Forholdet til samboers sønn

[Gjest m_pia]

Samboeren min er noen år eldre enn meg, og har en sønn på 10 år. Gutten er grei og snill, og det er sjelden noen problemer med ham. Han er hos oss annenhver helg, og i ferier. Mitt problem er at jeg ikke klarer å like ham, selv om jeg vet at han sikkert ikke gjør det med vilje, oppfatter jeg at han ikke liker meg noe særlig heller, og har av og til kommentarer som går direkte på noe jeg gjør, liker eller ikke liker. Han hører heller ikke etter når jeg ber ham om å gjøre ting, som å lukke døra ordentlig igjen, eller ta ut tallerkenen sin, bare sånne helt vanlige ting som han aldri utfordrer sin far på.

Jeg blir også forundret over at det aldri (ovenfor faren, jeg vet ikke hvordan han er mot sin mor) maser og skriker og gør noe for å få viljen sin. Jeg har selv fire yngre søstre og er vant til at man må skrike og rope for å bli hørt, og jeg synes ikke dette i seg selv er noe stort problem, men hos denne gutten har jeg aldri opplevd at han har grått eller blitt furten for å ikke ha fått viljen sin, og dette forekommer meg veldig uvanlig. Også faren hans, altså min samboer, er ganske stille av seg, han sier han blir 'sliten' i hodet med en gang det er litt bråk, eller vi har vært en tur på det lokale kjøpesenteret, selv om det er han som ofte tar initiativ til å dra dit.. Dette er så ukjent for meg, så jeg vet ikke hlt hvordan jeg skal reagere..

Det som plager meg aller mest er at jeg godt kan tenke meg barn sammen med samboeren min, men jeg tar meg selv i å tenke at jeg for alt i verden ikke vil at mine barn skal bli like denne gutten, og at jeg derfor blir usikker på hva jeg skal gjøre.

Når jeg snakker med samboeren min om dette, sier han at det er bare en fase, som vil gå over, men nå har vi vært sammen i to og et halvt år, og jeg synes faktisk det har blitt verre.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest togli]

Slik du beskriver gutten, så høres han jo ut som et "drømmebarn" Han hyler ikke opp for å få viljen sin, men aksepterer de avgjørelsene dere tar. Så deilig da

Jeg er nesten glad for å høre at du faktisk må mase på ham for å få ham til å gjøre ting (lukke døra etc.), for da høres han fullstendig normal ut. Jeg antar du ikke har barn fra før? Det å være foreldre er en kjempeutfordring. Det er en "jobb" du har hver eneste dag i mange, mange år framover. Hvis du evt får egne barn, så vil du kjapt se at barn er forskjellige og at ingen er "perfekte".

Mannen min (og jeg tror dette gjelder svært mange menn) blir også sur og grinete på kjøpesentre. Han får hodepine og blir sliten selv om han i utgangsunktet hadde lyst å dra dit. Jeg tror dette er helt normalt.

Når jeg leser innlegget ditt føler jeg at det er andre grunner til at du leter etter "feil" ved samboeren din og sønnen hans? Kan det være at du generelt sett føler at dette forholdet ikke er slik du kan tenke deg å ha det? I så fall synes jeg du skal tenke deg godt om før du får barn med samboeren din. Finn først ut av om dine følelser er slik de bør være.

Konklusjon: Jeg tror ikke det er noe som helst galt med samboeren din og sønnen hans. De høres helt normale ut. Problemet ligger i dine følelser omkring ditt forhold til denne mannen.

Tror jeg....

[mumitrollet]

Den gutten høres akkurat ut som min eldste sønn, og han er da fullstendig "normal" og svært lik sin far. Du kan m.a.o. risikere å få flere barn som han.

Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at der er barnet som er problemet her.

[Katt-ja]

Slik du beskriver gutten, så høres han jo ut som et "drømmebarn" Han hyler ikke opp for å få viljen sin, men aksepterer de avgjørelsene dere tar. Så deilig da

Jeg er nesten glad for å høre at du faktisk må mase på ham for å få ham til å gjøre ting (lukke døra etc.), for da høres han fullstendig normal ut. Jeg antar du ikke har barn fra før? Det å være foreldre er en kjempeutfordring. Det er en "jobb" du har hver eneste dag i mange, mange år framover. Hvis du evt får egne barn, så vil du kjapt se at barn er forskjellige og at ingen er "perfekte".

