det er meg, men nytt tema

[songbirdy]

Huff, jeg føler med deg!!

Du har nok rett - han har vært "ferdig" med deg lenge, og derfor kan han med "letthet" nå skru av følelsene og kalle seg singel, date og "leve livet". Jeg tror ikke ting nødvendigvis er så svart-hvitt, men det er det han "forteller seg selv".

Å se seg selv i øynene og innse at han har behandlet deg dårlig er nok værre enn å bruke "teflon-metoden" der ingenting fester seg.

At følelsene hans ikke har vært som de bør lenge, betyr ikke at han ikke har vært glad i deg. Og det betyr heller ikke at han ikke bryr seg om deg fremdeles, selv om han handler som han gjør nå. Det virker følelseskaldt og brutalt. Men det kan være en metode han (ubevisst) bruker for å skåne seg selv.

Han VET at han har valgt det minst gunstige tidspunktet å si det til deg!

Han VET at situasjonen din blir veldig vanskelig av mange grunner!

Han VET at du er veldig glad i han og vil bli knust.

Men nå er ballen begynt å rulle, det er ikke bare å snu, derfor kjører han på den harde stilen, og "driter" i alt.

Jeg er veldig glad for å lese at du har brettet opp armene og jobba i dag! Sånn skal det være!! Dette skal ikke ødelegge for deg!!

Etter eksamen/disputas er det på tide å tenke på de "større" tingene som må ordnes, de trenger du ikke tenke på nå! OG det ordner seg helt sikkert!!!

Når det gjelder bosted og slikt før den tid - han må flytte ut! Hvis du ikke klarer leia alene; lei ut et rom! Kanskje kollektiv med en venninne? Evt. flytt ut selv, men da er du avhengig av at han "ettergir" dine avdrag av huslånet, altså tar hele lånet alene.

Be dine foreldre/søsken om litt hjelp, evt. banken hjemme om noe penger til å klare denne perioden. Det er sikkert flere som kan hjelpe deg med konkret hjelp eller om ikke annet råd om hvordan du skal løse det!

Selv om hunden drar, så fortell deg selv at det bare er for en periode (og det er det jo). Se på det som en ferie eller noe, om så bare for å komme gjennom tiden nå. Du skal ikke omgås han daglig, høre han puste ved siden av deg om natta, og så vite at han skal på date neste dag!! Du syns kanskje det er værre å ikke vite, men du legger deg veldig klart for hogg, og blir hugget. Du blir ikke mindre såret av å vite, eller se hvordan han oppfører seg mot deg!

Du blir ikke mer sterk av å bli trykket ned hver dag, eller av å gå rundt å være redd for en som du føler har all makt. Han bør ut av huset snarest, om så det er for en periode - så trenger du ikke flere påkjenninger nå.

Men du høres ut som en sterk person, selv om jeg skjønner at du er langt nede nå! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i følelsen av desperasjon, av å TRENGE et svar. Hvordan kunne jeg være så blind? Hvorfor kunne JEG elske så inderlig, og ikke merke at han ikke gjengjeldte følelsene? Jeg vet ikke om noen kan gi deg svar noen gang, eller om du finner de selv. For min del følte jeg ved et brudd at jeg mistet hele min evne til å vurdere omverdenen. Når jeg kunne ta så grundig feil av den jeg stod aller nærmest, hvor mye feil så jeg ikke på hele verden?! Jeg mistet fullstendig troen på meg selv, og tilliten til andre fikk seg en brutal knekk.

Men jeg vet at de mest desperate kriser, og dypeste følelser går over med tiden. For min del tar det lang tid, kanskje flere år, å bli kvitt "stikket i hjertet" når det er snakk om "han", eller jeg tilfeldigvis ser "han" på gaten. Men det går over! Det er rart at det er mulig, når man en gang elsket denne personen så dypt og inderlig!

Jeg ønsker deg alt godt, og de beste ønsker for helgen!

klem fra

[Gjest fullstendig lammet]

Huff, jeg føler med deg!!

Du har nok rett - han har vært "ferdig" med deg lenge, og derfor kan han med "letthet" nå skru av følelsene og kalle seg singel, date og "leve livet". Jeg tror ikke ting nødvendigvis er så svart-hvitt, men det er det han "forteller seg selv".

Å se seg selv i øynene og innse at han har behandlet deg dårlig er nok værre enn å bruke "teflon-metoden" der ingenting fester seg.

At følelsene hans ikke har vært som de bør lenge, betyr ikke at han ikke har vært glad i deg. Og det betyr heller ikke at han ikke bryr seg om deg fremdeles, selv om han handler som han gjør nå. Det virker følelseskaldt og brutalt. Men det kan være en metode han (ubevisst) bruker for å skåne seg selv.

Han VET at han har valgt det minst gunstige tidspunktet å si det til deg!

Han VET at situasjonen din blir veldig vanskelig av mange grunner!

Han VET at du er veldig glad i han og vil bli knust.

Men nå er ballen begynt å rulle, det er ikke bare å snu, derfor kjører han på den harde stilen, og "driter" i alt.

