"Jeg mente det ikke"

[Bookworm]

Jo, det er uansett den voksne som må ta ansvar for hvordan situasjonen utvikler seg, det nytter ikke å si "det må barnet stå for"...

Det er derfor vi har kriminell lavalder! For barn kan ikke ventes å ha kontroll over sitt følelsesliv og hvordan deres "utagerende" reaksjoner kan ende ut.

Da må du nesten forklare meg hvordan jeg skulle ha gjort det da, siden det tydeligvis er min feil at hun ble så sint...

Vi hadde avtalt en tid hun skulle inn igjen, jeg sier fra til henne 15 minutter før at det er et kvarter igjen. Da klokka da blir ni, går jeg ut igjen og sier til henne at hun skal inn. Hun vil ikke, jeg er konsekvent og gjentar at hun skal inn, og slik fortsetter det noen ganger til. Ikke blir jeg sint, ikke tar jeg henne fysisk, jeg bare forklarer henne at hun må inn igjen for hun skal rekke en del ting før hun skal i seng.

Så... hva skulle jeg gjort?

[PieLill]

Jo, det er uansett den voksne som må ta ansvar for hvordan situasjonen utvikler seg, det nytter ikke å si "det må barnet stå for"...

Det er derfor vi har kriminell lavalder! For barn kan ikke ventes å ha kontroll over sitt følelsesliv og hvordan deres "utagerende" reaksjoner kan ende ut.

En voksen har selvsagt ansvar for å forhindre at et barn gjør noe overildt i raseri.

Men jeg nekter plent å ta ansvar for samtlige av mine barns negative følelser og reaksjoner når de ikke får viljen sin. (Forutsatt at jeg har gått fram på en rettferdig og fornuftig måte.) Jeg har ikke noe ansvar eller plikt til å sørge for at de alltid opplever ting OK og rettferdig eller at de aldri blir rasende når ting går dem imot.

Av en normalt utrustet og oppdratt 11-åring kan man forvente at ikke gjør noe så tankeløst som å hive stein rundt seg. Så om barnet likevel finner på å gjøre dette fordi h*n ikke får viljen sin, tar jeg ikke ansvaret for barnets sinne, eller at barnet har valgt å øse seg opp. Jeg har en høy terskel for å slepe en 11-åring med meg. I utgangspunktet bør språket være nok.

Jeg har stor forståelse for at det kan koke over for en 11-åring slik at h*n handler i affekt. Men jeg vil likevel overfor barnet gi klart uttrykk for at jeg forventer langt bedre enn slik oppførsle. Hvordan skal barnet ellers vokse inn i å ta ansvar for seg selv?

Skulle steinene treffe naboens bil eller hus har jeg selvsagt ansvar for å gjøre opp med dem. Men jeg holder barnet 100% avsvarlig for steinkastingen.

Hadde jeg derimot å gjøre med en 11-åring jeg visste lett kunne komme til å hive ting rundt seg når viljen blir krosset, ville jeg hatt et ansvar for å unngå konflikten eller flytte den til et sted der barnet ikke kunne ødelegge noe av vesentlig verdi.

Mine barn har et temperament som tilsier at om jeg skulle ha som standard at konflikter aldri skulle ekskalere ville de blitt ufyselig bortskjemte. Det har ikke vært mulig å krosse viljen til noen av dem uten at de iblant har blitt hinsidiges rasende.

mvh

[PieLill]

Da må du nesten forklare meg hvordan jeg skulle ha gjort det da, siden det tydeligvis er min feil at hun ble så sint...

Vi hadde avtalt en tid hun skulle inn igjen, jeg sier fra til henne 15 minutter før at det er et kvarter igjen. Da klokka da blir ni, går jeg ut igjen og sier til henne at hun skal inn. Hun vil ikke, jeg er konsekvent og gjentar at hun skal inn, og slik fortsetter det noen ganger til. Ikke blir jeg sint, ikke tar jeg henne fysisk, jeg bare forklarer henne at hun må inn igjen for hun skal rekke en del ting før hun skal i seng.

Så... hva skulle jeg gjort?

Hvor har du gjort av fjernkontrollen til følelsene hennes???

;-)

mvh

[Bookworm]

Hvor har du gjort av fjernkontrollen til følelsene hennes???

;-)

mvh

Pokker, det var den ja, disse fjernkontrollene har en lei tendens til å bli borte ja:-)

[Bookworm]

En voksen har selvsagt ansvar for å forhindre at et barn gjør noe overildt i raseri.

