Om empati (?)

[Gjest kahloli]

Ja, det er godt å få sagt det til noen, så jeg sier bare: "go for it!" Ta det opp med behandleren din!

Men jeg ville kanskje valgt med omhu hvem jeg snakket med. Det å underrette din psykolog vil derfor helt være relevant! Jeg forstår at du kan være redd for responsen, men samtidig er det nok nyttig at dine hjelpere kjenner til denne sårbarheten din. For man er veldig sårbar når en føler at andre kan se hva en tenker.

Jeg er veldig glad for at du har tatt dette opp her på DOL. Det har aktualisert tema for meg igjen slik at jeg nå vil ta det opp litt grundigere med min behandler.

Det er også mye god støtte (for meg i alle fall) å registrere at andre har det som meg.

"Sammen er vi mindre aleine" heter boken som ligger på nattbordet mitt...har ikke kommet så langt ennå, men tittelen i seg selv treffer noe i meg.

Det er godt når vi kan inspirere hverandre og gi hverandre små "puff" i riktig retning!

Ha en fin kveld )

Beste hilsener fra

Takk bibben, skal forsøke å ta det opp med psykologen ja.

Det kan jo være relevant. Er glad jeg tok opp temaet nå.

Godt vi er flere ja:) Ha en kjempefin kveld du også!

[Gjest en ekstra sans]

Har du sett programmet på tvnorge søndager der man konkurerer i å ha den sterkeste 6.sans? En av de som er/var med der tror jeg har det sånn som deg. Jeg tror du kan ha nytte av å lære deg mer om "det overnaturlige" og hvordan stenge av fra å ta inn alle følelsene som du fornemmer rundt deg.

[Gjest lakua]

Jeg tror det er litt delte oppfatninger om hvorvidt dette vi beskriver er normalt eller ikke. Tidligere har jeg slett ikke sett på dette som unormalt i betydningen sykelig. Men jeg tror som sagt ikke alle mennesker er så sensitive, at de har denne "evnen" for å si det slik.

I behandlingsapparatet har jeg møtt motforestillinger. Der har man ment at dette er sykelig. I diagnostiske intervju har jeg stadig blitt spurt om disse tingene. Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener de der at slike tanker og fornemmesler er tuftet på vrangforestillinger.

Selv om behandlingsapparatet mener det, så vet jeg med meg selv at jeg en svært sensitiv "parabol" som tar inn veldig, veldig mye. Det synes jeg ikke er sykt. Det jeg i imidlertid kan være enig med behandlingsapparatet om, er at det er sykelig når grensene mellom meg og andre utviskes, når jeg for eksempel føler at andre kan se hva jeg tenker.

Jeg vet ikke om jeg helt klarte å svare deg godt nok her, så jeg håper at NHD kanskje har noe om dette oppe i ermet.

Jeg ønsker deg forøvrig en riktig god dag )

Hei bibben :-). Joda, dagene har vært bra her en stund nå :-).

Det jeg også ser er at jeg ikke fungerer uten medisiner. Det har jo også NHD skrevet en del om her inne. Jeg fungerer verken i jobb, sosialt og blir mye liggende når jeg er "sånn." Så det er nok ikke friskt hos meg nei. Nå når jeg bruker medisiner, så fungerer jeg langt bedre om ikke maximalt enda.

En av grunnene til at jeg ble sykmeldt var at jeg "tok inn så mye" at jeg brukte all energien min på dette. Følte meg til slutt overvåket og at alle kunne se tvers igjennom meg. Det var kamera overalt og jeg fikk mye tvang.

Så jeg må nok se på disse pillene som noe jeg må ta varig. Har jo empati fordi om jeg tar dem, bare skiller mere mellom meg selv og andre mennesker. Jeg gikk jo rundt og følte på kroppen alle andres smerte (jobbet i helsevesenet), og trodde jeg hadde skylden for alt mulig. Litt slitsomt i lengden, kan du si :-)

Ha en fin dag du også bibben :-)

[Gjest kahloli]

Jeg tror det er litt delte oppfatninger om hvorvidt dette vi beskriver er normalt eller ikke. Tidligere har jeg slett ikke sett på dette som unormalt i betydningen sykelig. Men jeg tror som sagt ikke alle mennesker er så sensitive, at de har denne "evnen" for å si det slik.

I behandlingsapparatet har jeg møtt motforestillinger. Der har man ment at dette er sykelig. I diagnostiske intervju har jeg stadig blitt spurt om disse tingene. Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener de der at slike tanker og fornemmesler er tuftet på vrangforestillinger.

