På randen av nervøst sammenbrudd?

[Gjest J31!]

Jeg velger å skrive dette, fordi jeg ikke har noe å tape på det likevel.

Jeg prøver å komme meg videre her i livet og bort fra dol. Men det er ikke lett når jeg vet hva jeg har gjort dumme ting og at enkelte er lei av meg, inkl nhd, det gjør meg svært vondt. Kansje jeg rett og slett bare fortjener å ha det så vondt. Og nå gjør jeg det stikk motsatte av det frosken skkrev til meg; mase.

Jeg var nettopp hos fastlegen, etter at jeg skrev et innlegg lenger ned. Jeg brøt helt sammen i gråt hos han, klarte ikke holde igjen uansett hvor mye jeg kjempet i mot. For jeg orker snart ikke mer. Jeg hadde håpet at ting skulle bli lettere og roligere, men det ser aldri ut til å ta slutt. Vi står ovenfor nok en utfordring,- fikk nylig beskjed om at mine barn og jeg må flytte ut innen juli mnd fordi eieren skal ha huset selv. Det var det siste vi trengte nå :-(

Mulightene for å finne noe nytt er begrenset, da jeg ikke får lån. der er heller ikke hus å finne til utleie, det er en kamp om å få leie, da vi er mange om beinet. Og utleiere ønsker selvsagt leietakere med stabil og god inntekt og prioriterer dem.

Jeg orker ikke tanken på å flytte en gang til nå med vissheten om at vi ikke får bli der "for evig". Vi trenger ro :-( Dette tar på, og hvordan skal jeg skaffe folk til å hjelpe meg å bære? Min far er syk (kols), en bror er midt i en høysesong på jobb, en annen er inne i en dyp depresjon, den tredje er lat og gidder ikke - han har gitt klar beskjed om at han ikke vil hjelpe meg. Og på dette stedet kjenner jeg ingen andre som kan hjelpe meg.

Jeg vet at jeg ikke skulle bruke forumet mer. Men det er lenge til jeg skal til både psykiater og sykepleier. Den eneste jeg fikk time hos, var fastlegen, som sa jeg skulle ta det med ro nå. Men det er lettere sagt enn gjort :-(

Jeg skulle ønske jeg slapp å være til. Jeg orker rett og slett ikke mer snart. Hvordan hadde dere taklet alt dette? I tilegg er jeg dypt skuffet over meg selv, for at jeg har det som jeg har det, og ikke greier å ta meg sammen ordentlig nok.

Jeg ønsker ingen sympati. Bare råd.

[Gjest Deva]

Og jeg som hadde håpet på at du hadde det bedre nå,men forstår jo at det ikke er lett det med at dere må flytte igjen. Er det noen i kommunen som kan hjelpe deg med det da?

Vet at vi har det her,noen som hjelper andre med flytting.

Du må ikke gi opp!

Det ordner seg sikkert,både det ene og det andre men tolmodighet er viktig å ha.

[Gjest Emmabeate]

Leit at dere må flytte igjen, leit at du tar slik på vei over dette med dol og NHD som du gjør.

Men du, det er veldig fint om man har noen til å hjelpe seg å flytte, men det er ingen selvfølgelighet.

Og er man først i den situasjonen, prøv om du kan trekke pusten dypt og tenke praktisk.

Pakk sammen alt løst i esker, det klarer du fint alene. Ta flyttebyrå på resten. Antar argumentet er at det koster med flyttebyrå, og jeg aner ikke om det er mulig å få støtte til slikt hvis man er alene, undersøk det.

Jeg har både som barn og voksen flyttet flere ganger. Min mamma og jeg var alene om flyttingen opptil flere ganger, gikk det og.

Som voksen har jeg flyttet to ganger, den ene gangen helt uten hjelp, alt går. Prøv om du kan tenke praktisk og løsningsorientert.

[Gjest høstløv]

Kommunen plikter å hjelpe vanskeligstilte med husvære.

Søk hjelp fra Frivillighetssentralen den dagen du skal flytte. Å pakke alt ned i esker på forhånd er vel en relativt enkel jobb, som du og barna fint kan greie selv.

