Å unngå ting for å få det "lettere" selv.

[Gjest Å unngå livet..]

Vi har lang tradisjon i svigerfamilien min, hvor det er flust av barn, at vi feirer bursdagene sammen med hele familien. Altså tanter, onkler og søskenbarn.

Nå har en av de eldste, tantebarnet mitt blitt 17 år. Men han ønsket tydeligvis ikke feire bursdagen sin sammen med familien i år fordi: Han takler ikke så mange folk!

Så vi ble i stedet bedt hjem til dem hver for oss.

Jeg har pga egen erfaring sterke meninger om dette. Hadde det bare dreid seg om å ikke ville feire bursdag med familien så er det en ting, men i de senere årene har han unngått å komme i alle bursdager som vi har hatt, tilmed sin egen lillesøsters bursdag!

Dessverre så gjelder ikke dette bare bursdager, men også skolen. Moren har i alle år latt han få være hjemme når ting har vært litt tungt. Han bedriver tiden sin med å sitte på rommet å spille spill på dataen sammen med noen få kamerater.

Jeg er bekymret og har sagt min mening til moren om at hun ikke hjelper han ved å la han unngå ting, men hun syns vel synd på ham. Nå har dette blitt slik jeg hadde trodd, nemlig verre og verre.

Når man sliter psykisk er ikke løsningen å unngå de tingene man har angst for, men å eksponere seg for dem.

Jeg ville aldri tillatt mitt barn å unngå livet!

Hva mener du?

[Gjest Ulvinnen]

At en 17 åring ikke lenger gidder å stille i bursdager har jeg full forståelse for. Og jeg syns dere skal sette pris på at dere i det hele tatt blir bedt til ham. Bursdagen skal være hans dag. Ønsker han ikke alle samlet på en gang, så må det da være opp til ham.

Det ble sikkertet kompromiss: Han hadde ikke lyst til å ha selskap i det hele tatt, men gikk med på å dele det opp i flere porsjoner.

Gi gutten litt rom. Å pøse på ham opplevelser han ikke ønsker eller takler, tror jeg ikke er godt for ham.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har helt rett. Denne type angstlidelser får utvikle seg og sementere seg i personligheten ved at en alltid velger minste motstands vei.

Jeg oppfatter at innlegget ditt overhode ikke handler om en 17-årings bursdag.

[Gjest Å unngå livet..]

At en 17 åring ikke lenger gidder å stille i bursdager har jeg full forståelse for. Og jeg syns dere skal sette pris på at dere i det hele tatt blir bedt til ham. Bursdagen skal være hans dag. Ønsker han ikke alle samlet på en gang, så må det da være opp til ham.

Det ble sikkertet kompromiss: Han hadde ikke lyst til å ha selskap i det hele tatt, men gikk med på å dele det opp i flere porsjoner.

Gi gutten litt rom. Å pøse på ham opplevelser han ikke ønsker eller takler, tror jeg ikke er godt for ham.

Mener du det samme om å få slippe å gå på skolen da?

Det skriver jeg også i innlegget mitt. Dette handler egentlig ikke om at en 17 åring skal sitte stille i bursdag, men faktisk at han ikke takler det!

Hva skal man takle av livet da når man ikke lenger takler sin nærmeste familie engang?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mener du det samme om å få slippe å gå på skolen da?

Det skriver jeg også i innlegget mitt. Dette handler egentlig ikke om at en 17 åring skal sitte stille i bursdag, men faktisk at han ikke takler det!

Hva skal man takle av livet da når man ikke lenger takler sin nærmeste familie engang?

Selvsagt mener jeg det samme om det å gå på skolen. Han skal selvsagt dit - i motsatt fall blinker "ung ufør" allerede.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvsagt mener jeg det samme om det å gå på skolen. Han skal selvsagt dit - i motsatt fall blinker "ung ufør" allerede.

OBS. Svarte på noe jeg trodde var til meg.

[Gjest Å unngå livet]

OBS. Svarte på noe jeg trodde var til meg.

Ja, skjønte det.

Å dessverre er det lite man får gjort annet enn å se på det.

Jeg har også fått vite av moren at en psykolog har anbefalt at han bør få ta det litt i sitt eget tempo, men jeg som nær familie har sett at han har fått unngå alt han syns er vanskelig hele livet.

Er bekymret for hva slags liv han vil få, han har endelig fått diagnosen ADD og går på Ritalin noe som hjelper han for de symptomene. Men han trenger en hard dytt også.