Jeg er veldig glad for å lese at du har brettet opp armene og jobba i dag! Sånn skal det være!! Dette skal ikke ødelegge for deg!!

Etter eksamen/disputas er det på tide å tenke på de "større" tingene som må ordnes, de trenger du ikke tenke på nå! OG det ordner seg helt sikkert!!!

Når det gjelder bosted og slikt før den tid - han må flytte ut! Hvis du ikke klarer leia alene; lei ut et rom! Kanskje kollektiv med en venninne? Evt. flytt ut selv, men da er du avhengig av at han "ettergir" dine avdrag av huslånet, altså tar hele lånet alene.

Be dine foreldre/søsken om litt hjelp, evt. banken hjemme om noe penger til å klare denne perioden. Det er sikkert flere som kan hjelpe deg med konkret hjelp eller om ikke annet råd om hvordan du skal løse det!

Selv om hunden drar, så fortell deg selv at det bare er for en periode (og det er det jo). Se på det som en ferie eller noe, om så bare for å komme gjennom tiden nå. Du skal ikke omgås han daglig, høre han puste ved siden av deg om natta, og så vite at han skal på date neste dag!! Du syns kanskje det er værre å ikke vite, men du legger deg veldig klart for hogg, og blir hugget. Du blir ikke mindre såret av å vite, eller se hvordan han oppfører seg mot deg!

Du blir ikke mer sterk av å bli trykket ned hver dag, eller av å gå rundt å være redd for en som du føler har all makt. Han bør ut av huset snarest, om så det er for en periode - så trenger du ikke flere påkjenninger nå.

Men du høres ut som en sterk person, selv om jeg skjønner at du er langt nede nå! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i følelsen av desperasjon, av å TRENGE et svar. Hvordan kunne jeg være så blind? Hvorfor kunne JEG elske så inderlig, og ikke merke at han ikke gjengjeldte følelsene? Jeg vet ikke om noen kan gi deg svar noen gang, eller om du finner de selv. For min del følte jeg ved et brudd at jeg mistet hele min evne til å vurdere omverdenen. Når jeg kunne ta så grundig feil av den jeg stod aller nærmest, hvor mye feil så jeg ikke på hele verden?! Jeg mistet fullstendig troen på meg selv, og tilliten til andre fikk seg en brutal knekk.

Men jeg vet at de mest desperate kriser, og dypeste følelser går over med tiden. For min del tar det lang tid, kanskje flere år, å bli kvitt "stikket i hjertet" når det er snakk om "han", eller jeg tilfeldigvis ser "han" på gaten. Men det går over! Det er rart at det er mulig, når man en gang elsket denne personen så dypt og inderlig!

Jeg ønsker deg alt godt, og de beste ønsker for helgen!

klem fra

Tusen takk for langt of fornuftig svar. Jeg vet jeg må bare se fremover, og vite at jeg en dag vil være over ham.

Når det er snakk om hus og hjem er det utrolig komplisert. Jeg var i dag og fikk juridisk hjelp, og har forstått det slik at ingen av oss kan kreve at den andre flytter ut.

Med andre ord, vi begge står på det av vi skal bo her. Jeg nekter å flytte ut. Dette er mitt hjem, og har ingen plasser å dra. Jo, jeg har venner som tilbyr gjesteseng, men det vil ikke hjelpe. Vi er 'venner', det vil si vi pratet samme i går kveld og ble enige at vi skal klare dette.

Når det gjelder det juridiske så ståre jeg veldig svakt siden jeg ikke har jobb, men jeg eier halve huset og alle regningene står i felles navn. Det vil si at ingen av oss kan nekte å betale. Men på et underlig vis står jeg sterkere likevel. For skulle ikke regninger bli betalt, vil de komme etter den som mest sannsynlig kan betale for seg, og det er ham.

Han kan heller ikke tvinge meg til å selge før jeg er klar, og dermed får jeg nok tid på meg til å finne ut hva som skjer. Han kan prøve å pushe meg, men jeg rikker meg ikke av flekken før jeg har bestemt meg. Nå er jeg roligere, for jeg vet jeg kan bruke den tid jeg trenger til å vite om jeg får jobb eller ikke.

Så nå er fokuset tilbake på jobb igjen, mer eller mindre. Jeg prøver å tenke på meg selv, og hva jeg kan gjøre fremmover, og har alliert meg med endel venner...(lykkelige single) og i kveld blir det ei øl på puben, for å få tankene vekk fra daten hans. Og ja, han er så snill og gir meg pusterom i kveld, og sover over hos kompisen..haha... ironisk..

Jeg skal bli sterk igjen.

[songbirdy]

Tusen takk for langt of fornuftig svar. Jeg vet jeg må bare se fremover, og vite at jeg en dag vil være over ham.

Når det er snakk om hus og hjem er det utrolig komplisert. Jeg var i dag og fikk juridisk hjelp, og har forstått det slik at ingen av oss kan kreve at den andre flytter ut.

