Tie om overgrep

[Gjest Jannah]

Ble litt inspirert av "Er ærlighet alltid det riktige" innlegget under.

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Dette er ikke noe jeg snakker til NOEN om. Jeg er 25 år og har ikke hatt så mange seriøse forhold. Har problemer med nærhet og å binde meg. Ser at dette kanskje kan ha sammenheng med fortiden min, men er ikke sikker.Er derfor også usikker på om overgrepene er noe jeg bør nevne for min nye kjæreste eller om dette bare vil skremme ham vekk? Det finnes jo tross alt knapt et mer tabulagt tema enn seksuelle overgrep...

[marlenexxx27]

Hvis du er litt engstelig og forknytt i forhold til det å knytte deg følelsesmessig til noen, og kanskje også det å ha sex - og tror det kan ha noe med overgrepene å gjøre - så kan det vel være nyttig å si det til kjæresten din. Altså, hvis overgrepene har ført til reelle plager for deg som blir tydelig i et forhold.

Men et forhold bør kanskje ha vart ei stund før du forteller det? De mest private ting holder man jo for seg selv den første tida. En fyr blir kanskje skremt av å høre en sånn historie på andre deiten. Men dersom månedene går, og forholdet virker seriøst, så bør en mann det er verdt å samle på ikke få helt panikk av å høre noe sånt.

Jeg ser for meg at det å fortelle om seksuelt overgrep til kjæresten bør være relativt begrenset i forhold til hvor detaljert man forteller om det. Hvis kjæresten skal fortsette å være sex-partner, og ikke bli psykologen din, så er det kanskje greit å kun fortelle "overskriftene".

[Glimtipper]

Ja, jeg synes du skal fortelle en partner om de seksuelle overgrepene. Den opplevelsen har mest sannsynlig forandret deg - som du sier sliter du med intimitet.

Det er allikevel ikke noe du nevner på andre date.

Jeg fortalte samboeren min om fortiden min før det var aktuelt for oss å ha sex, fordi jeg kan få reaksjoner sammen med nye kjærester. Jeg ga ingen detaljer, men sa det som en "fakta-opplysning". Han tok det helt fint og takket meg for at jeg nevnte det.

Når jeg senere hadde litt problemer med sexen, så visste han hvorfor og det var lettere å takle for oss begge

[Speak]

Jeg synes dette er noe du bør fortelle. Men kanskje ikke umiddelbart i et nytt forhold.

Men jeg syens det er merkelig at du ikke har fortalt det til noen. Det må da bli fryktelig tyngende å sitte med dette alene?

[Gjest gjelder andre ting også]

Spiseforstyrrelser - spes bulimi - er vel også veldig skamfullt å fortelle om (at man har hatt). Jeg følte allikevel at jeg burde fortelle dette til kjæresten min da vi hadde vært sammen noen måneder og vi begge følte vi hadde funnet "den rette". Det var jo en del av meg. Jeg visste at jeg risikerte at det ble slutt, men han tok det fantastisk fint og jeg var utrolig lettet etterpå :-)

Overgrep er jo ikke din skyld engang! Men om du skal fortelle det er ikke riktig av meg å bedømme. Jeg har som sagt erfaring med bulimi og jeg er en person som ikke klarer å holde deler av meg skjult for mannen min. (Vi har vært i sammen i 15 år nå og har 2 barn. Begge har gode jobber og et flott hus. Jeg kom altså over bulimien (hadde jo gjort det da jeg fortalte det til mannen min) som et styrket menneske).

[Gjest Frisk igjen jeg også]

Spiseforstyrrelser - spes bulimi - er vel også veldig skamfullt å fortelle om (at man har hatt). Jeg følte allikevel at jeg burde fortelle dette til kjæresten min da vi hadde vært sammen noen måneder og vi begge følte vi hadde funnet "den rette". Det var jo en del av meg. Jeg visste at jeg risikerte at det ble slutt, men han tok det fantastisk fint og jeg var utrolig lettet etterpå :-)

Overgrep er jo ikke din skyld engang! Men om du skal fortelle det er ikke riktig av meg å bedømme. Jeg har som sagt erfaring med bulimi og jeg er en person som ikke klarer å holde deler av meg skjult for mannen min. (Vi har vært i sammen i 15 år nå og har 2 barn. Begge har gode jobber og et flott hus. Jeg kom altså over bulimien (hadde jo gjort det da jeg fortalte det til mannen min) som et styrket menneske).

Flott at du har kommet over sykdommen, men "risikerte at det ble slutt"? Synes det hadde vært veldig rart om han skulle gjøre det slutt fordi du har hatt spiseforstyrrelser?

Har selv slitt med det samme, og aldri fått noen negative reaksjoner fra de jeg har fortalt det til, snarere tvert om.

[Gjest gjelder andre ting også]

Flott at du har kommet over sykdommen, men "risikerte at det ble slutt"? Synes det hadde vært veldig rart om han skulle gjøre det slutt fordi du har hatt spiseforstyrrelser?

Har selv slitt med det samme, og aldri fått noen negative reaksjoner fra de jeg har fortalt det til, snarere tvert om.

Vel jeg var veldig redd for det (at han skulle gjøre det slutt) da det var veldig skambelag for meg. Jeg har feks aldri fortalt det til noen andre enn psykologen og legen. Vel, jeg nevnte det vel for mor og far men de hadde ikke peiling på hva det dreide seg om. Kunne ikke snakke med dem om det. Jeg syns det var forferdelig å ikke ha kontroll og ikke klare å slutte å kaste opp.

