"Jeg mente det ikke"

[Bookworm]

Jeg reagerer stadig på dette, både fra min datter og fra andre barn. De gjør noe galt, og kommer spontant med kommentaren "Jammen, jeg mente det ikke".

Eks: Min datter ville definitivt ikke inn igjen til avtalt tidspunkt her en kveld. Hun blir sintere og sintere jo flere ganger jeg sa til henne at hun skulle inn igjen. Hun tar opp to never med singel fra innkjørselen og kyler dette bakover, hvorpå hun treffer bilen. Jeg blir da sint på henne for dette, men "hun mente det jo ikke". Jeg skjønner at hun ikke mente å kaste stein på bilen, samtidig var det hennes egen oppførsel og sinne som var den bakenforliggende årsaken til at steinene gikk i bilen, og jeg mener derfor at hun ikke er uten skyld - hun må ta ansvar for måten hun oppfører seg på, slik at slike ting ikke skjer.

Eks 2: En gutt på skolen som ikke klarer å oppføre seg (ingen diagnose, bare mangel på barneoppdragelse) blir stadig tatt i å gjøre ting mot andre, erter, slå, sparker osv. Men "han mener det jo ikke" - og blir dermed unnskyldt.

Kan man bare "ikke mene det" og dermed er alt greit? Bør ikke barn lære seg å ta ansvar for sine egne reaksjoner og følelser før det går så langt at det oppstår uhell og skader (personlige eller materielle)? For the record så er min datter 11 (så det er ikke snakk om små barn som man ikke kan forvente ansvar fra). Og når man gjør noe galt (enten det var med vilje eller bare en kjedereaksjon), må man vel ta ansvar for at dette faktisk skjedde, og beklage det inntrufne og ta ansvar og tenke seg om neste gang?

Synspunkter?

[trollemor;o)]

Enig med deg.

[morsan]

Når det gjelder tilsvarende som eks 1, der man gjør noe som får konsekvenser som oversteg det man hadde forventet, kjenner jeg meg igjen både fra egen barndom og fra eget barn nå.

Jeg tolker det ikke som en ansvarsfraskrivelse, men mer som at barnet blir overrasket over den vendingen ting tok og at det er viktig å få frem at selv om det var meningen å kaste stein (X), var det ikke meningen at den skulle treffe bilen (Y).

Jeg har sagt til mitt barn i tilsvarende situasjoner at jeg skjønner at han ikke mente å gjøre Y, men at det å gjøre X av og til kan ha slike konsekvenser og at man derfor bør tenke seg om før man gjør slikt (eller tilsvarende). Så jeg anerkjenner at han ikke mente at "følgehendelsen" skulle inntre, uten å frata han ansvaret for at han faktisk gjorde X som igjen førte til Y.

Eks 2 synes jeg er i en helt annen kategori. Der gjør han jo én ting, dvs slår eller lignende (X), og så sier han etterpå at _dette_ ikke var meningen (når han ser andres reaksjon?)

[jubalong70]

Når det gjelder tilsvarende som eks 1, der man gjør noe som får konsekvenser som oversteg det man hadde forventet, kjenner jeg meg igjen både fra egen barndom og fra eget barn nå.

Jeg tolker det ikke som en ansvarsfraskrivelse, men mer som at barnet blir overrasket over den vendingen ting tok og at det er viktig å få frem at selv om det var meningen å kaste stein (X), var det ikke meningen at den skulle treffe bilen (Y).

Jeg har sagt til mitt barn i tilsvarende situasjoner at jeg skjønner at han ikke mente å gjøre Y, men at det å gjøre X av og til kan ha slike konsekvenser og at man derfor bør tenke seg om før man gjør slikt (eller tilsvarende). Så jeg anerkjenner at han ikke mente at "følgehendelsen" skulle inntre, uten å frata han ansvaret for at han faktisk gjorde X som igjen førte til Y.

Eks 2 synes jeg er i en helt annen kategori. Der gjør han jo én ting, dvs slår eller lignende (X), og så sier han etterpå at _dette_ ikke var meningen (når han ser andres reaksjon?)

Helt enig.

[jubalong70]

Jeg er enig med morsan.

[Bookworm]

Når det gjelder tilsvarende som eks 1, der man gjør noe som får konsekvenser som oversteg det man hadde forventet, kjenner jeg meg igjen både fra egen barndom og fra eget barn nå.

Jeg tolker det ikke som en ansvarsfraskrivelse, men mer som at barnet blir overrasket over den vendingen ting tok og at det er viktig å få frem at selv om det var meningen å kaste stein (X), var det ikke meningen at den skulle treffe bilen (Y).