Men jeg nekter plent å ta ansvar for samtlige av mine barns negative følelser og reaksjoner når de ikke får viljen sin. (Forutsatt at jeg har gått fram på en rettferdig og fornuftig måte.) Jeg har ikke noe ansvar eller plikt til å sørge for at de alltid opplever ting OK og rettferdig eller at de aldri blir rasende når ting går dem imot.

Av en normalt utrustet og oppdratt 11-åring kan man forvente at ikke gjør noe så tankeløst som å hive stein rundt seg. Så om barnet likevel finner på å gjøre dette fordi h*n ikke får viljen sin, tar jeg ikke ansvaret for barnets sinne, eller at barnet har valgt å øse seg opp. Jeg har en høy terskel for å slepe en 11-åring med meg. I utgangspunktet bør språket være nok.

Jeg har stor forståelse for at det kan koke over for en 11-åring slik at h*n handler i affekt. Men jeg vil likevel overfor barnet gi klart uttrykk for at jeg forventer langt bedre enn slik oppførsle. Hvordan skal barnet ellers vokse inn i å ta ansvar for seg selv?

Skulle steinene treffe naboens bil eller hus har jeg selvsagt ansvar for å gjøre opp med dem. Men jeg holder barnet 100% avsvarlig for steinkastingen.

Hadde jeg derimot å gjøre med en 11-åring jeg visste lett kunne komme til å hive ting rundt seg når viljen blir krosset, ville jeg hatt et ansvar for å unngå konflikten eller flytte den til et sted der barnet ikke kunne ødelegge noe av vesentlig verdi.

Mine barn har et temperament som tilsier at om jeg skulle ha som standard at konflikter aldri skulle ekskalere ville de blitt ufyselig bortskjemte. Det har ikke vært mulig å krosse viljen til noen av dem uten at de iblant har blitt hinsidiges rasende.

mvh

Dette må jeg bare si meg helt enig i:-)

Det er alderen som er veldig utslagsgivende her, mener jeg. Er det snakk om en 3-åring, kan man selvfølgelig ikke forvente at h*n er i stand til å se konsekvensene av sine handlinger, men en 11-åring må snart begynne å skjønne dette.

Dessuten mener jeg at jeg har utrustet henne med en god oppdragelse, og jeg føler ikke at jeg kunne ha gjort noe annerledes i denne saken.

[PieLill]

Pokker, det var den ja, disse fjernkontrollene har en lei tendens til å bli borte ja:-)

Så skaff deg en slik programmerbar allround sak!

;-)

mvh

[PieLill]

Dette må jeg bare si meg helt enig i:-)

Det er alderen som er veldig utslagsgivende her, mener jeg. Er det snakk om en 3-åring, kan man selvfølgelig ikke forvente at h*n er i stand til å se konsekvensene av sine handlinger, men en 11-åring må snart begynne å skjønne dette.

Dessuten mener jeg at jeg har utrustet henne med en god oppdragelse, og jeg føler ikke at jeg kunne ha gjort noe annerledes i denne saken.

Dette er et typisk eksempel på kortslutning som mange 11-åringer kan "rammes" av, men som er umilig å forutse på forhånd.

Normalt ville vel jenta kommet inn, om enn noe motvillig og klagende?

mvh

[srp1365380487]

Da må du nesten forklare meg hvordan jeg skulle ha gjort det da, siden det tydeligvis er min feil at hun ble så sint...

Vi hadde avtalt en tid hun skulle inn igjen, jeg sier fra til henne 15 minutter før at det er et kvarter igjen. Da klokka da blir ni, går jeg ut igjen og sier til henne at hun skal inn. Hun vil ikke, jeg er konsekvent og gjentar at hun skal inn, og slik fortsetter det noen ganger til. Ikke blir jeg sint, ikke tar jeg henne fysisk, jeg bare forklarer henne at hun må inn igjen for hun skal rekke en del ting før hun skal i seng.

Så... hva skulle jeg gjort?

dette blir veldig forenkla, syns jeg. Og jeg tenker ikke på det konkrete eksempelet med steinene, for der var jeg ikke. Det nytter ikke å si noe om "hva skulle du gjort i stedet."

Gjort er gjort og spist er spist, og selvsagt: noe håper man jo fester seg, av de ting man sier til ungene om oppførsel og regler.