Men jeg hadde veldig nytte av å gå til psykolog når det gjaldt det å finne ut hvem jeg var og hva jeg ville og å tørre å si fra om ting. Akkurat på det psykologiske planet hadde jeg nok ikke en ideell oppvekst...

[Gjest Jannah]

Spiseforstyrrelser - spes bulimi - er vel også veldig skamfullt å fortelle om (at man har hatt). Jeg følte allikevel at jeg burde fortelle dette til kjæresten min da vi hadde vært sammen noen måneder og vi begge følte vi hadde funnet "den rette". Det var jo en del av meg. Jeg visste at jeg risikerte at det ble slutt, men han tok det fantastisk fint og jeg var utrolig lettet etterpå :-)

Overgrep er jo ikke din skyld engang! Men om du skal fortelle det er ikke riktig av meg å bedømme. Jeg har som sagt erfaring med bulimi og jeg er en person som ikke klarer å holde deler av meg skjult for mannen min. (Vi har vært i sammen i 15 år nå og har 2 barn. Begge har gode jobber og et flott hus. Jeg kom altså over bulimien (hadde jo gjort det da jeg fortalte det til mannen min) som et styrket menneske).

Jeg har også hatt bulimi og holdt dette skjult for min tidligere kjæreste. Da jeg tilslutt tok motet til meg og fortalte det, gjorde han det slutt like etterpå. Han sa jo ikke at dette var grunnen til at han gjorde det slutt, men ble jeg følte det jo sånn og dette har jeg selvfølgelig i bakhodet når det gjelder å åpne meg for nye mennesker.

Skjønner jo også jeg må se an personene jeg vurderer å fortelle vanskelige ting til. Denne tidligere kjæresten var feks ikke særlig åpen av person. Han hadde også nevnt ved en anledning at det var viktig for ham å ha en 100% psykisk stabil kjæreste fordi han hadde et par uheldige erfaringer med psykisk sykdom fra tidligere.

Min nye kjæreste er veldig åpen og har allerede delt en del vanskelige og personlige ting om seg selv til meg. Han gir meg mye tillitt, så tror han kan være den rette personen/kjæresten å gi litt tillitt tilbake..

[Gjest Jannah]

Jeg synes dette er noe du bør fortelle. Men kanskje ikke umiddelbart i et nytt forhold.

Men jeg syens det er merkelig at du ikke har fortalt det til noen. Det må da bli fryktelig tyngende å sitte med dette alene?

Min nærmeste familie vet det, men det er selvfølgelig ikke noe vi prater om den dag i dag. Har ikke følt det som naturlig og si det til venner og kjærester. Dette er såpass tabulagt at folk helst vil slippe å høre om det og forholde seg til det. Dette er som sagt ikke noe jeg plages av og påvirker meg i det daglige, så derfor ser jeg heller ikke nødvendigheten av å fortelle det rundt.

Men med en kjæreste som jeg kanskje skal leve tett sammen med i framtiden blir det jo litt annerledes.

Og hvis jeg skal fortelle det, er jeglitt redd for å bruke for lang tid på å fortelle det også. Tenk om han tar det dårlig og jeg har brukt så lang tid på å finne ut at han allikevel ikke var den rette for meg (som ikke takler min bakgrunn).

Men tror helt ærlig han vil sette pris på om jeg fortalte det. Er bare så redd. Føler meg så vanvittig sårbar her.

[Speak]

Min nærmeste familie vet det, men det er selvfølgelig ikke noe vi prater om den dag i dag. Har ikke følt det som naturlig og si det til venner og kjærester. Dette er såpass tabulagt at folk helst vil slippe å høre om det og forholde seg til det. Dette er som sagt ikke noe jeg plages av og påvirker meg i det daglige, så derfor ser jeg heller ikke nødvendigheten av å fortelle det rundt.

Men med en kjæreste som jeg kanskje skal leve tett sammen med i framtiden blir det jo litt annerledes.

Og hvis jeg skal fortelle det, er jeglitt redd for å bruke for lang tid på å fortelle det også. Tenk om han tar det dårlig og jeg har brukt så lang tid på å finne ut at han allikevel ikke var den rette for meg (som ikke takler min bakgrunn).

Men tror helt ærlig han vil sette pris på om jeg fortalte det. Er bare så redd. Føler meg så vanvittig sårbar her.

Flott å høre at du har fortalt det til noen, og at dette ikke påvirker deg i hverdagen.

Om din nye kjæreste skulle dømme deg for dette så forstår jeg ingenting. Du er jo helt uskyldig her. Så om han gjør det så er han faktisk ikke noe å samle på. Slik informasjon skal behandles med stor respekt. For det kreves mye av deg å fortelle det.

[PieLill]

Selvsagt vil tidligere overgrep påvirke parforholdet.

Det er ikke det man forteller først. Men på sikt har begge parter det best om man er pip ærlige med hverandre hva sex og nærhet angår.

Om hva andre har gjort mot deg skremmer kjæresten vekk, er han sannsynligvis ikke av et kaliber som du ville kunne få det godt sammen med på sikt.

Mange menn vil, om de bare får vite det, legge seg i selen for å ta hensyn og bidra til å reparere skadene. De vil bli tilsvarende frustrerte om de først i ettertid finner ut de har gjort noe som rippet opp i gammel gørr, bare fordi de ikke visste.

Men dere må selvsagt bli litt trygge på hverandre før slike ting kan snakkes om.

mvh