[Gjest scarwild]

Emmabeate har et veldig fornuftig innlegg litt lenger ned. Dette går! Jeg er også kvinne, og jeg har flyttet flere ganger med minimalt av hjelp. Begynn å pakke allerede, ikke utsett det. For hver eske du pakker er du nærmere målet.

Du har bil, har du ikke? Da er du godt hjulpet. Legg ned setene, så kan du få plass til ganske store ting. Lag en liste over det som er for stort til at du kan få det med deg selv, og presenter denne listen for dine nærmeste og bekjente. Jeg vil tro at sjansene for hjelp øker hvis det er overkommelig mye jobb. Vis at du står på selv så skal du se at de rundt deg trår til og hjelper.

Dette ordner seg. Lykke til!

[mariaflyfly]

Jeg synes du må skille mellom to ting når det gjelder din bruk av dol. Det ene er hvorvidt du har skyldfølelse i forhold til NHD og andre brukere, og det andre er at du sliter i forhold til flyttinga.

Det første er det bare tull å la gnage på samvittigheten. Gjort er gjort, og spist er spist. Du får ikke endra på noe i den forbindelse, så ikke heng deg opp i det, men gå videre i stedet for å fortsette å mase om det. Det gjør det hele bare ennå verre for deg selv at du stadig ikke kan la disse tingene ligge.

Det andre er et konkret problem, som det etter min oppfatning er helt legitimt å søke råd om. Du er oppgitt over at dere må flytte på dere og ser vanskeligheter med å finne nytt sted å bo, mangel på hjelp i forhold til selve flyttinga osv.

Kan du få sosialkontor til å garantere for husleie for deg? Har du krav på stønad i forbindelse med flytting? Sjekk ut disse tingene, og tenk løsningsorientert. Bruk nettverket ditt til å "spre ordet" om at dere trenger bolig. Undersøk med kolleger, familie og venner om de veit om noe. Kanskje er det en idé å sette inn annonse i lokalavisa?

Jeg håper du finner ut av ting, slik at du slipper å gå og være usikker på dette med bolig.

[Glimtipper]

Som så ofte ellers, så høres det ut som du har gitt opp før du i det hele tatt har begynt.

Det er utrolig stressende å flytte og det er vanskelig å finne leilighet for de aller fleste akkurat nå. Men det betyr ikke at det er umulig. Jeg kan nesten garantere at du ikke vil bli stående husløs når juli kommer, med mindre du gjemmer deg under en stein og ikke løfter en finger.

Det første du skal gjøre nå er å ringe boligkontoret og sosialkontoret i din kommune og presentere problemet. Se hva de sier, kanskje de kan hjelpe. Deretter begynner du å se på annonser og ringe opp alle som har passende leiligheter til leie.

Pakking behøver du ikke en gang tenke på før juni kommer, så legg bort den bekymringen for øyeblikket. Lei et flyttebyrå for å hjelpe deg, mange av de kan faktisk også pakke for dere.

Det finnes mange, mange som må takle en flytting alene. Du klarer også det.

At dere ønsker dere et fast hjem og stabilitet er jo en forståelig følelse. Jeg skulle også ønske vi hadde det. Jeg vet heller ikke hvor lenge vi kan bo her vi bor nå. Vi skaper et hjem med forbehold om at vi kanskje må forlate det om tre måneder. Dette er virkeligheten til mange mennesker, men det er som oftest en periode som går over. Du må nesten bare holde det ut.

[PieLill]

Det er ikke så veldig merkelig å bare se umuligheter når ting hoper seg opp. Flytting er en skrekkelig ting synes jeg.

Men når du har rast fra deg og forsont deg med at dette må du løse på en eller annen måte, får du begynne å tenke konstruktivt.

Hvordan ønsker du å bo? Om første ønske ikke lar seg gjennomføre, hva er da annetvalg, osv.

Lag en realistisk plan A, plan B, og plan C.

Så må du nesten bare biten tennene sammen og gå i gang. Tenk minst mulig på hvordan det føles.

Men alt dette vet du vel egentlig fra før?

mvh

[Gjest J31!]