Selv om behandlingsapparatet mener det, så vet jeg med meg selv at jeg en svært sensitiv "parabol" som tar inn veldig, veldig mye. Det synes jeg ikke er sykt. Det jeg i imidlertid kan være enig med behandlingsapparatet om, er at det er sykelig når grensene mellom meg og andre utviskes, når jeg for eksempel føler at andre kan se hva jeg tenker.

Jeg vet ikke om jeg helt klarte å svare deg godt nok her, så jeg håper at NHD kanskje har noe om dette oppe i ermet.

Jeg ønsker deg forøvrig en riktig god dag )

Hei, Lakua, jeg ser du skriver du går på medisiner, og at du er plaget med angst som følge av at du tar innover deg for mye.

Er dette sett på som sykt av din behandler i forhold til vrangforestillinger eller noe lignende, eller aksepterer/anerkjenner behandleren din evne, og at dere arbeider ut i fra det?

Jeg selv sliter ikke med angst, men sliter med en pessimistisk holdning til fremtiden, har blant annet tatt det med finanskrisen veldig innover meg, jeg synes det rår en pessimisme i samfunnet over framtiden forøvrig. Jeg er 24 år, og burde jo se muligheter og har egentlig ingen grunn til at fremtiden skal se så mørk ut. Jeg lever fra dag til dag, og har mange gode, og vakre øyeblikk, men jeg klarer ikke å se framover med håp om en bedre tid,slik jeg gjorde før. Da trodde jeg at alt skulle bli bedre ettersom jeg ble eldre. Noen ganger så tenker jeg at jeg er glad det hele har en ende. At det eneste sikre i livet er døden.

Og at det forhåpentligvis vil komme noe bedre etter den.

Jeg føler meg også sliten, og gammel. Jeg føler meg brukt opp på en måte. Alle følelser og inntrykk sliter meg så ut, og det virker som om det er mer smerte i livet, enn glede.

Er dette noe dere kan følge?

[Gjest lakua]

Hei, Lakua, jeg ser du skriver du går på medisiner, og at du er plaget med angst som følge av at du tar innover deg for mye.

Er dette sett på som sykt av din behandler i forhold til vrangforestillinger eller noe lignende, eller aksepterer/anerkjenner behandleren din evne, og at dere arbeider ut i fra det?

Jeg selv sliter ikke med angst, men sliter med en pessimistisk holdning til fremtiden, har blant annet tatt det med finanskrisen veldig innover meg, jeg synes det rår en pessimisme i samfunnet over framtiden forøvrig. Jeg er 24 år, og burde jo se muligheter og har egentlig ingen grunn til at fremtiden skal se så mørk ut. Jeg lever fra dag til dag, og har mange gode, og vakre øyeblikk, men jeg klarer ikke å se framover med håp om en bedre tid,slik jeg gjorde før. Da trodde jeg at alt skulle bli bedre ettersom jeg ble eldre. Noen ganger så tenker jeg at jeg er glad det hele har en ende. At det eneste sikre i livet er døden.

Og at det forhåpentligvis vil komme noe bedre etter den.

Jeg føler meg også sliten, og gammel. Jeg føler meg brukt opp på en måte. Alle følelser og inntrykk sliter meg så ut, og det virker som om det er mer smerte i livet, enn glede.

Er dette noe dere kan følge?

Heisann :-). Joda, kan kjenne igjen mye av det du beskriver. Er ikke dette ganske typisk om en er deprimert da? Angst følger jo også ofte med om en er deprimert?

Jeg tror at det er mange som kan ta inn mye, og på en måte være overfølsom. Foskjellen på dette og sykdom ligger nok i hvilken funksjon hver enkelt av oss greier å ha.

Jeg hadde ingen indre motivasjon, om jeg skal kalle det for det. Gjorde ting kun av plikt og for å være grei imot andre. Det var ingenting som ga meg noe personlig. Til slutt gikk jeg på "trynet." Ikke rart når du hele tiden ler, oppfører deg ok så andre skal ha det bra.

Til slutt lå jeg veldig mye av døgnet i senga, mistet konsentrasjonen, hukommelsen var/er heller dårlig og alle syntes jeg var en håpløs person og reagerte på hvordan jeg var. Dette igjen forsterket jo min mislykkethet.

