Om empati (?)

[Gjest kahloli]

Jeg har tenkt mye over en evne jeg tror jeg har. Visst jeg ikke har den, så er jeg litt småsinnsyk kanskje.

Jeg vet ikke om det kan kalles sterk empati, men jeg føler mange ganger at jeg kan føle hva den andre føler.

Jeg arbeider med mennesker (i serviceyrke) hvor vi har mange stamkunder. Og noen av disse får jeg ulike fornemmelser av. Det kan være en gammel dame, som gir meg et ubehag. En slags ubehagelig følelse, som gjør at jeg tenker det er noe suspekt ved henne. Det er også en annen eldre dame, som jeg tror er forelsket. Sist i dag fikk jeg ubehagelig fornemmelse om en mann, en slags angst. Dette vet jeg ikke om det er jeg som føler, eller om jeg faktisk kan føle den annens smerte på en fysisk måte...Andre ganger kan det også vere ting som svimmelhet og hodepine jeg føler. Men de gangene er jeg mer usikker på om det er meg eller vedkommende, selv om ubehaget forsvinner når vedkommende gjør det.Noen dager er jeg mer åpen enn andre, og jeg forsøker også å stenge av. Slik at jeg ikke blir følelsesmessig utslitt. Denne evnen kunne jeg ane komme for tre år siden, og de siste to år har den utmerket seg, som har gjort at jeg er blitt tvunget til å tenke over det.

Jeg har ikke sagt det til noen, fordi jeg føler det er litt sinnsykt.

Er det noen av dere som også har det slik, og er dette sterk empati? Eller er det noe annet?

[voiceliv]

Jeg tror du har en åpen sans som tar inn energier til andre, og den er så sterk at du får inn det som er rundt dem. Alt er energier, og noen tar inn dette lett. Om man kaller det empati vil jeg ikke si. Empati er å ha medfølelse med folk der du vet hva som feiler dem. Jeg tror du har en sterk sans, som kanskje noen kaller den 6 sans.

[hidi, the scorpion]

Jeg tror du har en åpen sans som tar inn energier til andre, og den er så sterk at du får inn det som er rundt dem. Alt er energier, og noen tar inn dette lett. Om man kaller det empati vil jeg ikke si. Empati er å ha medfølelse med folk der du vet hva som feiler dem. Jeg tror du har en sterk sans, som kanskje noen kaller den 6 sans.

''Empati er å ha medfølelse med folk der du vet hva som feiler dem. Jeg tror du har en sterk sans, som kanskje noen kaller den 6 sans.''

Empati er innlevelse i andre menneskers gleder/lidelser. Men å vite hva som feiler noen er ikke empati, men magi....

Empati har ingenting med den sjette sans å gjøre!

[Gjest 6.sans?]

''Empati er å ha medfølelse med folk der du vet hva som feiler dem. Jeg tror du har en sterk sans, som kanskje noen kaller den 6 sans.''

Empati er innlevelse i andre menneskers gleder/lidelser. Men å vite hva som feiler noen er ikke empati, men magi....

Empati har ingenting med den sjette sans å gjøre!

"Empati har ingenting med den 6.sans å gjøre!"

Nei, det var vel ikke det h*n mente heller...? Slik jeg forstod voiceliv så mente h*n at det var to forskjellige ting.

[Gjest Empat]

Du er en empat,og det er jeg også ; )

[voiceliv]

''Empati er å ha medfølelse med folk der du vet hva som feiler dem. Jeg tror du har en sterk sans, som kanskje noen kaller den 6 sans.''

Empati er innlevelse i andre menneskers gleder/lidelser. Men å vite hva som feiler noen er ikke empati, men magi....

Empati har ingenting med den sjette sans å gjøre!

Det er ingen som sier at empati har noe med den sjette sans å gjøre. Les en gang til:)

[hidi, the scorpion]

"Empati har ingenting med den 6.sans å gjøre!"

Nei, det var vel ikke det h*n mente heller...? Slik jeg forstod voiceliv så mente h*n at det var to forskjellige ting.

