Gå til innhold

Å være eneste sosiale kontakt for mor og far


Anbefalte innlegg

Gjest every day

Dette er rett og slett slitsomt det. De besøker ingen, sitter der alene hele tiden og er svært sosialt amputert. Sosialangst, paranoid og Gud vet hva som plager dem.

Jeg har brukt "hele" livet mitt på å prøve å dra dem ut på besøk, på skoleavslutninger, på møter, på basar, på konfirmasjoner, bryllup, slektstreff osv, osv. Som regel har dette vært til ingen nytte.

Nå skal vi ha en ny sammenkomst i vår familie i sommer og mor og far nekter å dra, søsken likeså. Jeg blir kvalm, jeg orker ikke bruke mere av min energi på dem. Men kommer de ikke, så må jo jeg, igjen, forklare hvorfor de ikke er der, glatte over, lyve om hvorfor de ikke er der. Kan jo ikke si at det er fordi de ikke liker mennesker?

Herregud hvor lei jeg er av dette. Hva mener dere, skal jeg mase, overtale, eller rett og slett gi dem opp?

Fortsetter under...

Nils Håvard Dahl, psykiater

"Men kommer de ikke, så må jo jeg, igjen, forklare hvorfor de ikke er der, glatte over, lyve om hvorfor de ikke er der. Kan jo ikke si at det er fordi de ikke liker mennesker?"

Hvorfor må du forklare? Kan du ikke bare si sannheten - de valgte å ikke komme?

Slutt med å ta ansvar for voksne mennesker. De må velge selv og ta ansvar for sine valg.

Si det som det er. Folk i familien har skjønt det likevel. Vær annerledes og ikke ta ansvar og dekk over lenger. Ikke gidd.

Du velger en sund måte å leve på selv. Men dropp det med å glatte over. Det blir slitsomt for deg.

Det er mor og far sitt valg å leve som de gjør. Det er deres valg og deres ansvar. Ikke ditt. Når du slipper dem har du kommet langt med deg selv.

Gjest every day

"Men kommer de ikke, så må jo jeg, igjen, forklare hvorfor de ikke er der, glatte over, lyve om hvorfor de ikke er der. Kan jo ikke si at det er fordi de ikke liker mennesker?"

Hvorfor må du forklare? Kan du ikke bare si sannheten - de valgte å ikke komme?

Slutt med å ta ansvar for voksne mennesker. De må velge selv og ta ansvar for sine valg.

Hovedproblemet ligger jo i at de aldri har vært i stand til å ta vare på seg selv, spesielt mor. Nå er de i tillegg blitt ganske gamle.

I tillegg skammer jeg meg faktisk over å måtte si hvordan de er, når jeg tenker meg om. Det er jo det jeg har forsøkt å skjule, kompenset for, hele livet mitt. Jeg har liksom vært det "sosiale ansiktet" utad, om du/dere skjønner.

Men kanskje på tide å si ting som de er ja, de fleste har nok gjennomskuet dette likevel, selv om ingen kan drømme om hvor ille det står til. Takk for svar :)

Annonse

Gjest every day

Hvorfor kan du ikke bare si det som det er - at de ikke er konfortable med sosiale settinger? Du behøver jo ikke å si at de ikke liker folk.

De må da få lov til å være "sære" og ikke delta på større samlinger?

Joda, de får lov til å være sære, hver jævla dag om de vil. Dette går faktisk så langt at deres søsken, foreldre (som nå er døde) ikke sa ifra om at de var syke, at det var dødsfall i familien. Rakk neste ikke bestefars begravelse pga alle anser min lille familie som "død", dvs, ønsker ingen kontakt.

Jeg har blitt godt voksen og nå er det jeg som oppretteholder kontakt med folk FOR mine foreldre, søsken (som også er likedan!). Jeg er veldig preget av alt dette selv og er blitt psykisk syk etterhvert.

Jeg har fått utdelt en samvittighet, det er vel denne som driver meg mest. Skal prøve å legge den til side.

Gjest every day

Du gir opp! Dette hadde jeg ikke orket å ta ansvar for overfor voksne mennesker.

Ved spørsmål om hvorfor de ikke stiller, henvis til de personene det gjelder, så si at de kan forklare - dette har ikke du noe med.

Tusen takk :-). Hadde vært en stor lettelse å bare kunne gi F::: ja. Skal forsøke dette :-)

Gjest every day

Si det som det er. Folk i familien har skjønt det likevel. Vær annerledes og ikke ta ansvar og dekk over lenger. Ikke gidd.

Du velger en sund måte å leve på selv. Men dropp det med å glatte over. Det blir slitsomt for deg.

Det er mor og far sitt valg å leve som de gjør. Det er deres valg og deres ansvar. Ikke ditt. Når du slipper dem har du kommet langt med deg selv.

Det er vanskelig å gi slipp når jeg vet at da har de faktisk ingen sosial kontakt lengre. De besøker INGEN, ikke en gang meg som er datra deres b

Gjest every day

Si det som det er. Folk i familien har skjønt det likevel. Vær annerledes og ikke ta ansvar og dekk over lenger. Ikke gidd.

Du velger en sund måte å leve på selv. Men dropp det med å glatte over. Det blir slitsomt for deg.

Det er mor og far sitt valg å leve som de gjør. Det er deres valg og deres ansvar. Ikke ditt. Når du slipper dem har du kommet langt med deg selv.