Jeg har sagt til mitt barn i tilsvarende situasjoner at jeg skjønner at han ikke mente å gjøre Y, men at det å gjøre X av og til kan ha slike konsekvenser og at man derfor bør tenke seg om før man gjør slikt (eller tilsvarende). Så jeg anerkjenner at han ikke mente at "følgehendelsen" skulle inntre, uten å frata han ansvaret for at han faktisk gjorde X som igjen førte til Y.

Eks 2 synes jeg er i en helt annen kategori. Der gjør han jo én ting, dvs slår eller lignende (X), og så sier han etterpå at _dette_ ikke var meningen (når han ser andres reaksjon?)

''Så jeg anerkjenner at han ikke mente at "følgehendelsen" skulle inntre, uten å frata han ansvaret for at han faktisk gjorde X som igjen førte til Y.''

Dette er jeg enig med deg i, og det var også poenget mitt når jeg snakket med henne etterpå. Jeg fortalte at jeg skjønte at hun ikke mente å treffe bilen, men hun må også innse og ta ansvar for at én ting kan føre til en annen, og at hun derfor må tenke på dette og ikke reagere på en måte som får "uante konsekvenser". Jeg synes dette er en viktig lærdom å ta med seg til senere i livet - kjedereaksjoner, og hvordan unngå disse.

Derfor synes jeg det er viktig at hun sier f.eks: "Unnskyld for at jeg kastet de steinene slik at de traff bilen", i stedet for "jammen jeg mente ikke å treffe bilen, så jeg har ingen skyld i det"...

[morsan]

''Så jeg anerkjenner at han ikke mente at "følgehendelsen" skulle inntre, uten å frata han ansvaret for at han faktisk gjorde X som igjen førte til Y.''

Dette er jeg enig med deg i, og det var også poenget mitt når jeg snakket med henne etterpå. Jeg fortalte at jeg skjønte at hun ikke mente å treffe bilen, men hun må også innse og ta ansvar for at én ting kan føre til en annen, og at hun derfor må tenke på dette og ikke reagere på en måte som får "uante konsekvenser". Jeg synes dette er en viktig lærdom å ta med seg til senere i livet - kjedereaksjoner, og hvordan unngå disse.

Derfor synes jeg det er viktig at hun sier f.eks: "Unnskyld for at jeg kastet de steinene slik at de traff bilen", i stedet for "jammen jeg mente ikke å treffe bilen, så jeg har ingen skyld i det"...

Jeg er enig med deg i det.

[Gjest Tatjana]

Eksempel 2 minner meg om noe som skjedde da jeg gikk på skolen, 5.-6. klasse tenker jeg. Da var det plutselig slik at guttene (de store guttene i 5. og 6. klasse altså) begynte å dytte og slå alle andre. De dyttet og slo, og med en gang etterpå fortet de seg å si "unnskyld!". Hvis noen tok igjen, ble de rasende og vedkommende fikk grisebank, Og hvis noen sladret til lærer'n så sa de: "Jammen jeg sa jo unnskyld!"

Her ble ordet "unnskyld" brukt nærmest som en blankofullmakt til å gjøre hva som helst, bare man hektet på en unnskyldning etterpå. Slik oppfatter jeg ditt eksempel nr to med han som slår og sparker. Han kunne like gjerne sagt unnskyld som "jeg mente det ikke". For jo, noen ganger mener man det. Man går ikke bort til andre mennesker og drar til dem uten å mene det. Det er en viljestyrt handling.

Jeg er for øvrig helt enig med deg i at man må tenke gjennom ting for om mulig å få en oversikt over konsekvensene av sine handlinger. Nå er jo ikke barn alltid så flinke til dette. Ikke alltid de voksne heller...

Personlig mener jeg at "jeg mente det ikke" passer i situasjoner der man faktisk ikke mente det. Eksempel: Jeg snubler og faller, og i fallet slår/dytter jeg til et annet menneske som også faller overende. Jeg mente det ikke, tolket som jeg hadde ingen intensjoner om å slå/dytte deg overende, og jeg beklager at det skjedde.

[Speak]

Jeg er helt enig med deg i dette. Så store barn må ta ansvar.

Dersom ho hadde kommet og sagt unnskyld, jeg mente ikke å treffe bilen. Så forstår jeg jo dette. Men å kaste grus/stein skal ho jo ikke gjøre allikevel.

