det er meg, men nytt tema

[Gjest fullstendig lammet]

Jeg skriver under med samme signatur som jeg har hatt den siste uka. Noen av dere er sikkert lei av å høre surtemeldigner fra meg, men i kveld har jeg tatt etpar glass vin, og funderer over det som har vært.

Jeg er som sakt forundret over er at jeg, helt til siste dag, følte meg lykkelig. Jeg hadde absolutt ingen aning at han ikke følte det samme for meg, som jeg følte for ham. Jeg kjente på lykken hver eneste kveld før jeg gikk og la meg. Selv, om jeg hadde panikk over doktorgraden. Selv om samboeren kjeftet og smelte på meg og alle rundt ham. Jeg følte meg lykkelig. Jeg var lykkelig. Jeg smilte til verden, for den smilte til meg. Selv om jeg jobbet 12 timer hver eneste dag, klagde jeg ikke, for jeg var lykkelig. Jeg trodde jeg var elsket, og jeg elsket tilbake.

Spørsmålet mitt er: Hvordan kunne jeg føle en slikt lykke. Var (er?) jeg spesiell for at jeg kan se det positive i livet, selv om alt egentlig ikke er det? Eller er jeg rett og slett dum som ikke har høyere forventninger i livet enn hva jeg har blitt tildelt til nå. Burde jeg forvente mer av en mann?

Man hører jo så ofte om de som har 'alt' men likevel ikke er lykkelige. Jeg er motsatt. Er lykkelig med mindre. Men, burde jeg kreve mer? Er det så at jeg tror jeg ikke fortjener bedre?

Jeg håper dere som svarer, svarer på det filosofiske ved dette spørsmålet, og ikke bare svarer i hensyn til mine tidliger innlegg. Men samtidig vil jeg at dere skal vite hvem som skriver inn, og da skjønner dere kanskje hvorfor jeg skriver.

[marlenexxx27]

Det virker som at du fra naturens side er utrusta med "et godt lynne". Det må vel være en av de aller beste egenskapene et menneske kan ha! I stedet over å gnåle over alt som ikke er perfekt, så makter du å sette pris på det du har. Så bra! Jeg er misunnelig!

Samtidig kan man jo få en tanke om at du kanskje også er en person som skyver problemer til siden, og nekter å se dem? Hvis fyren din dreiv og kjefta på deg til stadighet, så bør det vel ringe ei bjelle? Tok du noen ganger initiativ til en seriøs samtale om hvordan han egentlig har det? Når man er et par er det kanskje naturlig at man av og til (i hvert fall hvis den ene stadig kjefter og roper) tar en liten evaluering på hvordan man har det i det forholdet man er i.

Men selvsagt, det er jo i utgangspunktet HAN som skulle tatt initiativ til en sånn samtale! Gjorde han noen gang det? Hvis man er i et seriøst, langvarig forhold synes jeg man har en slags plikt til å si i fra til partneren sin om at man har begynt å tvile på om forholdet er liv laga.

[Gjest Mange klarer mye]

Folk er forskjellige. Helt enkelt. Min kjæreste er ganske lik deg, fornøyd med et ryddig, "enkelt" liv. Fornøyd med lite. Ikke noe uvanlig med det.

Du som tar doktorgraden burde vite at det finnes farer ved å drukne seg i kjærlighetssorg. At det du oppnår ved å sitte og deppe og psyke deg selv ned slik du nå gjør er, INGEN TING

Forunderer meg at du er tøff nok til å omtrent være ferdig med et slikt yrke og så kaster du omtrent alt over bord for en mann.

Han har gått, det er over, løpet er kjørt. Bli ferdig med det!!

Kom deg opp og ut, jogg deg turer, finn venninder å være med - kaffe, kino, jentekvelder - de tidene du ikke må sitte og lese.

Tren, svøm, dra på shopping i byen ved siden av.

Gjør noe!!! Du er et voksen menneske og du vet veldig godt at dette har skjedd deg, det kan skje deg igjen, det har skjedd hundrevis hundrevis av ganger før deg. Og de aller fleste kommer seg videre i livet og finner senere verdier som føles overstige det flotte en gang hadde. Det er mer skatter, opplevelser og flotte menn der ute.

Ta deg selv i nakkeskinnet, gjør ferdig d.graden din, snu ryggen til det som har vært og begynn å lev din nye utdelte epoke i livet.

[bustebeisa]

Vanskelig å svare bare på det filosofiske i dette innlegget ditt.