[Glimtipper]

Jeg har en venninne med generalisert angstlidelse og hun ønsker at foreldrene hennes hadde presset henne mer som liten. Nå har hun virkelig tatt tak som voksen og sagt: "Jeg skal ikke gå glipp av livet på grunn av dette", men det har kostet henne mye. Hun mener hun hadde hatt det lettere både som barn, ungdom og voksen om angsten hennes hadde blitt taklet annerledes.

[Gjest Ulvinnen]

Mener du det samme om å få slippe å gå på skolen da?

Det skriver jeg også i innlegget mitt. Dette handler egentlig ikke om at en 17 åring skal sitte stille i bursdag, men faktisk at han ikke takler det!

Hva skal man takle av livet da når man ikke lenger takler sin nærmeste familie engang?

Nei, jeg mener ikke at han ikke skal gå på skole. Men jeg ville undersøkt hvorfor han ikke vil dit, om han mobbes og tatt tak i det.

''Hva skal man takle av livet da når man ikke lenger takler sin nærmeste familie engang?''

Tja, kanskje familien ikke er noe særlig å samle på?

Du skriver så dramatisk, at han ikke "takler livet". Det er veldig vanskelig å ta noen stilling til det, når du skriver så lite.

Gutten har venner han omgås, sier du. Og at en 17 åring bruker mye tid på pc er da ikke det minste unormalt.

[PieLill]

Du har nok helt rett i at om han alltid får velge minste motstands vei, blir det bare verre og verre og livet stadig mer innsnevret.

Tror ikke jeg ville valgt ungdommens egen bursdag til å starte å konfrontere dette. Men det er vel ikke det det handler om.

Får du gehør for det du sier?

mvh

[Gjest Å unngå livet..]

Nei, jeg mener ikke at han ikke skal gå på skole. Men jeg ville undersøkt hvorfor han ikke vil dit, om han mobbes og tatt tak i det.

''Hva skal man takle av livet da når man ikke lenger takler sin nærmeste familie engang?''

Tja, kanskje familien ikke er noe særlig å samle på?

Du skriver så dramatisk, at han ikke "takler livet". Det er veldig vanskelig å ta noen stilling til det, når du skriver så lite.

Gutten har venner han omgås, sier du. Og at en 17 åring bruker mye tid på pc er da ikke det minste unormalt.

Nei han takler dessverre ikke livet, jeg er tanta hans. Har sett hvordan moren har sydd puter oppunder armene hans i alle år, fra han var bitteliten. Latt han unngå ting som alle mennesker må igjennom bla skolen.

Det er ikke normalt at man bare lar en tenåring fra han er 13-14 år, sitte på rommet sitt med 2-3 kamerater uten kontroll på hverken spise eller leggetider i flere år og det skal være eneste sosiale omgang han får.?

[Gjest Å unngå livet..]

Jeg har en venninne med generalisert angstlidelse og hun ønsker at foreldrene hennes hadde presset henne mer som liten. Nå har hun virkelig tatt tak som voksen og sagt: "Jeg skal ikke gå glipp av livet på grunn av dette", men det har kostet henne mye. Hun mener hun hadde hatt det lettere både som barn, ungdom og voksen om angsten hennes hadde blitt taklet annerledes.

Nettopp, det er akkurat det jeg har sagt og. Man kan ikke beskyttes mot selve livet, det blir så tøft å hente seg inn igjen, om man noen gang klarer det.

[Gjest Å unngå livet..]

Du har nok helt rett i at om han alltid får velge minste motstands vei, blir det bare verre og verre og livet stadig mer innsnevret.

Tror ikke jeg ville valgt ungdommens egen bursdag til å starte å konfrontere dette. Men det er vel ikke det det handler om.

Får du gehør for det du sier?

mvh

Nei det med bursdagen har jeg overlatt helt til hans onkel, og dermed skjer det ikke stort. Vi har fortsatt hverken svart eller vært der.

Ja jeg har prøvd å forklare dette til moren i alle år, men moren har brukt ham som en beskyttelse, trygghet ovenfor seg selv og gitt han et altfor stort inntrykk av at hun er avhengig av ham og motsatt. Derfor vil hun helt sikkert ha det slik.

[PieLill]

Nei det med bursdagen har jeg overlatt helt til hans onkel, og dermed skjer det ikke stort. Vi har fortsatt hverken svart eller vært der.

Ja jeg har prøvd å forklare dette til moren i alle år, men moren har brukt ham som en beskyttelse, trygghet ovenfor seg selv og gitt han et altfor stort inntrykk av at hun er avhengig av ham og motsatt. Derfor vil hun helt sikkert ha det slik.