Det er ikke så veldig merkelig å bare se umuligheter når ting hoper seg opp. Flytting er en skrekkelig ting synes jeg.

Men når du har rast fra deg og forsont deg med at dette må du løse på en eller annen måte, får du begynne å tenke konstruktivt.

Hvordan ønsker du å bo? Om første ønske ikke lar seg gjennomføre, hva er da annetvalg, osv.

Lag en realistisk plan A, plan B, og plan C.

Så må du nesten bare biten tennene sammen og gå i gang. Tenk minst mulig på hvordan det føles.

Men alt dette vet du vel egentlig fra før?

mvh

''Det er ikke så veldig merkelig å bare se umuligheter når ting hoper seg opp. Flytting er en skrekkelig ting synes jeg.''

Takk for din forståelse!

''Men når du har rast fra deg og forsont deg med at dette må du løse på en eller annen måte, får du begynne å tenke konstruktivt.''

Vel, rast i fra meg har jeg gjort i snart en uke. Jeg har forhørt meg med alle jeg kan komme på, ringt på de få annonser som er, søkt på internet, satt inn annonse selv - uten respons, oppsøkt naboer ang ledige hus..

''Hvordan ønsker du å bo? Om første ønske ikke lar seg gjennomføre, hva er da annetvalg, osv.''

Ser ikke ut som jeg har noe valg og at jeg må ta til takke med det jeg evnt får. Jeg vet noe om dette fra forrige sommer da jeg var på husjakt også.Samtidig er jeg ekstremt husredd av meg, på det verste kan jeg forespeile meg at det er ånder i huset og bli så redd at hjertet er i ferd med å hoppe ut... jeg er like mørkeredd og har fobi mot mus og denslags...

''Så må du nesten bare biten tennene sammen og gå i gang. Tenk minst mulig på hvordan det føles. Men alt dette vet du vel egentlig fra før?''

Joda..

Men det som er "greia" her, er at jeg sliter med senebetennelser i en skulder. I tillegg er jeg "stokke stiv" i både nakke og skulderblad. Jeg har en jobb som betyr utrolig mye for meg, og om jeg skal ta tak i alt dette alene mht tunge møbler, så er ikke veien til sykemelding lang :-( jeg har og erfart at jeg ikke har greid å løfte armen i hele tatt et par ganger som følge av akutt senebetennelse. Jeg er "livredd" for at dette skal ødelegge for meg mht jobben min - fordi den er noe av det viktigste jeg har i livet også ift normal fungering, og den gir meg grunn til å eksistere/stå på (bortsett fra barna). Hadde det ikke vært for den, hadde jeg nå benyttet andledningen til å flytte tilbake til 40 mil og til der hvor jeg egentlig hører hjemme.

Ellers vet jeg at jeg har en viljestyrke av stål og kan være sta, og fordi jeg måtte gjøre det meste alene pga en lat gubbe, så er jeg vant til å klare meg sjøl. Så jeg skulle nok klart å løfte alle de møblene alene. Dethar jeg gjort før. Men da spørs det altså hvordan jeg er ettterpå.. og min erfaring er at det skal mye mindre til før jeg er "utslitt" enn tidligere. Jeg er langtifra "meg selv" som følge av den pokkers veggen jeg møtte,hverken fysisk eller psykisk.

Har forøvrig ei leilighet på hånda, som har mange fordeler, den er i sentrum i byen, der bor småbarnsfamilier, jeg kan gå til jobb, den er stor, jeg/vi kan føle meg trygg der fordi eierne er kjente, osv. Men ulempene er at det er kjeller leilighet, den er mørk med fra før av mørke gulv, og jeg som ikke trives i mørket... dessuten en annen svært viktig ting: det betyr at jeg igjen må rive opp barna fra sitt miljø, og det ønsker de ikke selv heller :-(

Jeg er drittlei av denne uroligheten.

Vel. Jeg har snakket med sosialkontoret, som ønsker vi skal flytte til sentrum, og som ikke vet om ledig hus her vi nå bor (dette er et lite sted). Om de vil være med å dekke en mye høyere husleie vet jeg heller ikke, da jeg ikke har fått noen avklaring på det.