Men som jeg svarte en annen i det forrige innlegget ditt, så kjenner jeg flere hvor forhold har røket mens den ene har tatt sin doktorgrad. Og som jeg også skrev der.... Når det gjelder det personlige plan og følelsemessige, så vil min kjære ikke anbefale noen å ta doktorgrad. Han har selv et havarert samboerskap i bagasjen fra den tiden. Jeg kom inn såpass sent i avhandlingen hans, og med såpass stor avstand, at både flørt og konsentrasjon om avhandling var mulig.

At du har vært lykkelig og forelsket helt til bomba slapp, kan komme av at du har hatt tanker alle endre steder.

Og om du jobber 12 timer om dagen, tenker doktorgrad osv... så er dette faktorer som kan gå utover et forhold. Sier ikke at det er din feil, men dette er noe som kan koste dyrt.

[marlenexxx27]

Nå har jeg lest at han faktisk driver å dater ei ny dame! Herregud! Enn at mennesker kan være så hjerteløse og iskalde! Når fyren kan oppføre seg sånn, så tenker jeg at det ikke ville ha hjulpet hvor fantastisk du enn må ha vært mot han.

[Gjest fullstendig lammet]

Det virker som at du fra naturens side er utrusta med "et godt lynne". Det må vel være en av de aller beste egenskapene et menneske kan ha! I stedet over å gnåle over alt som ikke er perfekt, så makter du å sette pris på det du har. Så bra! Jeg er misunnelig!

Samtidig kan man jo få en tanke om at du kanskje også er en person som skyver problemer til siden, og nekter å se dem? Hvis fyren din dreiv og kjefta på deg til stadighet, så bør det vel ringe ei bjelle? Tok du noen ganger initiativ til en seriøs samtale om hvordan han egentlig har det? Når man er et par er det kanskje naturlig at man av og til (i hvert fall hvis den ene stadig kjefter og roper) tar en liten evaluering på hvordan man har det i det forholdet man er i.

Men selvsagt, det er jo i utgangspunktet HAN som skulle tatt initiativ til en sånn samtale! Gjorde han noen gang det? Hvis man er i et seriøst, langvarig forhold synes jeg man har en slags plikt til å si i fra til partneren sin om at man har begynt å tvile på om forholdet er liv laga.

Takk for svar. Ja, jeg kan enten være en av de heldige som er utrustet med godt lynne, og klarer å se på det positive. Eller være totalt blind, uten å se hva som er rett fremfor meg.

Jeg tok nok aldri initiativ til en slik samtale. Eller jeg prøvde noen ganger, men det var aldri tid til det. Og da han gjorde det, var det for å informere meg det var slutt.

Men jeg vet skla skal komme meg gjennom denne perioden, så klar er jeg i toppen,men lurer bare på hvor lenge det blir til jeg er 'lykkelig' igjen.

[Gjest fullstendig lammet]

Folk er forskjellige. Helt enkelt. Min kjæreste er ganske lik deg, fornøyd med et ryddig, "enkelt" liv. Fornøyd med lite. Ikke noe uvanlig med det.

Du som tar doktorgraden burde vite at det finnes farer ved å drukne seg i kjærlighetssorg. At det du oppnår ved å sitte og deppe og psyke deg selv ned slik du nå gjør er, INGEN TING

Forunderer meg at du er tøff nok til å omtrent være ferdig med et slikt yrke og så kaster du omtrent alt over bord for en mann.

Han har gått, det er over, løpet er kjørt. Bli ferdig med det!!

Kom deg opp og ut, jogg deg turer, finn venninder å være med - kaffe, kino, jentekvelder - de tidene du ikke må sitte og lese.

Tren, svøm, dra på shopping i byen ved siden av.

Gjør noe!!! Du er et voksen menneske og du vet veldig godt at dette har skjedd deg, det kan skje deg igjen, det har skjedd hundrevis hundrevis av ganger før deg. Og de aller fleste kommer seg videre i livet og finner senere verdier som føles overstige det flotte en gang hadde. Det er mer skatter, opplevelser og flotte menn der ute.

Ta deg selv i nakkeskinnet, gjør ferdig d.graden din, snu ryggen til det som har vært og begynn å lev din nye utdelte epoke i livet.

Jepp, du har fullstendig rett. Kom meg opp og ut. Og jeg har tildels booket helga mi med jobb og venner. Må bare stå på.

Men, jeg lurer på som sakt, hvordan kunne jeg i det hele tatt være lykkelig når han tydeligvis ikke var det. Hvordan kunne jeg være så blind?

