Er det noe som hjelper mot sorg?

[Gjest sorgbearbeiding]

For snart to år siden så mistet jeg en nær familievenn i kreft. Han hadde akkurat passert femti. Jeg syntes det var grusomt å miste han, og jeg har vært trist siden da. Hver gang jeg tenker på han så blir jeg rasende fordi han døde. Han kjempet så hardt og fortjente rett og slett ikke dette ( om noen noengang fortjener det).

Men når blir jeg ferdig med dette? Jeg vil gjerne sette en sluttstrek, men det er forferdelig vanskelig. Og setter jeg en sluttstrek så får jeg dårlig samvittighet, akkurat som om jeg har glemt han, og det vil jeg jo ikke.

Har dere noen tanker til meg?

[Gjest prust]

For 9,5 år siden døde min farmor - jeg var veldig knyttet til henne, og jeg var tilstede da hun døde. Hun var gammel og hadde fått slag, så det var ikke noen brå uventet død, men for meg gjorde det et sterkt inntrykk på meg at hun ikke lenger fantes.

Jeg sørget mye og savnet henne veldig. På ettårsdagen for at hun døde var jeg på graven og tente lys. Da fikk jeg en veldig fred inni meg, og kjente at jeg kunne legge fra meg sorgen, og heller tenke på de gode minnene jeg hadde etter farmor.

Sorgen og savnet ble annerledes etter den dagen, Visst kunne jeg fremdeles savne henne - jeg ringte til og med telefonnummeret hennes et par år etter hun var død - helt sprøtt, men jeg MÅTTE liksom gjøre det....

Nå har jeg gode minner inni meg etter henne, og prøver å formidle noen av disse til mine barn - bare den eldte traff henne (som baby) - de to andre fikk aldri møte henne.

Kanskje du kan gjøre noe liknende? Gå til graven, ha med deg noe som du fysisk legger ned på graven (krans, blomst eller lys) - og legg den inderlige sorgen fra deg....

[Gjest sorgbearbeiding]

For 9,5 år siden døde min farmor - jeg var veldig knyttet til henne, og jeg var tilstede da hun døde. Hun var gammel og hadde fått slag, så det var ikke noen brå uventet død, men for meg gjorde det et sterkt inntrykk på meg at hun ikke lenger fantes.

Jeg sørget mye og savnet henne veldig. På ettårsdagen for at hun døde var jeg på graven og tente lys. Da fikk jeg en veldig fred inni meg, og kjente at jeg kunne legge fra meg sorgen, og heller tenke på de gode minnene jeg hadde etter farmor.

Sorgen og savnet ble annerledes etter den dagen, Visst kunne jeg fremdeles savne henne - jeg ringte til og med telefonnummeret hennes et par år etter hun var død - helt sprøtt, men jeg MÅTTE liksom gjøre det....

Nå har jeg gode minner inni meg etter henne, og prøver å formidle noen av disse til mine barn - bare den eldte traff henne (som baby) - de to andre fikk aldri møte henne.

Kanskje du kan gjøre noe liknende? Gå til graven, ha med deg noe som du fysisk legger ned på graven (krans, blomst eller lys) - og legg den inderlige sorgen fra deg....

problemet er at han er gravlagt på en annen side kant av landet. kunne hatt lyst til å gå til graven, men har store problemer med å komme meg dit i nærmeste fremtid.

[Digital]

problemet er at han er gravlagt på en annen side kant av landet. kunne hatt lyst til å gå til graven, men har store problemer med å komme meg dit i nærmeste fremtid.

Du bruker ordet "problem" 2 ganger i det siste innlegget ditt.

Snu fokuset ditt så skal du se du får sorgen litt på avstand.

Hadde du noe uoppgjort med han ?

[Gjest ViViola]

Jeg mistet et barn ved fødselen for 10 år siden.

Sorgen går aldri helt over, hvilket heller ikke er noe mål. Jeg vil ikke glemme henne, men jeg har etter hvert forsonet meg med tanken på at hun ikke lever.

Tiden har vært min beste sorgbearbeider. At tiden leger alle sår er ikke bare en klisjè for meg. Jeg har greid å finne tilbake til en rytme i hverdagen, jeg har greid å glede meg over livet - selv om jeg ikke trodde jeg noen gang ville greie det da katastrofen slo inn.

Det er leit å høre at du fortsatt sørger så "aktivt" over din venn enda etter to år. Det er lenge. Kan du ha "kjørt deg fast" i sorgen, slik at du nærmest dyrker den litt tunge tanken? Klarer du å minnes din venn med glede, eller er det bare de vonde tankene som kommer til deg?

[Skyer]

Nei....jeg tror ikke det er noe som hjelper mot sorg. Det tar den tiden som det tar, og jeg tror man må leve i de følelsene som sorgen innebærer.

Du skriver at du får dårlig samvittighet dersom du selv setter en sluttstrek for dette, fordi det da føles som om du har glemt han.