Så ja, min behandler mener dette er sykt, og det tror jeg også selv nå når jeg ser hvor god effekt jeg har av denne trilafonen jeg bruker. Jeg har, igjen, fått en indre motivasjon, jeg kan "ta meg i "å plutselig synes at det jeg gjør er ok, at det faktisk gir meg noe. I går tente jeg et lys, f.eks, og jeg tenkte at dette var vakkert. Får sånn mange aha-opplevelser, ting jeg ikke har lagt merke til på mange år. Livet begynner å bli okey i perioder igjen, selv om jeg nå også har dager med nedturer, så virker det som om jeg er på god vei til å bli friskere.

Jeg fornemmer heller ikke "ånder" irundt meg lengre, eller de er litt fjernere, medisinen stenger nok for noe og jeg blir ikke så følsom. Det jeg opplevde som sant, eller ikke? Vet ikke jeg :-). Men vet at jeg har det langt bedre nå enn før medisin.

Hvis du fikk noe ut av dette rotet så må du bare spørre mere om du lurer på noe :-). Er plutselig tilbake i kveld :-)

[vanndam]

Hei kahloli,

You said it! Tusen takk for en veldig god beskrivelse av en slik evne/begavelse...ja hva skal vi egentlig kalle det? Ja, kanskje empati?

Jeg kjenner meg veldig, veldig godt igjen i det du skriver. Jeg føler veldig sterkt andres følelser. Det kan gi seg fysiske og emosjonelle utslag, jeg føler andres smerte, andres glede og andres usikkerhet.

Det hender fra tid til annen at jeg ikke klarer å la være med å handle på denne erkjennelsen, jeg føler at det er min oppgave å hjelpe andre, det være seg venner, familie så vel som fremmede. Jeg føler meg annerledes enn andre på dette området, og at jeg er utrustet med en slags evne som forplikter. Det å unnlate å handle på disse impulsene av empati går på min samvittighet løs.

Når grensene mellom meg og andre er så tynn, så kan jeg lett bli forvirret om hva som er rett og galt, og hvor mitt ansvar begynner og hvor det slutter.

Fra en som kjenner meg veldig godt, er jeg blitt fortalt at det ikke er mulig at det er slik, at jeg ikke har en slik evne. Dette gjør at jeg i alle fall er blitt litt mer forsiktig med å handle på mine impulser. Jeg merker også at jeg ikke i like sterk grad som før bruker det jeg har opplevd som en tankekraft. Denne tankekraften har jeg benyttet for å kommunisere med andre. Jeg har lagt merke til at det ikke alltid fungerer så godt.

Jeg er blitt frarådet å jobbe i veldig nærkontakt med andre, at jeg ikke kommer i en situasjon der jeg blander hva som er de andres tanker og mine egne. På sett og vis kan jeg forstå dette rådet, men jeg synes samtidig at det er litt synd fordi jeg liker å ha kontakt med mennesker på et følelsesmessig plan.

Tidvis føler jeg at denne begavelsen er veldig sterk og da kan jeg ikke la være å bruke denne tankekraften for å hjelpe andre og meg selv.

Jeg håper du finner strategier du kan bruke for ikke å slite deg ut på å føle andres følelser hele tiden. Det kan være veldig slitsomt når en overmannes av følelser som trekker en i alle retninger.

Ha en god natt )

hei, dette var bra for meg å lese, for jeg har det slik også, det kan være veldig slitsomt, og etter jeg har på en måte ikke vært helt klar over hva det er så har jeg følt det er noe galt me meg, og brukte da mye alkohol piller som gjør ting enda værre.. og er egentlig en helt normal ung mann. men føler jeg har det litt anderledes en "vanlige" folk

noen råd hva man kan gjøre

[vanndam]

ja føler det slik her ogsa, og jeg sliter med arbeid, sliter med mange ting for jeg ikke enda har fått helt kontroll over det, men tror at det er en veldig fin gave

[Gjest kahloli]

Heisann :-). Joda, kan kjenne igjen mye av det du beskriver. Er ikke dette ganske typisk om en er deprimert da? Angst følger jo også ofte med om en er deprimert?

Jeg tror at det er mange som kan ta inn mye, og på en måte være overfølsom. Foskjellen på dette og sykdom ligger nok i hvilken funksjon hver enkelt av oss greier å ha.

Jeg hadde ingen indre motivasjon, om jeg skal kalle det for det. Gjorde ting kun av plikt og for å være grei imot andre. Det var ingenting som ga meg noe personlig. Til slutt gikk jeg på "trynet." Ikke rart når du hele tiden ler, oppfører deg ok så andre skal ha det bra.

