Å være eneste sosiale kontakt for mor og far

[Gjest every day]

Ok ok, kan godt spy der jeg....

Men den jeg _egentlig_ mente skulle spy var jo hun som svarte deg at hun ble kvalm av det du skrev....

;-)

Okey, går litt fort i svingene noen ganger :-).

[Gjest every day]

[quote name=Lotte )' timestamp='1240935999' post='4140429]

Gi dem opp. Du har hatt dette som en byrde gjennom hele livet, og det er på tide å gi slipp. Grip dagen, ta vare på deg selv :-)

Takk :-). Skal gjøre dette og så skal jeg lage meg et standardsvar når de spør som: "Foreldrene mine er psykisk syke og kan dessverre ikke komme idag." Hehe, da hadde jeg likt å se "trynet" på alle disse som må grave og spørre bestandig." Får kommentarer som: Jasså, kom ikke mora di idag heller nei? Nei, foresten hun liker jo ikke å gå ut. "Skjønner ikke dette, hva det er som feiler henne." Hadde de bare kunnet holde kjeften, men den er visst meget stor hos enkelte.

I tillegg, når jeg kommer tilbake og forteller mor hvordan det var, så kommer hun med alle sine antakelser om hva folk har sagt og at den og den er slem, han er sint, hun har aldri vært til å stole på osv, osv. Kan bli sprø av mindre.

Men skal løfte mitt hode og slutte å bry meg. Ha en fin kveld Lotte )

[pusi]

Om noen spør synes jeg bare du skal si: Du vet jo at de ikke er komfortable med sosiale settinger.

Det burde stoppe kjeften på de fleste.

Du kan jo slenge på en "men jeg skulle hilse så mye".

Ellers må du faktisk akseptere at du er voksen og gjør som du vil. Dersom du liker å delta i disse sosiale settingene, så drar du. Ikke nevn de andre om folk ikke spør, og gjerne avfei folk som spør på en "halv-høflig" måte. (-og hvordan er det med deg da?, Er ikke kjolen til Tante Siv nydelig?, Så stor Simen har blitt)

Øv deg på småprat som ikke involverer foreldrene dine og søsken.

I forhold til dine foreldre må du også sette grenser hvis de sluker deg. Ha en fast dag som du kommer på besøk. Da får de noe å glede seg til, samtidig som at de vet hva de har å forholde seg til.

[Gjest nå ble jeg kvalm]

Okey, la meg si det med TREBOKSTAVER. Jeg har blitt mobbet skikkelig fordi mor og far er syke, jeg har blitt voldtatt og ingen gjorde noe fordi mor og far er syke, jeg har måttet gå ALENE siden den dagen jeg ble født. Mor og far er veldig psykisk syke, og ja jeg burde kanskje ikke skamme meg nå som jeg er voksen.

Men opp i alt dette så vet jeg at det er ikke slik de ønsker å være. Mor gråter fordi hun er ensom, far skjønner ikke (i gode perioder) hvorfor de ikke får besøk. Derfor maser jeg litt på dem for å få dem ut. Dette gjør jeg IKKE fordi jeg ikke vil de skal ut, skammer meg fordi de ikke BRYR SEG om å ta kontakt, de gjorde ikke det med sine egne foreldre engang, ikke sine EGNE barn. DET skammer jeg meg over, fordi de rett og slett virker egoistiske og kalde oppe i dette. Jeg har forsøkt å få dem til å se dette, men det går ikke.

Og ja, mange vil si at jeg må unnskylde dem, de er jo psykisk syke, MEN dette grenser faktisk til å være slem, de går jo heller ikke i begravelse til sine nærmeste, dør jeg så tviler jeg på om de vil komme i min. SKJØNNER DU NÅ HVA JEG MENER? SI IFRA OM DU FORTSATT ER KVALM DA.

Skjønner hva du mener. At min følelse ble kvalme av å lese det du først skrev er likevel en reell følelse som det må være lov å få uttrykke. At dette dreier seg om noe helt annet er greit, men på en slik side får man høre de reaksjonene folk som leser tråden får, og det må en bare regne med.