[Gjest fullstendig lammet]

Vanskelig å svare bare på det filosofiske i dette innlegget ditt.

Men som jeg svarte en annen i det forrige innlegget ditt, så kjenner jeg flere hvor forhold har røket mens den ene har tatt sin doktorgrad. Og som jeg også skrev der.... Når det gjelder det personlige plan og følelsemessige, så vil min kjære ikke anbefale noen å ta doktorgrad. Han har selv et havarert samboerskap i bagasjen fra den tiden. Jeg kom inn såpass sent i avhandlingen hans, og med såpass stor avstand, at både flørt og konsentrasjon om avhandling var mulig.

At du har vært lykkelig og forelsket helt til bomba slapp, kan komme av at du har hatt tanker alle endre steder.

Og om du jobber 12 timer om dagen, tenker doktorgrad osv... så er dette faktorer som kan gå utover et forhold. Sier ikke at det er din feil, men dette er noe som kan koste dyrt.

Ja, jeg har også hørt om flere forhold som går dukken under doktorgradavhandlinger.

Derfor prøvde jeg å behandle denne som en jobb. Og jeg syntes jeg var flink til det. Kom hjem hver dag kl 5, og tok vare på hunden vår. Jobba aldri i helgene. Bare nå den siste tiden.

Men han sier nå at han ikke har elsket meg på ethelt år. Hvordan er det da mulig at han fikk meg til å føle meg elsket. Var alt bare et spill for galleriet, for å skåne meg?

[marlenexxx27]

Takk for svar. Ja, jeg kan enten være en av de heldige som er utrustet med godt lynne, og klarer å se på det positive. Eller være totalt blind, uten å se hva som er rett fremfor meg.

Jeg tok nok aldri initiativ til en slik samtale. Eller jeg prøvde noen ganger, men det var aldri tid til det. Og da han gjorde det, var det for å informere meg det var slutt.

Men jeg vet skla skal komme meg gjennom denne perioden, så klar er jeg i toppen,men lurer bare på hvor lenge det blir til jeg er 'lykkelig' igjen.

Jeg tenker at det går an å være begge deler: BÅDE være en generelt positiv person med godt humør OG være litt ignorant til problemer. (Det er jo ikke sikkert du er sånn, men poenget mitt er at man som regel er "både-og" og ikke "enten-eller").

Men du sier at du forsøkt å prate med han, men at det "aldri var tid". Selvsagt var det ingen mangel på tid! Det var vel mer mangel på vilje fra hans side.

[Gjest fullstendig lammet]

Nå har jeg lest at han faktisk driver å dater ei ny dame! Herregud! Enn at mennesker kan være så hjerteløse og iskalde! Når fyren kan oppføre seg sånn, så tenker jeg at det ikke ville ha hjulpet hvor fantastisk du enn må ha vært mot han.

Nei kanskje ikke. Men tror grunnen til at han dater nå, er fordi han har gjort seg ferdig med meg lenge før jeg var klar over det. Han er over kjærlighetssorgen. Han vil ikke lengre være i dette forholdet, og hver eneste ord som kommer ut av munnen hans sier meg at dette er hogd i stein.,

Det er ingenting å redde. Ingenting å kjempe for. Alt det gode vi hadde sammen er ikke verdt å reddes, for han har brukt et helt år på å bli ferdig med meg. Og nå føler jeg at jeg ikke engang få mer enn ei uke, før jeg er nødt til å legge det bak meg og se fremover. Det er tungt, at jeg liksom ikke kan få sørge den tid jeg trenger.

Jeg vet jeg en dag bli lykkelig igjen. Jeg vet at andre har gått gjennom det samme, eller verre ting. Men akkurat i dag, hjelper det ikke hva jeg føler.

[bustebeisa]

Ja, jeg har også hørt om flere forhold som går dukken under doktorgradavhandlinger.

Derfor prøvde jeg å behandle denne som en jobb. Og jeg syntes jeg var flink til det. Kom hjem hver dag kl 5, og tok vare på hunden vår. Jobba aldri i helgene. Bare nå den siste tiden.

Men han sier nå at han ikke har elsket meg på ethelt år. Hvordan er det da mulig at han fikk meg til å føle meg elsket. Var alt bare et spill for galleriet, for å skåne meg?

Vanskelig å si.

Som ei skrev, så virker du som en positiv person. Fornøyd med tingenes tilstand. :-)

Men... er du fornøyd fordi du ikke ser problemene? Bevisst eller ubevisst.