Til slutt lå jeg veldig mye av døgnet i senga, mistet konsentrasjonen, hukommelsen var/er heller dårlig og alle syntes jeg var en håpløs person og reagerte på hvordan jeg var. Dette igjen forsterket jo min mislykkethet.

Så ja, min behandler mener dette er sykt, og det tror jeg også selv nå når jeg ser hvor god effekt jeg har av denne trilafonen jeg bruker. Jeg har, igjen, fått en indre motivasjon, jeg kan "ta meg i "å plutselig synes at det jeg gjør er ok, at det faktisk gir meg noe. I går tente jeg et lys, f.eks, og jeg tenkte at dette var vakkert. Får sånn mange aha-opplevelser, ting jeg ikke har lagt merke til på mange år. Livet begynner å bli okey i perioder igjen, selv om jeg nå også har dager med nedturer, så virker det som om jeg er på god vei til å bli friskere.

Jeg fornemmer heller ikke "ånder" irundt meg lengre, eller de er litt fjernere, medisinen stenger nok for noe og jeg blir ikke så følsom. Det jeg opplevde som sant, eller ikke? Vet ikke jeg :-). Men vet at jeg har det langt bedre nå enn før medisin.

Hvis du fikk noe ut av dette rotet så må du bare spørre mere om du lurer på noe :-). Er plutselig tilbake i kveld :-)

hmmm...kan jeg spørre hvilken medisin du går på?

altså, "mot hva"?

Jeg fornemmer ikke noen ånder rundt meg eller noe, men jeg er redd for å fornemme de. Hadde en gang en opplevelse, der jeg trodde jeg hadde sett et "spøkelse". Det var bare noe med stemningen over personen, og med blikket, som fikk meg til å føle den ikke hørte hjemme i denne verdenen lengre.

Jeg gjennomgår nå eg kjærlighetssorg prosess, hvor den jeg var sammen med ligger på psykiatrisk. I dag har vært en tung dag, og jeg har for det meste ligget i sengen. Jeg lurer på om jeg tar innover meg en del av hans smerte også.

Men det også være meg som er litt ødelagt av det hele selfølgelig. Det er vanskelig å skille mellom egne følelser og andres, noen ganger.

Jeg gjør også mye for å please andre. Jeg liker ikke lederroller for eksempel, fordi jeg ikke liker å heve meg over andre, jeg synes synd i de jeg hever meg over, fordi det ofte innebærer at man skal ta noen valg på bekostning av andre.

jeg gjør meg mindreværdig slik at andre skal føle seg ovenpå.

[bibben]

hmmm...kan jeg spørre hvilken medisin du går på?

altså, "mot hva"?

Jeg fornemmer ikke noen ånder rundt meg eller noe, men jeg er redd for å fornemme de. Hadde en gang en opplevelse, der jeg trodde jeg hadde sett et "spøkelse". Det var bare noe med stemningen over personen, og med blikket, som fikk meg til å føle den ikke hørte hjemme i denne verdenen lengre.

Jeg gjennomgår nå eg kjærlighetssorg prosess, hvor den jeg var sammen med ligger på psykiatrisk. I dag har vært en tung dag, og jeg har for det meste ligget i sengen. Jeg lurer på om jeg tar innover meg en del av hans smerte også.

Men det også være meg som er litt ødelagt av det hele selfølgelig. Det er vanskelig å skille mellom egne følelser og andres, noen ganger.

Jeg gjør også mye for å please andre. Jeg liker ikke lederroller for eksempel, fordi jeg ikke liker å heve meg over andre, jeg synes synd i de jeg hever meg over, fordi det ofte innebærer at man skal ta noen valg på bekostning av andre.

jeg gjør meg mindreværdig slik at andre skal føle seg ovenpå.

''Jeg gjør også mye for å please andre. Jeg liker ikke lederroller for eksempel, fordi jeg ikke liker å heve meg over andre, jeg synes synd i de jeg hever meg over, fordi det ofte innebærer at man skal ta noen valg på bekostning av andre.

Jeg gjør meg mindreværdig slik at andre skal føle seg ovenpå.''

Du er kjempeflink til å sette ord på hva dette handler om! Jeg kjenner meg umåtelig godt igjen i dine beskrivelser.

Tusen takk for at du deler ditt klarsyn!

[Gjest lakua]

hmmm...kan jeg spørre hvilken medisin du går på?

altså, "mot hva"?