[Gjest nå ble jeg kvalm]

Jeg synes du lager et problem av noe som ikke trenger å være det. La dem leve sitt liv på den måten de ønsker, og fokuser på hvordan du selv ønsker å leve ditt liv.

støttes

(og hvis noen lurer på siganturen er dt altså fordi det ikke er lov å bruke mer enn en signatur i hver tråd)

[fyrlykt]

Nå synes jeg du skal begynne å tenke på deg selv. Du har hatt et liv så langt hvor ingen har tenkt på dine behov. Og du er voksen nok til å vite at ingen kommer til å gjøre det for deg heller. Derfor må du gjøre det selv.

Du må si at OK, barndommen min var helt forferdelig, foreldrene mine skulle aldri fått barn osv, men - du skal unne deg selv å leve resten av livet ditt som DU vil.

Du skal kaste av deg denne børen med skyldfølelse, pliktfølelse, dårlig samvittighet og skam. Du skal fokusere om kun en person, deg selv. Lær deg å la fortid være fortid, og fokusere på at resten av livet ditt skal bli godt.

Hvis noen spør om dine foreldre sier du bare at du ikke vet og henvise dem til å spørre foreldrene dine direkte.

[Lotte :o)]

Takk :-). Skal gjøre dette og så skal jeg lage meg et standardsvar når de spør som: "Foreldrene mine er psykisk syke og kan dessverre ikke komme idag." Hehe, da hadde jeg likt å se "trynet" på alle disse som må grave og spørre bestandig." Får kommentarer som: Jasså, kom ikke mora di idag heller nei? Nei, foresten hun liker jo ikke å gå ut. "Skjønner ikke dette, hva det er som feiler henne." Hadde de bare kunnet holde kjeften, men den er visst meget stor hos enkelte.

I tillegg, når jeg kommer tilbake og forteller mor hvordan det var, så kommer hun med alle sine antakelser om hva folk har sagt og at den og den er slem, han er sint, hun har aldri vært til å stole på osv, osv. Kan bli sprø av mindre.

Men skal løfte mitt hode og slutte å bry meg. Ha en fin kveld Lotte )

Ja, det er like greit å kalle en spade for en spade, og kutte ut alle dekkoperasjoner :-)

Synes at du virker sterk, du har klart deg godt selv med liten støtte hjemmefra. Ha en fin kveld du også :-)

[Gjest lilatu_28]

''Men kommer de ikke, så må jo jeg, igjen, forklare hvorfor de ikke er der, glatte over, lyve om hvorfor de ikke er der. Kan jo ikke si at det er fordi de ikke liker mennesker?''

Jeg skjønner veldig godt at dette er vanskelig. "Skam" er det ene, men man har vel ikke lyst til å utlevere sårbare opplysninger om sine foreldre heller. Dessuten har det en tendens til å bli slik at det er deg, den normale, som alle synes synd på. Det hadde i hvert fall ikke jeg likt.

Ja, jeg synes du skal gi opp å prøve å få med dine foreldre ut. Fokuser på deg selv og ditt eget nettverk. Jeg synes det står stor respekt av at du har vokst opp til et normalt sosialt vesen når din nærmeste familie er alt annet enn det.

Jeg er selv i en situasjon der jeg ofte må bortforklare og fortelle halvsannheter i sosiale situasjoner. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi sannheten er vond og ubehagelig og jeg har ikke lyst til å ødelegge stemningen i lystige settinger. Ikke orker jeg å snakke om det med alle jeg treffer hele tiden heller.

Jeg har egentlig ingen råd. Ville bare si at jeg skjønner problemet.

[PieLill]

Du trenger ikke å glatte over og lyve for dem. Sannsynligvis er det bare et skuespill fra de fleste parter uansett.

Bare si at de ikke kunne komme. Om noen lurer på hvorfor. Sier du bare at det vet du ikke. Det er et helt legitimt svar. Om noen må vite det får de heller ringe å spørre dem.

For øvrig er det kanskje på tide at du lar dem ta sine valg på dette området uten at du skal føle ansvar for konsekvensene.

mvh

[PieLill]

Hovedproblemet ligger jo i at de aldri har vært i stand til å ta vare på seg selv, spesielt mor. Nå er de i tillegg blitt ganske gamle.

I tillegg skammer jeg meg faktisk over å måtte si hvordan de er, når jeg tenker meg om. Det er jo det jeg har forsøkt å skjule, kompenset for, hele livet mitt. Jeg har liksom vært det "sosiale ansiktet" utad, om du/dere skjønner.