Slikt er ikke greit å være vitne til.

mvh

[Gjest har opplevd det i familien]

Jeg har en tvillingsøster som alltid har valgt "minste motstands vei". Det har vært utrolig frustrerende å se på. (Selv tror jeg at jeg har fått ekstra viljestyrke av å se på henne).

Jeg husker at jeg så dette allerede ved skolestart. At hun alltid valgte letteste utvei der og da.

Jeg følte at jeg var den eneste i familien som "så" problemet og prøvde å ta det opp gang på gang. Ble fortvilet fordi ingen ville høre. I stedet fikk jeg "skylda" som ikke tok meg nok av henne. (noe jeg gjorde helt til videregående - da hadde jeg lyst å leve mitt eget liv).

Vel - i dag er jeg "suksessfull" mens hun er uføretrygdet med angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Hun har aldri taklet å jobbe (noen få måneder bare) og er ung ufør. (Vi er i 30 årene nå)

[tunglettlett]

Ja, skjønte det.

Å dessverre er det lite man får gjort annet enn å se på det.

Jeg har også fått vite av moren at en psykolog har anbefalt at han bør få ta det litt i sitt eget tempo, men jeg som nær familie har sett at han har fått unngå alt han syns er vanskelig hele livet.

Er bekymret for hva slags liv han vil få, han har endelig fått diagnosen ADD og går på Ritalin noe som hjelper han for de symptomene. Men han trenger en hard dytt også.

Jeg har ingen tro på harde dytter - de virker oftest mot sin hensikt. Venligsinnede, tålmodige puff har jeg imidlertid stor tro på, samtidig med at man går sammen og heier vedkommede fram. Jeg har i mange år følt forventningene fra omgivelsene på kroppen, og har fått utvikle meg først når jeg selv har tatt grep og fulgt mitt eget tempo. Det hjelper ikke på angsten å kjenne på forventninger man per der og da ikke greier å leve opp til. Ut-i-skogen-opp-i-trærne- mentaliteten kan jeg styre meg for.

At 17-åringen setter foten ned og følger sitt eget tempo, synes jeg faktisk virker sunt. Det at han inviterer i puljer tyder jo også på at han ikke kun har fått ytterligere puter sydd under armene.

Jeg synes det er vel brutalt å stille diagnose på en ung mann i en brytningstid. Å følge med og se hvordan ting utvikler seg er viktig, men det er direkte hemmende å få slengt diagnoser etter seg bare fordi om man i perioder velger å gå egne veier.

[Gjest Å unngå livet]

Jeg har ingen tro på harde dytter - de virker oftest mot sin hensikt. Venligsinnede, tålmodige puff har jeg imidlertid stor tro på, samtidig med at man går sammen og heier vedkommede fram. Jeg har i mange år følt forventningene fra omgivelsene på kroppen, og har fått utvikle meg først når jeg selv har tatt grep og fulgt mitt eget tempo. Det hjelper ikke på angsten å kjenne på forventninger man per der og da ikke greier å leve opp til. Ut-i-skogen-opp-i-trærne- mentaliteten kan jeg styre meg for.

At 17-åringen setter foten ned og følger sitt eget tempo, synes jeg faktisk virker sunt. Det at han inviterer i puljer tyder jo også på at han ikke kun har fått ytterligere puter sydd under armene.

Jeg synes det er vel brutalt å stille diagnose på en ung mann i en brytningstid. Å følge med og se hvordan ting utvikler seg er viktig, men det er direkte hemmende å få slengt diagnoser etter seg bare fordi om man i perioder velger å gå egne veier.

Nå er jo ikke dette vært kun periodevis, men hele livet til gutten.

Han har en mor som har stått der og syns synd på gutten fordi han ikke orker å gå på skolen osv og latt han få ta hensyn til angsten sin, bruke den som en unnskyldning og dyrke det negative i livet. Man kommer ikke videre med det.

Derfor mener jeg at man noen ganger trenger en dytt i riktig retning.

Jeg har også tro på å oppmuntre, og ta tak i det positive, men hva hjelper det når han har en mor som gjør det motsatte.

Dette har heldigvis skolen sett nå, og han har det mye bedre der. Men når mor har regien så kan han ta hensyn til angsten sin.

Den diagnosen er noe som har ligget i kortene hele hans liv, det er ingen tvil om at han har den.

[FGT]

Vi er er forskjellige. noen liker store sammenkomster i familien, men andre gjør ikke det. Unngår han totalt sosial omgang ? Da kan det tyde på noe depressivt kanskje. Prøv å spør han under rolige omgivelser, om hvorfor han ikke vil være sammen med familien slik ?Føler han at det er noe eller noen utenfor seg selv som holder han tilbake, eller er det bare med hvordan han føler seg ?