Du skrev at han hadde vært sint og kjeftet på alt og alle. Snakket dere om dette?

Han har ikke elsket deg på et år, men har dere hatt gode samtaler i løpet av dette året. Det kan ha vært spill for galleriet, at han holdt ut til noe nytt dukket opp, men det kan også være at han har forsøkt å få følelser tilbake. Kanskje han har håpet på et eller annet som skulle få ham til å elske deg igjen. Men at han nå rett og slett har gitt opp.... Og når han nå er ferdig med deg, så ønsker han å gå videre fortest mulig.

Mange ganger er det et problem når forhold tar slutt. Den ene parten som gjør det slutt, har tenkt tanken mange ganger. Har sett på forholdet med andre øyner og når den parten tar skrittet ut, har denne parten bearbeidet sine følelser ganske godt. Mens for den andre parten kommer det hele som et sjokk, og dermed virker alle handlinger som den som gjorde det slutt som harde og ufølsomme.

[Lillemus]

Ja, jeg har også hørt om flere forhold som går dukken under doktorgradavhandlinger.

Derfor prøvde jeg å behandle denne som en jobb. Og jeg syntes jeg var flink til det. Kom hjem hver dag kl 5, og tok vare på hunden vår. Jobba aldri i helgene. Bare nå den siste tiden.

Men han sier nå at han ikke har elsket meg på ethelt år. Hvordan er det da mulig at han fikk meg til å føle meg elsket. Var alt bare et spill for galleriet, for å skåne meg?

''Men han sier nå at han ikke har elsket meg på ethelt år. Hvordan er det da mulig at han fikk meg til å føle meg elsket. Var alt bare et spill for galleriet, for å skåne meg?''

Min eks var ganske så lik det du forteller. Dog ringte det bjeller hos meg når han stadig var sur og tverr og tok absolutt alt jeg sa i verste mening.

Men gjort er gjort og spist er spist - ikke la ham ødelegge doktorgraden din! Reis deg opp jente og bryk den ryggraden jeg vet du har innerst inne!

[Gjest fullstendig lammet]

Vanskelig å si.

Som ei skrev, så virker du som en positiv person. Fornøyd med tingenes tilstand. :-)

Men... er du fornøyd fordi du ikke ser problemene? Bevisst eller ubevisst.

Du skrev at han hadde vært sint og kjeftet på alt og alle. Snakket dere om dette?

Han har ikke elsket deg på et år, men har dere hatt gode samtaler i løpet av dette året. Det kan ha vært spill for galleriet, at han holdt ut til noe nytt dukket opp, men det kan også være at han har forsøkt å få følelser tilbake. Kanskje han har håpet på et eller annet som skulle få ham til å elske deg igjen. Men at han nå rett og slett har gitt opp.... Og når han nå er ferdig med deg, så ønsker han å gå videre fortest mulig.

Mange ganger er det et problem når forhold tar slutt. Den ene parten som gjør det slutt, har tenkt tanken mange ganger. Har sett på forholdet med andre øyner og når den parten tar skrittet ut, har denne parten bearbeidet sine følelser ganske godt. Mens for den andre parten kommer det hele som et sjokk, og dermed virker alle handlinger som den som gjorde det slutt som harde og ufølsomme.

Ja, du har nok rett i mange tanker. Jeg skal prøve å ikke tillegne ham som så egoistisk som jeg føler han er. Han sier han har prøvd å få følelser tilbake til meg, men jeg føler meg bedratt med det at han ikke inlemmet meg i prosessen. At han ikke prøvde å kommunisere med meg.

Det at han kjefter og smeller har ikke bare vært rettet mot meg, men mot alt og alle. Og jeg trodde det som sakt at det var alt annet i livet som stresset ham. Og det skulle nå ta slutt mot sommeren. Vi har begge vært i stressede og jobbfylte liv, og jeg trodde at til sommeren. Da skulle vi få tid til å være sammen igjen. Men, det var meg som stresset ham. Ikke det at han jobbet 7 dager i uken, pluss to kvelder med skole pluss eksamener. Det var rett og slett meg som var problemet.

[bustebeisa]

Ja, du har nok rett i mange tanker. Jeg skal prøve å ikke tillegne ham som så egoistisk som jeg føler han er. Han sier han har prøvd å få følelser tilbake til meg, men jeg føler meg bedratt med det at han ikke inlemmet meg i prosessen. At han ikke prøvde å kommunisere med meg.

