om dårlig samvittighet/nhd

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Jeg skjønner ikke helt hva du/dere mener... Hva mener du jeg søker bekreftelse på? Jeg synes jeg fikk et kjempegodt svar i går.. så det har ingenting med bekreftelser å gjøre, slik jeg ser det.

Det jeg i bunn og grunn lurer på, er om det er konstruktivt å ta det helt (100%) ut i terapirommet, ikke legge skjul på noe, ikke ta seg sammen, men være rett fram... om jeg har noe å vinne på det, eller om det er bortkasta. Jeg har liksom ikke all verdens med tid i terapi heller, i første omgang har jeg ut året.. og jeg vil ha best mulig utbytte av det.. er derfor jeg henvender meg til nhd eller andre som har erfaring med det.. men jeg skjønner om det er umulig for andre å svare på her.. dere kjenner meg jo ikke i rl.

Er du med, eller er det jeg som misforstår deg/dere? ;o)

"Men om jeg fikk det av/bekreftet, så ville jeg ihvertfall greid å slå meg til ro med det.. "

Dette er ¨å søke bekreftelse, ikke sant?

Til det innlegget du viste til -

Jeg oppfatter det dithen at det her er snakk om to forskjellige ting:

1) å ha dårlig samvittighet

2) å gi tilgivelse

1) går på den som har gjort noe, 2) omhandler den som det har blitt gjort noe mot.

Eks.: En som slår, bør få dårlig samvittighet, fordi han gjør det. Men for den som blir slått, er det bare tull å tilgi vedkommende. At han lover bot og bedring, er ikke god nok tilgivelsesgrunn. Han må arbeide aktivt, motivert og åpent i forhold til å gjøre noe med problemet som sitter hos han. At han fylles av dårlig samvittighet etterpå, er ikke den som blir slått sin oppgave å ta seg av ved å si at: "Det er greit, jeg ser du lider av dine samvittighetskvaler, vær så snill å ikke ha det" etc.

Det er når den dårlige samvittigheten fører til noe ekte, den er begunstigende for de som er rundt en. Ellers blir den dårlige samvittigheten hos den andre, mer en belastning fordi det da på en måte legges opp til at det er hun som skal trøste vedkommende og lette den andres indre spenninger/sjelekvaler.

Til spm du stiller i denne tråden:

Det er en plikt å være 100% oppriktig i terapi. Dvs. å gi slipp på hemmeligholdelser om seg selv (ved å vise bare de delene av seg selv som en syns er "mest gunstige") eller holde unna viktig informasjon ang. ens tilværelse. I terapien skal en sette ord på og vise de følelser en sitter med. Ikke tone det ned, for da er man uærlig og kommer ikke så mange skritt videre i terapien.

P.S: synd du må flytte. Men sånn er livet. Fint du har en leilighet på hånda og at dere ikke er kresne, som du sier.

Mvh.

[Gjest anonym (mis)bruker]

"Men om jeg fikk det av/bekreftet, så ville jeg ihvertfall greid å slå meg til ro med det.. "

Dette er ¨å søke bekreftelse, ikke sant?

Til det innlegget du viste til -

Jeg oppfatter det dithen at det her er snakk om to forskjellige ting:

1) å ha dårlig samvittighet

2) å gi tilgivelse

1) går på den som har gjort noe, 2) omhandler den som det har blitt gjort noe mot.

Eks.: En som slår, bør få dårlig samvittighet, fordi han gjør det. Men for den som blir slått, er det bare tull å tilgi vedkommende. At han lover bot og bedring, er ikke god nok tilgivelsesgrunn. Han må arbeide aktivt, motivert og åpent i forhold til å gjøre noe med problemet som sitter hos han. At han fylles av dårlig samvittighet etterpå, er ikke den som blir slått sin oppgave å ta seg av ved å si at: "Det er greit, jeg ser du lider av dine samvittighetskvaler, vær så snill å ikke ha det" etc.

Det er når den dårlige samvittigheten fører til noe ekte, den er begunstigende for de som er rundt en. Ellers blir den dårlige samvittigheten hos den andre, mer en belastning fordi det da på en måte legges opp til at det er hun som skal trøste vedkommende og lette den andres indre spenninger/sjelekvaler.