Jeg har ei datter som er nesten like gammel. Jeg hadde tatt en alvorsprat og snakket litt rundt dette. Litt om å si unnskyld, og litt om å ikke mene det. Men ta praten mens ting er rolig rundt dere. Ikke midt oppi at ting skjer.

[Bookworm]

Eksempel 2 minner meg om noe som skjedde da jeg gikk på skolen, 5.-6. klasse tenker jeg. Da var det plutselig slik at guttene (de store guttene i 5. og 6. klasse altså) begynte å dytte og slå alle andre. De dyttet og slo, og med en gang etterpå fortet de seg å si "unnskyld!". Hvis noen tok igjen, ble de rasende og vedkommende fikk grisebank, Og hvis noen sladret til lærer'n så sa de: "Jammen jeg sa jo unnskyld!"

Her ble ordet "unnskyld" brukt nærmest som en blankofullmakt til å gjøre hva som helst, bare man hektet på en unnskyldning etterpå. Slik oppfatter jeg ditt eksempel nr to med han som slår og sparker. Han kunne like gjerne sagt unnskyld som "jeg mente det ikke". For jo, noen ganger mener man det. Man går ikke bort til andre mennesker og drar til dem uten å mene det. Det er en viljestyrt handling.

Jeg er for øvrig helt enig med deg i at man må tenke gjennom ting for om mulig å få en oversikt over konsekvensene av sine handlinger. Nå er jo ikke barn alltid så flinke til dette. Ikke alltid de voksne heller...

Personlig mener jeg at "jeg mente det ikke" passer i situasjoner der man faktisk ikke mente det. Eksempel: Jeg snubler og faller, og i fallet slår/dytter jeg til et annet menneske som også faller overende. Jeg mente det ikke, tolket som jeg hadde ingen intensjoner om å slå/dytte deg overende, og jeg beklager at det skjedde.

Det er der jeg mener det er en forskjell - noen ting er helt klart uhell, man snubler og river ned en vase som knuses, man velter et melkeglass. Men hvis man f.eks. er sint og veiver med armene og river ned denne glassvasen, så er det litt mer enn et uhell - da er det en kjedereaksjon etter en allerede uønsket atferd. Dermed mente man kanskje ikke å knuse vasen, men likevel må man ta ansvaret for dette, og kanskje reagere fullt så utagerende.

Dette med unnskyld som du snakker om, er jeg helt enig med deg i. Det skal ikke være lov til å gjøre alt man ønsker, bare man legger til en unnskyld etterpå, så er alt greit.

[morsan]

Det er der jeg mener det er en forskjell - noen ting er helt klart uhell, man snubler og river ned en vase som knuses, man velter et melkeglass. Men hvis man f.eks. er sint og veiver med armene og river ned denne glassvasen, så er det litt mer enn et uhell - da er det en kjedereaksjon etter en allerede uønsket atferd. Dermed mente man kanskje ikke å knuse vasen, men likevel må man ta ansvaret for dette, og kanskje reagere fullt så utagerende.

Dette med unnskyld som du snakker om, er jeg helt enig med deg i. Det skal ikke være lov til å gjøre alt man ønsker, bare man legger til en unnskyld etterpå, så er alt greit.

''Det skal ikke være lov til å gjøre alt man ønsker, bare man legger til en unnskyld etterpå, så er alt greit.''

Helt enig, og spesielt ikke der det er bevisste handlinger etterfulgt av automatiske unnskyldninger!

Dette minner meg forresten litt om hvordan jeg opplevde mitt første møte med England som 14-åring. Jeg hadde jo hørt at engelskmenn var så høflige og sa excuse me og sorry hele tiden på fortau osv.

Og det gjorde de jo, selvsagt, men jeg husker jeg tenkte at for enkelte virket det som om det var helt greit å brøyte seg fram på fortauet eller hvor det skulle være bare man strødde om seg med halvsure excuse me'er og sorry'er.

[Glimtipper]

''Det skal ikke være lov til å gjøre alt man ønsker, bare man legger til en unnskyld etterpå, så er alt greit.''

Helt enig, og spesielt ikke der det er bevisste handlinger etterfulgt av automatiske unnskyldninger!

Dette minner meg forresten litt om hvordan jeg opplevde mitt første møte med England som 14-åring. Jeg hadde jo hørt at engelskmenn var så høflige og sa excuse me og sorry hele tiden på fortau osv.

Og det gjorde de jo, selvsagt, men jeg husker jeg tenkte at for enkelte virket det som om det var helt greit å brøyte seg fram på fortauet eller hvor det skulle være bare man strødde om seg med halvsure excuse me'er og sorry'er.