Samtidig har jeg en eksmann som presser, og som vil ha meg dit han vet så altfor godt jeg trives (han flytta dit/oppover). Det er nesten så jeg faller for fristelsen å gi han en sjanse - men fornuften min forteller meg at jeg ikke kan gjøre det pga barna, selv om han gir utrykk for å ha endret seg endel og tenker mer.

[Gjest J31!]

Kommunen plikter å hjelpe vanskeligstilte med husvære.

Søk hjelp fra Frivillighetssentralen den dagen du skal flytte. Å pakke alt ned i esker på forhånd er vel en relativt enkel jobb, som du og barna fint kan greie selv.

Plikter sosialkontoret å hjelpe, eller er det andre kontor jeg må kontakte?

[Mirabell]

Jeg er helt enig med mariaflyfly, du blander egentlig to problemstillinger her. Du må IKKE ha noen som helst dårlig samvittighet overfor folk her og NHD! Ikke hjelper det, og ikke har du grunn til det heller! (Rådene du har fikk om å begrense bruken,var først og fremst til ditt eget beste...)

Når det gjelder boligsituasjonen har du allerede fått mange gode råd. Det er en konkret problemstilling; den må løses, men du har tid til å gjøre det. Lykke til!

[Gjest J31!]

Jeg synes du må skille mellom to ting når det gjelder din bruk av dol. Det ene er hvorvidt du har skyldfølelse i forhold til NHD og andre brukere, og det andre er at du sliter i forhold til flyttinga.

Det første er det bare tull å la gnage på samvittigheten. Gjort er gjort, og spist er spist. Du får ikke endra på noe i den forbindelse, så ikke heng deg opp i det, men gå videre i stedet for å fortsette å mase om det. Det gjør det hele bare ennå verre for deg selv at du stadig ikke kan la disse tingene ligge.

Det andre er et konkret problem, som det etter min oppfatning er helt legitimt å søke råd om. Du er oppgitt over at dere må flytte på dere og ser vanskeligheter med å finne nytt sted å bo, mangel på hjelp i forhold til selve flyttinga osv.

Kan du få sosialkontor til å garantere for husleie for deg? Har du krav på stønad i forbindelse med flytting? Sjekk ut disse tingene, og tenk løsningsorientert. Bruk nettverket ditt til å "spre ordet" om at dere trenger bolig. Undersøk med kolleger, familie og venner om de veit om noe. Kanskje er det en idé å sette inn annonse i lokalavisa?

Jeg håper du finner ut av ting, slik at du slipper å gå og være usikker på dette med bolig.

''Det første er det bare tull å la gnage på samvittigheten. Gjort er gjort, og spist er spist. Du får ikke endra på noe i den forbindelse, så ikke heng deg opp i det, men gå videre i stedet for å fortsette å mase om det. Det gjør det hele bare ennå verre for deg selv at du stadig ikke kan la disse tingene ligge.''

Jeg prøver, virkelig. Men det har ligget der i bakgrunnen og ulma fordi jeg mest er sint på meg selv. Jeg er ikke vant til dette, uansett hvem det er: nhd, brukere, andre i rl, ukjente, behandlere, moren min, brødre, kollegaer, venner, ja samme HVEM. Derfor "skremmer" det meg noe j**** og går på min egen selvverdi - som fra før av ikke føles god. Derfor bryter dette meg såpass ned som det gjør. Desverre.

[Gjest høstløv]

Plikter sosialkontoret å hjelpe, eller er det andre kontor jeg må kontakte?

Lov om sosiale tjenester m.v. Sier dette:

Sitat: "§ 3-4. Boliger til vanskeligstilte.

Sosialtjenesten skal medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, herunder boliger med særlig tilpassing og med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonshemming eller av andre årsaker. "

http://www.lovdata.no/all/hl-19911213-081.html#1-1

Men sosialtjenesten er ikke pliktig til å oppfylle alle dine krav til en bolig, dvs. du kan ikke være kresen. Kanskje du får tilbud om å bo i en campinghytte, og dermed har sosialtjenesten oppfylt sine forpliktelser om hjelp til bolig.