OK;)

[hidi, the scorpion]

Det er ingen som sier at empati har noe med den sjette sans å gjøre. Les en gang til:)

Sorry, må ha misforstått!

[voiceliv]

Sorry, må ha misforstått!

Fort gjort:)

[Colette]

Jeg har det akkurat på samme måten selv. I min jobb så har vi ca. 100 kunder fra sesong til sesong - noen faste og noen nye. Og det går ikke så lange tiden før jeg føler hvordan jeg skal henvende meg til hver enkelt av dem. Hvilket språk jeg skal bruke, hvor formell jeg skal være osv.Jeg tror det er så enkelt som at jeg har en velutviklet sans for å gjenkjenne mennesker og deres natur, på godt og vondt- ut fra erfaring.

Slitsomt kan det absolutt være.

[hidi, the scorpion]

Fort gjort:)

Ikke sant;))

[abw1365381229]

Vil bare si at jeg og har det sånn.

Kanskje det er slik at noen veier opp for det med å bli veldig selvopptatte, for å gjøre det lettere for seg selv?

[bibben]

Hei kahloli,

You said it! Tusen takk for en veldig god beskrivelse av en slik evne/begavelse...ja hva skal vi egentlig kalle det? Ja, kanskje empati?

Jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du skriver. Jeg føler veldig sterkt andres følelser. Det kan gi seg fysiske og emosjonelle utslag, jeg føler andres smerte, andres glede og andres usikkerhet.

Det hender fra tid til annen at jeg ikke klarer å la være med å handle på denne erkjennelsen, jeg føler at det er min oppgave å hjelpe andre, det være seg venner, familie så vel som fremmede. Jeg føler meg annerledes enn andre på dette området, og at jeg er utrustet med en slags evne som forplikter. Det å unnlate å handle på disse impulsene av empati går på min samvittighet løs.

Når grensene mellom meg og andre er så tynn, så kan jeg lett bli forvirret om hva som er rett og galt, og hvor mitt ansvar begynner og hvor det slutter.

Fra en som kjenner meg veldig godt, er jeg blitt fortalt at det ikke er mulig at det er slik, at jeg ikke har en slik evne. Dette gjør at jeg i alle fall er blitt litt mer forsiktig med å handle på mine impulser. Jeg merker også at jeg ikke i like sterk grad som før bruker det jeg har opplevd som en tankekraft. Denne tankekraften har jeg benyttet for å kommunisere med andre. Jeg har lagt merke til at det ikke alltid fungerer så godt.

Jeg er blitt frarådet å jobbe i veldig nærkontakt med andre, at jeg ikke kommer i en situasjon der jeg blander hva som er de andres tanker og mine egne. På sett og vis kan jeg forstå dette rådet, men jeg synes samtidig at det er litt synd fordi jeg liker å ha kontakt med mennesker på et følelsesmessig plan.

Tidvis føler jeg at denne begavelsen er veldig sterk og da kan jeg ikke la være å bruke denne tankekraften for å hjelpe andre og meg selv.

Jeg håper du finner strategier du kan bruke for ikke å slite deg ut på å føle andres følelser hele tiden. Det kan være veldig slitsomt når en overmannes av følelser som trekker en i alle retninger.

Ha en god natt )

[Gjest lakua]

Jeg er sånn. Tar inn alt for mye av det mennesker i rundt meg føler og tar dette innover meg. Tror det er der mye av angsten min ligger, at jeg er "overfølsom" på et vis.

Jeg fornemmer ting som andre mennesker ikke gjør og dette er veldig strevsomt. Kan heller ikke betro meg til venninner ol. ang. dette da de helt sikkert vil se på dette som unormalt.

Men for meg er jo dette normalt!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest lakua]

Hei kahloli,

You said it! Tusen takk for en veldig god beskrivelse av en slik evne/begavelse...ja hva skal vi egentlig kalle det? Ja, kanskje empati?

Jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du skriver. Jeg føler veldig sterkt andres følelser. Det kan gi seg fysiske og emosjonelle utslag, jeg føler andres smerte, andres glede og andres usikkerhet.

Det hender fra tid til annen at jeg ikke klarer å la være med å handle på denne erkjennelsen, jeg føler at det er min oppgave å hjelpe andre, det være seg venner, familie så vel som fremmede. Jeg føler meg annerledes enn andre på dette området, og at jeg er utrustet med en slags evne som forplikter. Det å unnlate å handle på disse impulsene av empati går på min samvittighet løs.

Når grensene mellom meg og andre er så tynn, så kan jeg lett bli forvirret om hva som er rett og galt, og hvor mitt ansvar begynner og hvor det slutter.

Fra en som kjenner meg veldig godt, er jeg blitt fortalt at det ikke er mulig at det er slik, at jeg ikke har en slik evne. Dette gjør at jeg i alle fall er blitt litt mer forsiktig med å handle på mine impulser. Jeg merker også at jeg ikke i like sterk grad som før bruker det jeg har opplevd som en tankekraft. Denne tankekraften har jeg benyttet for å kommunisere med andre. Jeg har lagt merke til at det ikke alltid fungerer så godt.

Jeg er blitt frarådet å jobbe i veldig nærkontakt med andre, at jeg ikke kommer i en situasjon der jeg blander hva som er de andres tanker og mine egne. På sett og vis kan jeg forstå dette rådet, men jeg synes samtidig at det er litt synd fordi jeg liker å ha kontakt med mennesker på et følelsesmessig plan.

Tidvis føler jeg at denne begavelsen er veldig sterk og da kan jeg ikke la være å bruke denne tankekraften for å hjelpe andre og meg selv.

Jeg håper du finner strategier du kan bruke for ikke å slite deg ut på å føle andres følelser hele tiden. Det kan være veldig slitsomt når en overmannes av følelser som trekker en i alle retninger.

Ha en god natt )

Jeg har et spørsmål: Er dette normalt, eller er det noe som trenger å behandles? Du beskriver meg veldig og det er litt skremmende. Blir litt skremt når dette skjer jeg, grensene viskes ut og jeg vet egentlig ikke hvem jeg er`?

[bibben]

Jeg har et spørsmål: Er dette normalt, eller er det noe som trenger å behandles? Du beskriver meg veldig og det er litt skremmende. Blir litt skremt når dette skjer jeg, grensene viskes ut og jeg vet egentlig ikke hvem jeg er`?

Jeg tror det er litt delte oppfatninger om hvorvidt dette vi beskriver er normalt eller ikke. Tidligere har jeg slett ikke sett på dette som unormalt i betydningen sykelig. Men jeg tror som sagt ikke alle mennesker er så sensitive, at de har denne "evnen" for å si det slik.

I behandlingsapparatet har jeg møtt motforestillinger. Der har man ment at dette er sykelig. I diagnostiske intervju har jeg stadig blitt spurt om disse tingene. Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener de der at slike tanker og fornemmesler er tuftet på vrangforestillinger.

Selv om behandlingsapparatet mener det, så vet jeg med meg selv at jeg en svært sensitiv "parabol" som tar inn veldig, veldig mye. Det synes jeg ikke er sykt. Det jeg i imidlertid kan være enig med behandlingsapparatet om, er at det er sykelig når grensene mellom meg og andre utviskes, når jeg for eksempel føler at andre kan se hva jeg tenker.

Jeg vet ikke om jeg helt klarte å svare deg godt nok her, så jeg håper at NHD kanskje har noe om dette oppe i ermet.

Jeg ønsker deg forøvrig en riktig god dag )

[Gjest Empat]

Jeg har et spørsmål: Er dette normalt, eller er det noe som trenger å behandles? Du beskriver meg veldig og det er litt skremmende. Blir litt skremt når dette skjer jeg, grensene viskes ut og jeg vet egentlig ikke hvem jeg er`?

I psykiatrien blir det sett på som sykt. Du kan lese om empater på nettet men skriv det da på engelsk "empath",det står lite på norsk. Vi er mange i samme båt!

