hvor går grensen

[jubalong70]

Tusen takk for svar.

Det betyr mye for meg å få tilbakemelding.

Konfrontasjonen er skrekkelig å tenke på. Det beste som kan skje er vel at han verdsetter ærligheten min, og at det gjør han tryggere på meg på den måten at han vet at jeg ikke på noen måte er i stand til å gå rundt å skjule noe.

Og at det egentlig ikke skjedde så mye, men at jeg likevel har grusom samvittighet - det burde vel si noe om standarden min?

Det værste som kan skje er at han absolutt ikke aksepterer det, at han aldri komme til å stole på meg igjen (særlig i situasjoner med alkohol involvert), og muligens til og med ikke vil fortsette forholdet.

Det er forferdelig å tenke på. Men samtidig vil det vel være værre for han om han syns dette faktisk er den big deal og så finner ut av det senere - da vil han vel tro at jeg er istand til å gå rundt å skjule hva som helst.

Jeg aner ikke om han allerede har en følelse av at noe er galt og bare går rundt og venter på at jeg skal ta det opp, eller om han ikke har peiling..

Alt er så perfekt, men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det. Føler meg falsk når han ser på meg med blikket fyllt av kjærlighet. At jeg ikke fortjener det.

En annen ting er at jeg er i en kritisk fase i forhold til eksamener etc, og at konsentrasjonen er lik null. Jeg er kvalm.

HVORFOR måtte jeg risikere dette som er så spesielt?

Åååå, det er så utrolig lett å være etterpåklok...

Er det ikke typisk da, at alt kommer til samme tid.

Men du, tror du ikke at det blir lettere å konsentrer seg om eksamenslesing om du får dette ut?

Nå bruker du mye energi på å gruble, grue og har dårlig samvittighet, ikke sant?

Jeg tror jeg bare ville satt av tid i ettermiddag/kveld og snakket med ham.

Du sier det selv, enten ser han det positive i at du faktisk sier i fra - og at ingenting egentlig skjedde, eller han ønsker å tro det verste - og da var han kanskje ikke så mye å samle på i det lange løp like vel? Jeg vet ikke...

[Gjest 9jscnl73]

Åååå, det er så utrolig lett å være etterpåklok...

Er det ikke typisk da, at alt kommer til samme tid.

Men du, tror du ikke at det blir lettere å konsentrer seg om eksamenslesing om du får dette ut?

Nå bruker du mye energi på å gruble, grue og har dårlig samvittighet, ikke sant?

Jeg tror jeg bare ville satt av tid i ettermiddag/kveld og snakket med ham.

Du sier det selv, enten ser han det positive i at du faktisk sier i fra - og at ingenting egentlig skjedde, eller han ønsker å tro det verste - og da var han kanskje ikke så mye å samle på i det lange løp like vel? Jeg vet ikke...

Jeg føler vel egentlig at han er altfor god for meg. Og det er en så vond følelse.

Det er en følelse som jeg har dratt med meg fra tidligere forhold - men som jeg har jobbet meg ut av - bestemt meg for at jo, jeg er bra nok, jeg fortjener å være med noen som respekterer og elsker meg.

Og så presterer jeg å gjøre noe som bringer alt dette tilbake.

Kanskje var det sant likevel.

(Ja, det ble kanskje en avsporing nå, men.)

Uansett, takk for støttende ord - jeg har ikke snakket med noen om det, så det hjelper å "prate" litt.

Tror nok jeg ender opp med å snakke med han om det.

En ting er vel å være ærlig og lojal mot han, noe annet er vel at jeg ikke er lojal mot meg selv om jeg tror at jeg kan være i et forhold for framtiden der jeg ikke er helt, helt ærlig. På godt og vondt..

Takk igjen, og ha en fin dag :-)

[jubalong70]

Jeg føler vel egentlig at han er altfor god for meg. Og det er en så vond følelse.

Det er en følelse som jeg har dratt med meg fra tidligere forhold - men som jeg har jobbet meg ut av - bestemt meg for at jo, jeg er bra nok, jeg fortjener å være med noen som respekterer og elsker meg.