[mariaflyfly]

''Det første er det bare tull å la gnage på samvittigheten. Gjort er gjort, og spist er spist. Du får ikke endra på noe i den forbindelse, så ikke heng deg opp i det, men gå videre i stedet for å fortsette å mase om det. Det gjør det hele bare ennå verre for deg selv at du stadig ikke kan la disse tingene ligge.''

Jeg prøver, virkelig. Men det har ligget der i bakgrunnen og ulma fordi jeg mest er sint på meg selv. Jeg er ikke vant til dette, uansett hvem det er: nhd, brukere, andre i rl, ukjente, behandlere, moren min, brødre, kollegaer, venner, ja samme HVEM. Derfor "skremmer" det meg noe j**** og går på min egen selvverdi - som fra før av ikke føles god. Derfor bryter dette meg såpass ned som det gjør. Desverre.

''Derfor "skremmer" det meg noe j**** ''

Dette er ikke noe å la seg skremme av. Følelser er ikke farlige. De er kjipe og kanskje vonde, men det er bare å holde ut. Dette har du hørt mange ganger fra flere forskjellige brukere.

''og går på min egen selvverdi - som fra før av ikke føles god.''

Sett utenfra gjør du det bare verre når du maser om det. Jo mer du gnåler, jo mer mener jeg du taper ansikt.

[Gjest Excuse me]

''Det er ikke så veldig merkelig å bare se umuligheter når ting hoper seg opp. Flytting er en skrekkelig ting synes jeg.''

Takk for din forståelse!

''Men når du har rast fra deg og forsont deg med at dette må du løse på en eller annen måte, får du begynne å tenke konstruktivt.''

Vel, rast i fra meg har jeg gjort i snart en uke. Jeg har forhørt meg med alle jeg kan komme på, ringt på de få annonser som er, søkt på internet, satt inn annonse selv - uten respons, oppsøkt naboer ang ledige hus..

''Hvordan ønsker du å bo? Om første ønske ikke lar seg gjennomføre, hva er da annetvalg, osv.''

Ser ikke ut som jeg har noe valg og at jeg må ta til takke med det jeg evnt får. Jeg vet noe om dette fra forrige sommer da jeg var på husjakt også.Samtidig er jeg ekstremt husredd av meg, på det verste kan jeg forespeile meg at det er ånder i huset og bli så redd at hjertet er i ferd med å hoppe ut... jeg er like mørkeredd og har fobi mot mus og denslags...

''Så må du nesten bare biten tennene sammen og gå i gang. Tenk minst mulig på hvordan det føles. Men alt dette vet du vel egentlig fra før?''

Joda..

Men det som er "greia" her, er at jeg sliter med senebetennelser i en skulder. I tillegg er jeg "stokke stiv" i både nakke og skulderblad. Jeg har en jobb som betyr utrolig mye for meg, og om jeg skal ta tak i alt dette alene mht tunge møbler, så er ikke veien til sykemelding lang :-( jeg har og erfart at jeg ikke har greid å løfte armen i hele tatt et par ganger som følge av akutt senebetennelse. Jeg er "livredd" for at dette skal ødelegge for meg mht jobben min - fordi den er noe av det viktigste jeg har i livet også ift normal fungering, og den gir meg grunn til å eksistere/stå på (bortsett fra barna). Hadde det ikke vært for den, hadde jeg nå benyttet andledningen til å flytte tilbake til 40 mil og til der hvor jeg egentlig hører hjemme.

Ellers vet jeg at jeg har en viljestyrke av stål og kan være sta, og fordi jeg måtte gjøre det meste alene pga en lat gubbe, så er jeg vant til å klare meg sjøl. Så jeg skulle nok klart å løfte alle de møblene alene. Dethar jeg gjort før. Men da spørs det altså hvordan jeg er ettterpå.. og min erfaring er at det skal mye mindre til før jeg er "utslitt" enn tidligere. Jeg er langtifra "meg selv" som følge av den pokkers veggen jeg møtte,hverken fysisk eller psykisk.