Jeg fornemmer ikke noen ånder rundt meg eller noe, men jeg er redd for å fornemme de. Hadde en gang en opplevelse, der jeg trodde jeg hadde sett et "spøkelse". Det var bare noe med stemningen over personen, og med blikket, som fikk meg til å føle den ikke hørte hjemme i denne verdenen lengre.

Jeg gjennomgår nå eg kjærlighetssorg prosess, hvor den jeg var sammen med ligger på psykiatrisk. I dag har vært en tung dag, og jeg har for det meste ligget i sengen. Jeg lurer på om jeg tar innover meg en del av hans smerte også.

Men det også være meg som er litt ødelagt av det hele selfølgelig. Det er vanskelig å skille mellom egne følelser og andres, noen ganger.

Jeg gjør også mye for å please andre. Jeg liker ikke lederroller for eksempel, fordi jeg ikke liker å heve meg over andre, jeg synes synd i de jeg hever meg over, fordi det ofte innebærer at man skal ta noen valg på bekostning av andre.

jeg gjør meg mindreværdig slik at andre skal føle seg ovenpå.

Jeg bruker trilafon nå, anti-psykotika. Det er slike medisiner som alltid har virket best på meg. Dette fordi jeg fornemmer ting som andre ikke gjør, og jeg har vært veldig deprimert i mange år. Jeg ser mennesker som "går igjen, tror andre mennesker avskyr meg, føler meg helt "gjennomsiktig", og bruker veldig mye tid på tankene omkring alt dette. Er meget glemsk og ukonstenstrert også.

Jeg er bedre nå, selv om jeg ikke er helt på topp. Trenger vel egentlig enda mere medisiner, tror jeg. Jeg har vel innsett at jeg ikke kan leve livet mitt uten medisiner ihvertfall. Høyst sannsynlig vil jeg da bli såpass "rar" i hodet at jeg tar livet mitt engang.

That was me :-). Håper du finner løsningen på hvordan ditt liv kan leves, og hvordan DU kan få det best mulig :-)

[Gjest kahloli]

''Jeg gjør også mye for å please andre. Jeg liker ikke lederroller for eksempel, fordi jeg ikke liker å heve meg over andre, jeg synes synd i de jeg hever meg over, fordi det ofte innebærer at man skal ta noen valg på bekostning av andre.

Jeg gjør meg mindreværdig slik at andre skal føle seg ovenpå.''

Du er kjempeflink til å sette ord på hva dette handler om! Jeg kjenner meg umåtelig godt igjen i dine beskrivelser.

Tusen takk for at du deler ditt klarsyn!

Takk bibben, det er også til hjelp for meg å få det ut, og diskutere det med noen, har aldri gjort det før:)

Man skal jo være litt kritisk til kilder, men jeg kjente meg i alle fall mye igjen i hva hun her skriver: http://www.eliselebeau.com/empathResources.php

[bibben]

Takk bibben, det er også til hjelp for meg å få det ut, og diskutere det med noen, har aldri gjort det før:)

Man skal jo være litt kritisk til kilder, men jeg kjente meg i alle fall mye igjen i hva hun her skriver: http://www.eliselebeau.com/empathResources.php

Hei igjen kahloli )

Takk for linken!

Jeg leste avsnittet "What is an Empath?" og det var svært gjenkjennende.

Det hun beskriver er følelser og opplevelser jeg selv har hatt". Når det er sagt, så har jeg også noen motforestillinger. Jeg har nemlig i den senere tid blitt litt realitetsorientert. Jeg har blitt oppmerksom på at mine fornemmelser om hvordan andre har det ikke alltid stemmer. Jeg har blitt så til de grader realitetsorientert på enkelte området at en del av meg virkelig har "våknet" opp. Jeg er blitt mer forsiktig med å trekke konklusjoner, og ikke minst blitt mer tilbakeholden med å handle på mine impulser om å komme andre til unnsetning. Jeg har fått en del hjelp til å se om mine antagelser stemmer med situasjonen, og har igjennom det blitt klar over at jeg ofte tar feil. Jeg mistolker situasjonene, og overfører mine egne følelser over på andre. Det blir på en måte en situasjon der "jeg trøster meg selv".

Dette ble kanskje veldig rotete forklart, men jeg har tillit til at du vil forsøke å forstå hva jeg mener her.

Jeg begynner å få en erkjennelse av at disse evnene mine, som jeg har trodd på i all min tid, handler om en slags grenseløshet heller enn om evner til å vite noe ektraordinært om andre. Det tar tid for meg å ta dette inn, men jeg er på vei.