[FGT]

Det jeg forbinder med empati, er evnen til først og fremst å sette seg inn i andres følelser når de har problemer, og vise dem det. Men du kan sikkert bruke den følsomheten, eller evnen på flere måter også.

[Gjest kahloli]

Jeg tror det er litt delte oppfatninger om hvorvidt dette vi beskriver er normalt eller ikke. Tidligere har jeg slett ikke sett på dette som unormalt i betydningen sykelig. Men jeg tror som sagt ikke alle mennesker er så sensitive, at de har denne "evnen" for å si det slik.

I behandlingsapparatet har jeg møtt motforestillinger. Der har man ment at dette er sykelig. I diagnostiske intervju har jeg stadig blitt spurt om disse tingene. Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener de der at slike tanker og fornemmesler er tuftet på vrangforestillinger.

Selv om behandlingsapparatet mener det, så vet jeg med meg selv at jeg en svært sensitiv "parabol" som tar inn veldig, veldig mye. Det synes jeg ikke er sykt. Det jeg i imidlertid kan være enig med behandlingsapparatet om, er at det er sykelig når grensene mellom meg og andre utviskes, når jeg for eksempel føler at andre kan se hva jeg tenker.

Jeg vet ikke om jeg helt klarte å svare deg godt nok her, så jeg håper at NHD kanskje har noe om dette oppe i ermet.

Jeg ønsker deg forøvrig en riktig god dag )

Takk for alle svar.

Bibben; jeg har det som deg: jeg har faktisk hatt noen tanker om at andre kan lese mine tanker av og til. Og da blir jeg redd, og forsøker å begynne å tenke på noe som ikke er "farlig", eller "uforskammet". Jeg tror vel ikke egentlig at de kan høre hva jeg tenker, men jeg blir bare redd for det...

Jeg trodde en periode at jeg ble gal. Dette begynte for tre år siden. Men kanskje det var en reaksjon på denne evnen jeg mener jeg har? Jeg har begynt hos psykolog, og er usikker på om jeg skal ta opp dette med han, da jeg risikerer å bli stemplet som gal. Men samtidig så er det også kanskje godt å få sagt det til noen?

[bibben]

Takk for alle svar.

Bibben; jeg har det som deg: jeg har faktisk hatt noen tanker om at andre kan lese mine tanker av og til. Og da blir jeg redd, og forsøker å begynne å tenke på noe som ikke er "farlig", eller "uforskammet". Jeg tror vel ikke egentlig at de kan høre hva jeg tenker, men jeg blir bare redd for det...

Jeg trodde en periode at jeg ble gal. Dette begynte for tre år siden. Men kanskje det var en reaksjon på denne evnen jeg mener jeg har? Jeg har begynt hos psykolog, og er usikker på om jeg skal ta opp dette med han, da jeg risikerer å bli stemplet som gal. Men samtidig så er det også kanskje godt å få sagt det til noen?

Ja, det er godt å få sagt det til noen, så jeg sier bare: "go for it!" Ta det opp med behandleren din!

Men jeg ville kanskje valgt med omhu hvem jeg snakket med. Det å underrette din psykolog vil derfor helt være relevant! Jeg forstår at du kan være redd for responsen, men samtidig er det nok nyttig at dine hjelpere kjenner til denne sårbarheten din. For man er veldig sårbar når en føler at andre kan se hva en tenker.

Jeg er veldig glad for at du har tatt dette opp her på DOL. Det har aktualisert tema for meg igjen slik at jeg nå vil ta det opp litt grundigere med min behandler.

Det er også mye god støtte (for meg i alle fall) å registrere at andre har det som meg.

"Sammen er vi mindre aleine" heter boken som ligger på nattbordet mitt...har ikke kommet så langt ennå, men tittelen i seg selv treffer noe i meg.

Det er godt når vi kan inspirere hverandre og gi hverandre små "puff" i riktig retning!

Ha en fin kveld )

Beste hilsener fra