Nok en ting å skamme meg over. Jeg har begynt å "stramme litt inn" på hva jeg forteller de rundt meg. Var veldig åpen om det før påske, men da ble det mye snakk om innleggelse (kortvarig), så nå er jeg litt mer tilbakeholden. Jeg synes det ikke er så veldig konstruktivt å bruke hver time til å drøfte innleggelse, når jeg vet at jeg ikke vil legges inn.

Jeg er ikke like dårlig som høsten før jeg ble innlagt, heldigvis, da hadde jeg jo en alvorlig depresjon og var på vei inn i en psykose. Jeg tenker på tiden før det, på hvordan jeg var mer "generelt" på den tiden, i forhold til angst og depresjon etc. Jeg ble jo bedre også mer "generelt" den tiden jeg var innlagt.

Hvorfor synes du en innleggelse er utelukket? Kan ikke det være en mulighet til å få snudd situasjonen igjen, eller ?

[Orio]

Hvorfor synes du en innleggelse er utelukket? Kan ikke det være en mulighet til å få snudd situasjonen igjen, eller ?

Det har hittil holdt med "jeg har ikke lyst" på sånne spørsmål, men tror kanskje ikke det er bra nok for deg? Det gode argumentet ville jo være at jeg ikke trenger det, men det tror jeg ikke jeg er klarsynt nok til å si med 100% sikkerhet nå.

Jeg vet ikke helt hvorfor, har ikke lyst. Føler at jeg trenger å få orden på livet mitt hjemme, ikke i den kunstige tilværelsen som blir når man er innlagt. Og ting blir på en måte veldig "oppstykket" av en innleggelse, det blir en liten pause fra det som er vanskelig, men ting vil jo ikke være forandret når jeg kommer ut allikevel. Dessuten synes jeg rent prinsippielt at det bør gå noen år mellom hver innleggelse.

[frosken]

Det har hittil holdt med "jeg har ikke lyst" på sånne spørsmål, men tror kanskje ikke det er bra nok for deg? Det gode argumentet ville jo være at jeg ikke trenger det, men det tror jeg ikke jeg er klarsynt nok til å si med 100% sikkerhet nå.

Jeg vet ikke helt hvorfor, har ikke lyst. Føler at jeg trenger å få orden på livet mitt hjemme, ikke i den kunstige tilværelsen som blir når man er innlagt. Og ting blir på en måte veldig "oppstykket" av en innleggelse, det blir en liten pause fra det som er vanskelig, men ting vil jo ikke være forandret når jeg kommer ut allikevel. Dessuten synes jeg rent prinsippielt at det bør gå noen år mellom hver innleggelse.

Hvis du legges inn nå, vil det da være mulighet for at du får forholde deg til den behandleren du hadde så nytte av under fjorårets innleggelse? (Eller er det ikke engang snakk om samme avd.?)

Jeg synes det kunne vært bra om du fikk snudd en nedadgående spiral før den ble altfor lang. Hvorvidt en innleggelse vil kunne hjelpe med det, tror jeg avhenger av hva slags opplegg som planlegges samt hvorvidt du får tilgang til kompetente behandlere.

Er i utgangspunktet enig i at innleggelser ikke alltid er noe god løsning, og at det er i hverdagen hjemme de fleste problemer må møtes. Mener allikevel at det gode utbyttet du hadde av forrige innleggelse, kan være et argument for å ikke legge terskelen altfor høyt til å ta i mot et evt,. nytt tilbud.