Med andre ord, vi begge står på det av vi skal bo her. Jeg nekter å flytte ut. Dette er mitt hjem, og har ingen plasser å dra. Jo, jeg har venner som tilbyr gjesteseng, men det vil ikke hjelpe. Vi er 'venner', det vil si vi pratet samme i går kveld og ble enige at vi skal klare dette.

Når det gjelder det juridiske så ståre jeg veldig svakt siden jeg ikke har jobb, men jeg eier halve huset og alle regningene står i felles navn. Det vil si at ingen av oss kan nekte å betale. Men på et underlig vis står jeg sterkere likevel. For skulle ikke regninger bli betalt, vil de komme etter den som mest sannsynlig kan betale for seg, og det er ham.

Han kan heller ikke tvinge meg til å selge før jeg er klar, og dermed får jeg nok tid på meg til å finne ut hva som skjer. Han kan prøve å pushe meg, men jeg rikker meg ikke av flekken før jeg har bestemt meg. Nå er jeg roligere, for jeg vet jeg kan bruke den tid jeg trenger til å vite om jeg får jobb eller ikke.

Så nå er fokuset tilbake på jobb igjen, mer eller mindre. Jeg prøver å tenke på meg selv, og hva jeg kan gjøre fremmover, og har alliert meg med endel venner...(lykkelige single) og i kveld blir det ei øl på puben, for å få tankene vekk fra daten hans. Og ja, han er så snill og gir meg pusterom i kveld, og sover over hos kompisen..haha... ironisk..

Jeg skal bli sterk igjen.

Du er allerede mye sterkere enn du tror! Jeg er glad for at du fikk oversikt over de juridiske mulighetene, nå er det bare å sette alle kluter inn på at dette skal gå bra.

Kos deg i kveld! klem

[Gjest anonymaja]

Huff, jeg føler med deg.

Hva som bor i hodet på folk veit bare de sjøl, og jeg kjenner meg igjen i å ha vært "blind" for min samboers problemer.

Men han holdt meg utenfor, og ble bare mer og mer stum. Så min uro fikk aldri noen forløsning, eller noen skikkelig forklaring. Jeg har kjent en murrende uro og frykt omkring ting, og har først nylig begynt å få greie på hva det virkelig er.

Kanskje du skulle ha tatt hintet i at han skjelte og smelte, osv. Jeg tok hintet i at han ble stum og furten, men tok det på feil måte, viste det seg.

Vi kan bare - tja, hva kan vi? Bare øve oss, kanskje, i å bli empatiske og lyttende og prøve å lære av erfaringene våre.

Du kunne nok kanskje aldri ha visst hvordan, når eller hvorfor han ville forlate deg. (Det kan høres ut som om han ble forelsket i en annen.) Men du kunne kanskje ha fått erfaring i å tolke tegn, og gjøre noe med dem? Ikke veit jeg - jeg tolker for mye, holder øye med hvert humørskifte og det ene med det andre, men er ikke klokere enn deg. Det vi veit om våre medmennesker begrenser seg til det de velger å fortelle oss...

[Gjest fullstendig lammet]

Huff, jeg føler med deg.

Hva som bor i hodet på folk veit bare de sjøl, og jeg kjenner meg igjen i å ha vært "blind" for min samboers problemer.

Men han holdt meg utenfor, og ble bare mer og mer stum. Så min uro fikk aldri noen forløsning, eller noen skikkelig forklaring. Jeg har kjent en murrende uro og frykt omkring ting, og har først nylig begynt å få greie på hva det virkelig er.

Kanskje du skulle ha tatt hintet i at han skjelte og smelte, osv. Jeg tok hintet i at han ble stum og furten, men tok det på feil måte, viste det seg.

Vi kan bare - tja, hva kan vi? Bare øve oss, kanskje, i å bli empatiske og lyttende og prøve å lære av erfaringene våre.

Du kunne nok kanskje aldri ha visst hvordan, når eller hvorfor han ville forlate deg. (Det kan høres ut som om han ble forelsket i en annen.) Men du kunne kanskje ha fått erfaring i å tolke tegn, og gjøre noe med dem? Ikke veit jeg - jeg tolker for mye, holder øye med hvert humørskifte og det ene med det andre, men er ikke klokere enn deg. Det vi veit om våre medmennesker begrenser seg til det de velger å fortelle oss...

Takk for svar.

Det å kjenne igjen tegn som var gjorde jeg. Men da jeg spurte om hva det var bortforklarte han det alltid. Som før jul, nei det var kun at han var syk.

men da jeg sa at jeg ikke følte meg elsket etter nyttår forandret han seg til å bli kjærlig og flørtende igjen..

trodde da det bare var stress på jobb som påvirket humøret hans.

Og så var vi på ferie i februar. Da ble jeg mer forelsket, og jeg følte vi knyttet sterkere bånd..

Hvordan skal jeg tro, at den siste måneden med kjefting var pga at han ikke elsket meg? Og da konkludere med at pga en måned med dårlig kjemi skulle han gjøre det slutt?

Jeg hadde nok med doktorgraden min.