Jeg bruker ikke fjernkontroll på ungene jeg heller, og jeg påstår ikke at jeg alltid lykkes... men å tenke at den VOKSNE må ta ansvar for situasjonen og relasjonen er en HOLDNING man kan velge å ha - ikke en pekefinger å bruke når det skjærer seg.

For eksempel: jeg veit, uten unntak, at de gangene mitt barn (i samme aldersgruppe) har "klikka" - det dreier seg om 1-2 ganger i året - da har opptakten vært slik at jeg skulle ha

1 sett det tidligere

2 valgt en annen taktikkk sjøl, og

3 fulgt opp på en annen måte. Beholdt roen sjøl osv.

Samboeren min har et jevnaldrende barn som han er i konflikt med av og til - som vi jo alle er - og dersom ungen "klikker" og blir rasende over all forstand osv, så sier mannen min etterpå: "Det bare rabla!"

Det syns jeg blir for lett - han sier det som om ungens sinne var en naturkraft som bare traff tilfeldig...!

For andre som sto på sidelinja og hørte dem eskalere sammen, er det "lett" å peke på hva som kunne ha vært sagt annerledes, hva som ansporet sinne hos barnet, når var det at stemmen endra seg, når var det tårene kom, hva kunne man ha sagt i stedet, hvilken del av konflikten skulle han IKKE ha fulgt opp osv.

Men det er veldig sårt og vanskelig å gjøre noe med. Ingen av oss har noe lyst til å høre på det øret - hvem har vel rett til å si til oss at "ungen din oppfører seg dårlig fordi du selv oppfører deg dårlig!" Og hvem gidder vel få en sånn merkelapp på seg sjøl?

Likevel er det viktig å tenke de tankene. I stedet for automatisk å forsvare seg med "det bare rabla for henne!" eller "hva skulle jeg liksom gjort da, du som veit alt best!" så kan man si - til seg sjøl - "hva var det som skjedde inni henne? hvordan kan jeg hjelpe henne til ikke å bli fange av sitt eget sinne?"

Og så kan man tenke med seg sjøl at dersom man vil at barnet skal forandre seg, så må man alltid vite at forandringen starter hos den voksne. Det går ikke an å "mase" noen til å endre seg. Det begynner hos oss. Når vi endrer oss, følger barna etter...

[Bookworm]

Dette er et typisk eksempel på kortslutning som mange 11-åringer kan "rammes" av, men som er umilig å forutse på forhånd.

Normalt ville vel jenta kommet inn, om enn noe motvillig og klagende?

mvh

''Normalt ville vel jenta kommet inn, om enn noe motvillig og klagende?''

Ja, hun hadde ikke jublet av glede for å komme inn igjen, men hun husker at hun har inngått en avtale og følger den (som regel:-))

[Bookworm]

dette blir veldig forenkla, syns jeg. Og jeg tenker ikke på det konkrete eksempelet med steinene, for der var jeg ikke. Det nytter ikke å si noe om "hva skulle du gjort i stedet."

Gjort er gjort og spist er spist, og selvsagt: noe håper man jo fester seg, av de ting man sier til ungene om oppførsel og regler.

Jeg bruker ikke fjernkontroll på ungene jeg heller, og jeg påstår ikke at jeg alltid lykkes... men å tenke at den VOKSNE må ta ansvar for situasjonen og relasjonen er en HOLDNING man kan velge å ha - ikke en pekefinger å bruke når det skjærer seg.

For eksempel: jeg veit, uten unntak, at de gangene mitt barn (i samme aldersgruppe) har "klikka" - det dreier seg om 1-2 ganger i året - da har opptakten vært slik at jeg skulle ha

1 sett det tidligere

2 valgt en annen taktikkk sjøl, og

3 fulgt opp på en annen måte. Beholdt roen sjøl osv.

Samboeren min har et jevnaldrende barn som han er i konflikt med av og til - som vi jo alle er - og dersom ungen "klikker" og blir rasende over all forstand osv, så sier mannen min etterpå: "Det bare rabla!"

Det syns jeg blir for lett - han sier det som om ungens sinne var en naturkraft som bare traff tilfeldig...!

For andre som sto på sidelinja og hørte dem eskalere sammen, er det "lett" å peke på hva som kunne ha vært sagt annerledes, hva som ansporet sinne hos barnet, når var det at stemmen endra seg, når var det tårene kom, hva kunne man ha sagt i stedet, hvilken del av konflikten skulle han IKKE ha fulgt opp osv.