Jeg håper ikke jeg skaper desillusjonerthet hos deg ved å si dette, men vi må alle finne ut av hva vi tror på, og hva som er riktig i livene våre.

Alt godt til deg )

Klem fra

[Gjest kalholi]

Hei igjen kahloli )

Takk for linken!

Jeg leste avsnittet "What is an Empath?" og det var svært gjenkjennende.

Det hun beskriver er følelser og opplevelser jeg selv har hatt". Når det er sagt, så har jeg også noen motforestillinger. Jeg har nemlig i den senere tid blitt litt realitetsorientert. Jeg har blitt oppmerksom på at mine fornemmelser om hvordan andre har det ikke alltid stemmer. Jeg har blitt så til de grader realitetsorientert på enkelte området at en del av meg virkelig har "våknet" opp. Jeg er blitt mer forsiktig med å trekke konklusjoner, og ikke minst blitt mer tilbakeholden med å handle på mine impulser om å komme andre til unnsetning. Jeg har fått en del hjelp til å se om mine antagelser stemmer med situasjonen, og har igjennom det blitt klar over at jeg ofte tar feil. Jeg mistolker situasjonene, og overfører mine egne følelser over på andre. Det blir på en måte en situasjon der "jeg trøster meg selv".

Dette ble kanskje veldig rotete forklart, men jeg har tillit til at du vil forsøke å forstå hva jeg mener her.

Jeg begynner å få en erkjennelse av at disse evnene mine, som jeg har trodd på i all min tid, handler om en slags grenseløshet heller enn om evner til å vite noe ektraordinært om andre. Det tar tid for meg å ta dette inn, men jeg er på vei.

Jeg håper ikke jeg skaper desillusjonerthet hos deg ved å si dette, men vi må alle finne ut av hva vi tror på, og hva som er riktig i livene våre.

Alt godt til deg )

Klem fra

Nei, du skaper definitivt ikke noe kaos her, bra du skriver hvordan du har det!

Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg virkelig har disse evnene en gang, eller om det er en type sykelig tendens jeg har fordi jeg er så empatisk, slik at jeg noen ganger forsøker å leve meg inn i andre mennesker. Samtidig så kommer disse fornemmelse om folk stort sett ut av det blå. Og det kan jo være en hvilken som helst person som passerere meg på gaten som gir meg noe.

Men jeg er nok en smule paranoid, et eksempel er jo når jeg blir redd for at vedkommende kan lese mine tanker, og det setter i gang et tankekaos. Alt dette er noe jeg kan leve med foreløbig, men visst det er grunnen til at jeg ikke ser meningen med livet, så er det verdt å ta tak i. Visst all negativiteten som rår i samfunnet påvirker meg. Visst det bare er meg, som prøver å skylde noe over på andre, så er det også ok, jeg vil bare finne ut av det.

Høres uansett ut som du er i ferd med å finne din vei,

masse lykke til:)

Hilsen

[Gjest lakua]

Nei, du skaper definitivt ikke noe kaos her, bra du skriver hvordan du har det!

Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg virkelig har disse evnene en gang, eller om det er en type sykelig tendens jeg har fordi jeg er så empatisk, slik at jeg noen ganger forsøker å leve meg inn i andre mennesker. Samtidig så kommer disse fornemmelse om folk stort sett ut av det blå. Og det kan jo være en hvilken som helst person som passerere meg på gaten som gir meg noe.

Men jeg er nok en smule paranoid, et eksempel er jo når jeg blir redd for at vedkommende kan lese mine tanker, og det setter i gang et tankekaos. Alt dette er noe jeg kan leve med foreløbig, men visst det er grunnen til at jeg ikke ser meningen med livet, så er det verdt å ta tak i. Visst all negativiteten som rår i samfunnet påvirker meg. Visst det bare er meg, som prøver å skylde noe over på andre, så er det også ok, jeg vil bare finne ut av det.

Høres uansett ut som du er i ferd med å finne din vei,

masse lykke til:)

Hilsen

Jeg finner en stor forskjell på å bruke AP og ikke, så hos meg er det kanskje sykt? Eller er det medisinene som blokkerer slik at jeg ikke lengre er normal? Vet ikke hva som er hva jeg, men vet at jeg har mye mindre angst og funker bedre med AP. Så da er det kanskje dette som er virkelig da?

For deg kan det selvfølgelig være annerledes, viktig å finne ut i hvert enkelt tilfelle.

Tror