Mannen min (og jeg tror dette gjelder svært mange menn) blir også sur og grinete på kjøpesentre. Han får hodepine og blir sliten selv om han i utgangsunktet hadde lyst å dra dit. Jeg tror dette er helt normalt.

Når jeg leser innlegget ditt føler jeg at det er andre grunner til at du leter etter "feil" ved samboeren din og sønnen hans? Kan det være at du generelt sett føler at dette forholdet ikke er slik du kan tenke deg å ha det? I så fall synes jeg du skal tenke deg godt om før du får barn med samboeren din. Finn først ut av om dine følelser er slik de bør være.

Konklusjon: Jeg tror ikke det er noe som helst galt med samboeren din og sønnen hans. De høres helt normale ut. Problemet ligger i dine følelser omkring ditt forhold til denne mannen.

Tror jeg....

''Mannen min (og jeg tror dette gjelder svært mange menn) blir også sur og grinete på kjøpesentre. Han får hodepine og blir sliten selv om han i utgangsunktet hadde lyst å dra dit. Jeg tror dette er helt normalt.''

Nå, nå, - at menn i utgangspunktet har lyst til å dra til kjøpesentre - det er ikke normalt, altså ;-)

[frosken]

''Mannen min (og jeg tror dette gjelder svært mange menn) blir også sur og grinete på kjøpesentre. Han får hodepine og blir sliten selv om han i utgangsunktet hadde lyst å dra dit. Jeg tror dette er helt normalt.''

Nå, nå, - at menn i utgangspunktet har lyst til å dra til kjøpesentre - det er ikke normalt, altså ;-)

Hehe...

[frosken]

Den gutten høres akkurat ut som min eldste sønn, og han er da fullstendig "normal" og svært lik sin far. Du kan m.a.o. risikere å få flere barn som han.

Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at der er barnet som er problemet her.

Enig!

[Gjest Vavva]

Du råder sikkert ikke over hvordan du føler og tenker, men du fremstår i innlegget som selvsentrert til de grader. Hvis du får barn så plager det deg at de kan bli glad i sin halvbror? Problemene blir mye større hvis de ikke blir glad i ham.

For all del dette er ikke barnets skyld. Han er bare en liten gutt som er glad i pappaen sin. Det må du huske på. Så får du finne utav hva som plager deg. Du valgte å bli sammen med denne mannen, men gutten valgte ingenting.

[Lillemus]

Jeg har også en gutt på 10 år og det er uhyre sjeldent han roper og skriker for å bli hørt... (da er søstra på 8 tusen ganger verre!), han er stort sett en snill og grei gutt, men det er ikke alltid han lukker døra etter seg...

Gutten du snakker om er nok en fullstendig normal 10-åring og jeg er ganske sikker på at han merker at du ikke liker ham. Barn senser det meste selv om vi voksne ikke tror det!

Enten bør du prøve å like ham, gjøre ting sammen med ham og bli bedre kjent med ham eller så bør du revurdere hele forholdet før dere får barn sammen.

Synes

[Gjest togli]

''Mannen min (og jeg tror dette gjelder svært mange menn) blir også sur og grinete på kjøpesentre. Han får hodepine og blir sliten selv om han i utgangsunktet hadde lyst å dra dit. Jeg tror dette er helt normalt.''

Nå, nå, - at menn i utgangspunktet har lyst til å dra til kjøpesentre - det er ikke normalt, altså ;-)

Eh, nei, det har du nok rett i

Det var mer det med hodepina jeg mente

[laban]

Jeg synes det høres ut til at gutten er en ganske normal 10-åring. Jeg har selv en sønn på 10 og kjenner noen av kameratene hans ganske godt. De er ikke like de heller, når det gjelder væremåte, støynivå, temperament osv.

Det virker også som om han likner faren sin. Derfor synes jeg det er litt rart at du har problemer med akkurat de trekkene du nevner, hvor du kan kjenne igjen din egen samboer.