Har forøvrig ei leilighet på hånda, som har mange fordeler, den er i sentrum i byen, der bor småbarnsfamilier, jeg kan gå til jobb, den er stor, jeg/vi kan føle meg trygg der fordi eierne er kjente, osv. Men ulempene er at det er kjeller leilighet, den er mørk med fra før av mørke gulv, og jeg som ikke trives i mørket... dessuten en annen svært viktig ting: det betyr at jeg igjen må rive opp barna fra sitt miljø, og det ønsker de ikke selv heller :-(

Jeg er drittlei av denne uroligheten.

Vel. Jeg har snakket med sosialkontoret, som ønsker vi skal flytte til sentrum, og som ikke vet om ledig hus her vi nå bor (dette er et lite sted). Om de vil være med å dekke en mye høyere husleie vet jeg heller ikke, da jeg ikke har fått noen avklaring på det.

Samtidig har jeg en eksmann som presser, og som vil ha meg dit han vet så altfor godt jeg trives (han flytta dit/oppover). Det er nesten så jeg faller for fristelsen å gi han en sjanse - men fornuften min forteller meg at jeg ikke kan gjøre det pga barna, selv om han gir utrykk for å ha endret seg endel og tenker mer.

''Men det som er "greia" her, er at jeg sliter med senebetennelser i en skulder. I tillegg er jeg "stokke stiv" i både nakke og skulderblad. Jeg har en jobb som betyr utrolig mye for meg, og om jeg skal ta tak i alt dette alene mht tunge møbler, så er ikke veien til sykemelding lang :-( jeg har og erfart at jeg ikke har greid å løfte armen i hele tatt et par ganger som følge av akutt senebetennelse. Jeg er "livredd" for at dette skal ødelegge for meg mht jobben min - fordi den er noe av det viktigste jeg har i livet også ift normal fungering, og den gir meg grunn til å eksistere/stå på (bortsett fra barna). Hadde det ikke vært for den, hadde jeg nå benyttet andledningen til å flytte tilbake til 40 mil og til der hvor jeg egentlig hører hjemme.''

> Excuses, excuses, excuses. Hør på deg selv. Vil du heller bli kasta på gata? Ta deg sammen, du er et voksent menneske og dette klarer du. Du har fått gode råd fra andre om hvordan finne et passende sted å bo. Noen nevnte frivillighetssentralen, -også et godt råd. Det er noen måneder til juli enda, så sett av penger til flyttebyrå om du blir nødt til å hyre noen. Tenk løsninger så ordner dette seg.

''Ellers vet jeg at jeg har en viljestyrke av stål og kan være sta, og fordi jeg måtte gjøre det meste alene pga en lat gubbe, så er jeg vant til å klare meg sjøl. Så jeg skulle nok klart å løfte alle de møblene alene. Dethar jeg gjort før. Men da spørs det altså hvordan jeg er ettterpå.. og min erfaring er at det skal mye mindre til før jeg er "utslitt" enn tidligere. Jeg er langtifra "meg selv" som følge av den pokkers veggen jeg møtte,hverken fysisk eller psykisk.''

Hvis du har så mye viljestyrke og stahet som du sier her, blir dette ingen sak. Du SKAL ha et nytt sted å bo, og du VIL at du og barna dine skal få det bra. Kjør på! Det er ikke noen andre enn du selv som kan stikke kjepper i hjula nå.

''Har forøvrig ei leilighet på hånda, som har mange fordeler, den er i sentrum i byen, der bor småbarnsfamilier, jeg kan gå til jobb, den er stor, jeg/vi kan føle meg trygg der fordi eierne er kjente, osv. Men ulempene er at det er kjeller leilighet, den er mørk med fra før av mørke gulv, og jeg som ikke trives i mørket... dessuten en annen svært viktig ting: det betyr at jeg igjen må rive opp barna fra sitt miljø, og det ønsker de ikke selv heller :-( ''

Her har du fem fordeler og én ulempe, som egentlig bare er en bagatell. Hva teller mest?

Dere må flytte uansett, så du må begynne å forberede barna på at dere kanskje må bo et stykke unna venner, men sånn er det og det skal bli bra likevel.