Og så presterer jeg å gjøre noe som bringer alt dette tilbake.

Kanskje var det sant likevel.

(Ja, det ble kanskje en avsporing nå, men.)

Uansett, takk for støttende ord - jeg har ikke snakket med noen om det, så det hjelper å "prate" litt.

Tror nok jeg ender opp med å snakke med han om det.

En ting er vel å være ærlig og lojal mot han, noe annet er vel at jeg ikke er lojal mot meg selv om jeg tror at jeg kan være i et forhold for framtiden der jeg ikke er helt, helt ærlig. På godt og vondt..

Takk igjen, og ha en fin dag :-)

Det er vondt å føle seg underlegen.

Siden han har valgt å være sammen med deg, så mener tydeligvis ikke han at du ikke er god nok

Jeg tror det er lurt å lytte til magefølelsen din. Ut i fra det du skriver, så er du moden og reflektert, og tar helt sikkert den beslutningen som er rett i det lange løp.

Jeg håper også du vil fortelle hvordan det går. Tenker på deg.

[Gjest 9jscnl73]

Det er vondt å føle seg underlegen.

Siden han har valgt å være sammen med deg, så mener tydeligvis ikke han at du ikke er god nok

Jeg tror det er lurt å lytte til magefølelsen din. Ut i fra det du skriver, så er du moden og reflektert, og tar helt sikkert den beslutningen som er rett i det lange løp.

Jeg håper også du vil fortelle hvordan det går. Tenker på deg.

Da er det gjort..

Han kom hjem med blomster idag. (!)

Men han skjønte umiddelbart fra ansiktsuttrykket mitt at det kanskje ikke var den beste timingen..

Gjorde det ikke akkurat lettere for å si det sånn.

Har fortalt i store trekk hva som skjedde. Han reagerte først med å si at han var stolt over at jeg ikke hadde latt det gå lenger enn det gjorde.. Jeg prøvde å forklare at jeg nok hadde gjort et par ting som ikke er noe han bør være så stolt av..

Men jeg utelot nok et par detaljer.. Vet ikke om jeg kommer til å inkludere de når han kommer med flere spørsmål. Kanskje like greit å la det være.

Han elsker meg sa han. Stoler på meg. Er glad for at jeg er ærlig. Men samtidig såret og forvirret med mange tanker i hodet. Nå sover han..

Håper at han ikke kommer på andre tanker når han får samlet seg litt. Bekymrer seg for eksamen min gjør han også..

Håper jeg får sjansen til å vise han at jeg kan bedre. At jeg ikke har ødelagt tilliten og det vi har for alltid.

[jubalong70]

Da er det gjort..

Han kom hjem med blomster idag. (!)

Men han skjønte umiddelbart fra ansiktsuttrykket mitt at det kanskje ikke var den beste timingen..

Gjorde det ikke akkurat lettere for å si det sånn.

Har fortalt i store trekk hva som skjedde. Han reagerte først med å si at han var stolt over at jeg ikke hadde latt det gå lenger enn det gjorde.. Jeg prøvde å forklare at jeg nok hadde gjort et par ting som ikke er noe han bør være så stolt av..

Men jeg utelot nok et par detaljer.. Vet ikke om jeg kommer til å inkludere de når han kommer med flere spørsmål. Kanskje like greit å la det være.

Han elsker meg sa han. Stoler på meg. Er glad for at jeg er ærlig. Men samtidig såret og forvirret med mange tanker i hodet. Nå sover han..

Håper at han ikke kommer på andre tanker når han får samlet seg litt. Bekymrer seg for eksamen min gjør han også..

Håper jeg får sjansen til å vise han at jeg kan bedre. At jeg ikke har ødelagt tilliten og det vi har for alltid.

Åååå, jeg fikk helt sommerfugler i magen nå!!!

Så bra at du fortalte det. Tror ikke det gjør noe om noen smådetaljer ble utelatt. Samtidig kan det jo tenkes at han spør om det senere, og da ville jeg nok fortalt.