Til spm du stiller i denne tråden:

Det er en plikt å være 100% oppriktig i terapi. Dvs. å gi slipp på hemmeligholdelser om seg selv (ved å vise bare de delene av seg selv som en syns er "mest gunstige") eller holde unna viktig informasjon ang. ens tilværelse. I terapien skal en sette ord på og vise de følelser en sitter med. Ikke tone det ned, for da er man uærlig og kommer ikke så mange skritt videre i terapien.

P.S: synd du må flytte. Men sånn er livet. Fint du har en leilighet på hånda og at dere ikke er kresne, som du sier.

Mvh.

Takk for oppklaringeni både det ene og det andre, både fra deg og andre. Det rører meg veldig at jeg blir vist denne tålmodigheten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir bare mer og mer negativ. Det er så ulikt meg. Men jeg tror det blir bare verre av å gruble på nettopp det. Jeg fikk forvøvrig noen gode "spark" av laban, så jeg tenker at det viktigste er at jeg rett og slett bare tar meg sammen og hever hodet. Legge ting bak meg og gå videre. Så jeg skal gjøre som laban sa.

Det har vært tunge dager siden jeg fikk beskjeden om å flytte. Vi har flyttet i gjenomsnitt hvert år, og det var første gang på 15 år at jeg greide å slå meg til ro et sted. Jeg var så innstilt på det, og det begynte i tillegg å føles bra. Jeg har desuten jobba så hardt for å oppnå stabilitet mht barna og og også nærmiljøet. Så det var en svært tøff og uventet beskjed å få. Men jeg har fått gode råd her inne, og jeg har faktisk begynt å se litt positivt på det. Er jeg riktig heldig, får jeg startlån hos kommunen.

Ps.jeg lurer av og til på hvrdan det går med deg og prosessen med nav..

*klem*

[Gjest anonym (mis)bruker]

Utveien ligger i å gå videre, ikke dvele ved problemet. Det er ikke alltid du finner svar på det du lurer på.

jeg har fått fordøyd ting litt.. og jeg tror at du har rett.. igjen..

[Gjest BorderlineInrecovery]

Takk for oppklaringeni både det ene og det andre, både fra deg og andre. Det rører meg veldig at jeg blir vist denne tålmodigheten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg blir bare mer og mer negativ. Det er så ulikt meg. Men jeg tror det blir bare verre av å gruble på nettopp det. Jeg fikk forvøvrig noen gode "spark" av laban, så jeg tenker at det viktigste er at jeg rett og slett bare tar meg sammen og hever hodet. Legge ting bak meg og gå videre. Så jeg skal gjøre som laban sa.

Det har vært tunge dager siden jeg fikk beskjeden om å flytte. Vi har flyttet i gjenomsnitt hvert år, og det var første gang på 15 år at jeg greide å slå meg til ro et sted. Jeg var så innstilt på det, og det begynte i tillegg å føles bra. Jeg har desuten jobba så hardt for å oppnå stabilitet mht barna og og også nærmiljøet. Så det var en svært tøff og uventet beskjed å få. Men jeg har fått gode råd her inne, og jeg har faktisk begynt å se litt positivt på det. Er jeg riktig heldig, får jeg startlån hos kommunen.

Ps.jeg lurer av og til på hvrdan det går med deg og prosessen med nav..

*klem*

Jeg har bare lyst å si at mange ganger når jeg svarer deg så føler jeg meg som den hykleren. For jeg har selv vært en "krevende" pasient og kjenner meg så igjen den dere bare må få den bekreftelsen for å ta tilbake kontrollen. Skamfølelsen etter å ha opplevd å ha "dummet seg ut" vist primitive sider av seg selv.

Jeg strever med det enda etter terapitimer. Behovet for å ringe å bekreftelser om at det jeg ikke sa var helt forferdelig etc. Så da er det å utsette det til i morgen. Og når jeg har "sovet" på det finner jeg ofte ut at jeg ikke trenger å ringe. Jeg skjønner ikke hvordan mine behandlere har holdt ut med meg eller orker å ha meg i behandling mange ganger. .