Men det er veldig sårt og vanskelig å gjøre noe med. Ingen av oss har noe lyst til å høre på det øret - hvem har vel rett til å si til oss at "ungen din oppfører seg dårlig fordi du selv oppfører deg dårlig!" Og hvem gidder vel få en sånn merkelapp på seg sjøl?

Likevel er det viktig å tenke de tankene. I stedet for automatisk å forsvare seg med "det bare rabla for henne!" eller "hva skulle jeg liksom gjort da, du som veit alt best!" så kan man si - til seg sjøl - "hva var det som skjedde inni henne? hvordan kan jeg hjelpe henne til ikke å bli fange av sitt eget sinne?"

Og så kan man tenke med seg sjøl at dersom man vil at barnet skal forandre seg, så må man alltid vite at forandringen starter hos den voksne. Det går ikke an å "mase" noen til å endre seg. Det begynner hos oss. Når vi endrer oss, følger barna etter...

Du påstår jeg overforenkler - ikke sikker på hva jeg overforenkler, men det får være det samme.

I stedet synes jeg du overproblematiserer veldig, og dette ble så mye psykologi-pjatt over en helt normal (ikke engang stor hendelse), og jeg tok egentlig ikke dette innover meg i det hele tatt.

Noe annet hadde det vært hvis dette hadde vært en normal reaksjon hos min datter, noe som skjedde med jevne mellomrom... DA skulle jeg kunne ha begynt å se på atferdsendring både hos meg og henne, men å ta dette bittelille og helt bagatellmessige og si "ikke la henne bli fange av sitt eget sinne", passer rett og slett ikke sammen.

Jeg mener bestemt at en 11-åring selv må ta såpass ansvar (eller i det minste lære seg) å klare å se konvekvensene av sine egne handlinger, og jeg tror ikke noe på å forstå ihjel barna (normale barn, med normale reaksjoner riktignok). Noen ting ER bare slik, og det må de lære seg.

[laban]

dette blir veldig forenkla, syns jeg. Og jeg tenker ikke på det konkrete eksempelet med steinene, for der var jeg ikke. Det nytter ikke å si noe om "hva skulle du gjort i stedet."

Gjort er gjort og spist er spist, og selvsagt: noe håper man jo fester seg, av de ting man sier til ungene om oppførsel og regler.

Jeg bruker ikke fjernkontroll på ungene jeg heller, og jeg påstår ikke at jeg alltid lykkes... men å tenke at den VOKSNE må ta ansvar for situasjonen og relasjonen er en HOLDNING man kan velge å ha - ikke en pekefinger å bruke når det skjærer seg.

For eksempel: jeg veit, uten unntak, at de gangene mitt barn (i samme aldersgruppe) har "klikka" - det dreier seg om 1-2 ganger i året - da har opptakten vært slik at jeg skulle ha

1 sett det tidligere

2 valgt en annen taktikkk sjøl, og

3 fulgt opp på en annen måte. Beholdt roen sjøl osv.

Samboeren min har et jevnaldrende barn som han er i konflikt med av og til - som vi jo alle er - og dersom ungen "klikker" og blir rasende over all forstand osv, så sier mannen min etterpå: "Det bare rabla!"

Det syns jeg blir for lett - han sier det som om ungens sinne var en naturkraft som bare traff tilfeldig...!

For andre som sto på sidelinja og hørte dem eskalere sammen, er det "lett" å peke på hva som kunne ha vært sagt annerledes, hva som ansporet sinne hos barnet, når var det at stemmen endra seg, når var det tårene kom, hva kunne man ha sagt i stedet, hvilken del av konflikten skulle han IKKE ha fulgt opp osv.

Men det er veldig sårt og vanskelig å gjøre noe med. Ingen av oss har noe lyst til å høre på det øret - hvem har vel rett til å si til oss at "ungen din oppfører seg dårlig fordi du selv oppfører deg dårlig!" Og hvem gidder vel få en sånn merkelapp på seg sjøl?

Likevel er det viktig å tenke de tankene. I stedet for automatisk å forsvare seg med "det bare rabla for henne!" eller "hva skulle jeg liksom gjort da, du som veit alt best!" så kan man si - til seg sjøl - "hva var det som skjedde inni henne? hvordan kan jeg hjelpe henne til ikke å bli fange av sitt eget sinne?"

Og så kan man tenke med seg sjøl at dersom man vil at barnet skal forandre seg, så må man alltid vite at forandringen starter hos den voksne. Det går ikke an å "mase" noen til å endre seg. Det begynner hos oss. Når vi endrer oss, følger barna etter...

