Er aerlighet alltid det riktige?

[Gjest 9jscnl73]

Noen har kanskje lest innleggt mitt lenger nede.

Denne problemstillingen har bragt meg inn i en diskusjon med meg selv. Hvor aerlig skal man egentlig vaere i et forhold?

Tidligere har jeg vaert i forhold der jeg har vaert brutalt aerlig baade om fortid og naatid hele veien, men dette har slaatt tilbake, og har endt i tema som har blitt bragt opp igjen og opp igjen i krangler i aar etterpaa. Etter dette lovte jeg meg selv at neste gang skal jeg vaere klokere. Vokte mine ord litt mere og tenke mere over konsekvensene av hva jeg deler.

Jeg mener saa klart at det aldri er riktig aa lyve! Men skal man alltid fortelle alt? Er det noen ganger det er til det bedre aa ikke informere partneren?

Er det egoistisk aa alltid vaere helt aapen, er motivasjonen bare aa "skrifte" for aa kvitte seg med eventuell daarlig samvittighet og selv föle seg bedre?

Jeg synes det er vanskelig aa holde ting skjult. Vet ikke om det er en god eller daarlig egenskap alltid.

Om partneren og parterskapet er sterkt nok, bör det ikke taale aapenhet og aerlighet?

Er det forholdet som ikke er sterkt nok om man "maa" holde ting skjult? Eller skaaner man partneren ut av kjaerlighet?

[Gjest MayLynn]

Selv syns jeg ærlighet er veldig viktig. Hvis ikke føler jeg det er noe mellom oss og at vi får større avstand. Uten å ha lest innleggene dine så veldig nøye altså, jeg bare svarte ut fra tittel og forum...

[Speak]

Min erfaring er at min ærlighet har slått tilbake. Det har skapt problemer. Ikke minst for min kjære. Så jeg angrer på at jeg alltid har vært åpen.

F.eks. så har (eller - jeg bør nok si hadde) jeg en god venn. Vi har hatt sex et par ganger før jeg traff min kjære. Jeg liker fortsatt denne vennen godt, men noe forhold (eller sex) er ikke aktuelt. Men som en venn jeg kan snakke med er han flott.

Det har blitt så utrolig mange tåpelige diskusjoner rundt dette. Min kjære blir veldig sjalu og sier ofte at jeg da heller kan gå til han osv.

Dumt av meg å være ærlig her. Bedre om jeg bare hadde sagt at jeg kjente han fra skolen. That's it.

[srp1365380487]

Hva slags ting var det du var ærlig om, da? begrenset det seg til "need-to-know"-nivå, eller brettet du ut ting som ble mer smertefulle enn nyttige?

[Gjest 9jscnl73]

Hva slags ting var det du var ærlig om, da? begrenset det seg til "need-to-know"-nivå, eller brettet du ut ting som ble mer smertefulle enn nyttige?

Ja, det var vel det jeg lærte.

Begrens til det som er nyttig, og ikke alt mulig grums fra fortiden.

Men så - hva med det som foregår mens man er i et forhold?

Er det alt som skal ut i lyset, samme hva?

Må vel si at jeg er en hardbarka fan av ærlighet, men noen ganger blir det kanskje for mye av det gode?

[Gjest suttekluten]

Om partneren er veldig sjalu er det best å tie stille, ellers er det store sjanser for at du aldri får "fred." Du kjenner partneren din best selv og hva han vil akseptere uten å måtte "gnage" om dette resten av livet. Noe gjør man også for husfreden. Mange ganger tror jeg man er snillest om man skåner partneren fra å vite alt. Se framover, fortiden kan ikke endres uansett. Du har det kanskje vondt nok for dere begge, hva oppnår du ved å fortelle han dette?

[Gjest 9jscnl73]

Min erfaring er at min ærlighet har slått tilbake. Det har skapt problemer. Ikke minst for min kjære. Så jeg angrer på at jeg alltid har vært åpen.

F.eks. så har (eller - jeg bør nok si hadde) jeg en god venn. Vi har hatt sex et par ganger før jeg traff min kjære. Jeg liker fortsatt denne vennen godt, men noe forhold (eller sex) er ikke aktuelt. Men som en venn jeg kan snakke med er han flott.

Det har blitt så utrolig mange tåpelige diskusjoner rundt dette. Min kjære blir veldig sjalu og sier ofte at jeg da heller kan gå til han osv.

Dumt av meg å være ærlig her. Bedre om jeg bare hadde sagt at jeg kjente han fra skolen. That's it.

Ja, du har erfart mer eller mindre det samme som meg.

Nå sier jeg minst mulig, svarer på direkte spørsmål, men ikke så mye mer. Og har ikke så stor interesse for å vite så mye om hva kjæresten min har gjort tidligere heller. Bortsett fra en generell statusinformasjon om eventuelle tidligere samboerskap, veldig langvarige eller seriøse forhold.

Han jeg er sammen med nå er helt fantastisk på denne måten.

