Venninne som har ADHD, hvordan utarter det seg?

[Gjest junitali]

Datteren min på 9 år har en skolevenninne som har ADHD. Denne jenta er av og til på besøk hos oss, men jeg har ikke oppfattet henne som hyperaktiv på noen måter. Imidlertid er hun vanskelig å få kontakt med, og hun virker kjempe reservert, muligens sjenert. Hun er veldig alvorlig og avvisende, og vil aldri spise middag med oss eller ha noe vi tilbyr. Ringer hun til vår datter og vi voksne tar tlf svarer hun ikke, spør vi om det er henne legger hun på. Vi prøver så godt vi kan og inkludere henne, men hun trekker seg bort. Er dette vanlig hos ADHD jenter? Etter det jeg har observert i skolesammenhenger virker hun veldig sky og antisosial. Hun har lite venner. Det har min datter også.

Når vår datter er på besøk hos henne, forteller hun meg at hun ofte er kjempesint/rasende på foreldrene sine, slår og sparker i dører og vegger, samt at hun hyler høyt. Skjønner ikke da hvordan hun klarer styre seg i andre sosiale sammenhenger som på skole og på besøk hos andre.

Denne jenta er medisinert.

Har noen erfaring hadde det vært greit å høre.

[Gjest også en mamma]

Tror det er ganske vanlig at barn med ADHD "tar det ut" hjemme på foreldre og søsken. Noen av dem har så dårlig impulskontroll at de ikke greier å oppføre seg normalt ute blant andre heller, og blir svært utagerende. Mens noen nok er som den jenta du beskriver. Når hun tar seg på tak sånn hos dere så sliter det henne egentlig ut, og sjansen for eksplosjon når hun kommer hjem er stor.

[fillolin]

Har ikke erfaring med ADHD privat, men fra jobbsammenheng. ADHD kan arte seg veldig forskjellig fra person til person og det er vanligvis forskjeller også mellom gutter og jenter. Effekten av medisinering er også individuell. Generelt er det vel ganske vanlig at barn, med eller uten vansker, kan ha én atferd hjemme og en annen atferd ute. Dersom hun tar seg veldig mye sammen når hun er på besøk hos dere kan det kanskje også være en del av forklaringen på at hun er så reservert. Personlig synes jeg det er vanskelig å ha barn på besøk som gir så lite respons - har opplevd noe lignende, men det barnet hadde altså ikke ADHD. Min løsning ble å være mer tydelig og direkte enn jeg vanligvis ville være med besøkende barn, f.eks. om det passet at barnet kom eller ikke, reaksjoner på barnets atferd o.l. Jeg prøvde også å ikke stille så mange spørsmål, men fortelle selv eller samhandle på konkrete/praktiske måter heller enn språk. Siden barnet stadig kom på besøk, men samtidig var reservert og tilbakeholden kjente jeg at jeg selv også ble litt "stiv" i kommunikasjonen. For å bryte det mønsteret brukte jeg fysisk kommunikasjon, f.eks. en klapp på skuldra eller hånda o.l. Det ga meg mer informasjon om barnets tilstand, noe som gjorde at jeg følte meg tryggere i samhandlingen, men førte også til annen blikkontakt fra barnet og et lite smil. Men dette skal en selvfølgelig være varsom med, for noen barn kan det bli helt feil. Er det et alternativ for deg å snakke med jentas foreldre? Kanskje kan det være lettere for henne også hvis hun vet at dere vet og at det er greit?

[Gjest også en mamma]

Har ikke erfaring med ADHD privat, men fra jobbsammenheng. ADHD kan arte seg veldig forskjellig fra person til person og det er vanligvis forskjeller også mellom gutter og jenter. Effekten av medisinering er også individuell. Generelt er det vel ganske vanlig at barn, med eller uten vansker, kan ha én atferd hjemme og en annen atferd ute. Dersom hun tar seg veldig mye sammen når hun er på besøk hos dere kan det kanskje også være en del av forklaringen på at hun er så reservert. Personlig synes jeg det er vanskelig å ha barn på besøk som gir så lite respons - har opplevd noe lignende, men det barnet hadde altså ikke ADHD. Min løsning ble å være mer tydelig og direkte enn jeg vanligvis ville være med besøkende barn, f.eks. om det passet at barnet kom eller ikke, reaksjoner på barnets atferd o.l. Jeg prøvde også å ikke stille så mange spørsmål, men fortelle selv eller samhandle på konkrete/praktiske måter heller enn språk. Siden barnet stadig kom på besøk, men samtidig var reservert og tilbakeholden kjente jeg at jeg selv også ble litt "stiv" i kommunikasjonen. For å bryte det mønsteret brukte jeg fysisk kommunikasjon, f.eks. en klapp på skuldra eller hånda o.l. Det ga meg mer informasjon om barnets tilstand, noe som gjorde at jeg følte meg tryggere i samhandlingen, men førte også til annen blikkontakt fra barnet og et lite smil. Men dette skal en selvfølgelig være varsom med, for noen barn kan det bli helt feil. Er det et alternativ for deg å snakke med jentas foreldre? Kanskje kan det være lettere for henne også hvis hun vet at dere vet og at det er greit?

Enig i at man skal være varsom med å bruke metoder som den du har brukt, samtidig syns jeg det var en god fremgangsmåte.

Jeg tror at mange barn, både med og uten diagnoser, har fordel av tydelige voksne. Klare grenser, klare tilbakemeldinger, ikke for mange spørsmål. Det med fysisk kontakt er det jeg mener man skal være forsiktig med, for enkelte barn misliker fysisk kontakt, spesielt med mer eller mindre fremmede.

[Rith]

Hun har nok "jentevarianten" - altså ADD. H'n står for hyperaktivitet, og det du beskriver er helt vanlig for noen med en sånn diagnose.