''Det begynner hos oss. Når vi endrer oss, følger barna etter...''

Ikke (alltid) når vi snakker om såpass store barn som vi gjør i denne tråden, vel? Så enkel er ikke verden

tror

[srp1365380487]

''Det begynner hos oss. Når vi endrer oss, følger barna etter...''

Ikke (alltid) når vi snakker om såpass store barn som vi gjør i denne tråden, vel? Så enkel er ikke verden

tror

Jo, bare prøv! Hvis du sjøl FORANDRER deg, så vil du se endringer i relasjonene til dem du har rundt deg, og du vil se deres handlinger endre seg. det er helt sant.

Men det betyr ikke at du "får dem til å gjøre som du vil" eller at du kan klistre på deg en liksomforandring og tro at det skal ha "ønsket effekt".

Det må være ekte. Og det må være motivert av et ønske om selv å drive relasjonen i en positiv retning.

[PieLill]

Jo, bare prøv! Hvis du sjøl FORANDRER deg, så vil du se endringer i relasjonene til dem du har rundt deg, og du vil se deres handlinger endre seg. det er helt sant.

Men det betyr ikke at du "får dem til å gjøre som du vil" eller at du kan klistre på deg en liksomforandring og tro at det skal ha "ønsket effekt".

Det må være ekte. Og det må være motivert av et ønske om selv å drive relasjonen i en positiv retning.

Konsekvensen av det du sier er at barn kún er et produkt av miljø og ikke sin genetiske utrustning.

Så om man bare gir riktig innput til enhver tid vil barnet forholde seg følelsesmessig rolig. Om barnet hisser seg opp er det _alltid_ fordi foreldrene/omgivelsene har gjort noe galt. I en hver konflikt hvor barnet hisser seg opp/ekskalerer konflikten, har foreldrene/den voksne gjort noe feil.

Du verden hvor mange konfliktsky foreldre og uspiselige, bortskjemte barn man vil få om man følger denne tankegangen til sin ytterste konsekvens.

For det første ser jeg ikke noe prinsippielt galt med hverken at barn eller voksne blir skikkelig sinte. Hva er det som er så farlig med det, bare fordi det kan være ubehagelig.? Sinne er en helt naturlig menneskelig følelse. Kunsten er som med alt annet og gi det riktig plass og uttrykk. Sinne kan i riktig setting og brukt på rett måte være en positiv kraft.

Barna skal ut i den store, skumle verden og takle både eget sinne og frustrasjon og andres både berettigede og uberettigede vrede. De skal takle settinger der det over hodet ikke blir tatt hensyn til deres følelser. Tenk hvilket hull i erfaringsgrunnlaget om de ikke har opplevd noen reelle utblåsninger hjemme. Eller enda verre, om de har lært at slikt er en katastrofe.

Tro det eller ei. Det finnes barn som har en vilje og et temperament som gjør det fullstendig umulig og sette fornuftige grenser for dem uten at det vil inntreffe ekskalerte konflikter og raseriutbrudd, samme hvor perfekt de voksne opptrer.

Det finnes selvfølgelig også situasjoner der barn og voksne har kommet inn i et negativt spor som medfører unødige konflikter og unødig ekskalering av konflikter. Da har den voksne ansvaret for å forandre på dette. Ikke minst ved å forandre på sin egen handlingsmåte.

Men derfra til å hevde at i en hver konflikt som ekskalerer, må den voksne ha gjort noe galt, blir både naivt, dømmende og destruktivt. Viljesterke barn lider om voksne pga urealistiske idealer om harmoni og fredelig konfliktløsning faller inn i konfliktskyhet.

mvh

[laban]

Konsekvensen av det du sier er at barn kún er et produkt av miljø og ikke sin genetiske utrustning.

Så om man bare gir riktig innput til enhver tid vil barnet forholde seg følelsesmessig rolig. Om barnet hisser seg opp er det _alltid_ fordi foreldrene/omgivelsene har gjort noe galt. I en hver konflikt hvor barnet hisser seg opp/ekskalerer konflikten, har foreldrene/den voksne gjort noe feil.

Du verden hvor mange konfliktsky foreldre og uspiselige, bortskjemte barn man vil få om man følger denne tankegangen til sin ytterste konsekvens.