Men du har jo ikke det...? Du vil aldri glemme han, du vil jo alltid huske hvorfor du var så glad i denne personen. Selv om du slutter å sørge. Kanskje ville han ønsket det også?..At du husker han med glede for den som han var, heller enn at du fylles av sorg over at han er borte...

Jeg vet ikke, det er ikke lett å gi råd ...men det var noen tanker fra meg.

[morsan]

Jeg føler for egen del at sorgen aldri går over, man venner seg bare til å leve med den. Man blir vant til tanken på at den døde er død, og man kan ta ordet "død" i sin munn uten å få problemer med å snakke om det.

Jeg så på et program om Gro Harlem Brundland for noen dager siden, i anledning hennes 70-årsdag, og hun sa omtrent det samme for sin egen del om sorgen over sønnen som døde.

Og Sigrid Undset skriver det slik i "Våren" (i boka gjelder det tapet av en forelder): Det finnes ingen trøst - bare glemsel.

Det er lett å føle bitterhet/sinne over urettferdigheten i hvem som rammes av sykdom eller ulykke, men det kan gjøre det mye vanskeligere å "komme seg videre". Jeg vet ikke om jeg har noen råd til deg om hvordan du skal slutte å føle bitterhet, men forsøk heller å fokusere på andre sider ved sorgen enn dette.

[Gjest prust]

problemet er at han er gravlagt på en annen side kant av landet. kunne hatt lyst til å gå til graven, men har store problemer med å komme meg dit i nærmeste fremtid.

Da kan du jo finne ditt eget sted der du kan minnes ham - et sted i skogen, ved sjøen, eller annet sted, som kan være ditt minnested over ham du var så glad i?

Og så kan du der legge fra deg sorgbyrden?

Som en annen her skrev, så ville sikkert han ha ønsket at du kunne leve videre uten å være tynget av sorgen over ham.

[Gjest fikkikkesorgjeg :-(]

Vet ikke hvordan du kan løse det med reise og sånn.

Men en idè er å gjøre sånn som prust sier-finne deg et sted du kan tenne lys, komme med tanker og minner om/til denne personen..

Så de andre innleggene også - det var mange gode råd der.

Jeg føler med deg - det er ikke godt når venner eller noe dør.

Mista venn på 16 da jeg var mindre og familiemedlem i kreft før h*n fylte 50 -men hadde motsatt reaksjon jeg da...følte lite sorg overhode - og følte det ble helt feil-man skal da sørge over forelder som dør så tidlig, eller venn for den saks skyld.! Jeg får ikke besøkt gravene deres da jeg og lever på en annen kant av landet. Tror ikke jeg har besøkt graven mer enn en gang siden begravelsen. For 4år siden.

Håper uansett du finner_din_ måte å bearbeide dette på. Det er ingen fasit på dette-alle har vi ulike måter å bearbeide sorgen på.

~*klem*~

[Gjest ildild]

Sorg er en prosess som tar tid, gradvis blekner den.

Jeg mener min egen sorg ikke handler om om den avdøde fortjente å dø eller ikke, men om mitt savn. Jeg tenker sånn at de som dør har det flott på "den andre siden" og at de selv om den fysiske kroppen ikke er her, fortsatt er med oss, i hjertene våre.

Men selvfølgelig hander det om vår tro på hvordan mennesker har det etter døden. Jeg er overbevist om at livet etter døden er paradis.

[Gjest Elextra]

Jeg mistet et barn ved fødselen for 10 år siden.

Sorgen går aldri helt over, hvilket heller ikke er noe mål. Jeg vil ikke glemme henne, men jeg har etter hvert forsonet meg med tanken på at hun ikke lever.

Tiden har vært min beste sorgbearbeider. At tiden leger alle sår er ikke bare en klisjè for meg. Jeg har greid å finne tilbake til en rytme i hverdagen, jeg har greid å glede meg over livet - selv om jeg ikke trodde jeg noen gang ville greie det da katastrofen slo inn.

Det er leit å høre at du fortsatt sørger så "aktivt" over din venn enda etter to år. Det er lenge. Kan du ha "kjørt deg fast" i sorgen, slik at du nærmest dyrker den litt tunge tanken? Klarer du å minnes din venn med glede, eller er det bare de vonde tankene som kommer til deg?

Så forferdelig trist .

Og så godt at du har kommet deg videre og lært å glede deg over andre sider ved livet.

[Gjest ViViola]

Så forferdelig trist .

Og så godt at du har kommet deg videre og lært å glede deg over andre sider ved livet.

På sykehuset var jeg helt sikker på at jeg aldri mer kom til å smile, aldri mer kom til å le - for hva kunne egentlig bli hyggelig og morsomt igjen når man har et dødt barn i armkroken? Allikevel - verden stopper ikke opp, ting skjer, og plutselig merker man at man kan smile. Og le. Selv om tragedien akkurat har slått inn.

Vi mennesker er helt utrolige til å "overleve" og komme oss videre.

I dag har jeg et veldig bra liv, og selv om sorgen over min døde datter aldri blir borte, er den ikke overskyggende for livet. Heldigvis!

