Håp?

[Gjest pocket72]

Hei...har vært samboer i over ett år. Problemet er at kjærsten og min datter på 14 ikke går overens. Hun likte ham ikke fra dag 1, og etter at vi flytte inn i hans hus med hans regler har det bare gått en vei, og det nedover. Han har en datter på 16 som er nesten "perfekte". Nå sier han at han har henne i vrangstrupen, og at hun må skjerpe seg. Hun er en rotekopp, og må mases veldig på og kontroller om hun faktisk har gjort det hun skal( slå av lys ect. før hun går ut). Jeg tenker at dette er normalt i den alderen, og blir ikke så oppgitt som ham. Det som er sårende for meg, er at han ikke viser noen interesse for hennes hverdag, men jeg føre gode samtaler med hans datter. Men dette har jo ikke kommet av seg selv og som voksen må man jo ta det ansvaret å skape gode realsjoner. Nå skal det jo sies at min datter ikke er lett å komme "inne på" men det hjelper jo ikke å ikke si noe, eller ikke føre en samtale fordi man er redd for å bare få ett ja/nei som svar. Nå vil han ha at vi alle setter oss ned og snakker, og røske opp i problemet. Greit nok, vil egentlig ha at en f. tarapeut kommer inn i bildet, men det vil han ikke. Sier at jeg må føre samtalen, greit at det i utgangspunktet er en del av jobben min, men det er samtaler med voksene og ikke barn, og slett ikke familien. Er det noen mulighet for å snu dette, hvordan bør han nærme seg henne og kan en (snart 14) snu det dårlig inntrykket hun har av ham?? og hvordan går vi frem i samtalen?..finnes det håp??..

[trollemor;o)]

Jeg hadde ikke holdt ut å leve slik. tror slike ting er vanskelige å snu og i tilfelle er det din mann som må gjøe jobben i første omgang. Det er ikke rart at din datter mistrives når hun blir passet på og kritisert hele tiden.

greier samboeren din å snu så er det håp, men jeg har mine tvil....Det virker ikke som om han er så oppegående når han behandler datteren til sin kjøre på den måten.

Mine, dine og våre unger ER vanskelig, men det er de voksne som må ta ansvar.

[Gjest pocket72]

Jeg hadde ikke holdt ut å leve slik. tror slike ting er vanskelige å snu og i tilfelle er det din mann som må gjøe jobben i første omgang. Det er ikke rart at din datter mistrives når hun blir passet på og kritisert hele tiden.

greier samboeren din å snu så er det håp, men jeg har mine tvil....Det virker ikke som om han er så oppegående når han behandler datteren til sin kjøre på den måten.

Mine, dine og våre unger ER vanskelig, men det er de voksne som må ta ansvar.

nei, har også mine tvil..har ting ikke blitt bedre til høsten, tenker jeg at jeg flytter, betyr jo ikke at man ikke kan være kjærster, men orker jo ikke dette stort lengere...

[Gjest mine meninger]

1. Barna går foran en mann.

2. Man flytter ikke inn til en mann og "hans" regler.

[Gjest Ulvinnen]

Som "mine meninger" så reagerer jeg også på at du skrev at dere flyttet inn til din samboer og hans regler.

Bor dere sammen, så må dere voksne utarbeide felles regler, ikke bare innordne seg den ene partens.

Det kan ikke være bra hverken for deg eller din datter.