Jeg bare følte meg litt som en sånn hobbypsykolog og ville skrive litt at jeg kjenner meg så igjen i mye av det du sliter med og at jeg er redd for å oppfattes belærende. Det er ikke alltid så lett å integrere sterke følelser vs konstruktive tanker. Følelsene kan så ofte ta over og ta styringen på en måte.

lykke til med flyttinga ihvertfall. Det går sikkert kjempefint.

[Gjest anonym (mis)bruker]

Jeg har bare lyst å si at mange ganger når jeg svarer deg så føler jeg meg som den hykleren. For jeg har selv vært en "krevende" pasient og kjenner meg så igjen den dere bare må få den bekreftelsen for å ta tilbake kontrollen. Skamfølelsen etter å ha opplevd å ha "dummet seg ut" vist primitive sider av seg selv.

Jeg strever med det enda etter terapitimer. Behovet for å ringe å bekreftelser om at det jeg ikke sa var helt forferdelig etc. Så da er det å utsette det til i morgen. Og når jeg har "sovet" på det finner jeg ofte ut at jeg ikke trenger å ringe. Jeg skjønner ikke hvordan mine behandlere har holdt ut med meg eller orker å ha meg i behandling mange ganger. .

Jeg bare følte meg litt som en sånn hobbypsykolog og ville skrive litt at jeg kjenner meg så igjen i mye av det du sliter med og at jeg er redd for å oppfattes belærende. Det er ikke alltid så lett å integrere sterke følelser vs konstruktive tanker. Følelsene kan så ofte ta over og ta styringen på en måte.

lykke til med flyttinga ihvertfall. Det går sikkert kjempefint.

jeg har tenkt på det du skriver her. Det var som om det sa "pling!" og jeg fikk svar på mange ting. Du aner ikke hvor lenge jeg har lurt på det du skriver her. Prøvd å forstå, gang på gang.. Det du skriver om å vise primitive sider av seg selv, det å ringe behandlere for å få bekreftelse på at du ikke har dummet deg ut - akkurat slik som jeg opplever det her, i min prosess. Det å tenke at du ikke skjønner hvorfor behandlere holder ut.

Jeg husker faktisk jeg ringte den forrige behandleren min en gang.. da hadde han "rasert" meg skikkelig.. og på veien hjem (lang vei) ble jeg skikkelig dårlig.. han ringte meg opp etter et par timer. Da hadde jeg roet meg litt ned, holdt ut. Og jeg følte ikke lenger like stort behov for å prate med han. Men gjorde det likevel, og det gjorde egentlig ting bare verre etterpå. For da skammet jeg over det også liksom.. men jeg forsto ikke alt dette, før du skrev dette innlegget.

Derfor har du nå gitt meg en svært verdifull innsikt, som jeg virkelig tar med meg videre. For jeg vil så gjerne klare dette. Men nå skjønner jeg det der hva det vil si å holde ut ubehag - _mellom_timene..

Jeg lurer dog på hvorfor du skriver at du føler deg som den hykleren når du svarer meg, og hvorfor du føler det som du er belærende. For jeg oppfatter ikke deg slik. Tvert om, har du gitt meg innsikt, ikke bare denne gangen. Men noen ganger tar ting tid å synke inn, jeg har tungt for å lære.. for jeg husker også det er flere som har sagt noe ala det samme tidligere.. men DU traff blinken. Ved å dele din erfaring, rett og slett. Kjenner jeg blir litt nysjerrig på deg faktisk, kunne tenke meg å flere erfaringer ;o)

[Gjest anonym (mis)bruker]

Forholdet mellom behandler (jeg er ikke det på dol) og pasient er noe helt annet enn andre forhold f.eks. vennskap.

I et behandlingsforhold må pasientene gjerne skjelle meg ut på det groveste uten at det bryr meg. Det er til og med kanskje ønskelig. Grensen går ved vold eller trussel om vold.

Konklusjon: Du har intet å be om tilgivelse for. Vis at du har skjønt dette ved ikke å skrive mer om dette.

Det kommer ikke oppfølgende svar.

jeg vil bare si tusen takk for svar og for at du tok deg tid å svare meg på dette, er godt å ta med seg videre, en byrde som er borte. Ps. ja, jeg skal vise at jeg har forstått dette og mer til...