Jeg tror du bør være forberedt på en litt merkelig stemning, og endel spørsmål fra hans side fremover, men første reaksjon tror jeg tyder på at det kommer til å gå bra med dere.

*stor klem*

[Gjest 9jscnl73]

Åååå, jeg fikk helt sommerfugler i magen nå!!!

Så bra at du fortalte det. Tror ikke det gjør noe om noen smådetaljer ble utelatt. Samtidig kan det jo tenkes at han spør om det senere, og da ville jeg nok fortalt.

Jeg tror du bør være forberedt på en litt merkelig stemning, og endel spørsmål fra hans side fremover, men første reaksjon tror jeg tyder på at det kommer til å gå bra med dere.

*stor klem*

Smådetaljer.. veel. Vet ikke om de er helt små, kanskje mer presist å si at jeg utelot de helt konkrete beskrivelsene av hva som skjedde..

Så regner med oppfølgningsspørsmål kommer angående det etter hvert.

Ja, stemningen er litt merkelig, men det er vel ikke annet å forvente..

[Gjest 9jscnl73]

Åååå, jeg fikk helt sommerfugler i magen nå!!!

Så bra at du fortalte det. Tror ikke det gjør noe om noen smådetaljer ble utelatt. Samtidig kan det jo tenkes at han spør om det senere, og da ville jeg nok fortalt.

Jeg tror du bør være forberedt på en litt merkelig stemning, og endel spørsmål fra hans side fremover, men første reaksjon tror jeg tyder på at det kommer til å gå bra med dere.

*stor klem*

Og klem til deg også :-)

Jeg er fremdeles redd det kan knekke oss, men samtidig glad for at jeg fortalte det.

[jubalong70]

Smådetaljer.. veel. Vet ikke om de er helt små, kanskje mer presist å si at jeg utelot de helt konkrete beskrivelsene av hva som skjedde..

Så regner med oppfølgningsspørsmål kommer angående det etter hvert.

Ja, stemningen er litt merkelig, men det er vel ikke annet å forvente..

Min personlige erfaring er at det er lurt å legge seg flat, og bare svare så godt man kan når spørsmålene kommer.

Det er vondt, og det vil være vondt en god stund, men så blir det bedre.

Du har vært kjempeflink, og kan være stolt av deg selv.

Jeg tror det kommer til å ordne seg til det beste

[Gjest 9jscnl73]

Min personlige erfaring er at det er lurt å legge seg flat, og bare svare så godt man kan når spørsmålene kommer.

Det er vondt, og det vil være vondt en god stund, men så blir det bedre.

Du har vært kjempeflink, og kan være stolt av deg selv.

Jeg tror det kommer til å ordne seg til det beste

Jeg vet ikke. Jeg er redd for at det ikke kommer til å bli bra igjen.

Kanskje det bare var for godt til å være sant, eller til å vare.

Jeg bare måtte ødelegge.

Alle kan gjøre feil? Jeg vet ikke.

Men samtidig, om jeg var så full at jeg sikkert ikke ville husket mitt eget navn og likevel klarte å sette ned foten (om enn ganske mye senere enn jeg normalt ville gjort det) så.. Nei, jeg vet ikke. Klarer ikke å sette ting i perspektiv.

Jeg vil bare være med han. Nå er jeg ikke sikker på at det var det rette å si noe heller. Han er lei seg, jeg er lei meg. Anspent stemning. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ - kanskje hadde jeg fortjent å lide i stillhet, men det hadde vel vært respektløst å ikke si noe også. Jeg vet ikke. Klarer ikke bestemme meg for hvor dårlig samvittighet jeg faktisk burde ha, at jeg er helt håpløs og alltid kommer til å være det, eller at det var et uskyldig uhell.

[jubalong70]

Jeg vet ikke. Jeg er redd for at det ikke kommer til å bli bra igjen.

Kanskje det bare var for godt til å være sant, eller til å vare.

Jeg bare måtte ødelegge.