[Gjest mye styr å flytte]

for min del har sosialen hjulpet meg,både med å finne leilighet jeg har råd til,og kommunen mhar skaffet flyttehjelp.

første leiligheten var lite å skryte av(manglet kjøkken,var kun en kokeplate),men der var jeg bare et par måneder før jeg flyttet til no ebedre.

men som det er nevnt under,du bør nok ikke vær ekresen! tar det man får....

lykke til!

[Gjest Gått meg hus forbi]

Oi, de tre månedene gikk fort gitt!

[Gjest Kayia]

I forrige "runde" fikk du et meget klokt råd av noen her inne, husker ikke hvem, men rådet gikk ut på å skrelle vekk det som var uvedkommende, og kun legge fram spørsmålet ditt.

Hadde du fulgt dette ville innlegget ditt sett slik ut:

''Jeg hadde håpet at ting skulle bli lettere og roligere, men nå står vi overfor nok en utfordring. Jeg fikk nylig beskjed om at mine barn og jeg må flytte innen juli fordi eieren skal ha huset selv. Mulighetene for å finne noe nytt er begrenset, jeg får ikke lån, og det er ikke lett å finne hus til utleie. Dessuten ønsker utleiere selvsagt leietakere med stabil og god inntekt og prioriterer dem.

Hvordan hadde dere taklet alt dette? Hvordan går jeg frem? Hvor kan jeg finne folk til å hjelpe meg å bære? Min far er syk (kols), en bror er midt i en høysesong på jobb, en annen er inne i en dyp depresjon, den tredje har gitt klar beskjed om at han ikke vil hjelpe meg. Og på dette stedet kjenner jeg ingen andre som kan hjelpe meg. Jeg ønsker ingen sympati denne gangen, bare gode råd.''

Og så ville jeg postet på Åpent, ikke på Psykiatri.

Når jeg påpeker dette er det fordi ting ofte handler om hvilken holdning man legger til grunn. Jeg tror det å flytte er helt overkommelig dersom du ser på det som en – javel – høyst uønsket, men likevel overkommelig utfordring, og ikke som et fatalt og uoverkommelig problem.

Ut over det skal jeg ikke gi deg råd, det har du fått mange av i denne tråden, bare ønske deg lykke til med de telefoner du nå må ta

[Gjest bruk innsiden av hodet]

''Det er ikke så veldig merkelig å bare se umuligheter når ting hoper seg opp. Flytting er en skrekkelig ting synes jeg.''

Takk for din forståelse!

''Men når du har rast fra deg og forsont deg med at dette må du løse på en eller annen måte, får du begynne å tenke konstruktivt.''

Vel, rast i fra meg har jeg gjort i snart en uke. Jeg har forhørt meg med alle jeg kan komme på, ringt på de få annonser som er, søkt på internet, satt inn annonse selv - uten respons, oppsøkt naboer ang ledige hus..

''Hvordan ønsker du å bo? Om første ønske ikke lar seg gjennomføre, hva er da annetvalg, osv.''

Ser ikke ut som jeg har noe valg og at jeg må ta til takke med det jeg evnt får. Jeg vet noe om dette fra forrige sommer da jeg var på husjakt også.Samtidig er jeg ekstremt husredd av meg, på det verste kan jeg forespeile meg at det er ånder i huset og bli så redd at hjertet er i ferd med å hoppe ut... jeg er like mørkeredd og har fobi mot mus og denslags...

''Så må du nesten bare biten tennene sammen og gå i gang. Tenk minst mulig på hvordan det føles. Men alt dette vet du vel egentlig fra før?''

Joda..

Men det som er "greia" her, er at jeg sliter med senebetennelser i en skulder. I tillegg er jeg "stokke stiv" i både nakke og skulderblad. Jeg har en jobb som betyr utrolig mye for meg, og om jeg skal ta tak i alt dette alene mht tunge møbler, så er ikke veien til sykemelding lang :-( jeg har og erfart at jeg ikke har greid å løfte armen i hele tatt et par ganger som følge av akutt senebetennelse. Jeg er "livredd" for at dette skal ødelegge for meg mht jobben min - fordi den er noe av det viktigste jeg har i livet også ift normal fungering, og den gir meg grunn til å eksistere/stå på (bortsett fra barna). Hadde det ikke vært for den, hadde jeg nå benyttet andledningen til å flytte tilbake til 40 mil og til der hvor jeg egentlig hører hjemme.