''Og det gjorde de jo, selvsagt, men jeg husker jeg tenkte at for enkelte virket det som om det var helt greit å brøyte seg fram på fortauet eller hvor det skulle være bare man strødde om seg med halvsure excuse me'er og sorry'er''

Slik er det fremdeles. Bortsett fra at den yngre generasjonen har kuttet ut "Excuse me" og "Sorry", de -bare- bøller ^^

[PieLill]

Helt enig med deg.

Hvilken respons jeg gir på slikt er avhengig av situasjonen og måten 'mente det ikke' blir brukt på.

Er det en renheklet ansvarsfraskrivelse vil jeg ganske skarpt gi beskjed om at hva X enn mente eller ikke, er X fult og helt ansvarlig for det X har gjort. Så ville jeg gått videre med en enda skarpere ansvarliggjøring nettopp pga forsøke på ansvarsfraskrivelse.

I ditt eksempel nr. 1, ville jeg nyansert responsen omtrent som du skisserer lengre ned i tråden.

mvh

[PieLill]

Eksempel 2 minner meg om noe som skjedde da jeg gikk på skolen, 5.-6. klasse tenker jeg. Da var det plutselig slik at guttene (de store guttene i 5. og 6. klasse altså) begynte å dytte og slå alle andre. De dyttet og slo, og med en gang etterpå fortet de seg å si "unnskyld!". Hvis noen tok igjen, ble de rasende og vedkommende fikk grisebank, Og hvis noen sladret til lærer'n så sa de: "Jammen jeg sa jo unnskyld!"

Her ble ordet "unnskyld" brukt nærmest som en blankofullmakt til å gjøre hva som helst, bare man hektet på en unnskyldning etterpå. Slik oppfatter jeg ditt eksempel nr to med han som slår og sparker. Han kunne like gjerne sagt unnskyld som "jeg mente det ikke". For jo, noen ganger mener man det. Man går ikke bort til andre mennesker og drar til dem uten å mene det. Det er en viljestyrt handling.

Jeg er for øvrig helt enig med deg i at man må tenke gjennom ting for om mulig å få en oversikt over konsekvensene av sine handlinger. Nå er jo ikke barn alltid så flinke til dette. Ikke alltid de voksne heller...

Personlig mener jeg at "jeg mente det ikke" passer i situasjoner der man faktisk ikke mente det. Eksempel: Jeg snubler og faller, og i fallet slår/dytter jeg til et annet menneske som også faller overende. Jeg mente det ikke, tolket som jeg hadde ingen intensjoner om å slå/dytte deg overende, og jeg beklager at det skjedde.

Det er ikke bare barn som bruker unnskyld som ansvarsfraskrivelse...

Virker som enkelte har glemt at unnskyld er noe man pent må be om og slett ikke kan kreve.

Jeg synes det er helt greit å gi beskjed om at man ikke er villig til å unnskylde noe som helst, når unnskyldningen er kjemisk renset for oppriktighet.

Man trenger heller ikke akseptere en unnskyldning når den kommer før den som ber om unnskyldning har tatt seg bryet med å forsøke å forstå hva er galt og hvorfor.

En del ganger har ungene fått høre. "Jeg vil ikke høre unnskyld! Jeg vil du skal høre etter og bry deg om det jeg sier!"

Det finnes mange "voksne" varianter av den uttalelsen...

;-)

mvh

[Nikki]

Selv om det å treffe bilen ikke var noe hun mente å gjøre, så kan hun klart bebreides for den handling hun gjorde. I strafferetten og erstatningsretten skiller vi mellom forsettlige og uaktsomme handlinger. Forsettlige handlinger er de hvor du gjør en ting med vilje. Da ser man hen til det subjektive hos gjerningspersonen. Uaktsomme handlinger er handlinger som ikke er i tråd med den norm vi har for akseptable handlinger.

Å kaste en neve med grus bakover er helt klart en handling som er i strid med forsvarlige handlinger. Dette må barn også lære konsekvensen av - det holder ikke å si at man "ikke mente det" dersom man enten har vært uforsiktig eller ubetenksom.

[Gjest også en mamma]

Jeg mener helt klart at man kan gjøre ting man ikke mener. Både barn og voksne... Jeg syns også at det skal gis aksept for dette, selv om man overfor et barn likevel bør understreke hvorfor atferden var uakseptabel.