Mht. om deres evt. felles barn vil likne ham, må du jo huske på at det ikke er en kloning dere vil få. H*n vil ha samme far som gutten du kjenner, men en annen mor og et annet miljø. (Helsøsken kan også være svært forskjellige, bare så det er sagt.) Jeg synes derfor du trygt kan slutte å relatere denne gutten til eventuelle egne barn. Forsøk å tenke på ham bare som "seg selv" og ta ham som han er. Han kan komme til å forandre seg ganske mye i årene som kommer, vi er ikke slik vi er som 10-åringer resten av livet.

[Gjest GA]

Guttungen høres helt ut som en vanlig tiåring. Jeg har selv en som snart fyller ti, og jeg jobber med unger i den aldersgruppa. Det er ikke vanlig å skrike og hyle og grine for å få viljen sin i den alderen. Uhyre sjelden at det skjer hos oss.

Desto vanligere er det at han trenger en påminnelse for å huske å lukke døra, rydde av bordet, henge opp jakke, henge opp sekken, gjøre lekser, øve piano etc.

Hverken far eller sønn her liker kjøpesentre eller folkemengder. (det gjør ikke jentungen på 7 heller forøvrig)

Hvis du får barn med denne mannen må du huske at ingen søsken er like, de er individer alle sammen.

Du må også huske at deres eventuelle barn blir søsken til denne gutten du ikke liker, og kommer til å beundre og elske storebroren sin - det er ihvertfall det man har ti år eldre storebrødre til.

[Gjest en stemor]

Gutten høres helt grei ut, og har du ikke større problemer enn dette skulle det vel gå an å overse de, eller fortsette å mase.

Ellers kjenner jeg godt på det å mislike et barn, samboers barn, selv om det egentlig ikke er noen grunn til det. Min mann og jeg har begge barn fra tidligere ekteskap. Jeg klarer IKKE hans yngste sønn, mens jeg har et godt forhold til datter og eldste sønn.

Han på sin side har problemer med min yngste sønn. Heldigvis er våre "unger" nesten voksne, Alle, bortsett fra min minstemann har flyttet ut, og hans yngste sønn bbor hos mor. Derfor er det stort sett bare annenhver helg og noen ferier som jeg må bite tennene sammen, og svelge noen store kameler mothårs for å unngå konflikter.

Gutten er jo egentlig grei, men har en væremåte som jeg ikke liker. Kjemien er ikke tilstede for å si det sånn. Heldigvis virker det ikke som han har merket at det buttet litt hos meg, nettopp fordi jeg er veldig var på dette å unngå konflikter hvor jeg vet det kan bli problemer.

[Onsdag1365380628]

Dette innlegget kjenner jeg meg igjen i. For meg gjelder dette min samboers datter, som i og for seg ikke er så spesiell, men kjemien passer ikke og da blir alt vanskelig. Noen tips og råd har jeg imidlertid å komme med.

Det viktigste er kanskje å akseptere situasjonen, det er vanskelig å forholde seg til andres barn, og noen barn er barn bare foreldrene kan elske...når det er sagt, om man er steforelder kan ingen pålegge oss å være like glad i stebarn som våre egne. Slik er det og slik har det alltid vært.

Man må imidlertid ha i minne at det ikke er barnas skyld, og at de ikke har valgt sine foreldres kjæreste.

For meg handler dette vanskelige forholdet litt om sjalusi. Jeg er sjalu på dette vesnet som legger så mye beslag på den jeg elsker så høyt, jeg synes ikke hun behandler han med respekt, hun krever og maser og han står på pinne for henne. Jeg blir satt på sidelinja og er glad når helga er over og vi kan innta et normalt samliv igjen. Puster litt lettet ut på en måte.

Jeg synes også at samboeren min tar unødvendig mye hensyn til datteren sin i ett og alt, noe som er vanlig for helgeforeldre. Barnet blir som en gjest og det legges til rette for at alt skal være bare kos og hygge. Jeg prøver å gjøre ting som normalt, mens kjæresten min går rundt litt sånn på tå hev, noe som egentlig ikke kler han, og det hele blir kunstig for ingen av oss er oss selv.