De besøker ikke meg som er datra engang, skulle det stå :-). Det er hardt å se på dette og vite at gir jeg bare opp dem, så blir de jo enda mere sosialt amputert.

Men, men, kan kanskje leve med dette...

Gjest nå ble jeg kvalm

Hovedproblemet ligger jo i at de aldri har vært i stand til å ta vare på seg selv, spesielt mor. Nå er de i tillegg blitt ganske gamle.

I tillegg skammer jeg meg faktisk over å måtte si hvordan de er, når jeg tenker meg om. Det er jo det jeg har forsøkt å skjule, kompenset for, hele livet mitt. Jeg har liksom vært det "sosiale ansiktet" utad, om du/dere skjønner.

Men kanskje på tide å si ting som de er ja, de fleste har nok gjennomskuet dette likevel, selv om ingen kan drømme om hvor ille det står til. Takk for svar :)

'' I tillegg skammer jeg meg faktisk over å måtte si hvordan de er, når jeg tenker meg om. Det er jo det jeg har forsøkt å skjule, kompenset for, hele livet mitt. Jeg har liksom vært det "sosiale ansiktet" utad, om du/dere skjønner. ''

Vet du hva, det synes jeg du skal slutte med. Jeg hadde en mor som tydelig skammet seg over hvordan jeg var (Jeg var en stille person) og viste det tydelig. Det har ikke akkurat gjort meg noe som helst godt på noen som helst måte. Jeg virkelig gremmes når jeg hører folk si at de skammer seg over hvordan andre mennesker i familien er. Dette gav meg skikkelig flashbacks, så det er mulig jeg overreagerer voldsomt nå, men kommentaren din gjør meg helt kvalm.

Moren og faren din er ikke _deg_. Du har ansvar for ditt liv og de ansvar for sitt. Selvsagt bør du besøke dem iblant, men du kan ikke ta ansvar for deres valg i livet. Du skal heller ikke ta ansvar for å "dekke over" det at de ikke ønsker å besøke andre. Hvis noen spør, så sier du bare at de trives best hjemme hos seg selv og at du ikke kan ta ansvar for at de kommer. Enkelt og greit :)

Gjest Ikke deg det handler om her i denne tråden

'' I tillegg skammer jeg meg faktisk over å måtte si hvordan de er, når jeg tenker meg om. Det er jo det jeg har forsøkt å skjule, kompenset for, hele livet mitt. Jeg har liksom vært det "sosiale ansiktet" utad, om du/dere skjønner. ''

Vet du hva, det synes jeg du skal slutte med. Jeg hadde en mor som tydelig skammet seg over hvordan jeg var (Jeg var en stille person) og viste det tydelig. Det har ikke akkurat gjort meg noe som helst godt på noen som helst måte. Jeg virkelig gremmes når jeg hører folk si at de skammer seg over hvordan andre mennesker i familien er. Dette gav meg skikkelig flashbacks, så det er mulig jeg overreagerer voldsomt nå, men kommentaren din gjør meg helt kvalm.

Så synd for deg, da! Har du spypose i nærheten da?

Annonse

Gjest every day

'' I tillegg skammer jeg meg faktisk over å måtte si hvordan de er, når jeg tenker meg om. Det er jo det jeg har forsøkt å skjule, kompenset for, hele livet mitt. Jeg har liksom vært det "sosiale ansiktet" utad, om du/dere skjønner. ''

Vet du hva, det synes jeg du skal slutte med. Jeg hadde en mor som tydelig skammet seg over hvordan jeg var (Jeg var en stille person) og viste det tydelig. Det har ikke akkurat gjort meg noe som helst godt på noen som helst måte. Jeg virkelig gremmes når jeg hører folk si at de skammer seg over hvordan andre mennesker i familien er. Dette gav meg skikkelig flashbacks, så det er mulig jeg overreagerer voldsomt nå, men kommentaren din gjør meg helt kvalm.

Okey, la meg si det med TREBOKSTAVER. Jeg har blitt mobbet skikkelig fordi mor og far er syke, jeg har blitt voldtatt og ingen gjorde noe fordi mor og far er syke, jeg har måttet gå ALENE siden den dagen jeg ble født. Mor og far er veldig psykisk syke, og ja jeg burde kanskje ikke skamme meg nå som jeg er voksen.

Men opp i alt dette så vet jeg at det er ikke slik de ønsker å være. Mor gråter fordi hun er ensom, far skjønner ikke (i gode perioder) hvorfor de ikke får besøk. Derfor maser jeg litt på dem for å få dem ut. Dette gjør jeg IKKE fordi jeg ikke vil de skal ut, skammer meg fordi de ikke BRYR SEG om å ta kontakt, de gjorde ikke det med sine egne foreldre engang, ikke sine EGNE barn. DET skammer jeg meg over, fordi de rett og slett virker egoistiske og kalde oppe i dette. Jeg har forsøkt å få dem til å se dette, men det går ikke.

Og ja, mange vil si at jeg må unnskylde dem, de er jo psykisk syke, MEN dette grenser faktisk til å være slem, de går jo heller ikke i begravelse til sine nærmeste, dør jeg så tviler jeg på om de vil komme i min. SKJØNNER DU NÅ HVA JEG MENER? SI IFRA OM DU FORTSATT ER KVALM DA.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...