Det at han kjefter og smeller har ikke bare vært rettet mot meg, men mot alt og alle. Og jeg trodde det som sakt at det var alt annet i livet som stresset ham. Og det skulle nå ta slutt mot sommeren. Vi har begge vært i stressede og jobbfylte liv, og jeg trodde at til sommeren. Da skulle vi få tid til å være sammen igjen. Men, det var meg som stresset ham. Ikke det at han jobbet 7 dager i uken, pluss to kvelder med skole pluss eksamener. Det var rett og slett meg som var problemet.

Nå skal du ikke være for hard mot deg selv heller.

Skal jeg være veldig kynisk og litt hard i det jeg sier nå, så finner jeg det på mange måter ikke rart at forholdet har gått dunken. Dette var ikke ment for å sparke deg mens du ligger nede eller noe slikt. Men på mange måter har dere begge blitt felt av tidsklemma.

Jeg kjenner dere ikke. Vet ikke hvordan noen av dere er som personer. Hvor flinke dere har vært til å ta vare på hverandre.

Men med det tempoet du beskriver at han har hatt her, din doktorgradsavhandling, de tingene du har nevnt tidligere om at han har brukt tid på, så er der bitte lite tid igjen i livet deres til å være kjærester og elskere. Mange går i fella om at bare vi blir ferdig med dette her, så blir alt så mye bedre. Akkurat som mange lengter etter sommerferien, det å tilbringe tid med sin kjære, sove lenge, kose, elske osv... Og så kommer sommeren med krangel og det som er.

Tror det er viktig at man er enige om å ta seg tid midt oppe i det man holder på med. At man setter av en kveld til kos. Ei helg til tur osv.

[Gjest fullstendig lammet]

Nå skal du ikke være for hard mot deg selv heller.

Skal jeg være veldig kynisk og litt hard i det jeg sier nå, så finner jeg det på mange måter ikke rart at forholdet har gått dunken. Dette var ikke ment for å sparke deg mens du ligger nede eller noe slikt. Men på mange måter har dere begge blitt felt av tidsklemma.

Jeg kjenner dere ikke. Vet ikke hvordan noen av dere er som personer. Hvor flinke dere har vært til å ta vare på hverandre.

Men med det tempoet du beskriver at han har hatt her, din doktorgradsavhandling, de tingene du har nevnt tidligere om at han har brukt tid på, så er der bitte lite tid igjen i livet deres til å være kjærester og elskere. Mange går i fella om at bare vi blir ferdig med dette her, så blir alt så mye bedre. Akkurat som mange lengter etter sommerferien, det å tilbringe tid med sin kjære, sove lenge, kose, elske osv... Og så kommer sommeren med krangel og det som er.

Tror det er viktig at man er enige om å ta seg tid midt oppe i det man holder på med. At man setter av en kveld til kos. Ei helg til tur osv.

Ja, du har så fullstendig rett. Jeg trodde bare vi var sterkere enn så. Men tydeligvis ikke. Og det er så bittert å tenke på nå. Men, vi er kanskje begge skyld i det som skjedde.

[Lillemus]

Ja, du har så fullstendig rett. Jeg trodde bare vi var sterkere enn så. Men tydeligvis ikke. Og det er så bittert å tenke på nå. Men, vi er kanskje begge skyld i det som skjedde.

Jeg kjenner meg så veldig igjen i situasjonen du beskriver - vi tok oss heller aldri tid til bare å være kjærester og det gikk som det gikk. Man må være to for å få et forhold til å fungere.

Som du sier - ingen kan forvente at du skal slutte å sørge i løpet av noen dager, det er umenneskelig, men kanskje du kan sette av en viss "sørgetid" hver dag? Doktorgrad-tid fra 8-16 og sørgetid fra 17-19? Bare et lite tips som kanskje høres helt idiotisk ut, men det er bare meningen å prøve å hjelpe litt... *Klem*

[bustebeisa]

Ja, du har så fullstendig rett. Jeg trodde bare vi var sterkere enn så. Men tydeligvis ikke. Og det er så bittert å tenke på nå. Men, vi er kanskje begge skyld i det som skjedde.

Når et forhold ryker, så har som regel begge litt skyld i det. Det finnes noen drittsekker der ute av begge kjønn, som eier null antenner og kjører sitt eget løp hele veien.... Men... Det er lett å tro nettopp som du sier, at du trodde dere var sterkere enn som så.