Ellers vet jeg at jeg har en viljestyrke av stål og kan være sta, og fordi jeg måtte gjøre det meste alene pga en lat gubbe, så er jeg vant til å klare meg sjøl. Så jeg skulle nok klart å løfte alle de møblene alene. Dethar jeg gjort før. Men da spørs det altså hvordan jeg er ettterpå.. og min erfaring er at det skal mye mindre til før jeg er "utslitt" enn tidligere. Jeg er langtifra "meg selv" som følge av den pokkers veggen jeg møtte,hverken fysisk eller psykisk.

Har forøvrig ei leilighet på hånda, som har mange fordeler, den er i sentrum i byen, der bor småbarnsfamilier, jeg kan gå til jobb, den er stor, jeg/vi kan føle meg trygg der fordi eierne er kjente, osv. Men ulempene er at det er kjeller leilighet, den er mørk med fra før av mørke gulv, og jeg som ikke trives i mørket... dessuten en annen svært viktig ting: det betyr at jeg igjen må rive opp barna fra sitt miljø, og det ønsker de ikke selv heller :-(

Jeg er drittlei av denne uroligheten.

Vel. Jeg har snakket med sosialkontoret, som ønsker vi skal flytte til sentrum, og som ikke vet om ledig hus her vi nå bor (dette er et lite sted). Om de vil være med å dekke en mye høyere husleie vet jeg heller ikke, da jeg ikke har fått noen avklaring på det.

Samtidig har jeg en eksmann som presser, og som vil ha meg dit han vet så altfor godt jeg trives (han flytta dit/oppover). Det er nesten så jeg faller for fristelsen å gi han en sjanse - men fornuften min forteller meg at jeg ikke kan gjøre det pga barna, selv om han gir utrykk for å ha endret seg endel og tenker mer.

Jeg reagerer på nøyaktig det samme som "Excuse me". Det får være måte på å være vrang og idiotisk.

Nei, det er kjeller Ta deg sammen.

[også en mor]

I forrige "runde" fikk du et meget klokt råd av noen her inne, husker ikke hvem, men rådet gikk ut på å skrelle vekk det som var uvedkommende, og kun legge fram spørsmålet ditt.

Hadde du fulgt dette ville innlegget ditt sett slik ut:

''Jeg hadde håpet at ting skulle bli lettere og roligere, men nå står vi overfor nok en utfordring. Jeg fikk nylig beskjed om at mine barn og jeg må flytte innen juli fordi eieren skal ha huset selv. Mulighetene for å finne noe nytt er begrenset, jeg får ikke lån, og det er ikke lett å finne hus til utleie. Dessuten ønsker utleiere selvsagt leietakere med stabil og god inntekt og prioriterer dem.

Hvordan hadde dere taklet alt dette? Hvordan går jeg frem? Hvor kan jeg finne folk til å hjelpe meg å bære? Min far er syk (kols), en bror er midt i en høysesong på jobb, en annen er inne i en dyp depresjon, den tredje har gitt klar beskjed om at han ikke vil hjelpe meg. Og på dette stedet kjenner jeg ingen andre som kan hjelpe meg. Jeg ønsker ingen sympati denne gangen, bare gode råd.''

Og så ville jeg postet på Åpent, ikke på Psykiatri.

Når jeg påpeker dette er det fordi ting ofte handler om hvilken holdning man legger til grunn. Jeg tror det å flytte er helt overkommelig dersom du ser på det som en – javel – høyst uønsket, men likevel overkommelig utfordring, og ikke som et fatalt og uoverkommelig problem.

Ut over det skal jeg ikke gi deg råd, det har du fått mange av i denne tråden, bare ønske deg lykke til med de telefoner du nå må ta

Veldig bra!