Alle kan gjøre feil? Jeg vet ikke.

Men samtidig, om jeg var så full at jeg sikkert ikke ville husket mitt eget navn og likevel klarte å sette ned foten (om enn ganske mye senere enn jeg normalt ville gjort det) så.. Nei, jeg vet ikke. Klarer ikke å sette ting i perspektiv.

Jeg vil bare være med han. Nå er jeg ikke sikker på at det var det rette å si noe heller. Han er lei seg, jeg er lei meg. Anspent stemning. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ - kanskje hadde jeg fortjent å lide i stillhet, men det hadde vel vært respektløst å ikke si noe også. Jeg vet ikke. Klarer ikke bestemme meg for hvor dårlig samvittighet jeg faktisk burde ha, at jeg er helt håpløs og alltid kommer til å være det, eller at det var et uskyldig uhell.

Jeg tror det er helt normalt at stemingen er vanskelig nå. Han må fordøye informasjonen han har fått, og du må leve med det du har gjort, og den dårlige samvittigheten.

Du skal ha dårlig samvittighet - du har jo gjort noe som sårer kjæresten din. Samtidig er det ikke noe grusomt du har gjort, så du skal ikke "beat yourself up" over det.

La tiden jobbe med dere. Prøv å være fysisk nær hverandre, selv om det hele er vanskelig nå. Snakk sammen. Ikke lukk dere inne i hvert deres mentale avlukke.

Samme hva som skjer, så var det lurt å si noe. Hvis ikke hadde dette plaget deg, og kanskje på sikt ødelagt forholdet uansett.

Skulle ikke forholdet overleve denne lille glippen, så tror jeg helt ærlig at det ikke ville overlevd andre kriser som alle forhold vil oppleve.

[Gjest 9jscnl73]

Jeg tror det er helt normalt at stemingen er vanskelig nå. Han må fordøye informasjonen han har fått, og du må leve med det du har gjort, og den dårlige samvittigheten.

Du skal ha dårlig samvittighet - du har jo gjort noe som sårer kjæresten din. Samtidig er det ikke noe grusomt du har gjort, så du skal ikke "beat yourself up" over det.

La tiden jobbe med dere. Prøv å være fysisk nær hverandre, selv om det hele er vanskelig nå. Snakk sammen. Ikke lukk dere inne i hvert deres mentale avlukke.

Samme hva som skjer, så var det lurt å si noe. Hvis ikke hadde dette plaget deg, og kanskje på sikt ødelagt forholdet uansett.

Skulle ikke forholdet overleve denne lille glippen, så tror jeg helt ærlig at det ikke ville overlevd andre kriser som alle forhold vil oppleve.

Ja, du har kanskje rett i det du skriver.

Jeg har eksamen i morgen, og kjenner vel egentlig på at han bare venter på at den skal være overstått før det braker løst..

Han vil vel forsøker å oppføre seg så tilnærmet normalt som vanlig så jeg skal kunne fokusere bedre, men det blir bare kunstig. Og konsentrasjonen er lik null.

[jubalong70]

Ja, du har kanskje rett i det du skriver.

Jeg har eksamen i morgen, og kjenner vel egentlig på at han bare venter på at den skal være overstått før det braker løst..

Han vil vel forsøker å oppføre seg så tilnærmet normalt som vanlig så jeg skal kunne fokusere bedre, men det blir bare kunstig. Og konsentrasjonen er lik null.

Uff, jeg føler sånn med deg. Håper eksamen går bra, og så håper jeg at dere får snakket skikkelig ut og får renset lufta etterpå.

*klem*

[Gjest mener nei]

Jeg mener det ikke er utroskap, men så skjønner jeg at jeg ikke er så streng med grensen. Jeg kan også tillate kyssing.

[Gjest sjøstjerna]

Glem det.

Ikke bry deg om å fortelle kjæresten din om dette. Det skader mer enn det gjør nytte.

Den dårlige samvittigheten får du bære selv. Og så unngår du havne i liknende situasjoner senere. :-)