Men du.... Ikke bli bitter. Det går ikke an å skru klokka tilbake. Og hadde dere brukt tiden andreledes, så er det ikke sikkert det ville blitt dere for alltid likevel.

Gråt, skrik og bli ferdig. Kjenn på følelsene nå, men gi slipp på ham. Du fant ut om datingen hans i mobilen hans? Dere bor sammen... litt på grunn av hunden?

La ham reise hjem og la ham ta med seg hunden til du blir ferdig med avhandlingen din. Ikke gå oppe i ham. Ikke sjekk ut hva han holder på med. Vær med venner nå i helga som du har planer om. Jobb.

Og når alt dette er over, du er på vei videre, etterhvert får inn i et nytt forhold, så ta frem det du kanskje ser at dere gjorde feil nå. Hadde dere ikke prioritet på hverandre, men på studier, jobb osv i stedet, prøv å ta lærdom i det i ditt neste forhold og bruk lærdommen til å sette av tid til å være kjærester da.

For plutselig en dag sitter du kanskje der med mann, tre barn, bra, men strevsom jobb.... Da er det like viktig at du og din nye mann setter av tid til å bare være kjærester. :-)

Jeg er ingen bedreviter.Har selv mine feil. Et havarert samboerskap som varte i 10 år bak meg. To nydelige jenter som følge av samboerskapet. Jeg vet godt at en av mine feil da, var at jeg snakket for lite. Tok ikke opp de tingene som plaget meg. Bet i meg litt for mye, og når man egentlig er irritert på en person, kan det være vanskelig å elske den samme personen... Hvertfall når dette vedvarer over tid.

Nå som jeg er på vei inn i et nytt samboerskap, er det å prate noe av det jeg øver meg mest på... Ingen ekspert enda, men har blitt mye bedre. Og det jeg ikke alltid får ut med muntlige ord, finner mange ganger veien ut i en mail eller et brev. :-)

[bustebeisa]

Jeg kjenner meg så veldig igjen i situasjonen du beskriver - vi tok oss heller aldri tid til bare å være kjærester og det gikk som det gikk. Man må være to for å få et forhold til å fungere.

Som du sier - ingen kan forvente at du skal slutte å sørge i løpet av noen dager, det er umenneskelig, men kanskje du kan sette av en viss "sørgetid" hver dag? Doktorgrad-tid fra 8-16 og sørgetid fra 17-19? Bare et lite tips som kanskje høres helt idiotisk ut, men det er bare meningen å prøve å hjelpe litt... *Klem*

Et godt råd egentlig. :-)

Jeg mistet pappa midt i eksamenstiden. Troppet faktisk opp på eksamen samme dag som han skulle begraves. Fikk lov å ha eget rom, med egen vakt og fikk dermed lov å begynne på eksamen en time før de andre.

For meg var det et bedre alternativ, enn å utsette eksamen et halvt år.

Så jeg satte til sider enkelte følelser, leste til eksamen og lot meg selv gråte og sørge etter endt eksamen.

[Gjest fullstendig lammet]

''Men han sier nå at han ikke har elsket meg på ethelt år. Hvordan er det da mulig at han fikk meg til å føle meg elsket. Var alt bare et spill for galleriet, for å skåne meg?''

Min eks var ganske så lik det du forteller. Dog ringte det bjeller hos meg når han stadig var sur og tverr og tok absolutt alt jeg sa i verste mening.

Men gjort er gjort og spist er spist - ikke la ham ødelegge doktorgraden din! Reis deg opp jente og bryk den ryggraden jeg vet du har innerst inne!

Ja, du har rett. Flere og flere bjeller ringer hos meg nå. Senest i går gikk det opp for meg hvorfor han ikke ble så glad for skattejakten jeg gjorde for ham i jula, da vi feiret hver for oss. Han påstod det var fordi han var syk, men nå vet jeg at det var fordi han ikke elsket meg lengre.

[Gjest fullstendig lammet]

Et godt råd egentlig. :-)

Jeg mistet pappa midt i eksamenstiden. Troppet faktisk opp på eksamen samme dag som han skulle begraves. Fikk lov å ha eget rom, med egen vakt og fikk dermed lov å begynne på eksamen en time før de andre.

For meg var det et bedre alternativ, enn å utsette eksamen et halvt år.

Så jeg satte til sider enkelte følelser, leste til eksamen og lot meg selv gråte og sørge etter endt eksamen.

Så sant. Jeg tok eksamen når bestefar døde, av helt samme grunner som deg. Jeg er strek, og nå er jeg på jobb, og skal få gjort noe.