Men kanskje på tide å si ting som de er ja, de fleste har nok gjennomskuet dette likevel, selv om ingen kan drømme om hvor ille det står til. Takk for svar

"Jeg vet ikke." er en utmerket setning. Smak på den.

Om noen spørr om noe de ikke har noe med, eller noe de heller brude spurt andre om er det helt glimrende og bare si "Jeg vet ikke."

En hovednøkkel for å komme seg ut av sirkler der man stadig må forklare og forsvare er å slutte å begrunne. Om man lar vær å begrunne hvorfor en selv eller andre skal eller ikke skal være med på noe, slipper man å dikte grunner når de ikke er "sosialt akseptable".

mvh

[FGT]

Forstår ikke helt dette. Er de svært gamle? Er det på en slags institusjon? Eller kanskje de bare liker å være for seg selv. Skjønner ikke hvorfor du strever med å få dem ut hele tiden. Driver du et sosialt arbeid? Bor du sammen med dem?

Eller synes du bare at det trenger å komme litt mer ut?

[Gjest every day]

Forstår ikke helt dette. Er de svært gamle? Er det på en slags institusjon? Eller kanskje de bare liker å være for seg selv. Skjønner ikke hvorfor du strever med å få dem ut hele tiden. Driver du et sosialt arbeid? Bor du sammen med dem?

Eller synes du bare at det trenger å komme litt mer ut?

Jeg har kuttet ut å bry meg som mange sier her. Skal bruke min energi på andre, mere givende ting. Når man har jobbet for en ting i over 40 år er det vel på tide å innse at man bør gi opp.

En annen ting er at jeg må skaffe annen hjelp til disse "stakkars" psykisk syke menneskene. Dette blir min siste "krampetrekning" før jeg gir meg. Når mennesker slutter å vaske seg, spiser lite, sliter med søvn, isolerer seg, er så veeeeeeeeeeeeeldig negative, jeg er nesten redd jeg, selv om jeg ikke skal bry meg, selvfølgelig...

[FGT]

Jeg har kuttet ut å bry meg som mange sier her. Skal bruke min energi på andre, mere givende ting. Når man har jobbet for en ting i over 40 år er det vel på tide å innse at man bør gi opp.

En annen ting er at jeg må skaffe annen hjelp til disse "stakkars" psykisk syke menneskene. Dette blir min siste "krampetrekning" før jeg gir meg. Når mennesker slutter å vaske seg, spiser lite, sliter med søvn, isolerer seg, er så veeeeeeeeeeeeeldig negative, jeg er nesten redd jeg, selv om jeg ikke skal bry meg, selvfølgelig...

Det er en fin ting å bry seg, når du kan gjøre noe som har betydning for andre. Det skal du ikke slutte med for du har sikkert en stor omsorgsevne som er verd gull, som du sikkert vil høste goder av før eller siden. Men du trenger jo ikke å gå tll yterligheter i noen retninger. Her virker det som om dine foreldre kommer under det som vi kaller, pleiepasienter. Da må de kommer under en annen hovedomsorg, og i tillegg kan du være til hjelp på andre måter, ellers kan du risikere å slite deg helt ut slik som du beskriver det nå.

[Elis31]

Jeg synes ikke at det er noen skam om du sier at de har sosial angst heller.

[Gjest En hver har ansvar for eget liv]

Da har du gitt mer enn forventet i alt for langa tid! Slå deg til ro med deg og lev heretter ditt eget liv. Det er deg vel unt.

Vi er alle forskjellige og dine foreldre og søsken har kan hende ikke samme behov for sosialt som du. Eller de har sosial angst eller andre ting som gjør at de ikke fungerer godt sosialt. Men du er ikke lege eller psykolog for dem, de må søke hjelp andre steder. Hvis de vil. Og det kan ikke du avgjøre for dem.

Jeg har kommet til dette i eget liv etter å ha slitt i mange år med en sønn som er asosial. Jeg har slitt pga at jeg trodde han hadde like stort behov for sosialt for meg. Men han er annerledes skrudd sammen, og har det godt selv om han er mye alene. Faktisk trives han best med det. Om det er sosial angst eller asperger eller ikke noe spesielt for den saks skyld, så vil han ikke gjøre noe med det. Så jeg har gitt slipp. Ikke minst han har det mye bedre når han slipper leve med at mora er bekymra frodi han (i henens øynte) er så mye alene.

Lykke til med å gi slipp du også!