[Onsdag1365380628]

Dette innlegget kjenner jeg meg igjen i. For meg gjelder dette min samboers datter, som i og for seg ikke er så spesiell, men kjemien passer ikke og da blir alt vanskelig. Noen tips og råd har jeg imidlertid å komme med.

Det viktigste er kanskje å akseptere situasjonen, det er vanskelig å forholde seg til andres barn, og noen barn er barn bare foreldrene kan elske...når det er sagt, om man er steforelder kan ingen pålegge oss å være like glad i stebarn som våre egne. Slik er det og slik har det alltid vært.

Man må imidlertid ha i minne at det ikke er barnas skyld, og at de ikke har valgt sine foreldres kjæreste.

For meg handler dette vanskelige forholdet litt om sjalusi. Jeg er sjalu på dette vesnet som legger så mye beslag på den jeg elsker så høyt, jeg synes ikke hun behandler han med respekt, hun krever og maser og han står på pinne for henne. Jeg blir satt på sidelinja og er glad når helga er over og vi kan innta et normalt samliv igjen. Puster litt lettet ut på en måte.

Jeg synes også at samboeren min tar unødvendig mye hensyn til datteren sin i ett og alt, noe som er vanlig for helgeforeldre. Barnet blir som en gjest og det legges til rette for at alt skal være bare kos og hygge. Jeg prøver å gjøre ting som normalt, mens kjæresten min går rundt litt sånn på tå hev, noe som egentlig ikke kler han, og det hele blir kunstig for ingen av oss er oss selv.

[Onsdag1365380628]

Dette innlegget kjenner jeg meg igjen i. For meg gjelder dette min samboers datter, som i og for seg ikke er så spesiell, men kjemien passer ikke og da blir alt vanskelig. Noen tips og råd har jeg imidlertid å komme med.

Det viktigste er kanskje å akseptere situasjonen, det er vanskelig å forholde seg til andres barn, og noen barn er barn bare foreldrene kan elske...når det er sagt, om man er steforelder kan ingen pålegge oss å være like glad i stebarn som våre egne. Slik er det og slik har det alltid vært.

Man må imidlertid ha i minne at det ikke er barnas skyld, og at de ikke har valgt sine foreldres kjæreste.

For meg handler dette vanskelige forholdet litt om sjalusi. Jeg er sjalu på dette vesnet som legger så mye beslag på den jeg elsker så høyt, jeg synes ikke hun behandler han med respekt, hun krever og maser og han står på pinne for henne. Jeg blir satt på sidelinja og er glad når helga er over og vi kan innta et normalt samliv igjen. Puster litt lettet ut på en måte.

Jeg synes også at samboeren min tar unødvendig mye hensyn til datteren sin i ett og alt, noe som er vanlig for helgeforeldre. Barnet blir som en gjest og det legges til rette for at alt skal være bare kos og hygge. Jeg prøver å gjøre ting som normalt, mens kjæresten min går rundt litt sånn på tå hev, noe som egentlig ikke kler han, og det hele blir kunstig for ingen av oss er oss selv.

[Gjest Elextra]

Du forteller ikke nok her til å forklare antipatien overfor sønnen. Enten unnlater du å fortelle noe, eller du må rett og slett gå i deg selv. Slik du beskriver gutten høres han veldig normal ut - og kanskje enklere å ha med å gjøre enn de fleste skilsmissebarn med ny "steforelder".

[Gjest m_pia]

Gutten høres helt grei ut, og har du ikke større problemer enn dette skulle det vel gå an å overse de, eller fortsette å mase.

Ellers kjenner jeg godt på det å mislike et barn, samboers barn, selv om det egentlig ikke er noen grunn til det. Min mann og jeg har begge barn fra tidligere ekteskap. Jeg klarer IKKE hans yngste sønn, mens jeg har et godt forhold til datter og eldste sønn.

Han på sin side har problemer med min yngste sønn. Heldigvis er våre "unger" nesten voksne, Alle, bortsett fra min minstemann har flyttet ut, og hans yngste sønn bbor hos mor. Derfor er det stort sett bare annenhver helg og noen ferier som jeg må bite tennene sammen, og svelge noen store kameler mothårs for å unngå konflikter.

