Sorg og usikkerhet, helt uventet

[Gjest Dette hadde jeg ikke ventet, egentlig...]

Jeg flyttet fra min ektemann gjennom mange år for en tid siden. Vi har barn sammen, men forholdet hadde vel aldri vært helt tipp topp. -Hadde vel sagt til meg sev mange ganger at jeg ikke orket å leve som vi gjorde.

Vi samarbeider godt om ungene våre nå.

Vi forsøkte terapi osv, men vi var forskjellige og levde som venner ikke som elskere og ektepar. -Det vi hadde fellers var vel ungene..

For en tid siden kjøpte jeg eget hus. Ønsket ikke å leie, men heller gi ungene en permanent bolig hos meg også. Pappan dems har jo huset vi bodde i..

Jeg gledet meg over huset.. og gjør jo forsåvidt det nå også, men...

Eksen min ble syk for et par måneder siden og ble innlagt på sykehus. Da han lå der følte jeg meg totalt hjelpesløs. Jeg gråt og var veldig redd for å miste ham.

Jeg har alltid vært glad i mannen min, og nå kjente jeg at jeg er det fortsatt! -Han er jo også far til ungene mine..

Jeg går rundt om dagen og liksom "angrer" på at jeg flyttet, selv om jeg ikke vil ha tilbake alt det som ikke var godt i ekteskapet.

Jeg lurer mer og mer på om det jeg gjorde var rett. Om jeg heller skulle lagt pengene for huset mitt i et felles hjem der pappan dems bor osv..

Er dette normalt etter et brudd?? Jeg sørger mer nå enn jeg gjorde da jeg flyttet..

Er det andre som har det sånn??

[Gjest @krøll]

Jrg opplevde det samme da jeg flyttet fra min samboer. Ble veldig alene, plutselig selv om det jo var det jeg ønsket. vStor omstilling for ungene også, selvfølgelig. De spurte ofte: Hva skal vi gjøre til......om.........når? Og forsatte umiddelbart med hvordan VI hadde pleid å gjøre ting sammen. Følte veldig på alle de tross alt positive tingene. Vurderte faktisk også seriøst på å flytte tilbake. Men så satte jeg meg ned og rett og slett satte opp en liste for meg selv, med positive og negative ting med vårt samliv. De negative ( for meg, selvfølgelig) ble med ett klart tydelige igjen. vOrker jeg å leve med krangel en kveld, så iskald taushet de neste tre dagene for så å ha det okv i en uke før det er på´n igjen. Så hver gang ungene spurte hva vi skal gjøre hadde jeg en plan klar, slik at de ikke fikk anledning til å tenke så mye på hvordan vi har pleid å ha det, men fokusere heller på nye ting vi kunne gjøre sammen.

Det hele er en tilpasningsperiode. Tror man må ha klart for seg hvorfor man dro, og vite at om man drar tilbake vil det samme skje igjen. Og kan jeg/kan jeg ikke leve med den samme situasjonen igjen og være lykkelig er valget egentlig ganske enkelt. Det gjelder å få satt ting litt i perspektiv.