[mariaflyfly]

På sykehuset var jeg helt sikker på at jeg aldri mer kom til å smile, aldri mer kom til å le - for hva kunne egentlig bli hyggelig og morsomt igjen når man har et dødt barn i armkroken? Allikevel - verden stopper ikke opp, ting skjer, og plutselig merker man at man kan smile. Og le. Selv om tragedien akkurat har slått inn.

Vi mennesker er helt utrolige til å "overleve" og komme oss videre.

I dag har jeg et veldig bra liv, og selv om sorgen over min døde datter aldri blir borte, er den ikke overskyggende for livet. Heldigvis!

Du beskriver dette veldig bra, synes jeg.

''Vi mennesker er helt utrolige til å "overleve" og komme oss videre.

''

Akkurat det samme sier en annen jeg kjenner som mista sin aller nærmeste. Det er bare slik verden er, det skjer hver eneste dag at mennesker overlever tap av sine nærmeste, og likevel går verden videre.

*klem*

[Gjest Elextra]

På sykehuset var jeg helt sikker på at jeg aldri mer kom til å smile, aldri mer kom til å le - for hva kunne egentlig bli hyggelig og morsomt igjen når man har et dødt barn i armkroken? Allikevel - verden stopper ikke opp, ting skjer, og plutselig merker man at man kan smile. Og le. Selv om tragedien akkurat har slått inn.

Vi mennesker er helt utrolige til å "overleve" og komme oss videre.

I dag har jeg et veldig bra liv, og selv om sorgen over min døde datter aldri blir borte, er den ikke overskyggende for livet. Heldigvis!

[Gjest ViViola]

Du beskriver dette veldig bra, synes jeg.

''Vi mennesker er helt utrolige til å "overleve" og komme oss videre.

''

Akkurat det samme sier en annen jeg kjenner som mista sin aller nærmeste. Det er bare slik verden er, det skjer hver eneste dag at mennesker overlever tap av sine nærmeste, og likevel går verden videre.

*klem*

Det faktum at verden ikke stopper opp selv om en katastrofe slår ned for en enkeltperson er ganske surrealistisk å registrere. Nesten litt slik "ut-av-kroppen-opplevelse".

Takk for klem! (Har du forresten vært på mailen din i det siste?)

[mariaflyfly]

Det faktum at verden ikke stopper opp selv om en katastrofe slår ned for en enkeltperson er ganske surrealistisk å registrere. Nesten litt slik "ut-av-kroppen-opplevelse".

Takk for klem! (Har du forresten vært på mailen din i det siste?)

Hmm... Snakker du flyflymailen? I så fall er svaret nei... Bruker den nesten aldri.

[Gjest Deva]

Sorg er en prosess som tar tid, gradvis blekner den.

Jeg mener min egen sorg ikke handler om om den avdøde fortjente å dø eller ikke, men om mitt savn. Jeg tenker sånn at de som dør har det flott på "den andre siden" og at de selv om den fysiske kroppen ikke er her, fortsatt er med oss, i hjertene våre.

Men selvfølgelig hander det om vår tro på hvordan mennesker har det etter døden. Jeg er overbevist om at livet etter døden er paradis.

Enig med deg ; )

[Gjest lithium]

Du bruker ordet "problem" 2 ganger i det siste innlegget ditt.

Snu fokuset ditt så skal du se du får sorgen litt på avstand.

Hadde du noe uoppgjort med han ?

Sorgen kommer alltid til å være der, men forhåpentligvis ikke like overveldende.

Det finnes ikke noen fasitsvar på sorg. Det er ingen som kan si at en sorg er riktigere enn en annen. Men med tid og stunder er man nødt til å prøve å finne en måte å leve med det på, det er kanskje det du gjør nå ved å spørre her.

Jeg mistet min nevø på 11, han sto meg veldig nær. Jeg sørger enda, men hverdagen er der og jeg klarer å gå videre selv om det overmanner meg i perioder. Det viktigste for meg har vært å legge fra meg urettferdighetstankene og alle spørsmålene om hvorfor. For det får jeg aldri svar på, det finnes ingen svar. Det skjedde og det var og er meningsløst, nettopp det - det finnes ingen mening. Jeg tenkte mange ganger at det var urettferdig at akkurat han skulle dø. Men jeg måtte legge fra meg den også. Urettferdig for meg, betydde at det hadde vært bedre at noen andre ble rammet. Sånn er det jo ikke. Han døde, det er meningsløst og det gjør jævlig vondt. Men sånn er det bare. Høres kanskje brutalt ut, men det var min vei ut av den verste lammende sorgen.

Les noen av Atle Dyregrovs artikler om sorg, kanskje du finner noe ok der. Kanskje det finnes noen sorggrupper du kan gå i.

Føler med deg og håper du finner en måte å leve med det på.

[FGT]

Du har nok ikke akseptret at han er borte, derfor kan du reagere slik som du gjør. Du har sikkert noen positive minner fra han.Tiden er vel inne til å tenke mer på de, å godta at han er borte for denne gang. Det er sikkert lettere sagt en gjort, men du må få noen positive følelser inn i livet ditt igjen.