Gutten er jo egentlig grei, men har en væremåte som jeg ikke liker. Kjemien er ikke tilstede for å si det sånn. Heldigvis virker det ikke som han har merket at det buttet litt hos meg, nettopp fordi jeg er veldig var på dette å unngå konflikter hvor jeg vet det kan bli problemer.

Ja, det er kjemien som er problemet. Noen ganger blir det bare for mye, og det var bare godt å få det ut, og ikke minst få høre at det er flere som kjenner til dette. Jeg holder meg litt i bakgrunnen, sånn at far og sønn får sin tid sammen, samtidig som jeg ikke må trekke meg for langt tilbake.. Det er fortsatt vanskelig, men du verden det var godt å høre at det fins andre!

[Gjest isammebåt]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver jeg. Jeg har dårlig kjemi med min samboers datter. Hun er 10 år, og i mine øyne utrolig selvopptatt og egoistisk. Når hun er på besøk overtar hun hele leiligheten. Hun skal bestemme alt hva vi skal spise, forlanger å bruke kjøkkenet til sine eksperiementer, skal bestemme hva vi ser på tv, eller hva vi skal bruke helgen til. Sitter oppå samboeren min fra hun kommer til hun drar og blir ufordragelig om samboeren min skulle vise meg litt ømhet når hun er tilstede. Hun slenger fra seg klær og andre ting på gulvet og oppfordrer sønnen min til å gjøre det samme.

Nei, jeg er bare et menneske og kan ikke for mitt bare liv like den ungen.

[srp1365380487]

Jeg syns det høres ut som at du har for lite å furte over. Hvis du syns det er en "feil" hos ungen at han ikke utfordrer faren på småting, at han ikke griner og hyler når han blir nekta noe, da er det du som er problemet.

Hvis du er voksen nok, så ta deg en tur innom litteraturen til jesper juul, og innse at det er ikke stebarna som skal starte med å like og reapektere oss. Det er vi som skal bane en vei inn til hjertet deres.

Hvis den eneste kommunikasjonen du har med gutten er at han må rydde ditten og huske datten hver gang han slomser, så ikke klandre han for det dårlige forholdet. Se for deg at du kom på jobb, og ingen sa hei, eller adjø, eller snakka med deg om noe hyggelig, eller slo av en prat eller en vits med deg i løpet av dagen - det eneste de sa var ordrer om å gjøre noe, eller påpeking av dine feil i jobben...da hadde du følt deg mobba.

Se for deg at dette utrivelige stedet ikke var jobben din, som du kan slutte i, men hjemmeet ditt. i alle fall hjemmet ditt en del av tida.

Til slutt: se for deg at du er fanga på et sted du ikke trives, som skal være hjemmet ditt, der folk hakker på deg og ikke liker deg...og se for deg at du er ti år i stedet for tredve. Hvem av dere har det verst i situasjonen?

Jeg har en tiårig sønn, og han har en stemor hjemme hos pappaen. Han er der annenhver helg, og når jeg henter han står stemor i gangen og ber om en klem fra ham før han får lov å gå. Det får hun, og gutten er åpenbart glad i henne. Jeg syns det er velsigna å vite at han er det - og det sier noe om hennes klokskap i forhold til situasjonen. Det er ikke hans oppgave å være "den stesønnen hun ønsker seg" eller det "idealbarnet" den voksne helst vil se - det er hennes oppgave å være den voksne i relasjonen.

Unger sanser at de ikke blir likt. Gjør noe med din egen holdning, det er der du må starte. Når du blir glad i han, blir han glad i deg. Så enkelt, så vanskelig. (Jeg har to stebarn, og de hyler og skriker for småtterier, er bortskjemte på mange vis, og ligner IKKE min visjon av et idealbarn. Men jeg er glad i dem uansett. Ikke som om de var mine, men som om jeg var tante til dem, eller noe. Og de merker at jeg er glad i dem, det har gjort et hav av forskjell...)

[Yeah_Right!]

Vil bare si at de fleste menn jeg kjenner også blir slitne av kjøpesenteret - faktisk holder det neste bare med tanken. Det er grusomt!