For det første ser jeg ikke noe prinsippielt galt med hverken at barn eller voksne blir skikkelig sinte. Hva er det som er så farlig med det, bare fordi det kan være ubehagelig.? Sinne er en helt naturlig menneskelig følelse. Kunsten er som med alt annet og gi det riktig plass og uttrykk. Sinne kan i riktig setting og brukt på rett måte være en positiv kraft.

Barna skal ut i den store, skumle verden og takle både eget sinne og frustrasjon og andres både berettigede og uberettigede vrede. De skal takle settinger der det over hodet ikke blir tatt hensyn til deres følelser. Tenk hvilket hull i erfaringsgrunnlaget om de ikke har opplevd noen reelle utblåsninger hjemme. Eller enda verre, om de har lært at slikt er en katastrofe.

Tro det eller ei. Det finnes barn som har en vilje og et temperament som gjør det fullstendig umulig og sette fornuftige grenser for dem uten at det vil inntreffe ekskalerte konflikter og raseriutbrudd, samme hvor perfekt de voksne opptrer.

Det finnes selvfølgelig også situasjoner der barn og voksne har kommet inn i et negativt spor som medfører unødige konflikter og unødig ekskalering av konflikter. Da har den voksne ansvaret for å forandre på dette. Ikke minst ved å forandre på sin egen handlingsmåte.

Men derfra til å hevde at i en hver konflikt som ekskalerer, må den voksne ha gjort noe galt, blir både naivt, dømmende og destruktivt. Viljesterke barn lider om voksne pga urealistiske idealer om harmoni og fredelig konfliktløsning faller inn i konfliktskyhet.

mvh

Så fint at du skrev et godt svar, så slapp jeg å prøve.

Jeg er heller ingen tilhenger av at alt barn gjør, er forårsaket av foreldrenes (helst mors, selvfølgelig) feil.

[PieLill]

Så fint at du skrev et godt svar, så slapp jeg å prøve.

Jeg er heller ingen tilhenger av at alt barn gjør, er forårsaket av foreldrenes (helst mors, selvfølgelig) feil.

Mine barn er intelligente og resurssterke og klarer helt fint å lage baluba uten min eller noen andres hjelp.

;-)

Men med litt hjelp kan man jo få satt prikken over i-en...

mvh

[Bookworm]

Så fint at du skrev et godt svar, så slapp jeg å prøve.

Jeg er heller ingen tilhenger av at alt barn gjør, er forårsaket av foreldrenes (helst mors, selvfølgelig) feil.

Tvert imot, mener jeg faktisk. Jeg synes det er viktig at foreldrene har oppdratt barna sine såpass bra at de på et tidspunkt skal kunne klare å innse og ta ansvar for konsekvensene av sine egne handlinger.

[morsan]

Så fint at du skrev et godt svar, så slapp jeg å prøve.

Jeg er heller ingen tilhenger av at alt barn gjør, er forårsaket av foreldrenes (helst mors, selvfølgelig) feil.

Det er ihvertfall mors feil at barnet ikke har husket å øve til musikkundervisningen på kulturskola!! ;-)

[laban]

Det er ihvertfall mors feil at barnet ikke har husket å øve til musikkundervisningen på kulturskola!! ;-)

Selvfølgelig. På grensen til omsorgssvikt.

Det skulle tatt seg ut om de måtte ta ansvaret for lekser, øving og skolesekk-pakking selv.

[....AV]

Jo, bare prøv! Hvis du sjøl FORANDRER deg, så vil du se endringer i relasjonene til dem du har rundt deg, og du vil se deres handlinger endre seg. det er helt sant.

Men det betyr ikke at du "får dem til å gjøre som du vil" eller at du kan klistre på deg en liksomforandring og tro at det skal ha "ønsket effekt".

Det må være ekte. Og det må være motivert av et ønske om selv å drive relasjonen i en positiv retning.

Jeg er veldig enig med PieLill her. Jeg vil mye heller at mine barn skal ha noen utblåsninger hjemme hvor vi kan snakke om det etterpå slik at de kan lære å håndtere slike følelser enn at jeg alltid tilpasser meg slik at de aldri blir sinte hjemme. De vil jo komme i situasjoner borte hvor ingen tar slike hensyn og da er det jo greit å ha fått noen tips om hvordan man skal håndtere følelsene.

[PieLill]

Det er ihvertfall mors feil at barnet ikke har husket å øve til musikkundervisningen på kulturskola!! ;-)

Det kan jo hende at barnet har en far.....

;-)

mvh