Eksempel; det med som du beskrev med å kaste singel på bilen, du vet jo at hun ikke gjorde det med vilje. Hun MENTE ikke å kaste på bilen. Det hun MENTE var å markere seg, og så fikk det en effekt som hun ikke hadde forutsett. Som forelder ville jeg da sagt at "jeg forstår at du ikke mente det, og at det var et uhell, men når du skal inn, så skal du inn, og du får ikke lov å kaste småstein uansett".

[Gjest også en mamma]

Når det gjelder tilsvarende som eks 1, der man gjør noe som får konsekvenser som oversteg det man hadde forventet, kjenner jeg meg igjen både fra egen barndom og fra eget barn nå.

Jeg tolker det ikke som en ansvarsfraskrivelse, men mer som at barnet blir overrasket over den vendingen ting tok og at det er viktig å få frem at selv om det var meningen å kaste stein (X), var det ikke meningen at den skulle treffe bilen (Y).

Jeg har sagt til mitt barn i tilsvarende situasjoner at jeg skjønner at han ikke mente å gjøre Y, men at det å gjøre X av og til kan ha slike konsekvenser og at man derfor bør tenke seg om før man gjør slikt (eller tilsvarende). Så jeg anerkjenner at han ikke mente at "følgehendelsen" skulle inntre, uten å frata han ansvaret for at han faktisk gjorde X som igjen førte til Y.

Eks 2 synes jeg er i en helt annen kategori. Der gjør han jo én ting, dvs slår eller lignende (X), og så sier han etterpå at _dette_ ikke var meningen (når han ser andres reaksjon?)

Enig.

Til dels syns jeg også den voksne bør ta ansvar for å ha tillatt situasjonen å eskalere til det punkt at barnet mistet kontrollen.

Når jeg har vært oppi slike situasjoner har jeg ofte i ettertid sett at også jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg burde ikke latt det gå så langt at barnet ble så sint. Står jeg for at nå skal du inn, så er det også min jobb å håndheve det, og bli ferdig med saken.

[PieLill]

Enig.

Til dels syns jeg også den voksne bør ta ansvar for å ha tillatt situasjonen å eskalere til det punkt at barnet mistet kontrollen.

Når jeg har vært oppi slike situasjoner har jeg ofte i ettertid sett at også jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg burde ikke latt det gå så langt at barnet ble så sint. Står jeg for at nå skal du inn, så er det også min jobb å håndheve det, og bli ferdig med saken.

''Til dels syns jeg også den voksne bør ta ansvar for å ha tillatt situasjonen å eskalere til det punkt at barnet mistet kontrollen.''

Overfor en 11-åring ville jeg nok ikke tatt noe ansvar for at ungen går bananas over å ikke få viljen sin. Det får barnet stå for selv. (Med mindre jeg hadde opptrått ekstremt urimelig.)

En annen ting er at jeg nok ville reflektert over bedre måter å takle en tilsvarende situasjon på. Men noen ganger kommer jeg fram til at ungen nok ville gått av hengslene okke som.

mvh

[srp1365380487]

''Til dels syns jeg også den voksne bør ta ansvar for å ha tillatt situasjonen å eskalere til det punkt at barnet mistet kontrollen.''

Overfor en 11-åring ville jeg nok ikke tatt noe ansvar for at ungen går bananas over å ikke få viljen sin. Det får barnet stå for selv. (Med mindre jeg hadde opptrått ekstremt urimelig.)

En annen ting er at jeg nok ville reflektert over bedre måter å takle en tilsvarende situasjon på. Men noen ganger kommer jeg fram til at ungen nok ville gått av hengslene okke som.

mvh

Jo, det er uansett den voksne som må ta ansvar for hvordan situasjonen utvikler seg, det nytter ikke å si "det må barnet stå for"...

Det er derfor vi har kriminell lavalder! For barn kan ikke ventes å ha kontroll over sitt følelsesliv og hvordan deres "utagerende" reaksjoner kan ende ut.

[morsan]

Enig.

Til dels syns jeg også den voksne bør ta ansvar for å ha tillatt situasjonen å eskalere til det punkt at barnet mistet kontrollen.

Når jeg har vært oppi slike situasjoner har jeg ofte i ettertid sett at også jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg burde ikke latt det gå så langt at barnet ble så sint. Står jeg for at nå skal du inn, så er det også min jobb å håndheve det, og bli ferdig med saken.

''Til dels syns jeg også den voksne bør ta ansvar for å ha tillatt situasjonen å eskalere til det punkt at barnet mistet kontrollen.''

Jeg er helt enig med deg.