Jente-ADHD, stemningslidelse?

[abw1365381229]

Hei!

Hvordan vet man om man kanskje har adhd eller en stemningslidelse?

Da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine gikk jeg i behandling mot depresjon, spiseforstyrrelser og en ikke spesifisert personlighetsforstyrrelse. Depresjonen bedret seg da jeg løsrev meg og fikk bygget opp en bedre selvfølelse. Fikk også modnet meg ut av de verste pf-trekkene.

Nå, ti år senere, er mye forandret.

a) Jeg har store konsentrasjonsproblemer og har blitt "dummere". Måtte avbryte en krevende utdanning fordi hodet ikke hang med. Jeg får problemer med å fokusere og å holde rede på flere ting på en gang. Til sammenligning var jeg i mine barne-og ungdomsår godt over gjennomsnittet rask til å løse og forstå mer kompliserte regnestykker og teori. Undervisning har jeg aldri greid å følge med på, å høre andre forklare går for treigt og da må jeg stenge av, da kan jeg bli veldig trøtt og vil bare sove.

Jeg har en jobb jeg føler er langt under hva jeg burde greie. Det er for simpelt, kanskje fordummende. De andre jeg jobber med trives svært godt, men hodet mitt kjeder seg. På den andre side har vi ukentlig coaching slik at vi skal være på topp og prestere best mulig, og det føles veldig bra å være i et så positivt miljø og kjenne seg levende, det er en stor motvekt til gravalvoret jeg har vokst opp i.

Problemstillingen er altså at jeg enten må få minimert behovet for mer avansert stimuli, eller så må jeg få gjort noe med konsentrasjon og fokus slik at jeg kan greie å gjennomføre studiet og jobbe med det jeg egentlig vil.

Spørsmål nr 1: Er det verdt å forsøke ADHD-medisin?

Spørsmål nr 2: Er det realistisk å tro at man, dersom man har ADHD, skal kunne fungere så godt med medisin at man skal kunne få til å fokusere godt nok til å gjennomføre et hardt studium?

c): Grunnen til at jeg tenker stemningslidelse er fordi jeg svinger, men jeg er usikker på grunnen til at jeg svinger.

- Koffein gjør meg hyperaktiv og ute av kontroll, det holder jeg meg unna. Tror mange har opplevd meg som manisk gjennom livet, men jeg har roet meg ned etter at jeg ble mer trygg på meg selv og innsett at jeg virker snål på andre. Tror derfor det stort sett bare er min måte å reagere på når jeg kjeder meg, er usikker på alt og alle, eller føler meg dratt ned pga gravalvoret i familien. Jeg har det også med å jobbe nærmest 200% stilling i perioder på flere måneder, trives godt med høyt tempo, men så går jeg tom.

- Deprimert har jeg vært hele livet, men mye på grunn av coachingen på jobb har jeg lært meg å tenke positivt og ha troen, og det hjelper. Verden raser sammen regelmessig en gang i året, og det er når jeg skal hjem til jul, tilbake til familien hvor alt skal være korrekt, innesluttet og surt. Da holder jeg maska så lenge jeg kan og tenker modne tanker, men så ender det opp med at jeg får et halvpsykotisk sammenbrudd, det blir kjefting, og jeg ser helsvart på alt. Etter en god natts søvn og "selvtrøst" føles det bedre, bare så synd at hver eneste familiesammenkomst må innom kriser av det slaget.

Spørsmål nr 3: Er det noe i det jeg skriver som kan tyde på at det her ikke bare er personlighet og miljø, men også en stemningslidelse som kan medisineres?

Spørsmål nr 4: Jeg har ikke vært i kontakt med behandler på 5-6 år. Hva sier jeg til fastlegen om jeg vil gå videre med dette? Hun er av det oppmuntrende slaget som mener "alt ordner seg" bare jeg tar det med ro i jobben og fullfører utdannelsen min, og bare muntrer meg opp hvis jeg prøver å legge fram disse problemene.