Jeg var litt nervøs tidligere - og intuitiv som han er fanget han det opp. Han bare sa; ok - jeg vet at sånn og sånn har hendt i fortiden, jeg merker du blir stressa når dette navnet kommer opp - og jeg vil bare si at jeg ikke bryr meg om hva som måtte ha hendt tidligere.

Men hva mener du om eventuelle situasjoner som måtte oppstå mens man er i et forhold - er det alt som skal brettes ut til hver minste lille detalj?

Jeg snakker ikke om å lyve, eller å skjule utroskap eller sånne ting som det for meg er opplagt at man ikke skal gjøre - men "mindre" hendelser - er det noe man skal holde for seg selv for å skjerme kjæresten sin?

[Gjest 9jscnl73]

Om partneren er veldig sjalu er det best å tie stille, ellers er det store sjanser for at du aldri får "fred." Du kjenner partneren din best selv og hva han vil akseptere uten å måtte "gnage" om dette resten av livet. Noe gjør man også for husfreden. Mange ganger tror jeg man er snillest om man skåner partneren fra å vite alt. Se framover, fortiden kan ikke endres uansett. Du har det kanskje vondt nok for dere begge, hva oppnår du ved å fortelle han dette?

Ja. Kanskje fortjener jeg å gå rundt og føle meg helt forferdelig og ikke få den "tilfredsstillelsen" det er å lette på samvittigheten?

Samtidig er forholdet ganske ferskt, så jeg har ingen aning om hans tålegrenser. Jeg vet han setter ærlighet veldig høyt - og kanskje vil han respektere meg for å være helt åpen og ærlig?

At man på den måten bygger tillit (høres kanskje litt søkt ut - men du skjønner kanskje hor jeg vil?).

Jeg er redd jeg risikerer forholdet - men føler samtidig at han burde ha all rett til å bestemme hvem han er sammen med.

Og for å være ærlig med meg selv så vet jeg ikke om jeg er i stand til å "glemme" min egen dårlige samvittighet heller.

Jeg kan iallfall ikke gå rundt å føle at det ligger noe mellom oss for resten av livet. Det orker jeg ikke. Går det over om man bare tar tiden til hjep?

[Speak]

Ja, du har erfart mer eller mindre det samme som meg.

Nå sier jeg minst mulig, svarer på direkte spørsmål, men ikke så mye mer. Og har ikke så stor interesse for å vite så mye om hva kjæresten min har gjort tidligere heller. Bortsett fra en generell statusinformasjon om eventuelle tidligere samboerskap, veldig langvarige eller seriøse forhold.

Han jeg er sammen med nå er helt fantastisk på denne måten.

Jeg var litt nervøs tidligere - og intuitiv som han er fanget han det opp. Han bare sa; ok - jeg vet at sånn og sånn har hendt i fortiden, jeg merker du blir stressa når dette navnet kommer opp - og jeg vil bare si at jeg ikke bryr meg om hva som måtte ha hendt tidligere.

Men hva mener du om eventuelle situasjoner som måtte oppstå mens man er i et forhold - er det alt som skal brettes ut til hver minste lille detalj?

Jeg snakker ikke om å lyve, eller å skjule utroskap eller sånne ting som det for meg er opplagt at man ikke skal gjøre - men "mindre" hendelser - er det noe man skal holde for seg selv for å skjerme kjæresten sin?

Mindre hendelser som du selv vet at var helt "stuerene" er det best å holde munn om. Det skaper bare problemer. Så dersom jeg går på denne vennen ett eller annet sted så sier jeg det ikke.

Grensa mi går ved at jeg tenker: Dersom situasjonen hadde vært motsatt, er det da helt OK. Dersom jeg synes det, så bør jeg ikke fortelle om alt.

[marlenexxx27]

Jeg synes det er umodent og uselvstendig å på død og liv skulle bekjenne sine synder og fortelle ALT til sin partner. Det kan man gjøre når man er tenåring. Som voksen person bør man "bære sin egen ryggsekk" og ikke belemre partneren sin alle detaljer fra livet sitt under påskudd av at det er snakk om "ærlighet". Det bør være grenser for hvor åpen og intim man er, selv med kjæresten sin.

Det synes i hvert fall jeg. Og hvis man er av en annen formening, synes jeg at man bør finne seg i den dramatikk og de problemer man eventuelt utløser med sine bekjennelser. Ta de som en del av dealen.

[srp1365380487]

Ja, det var vel det jeg lærte.

Begrens til det som er nyttig, og ikke alt mulig grums fra fortiden.

Men så - hva med det som foregår mens man er i et forhold?

Er det alt som skal ut i lyset, samme hva?

Må vel si at jeg er en hardbarka fan av ærlighet, men noen ganger blir det kanskje for mye av det gode?

Jeg har endra mening om dette flere ganger. Men jeg mener at ærlighet som dreier seg om ens eget ønske om å "skrifte" noe, kan være en egoistisk form for ærlighet.

"Get it off my chest" sier engelskmennene, men ulempen er at man laster det videre på noen andre som kanskje plages lenge med å vite det. Man kan nemlig ikke plutselig "u-vite" noe som man en gang har visst...