Håp?

[Gjest pocket72]

Håp? Hei...har vært samboer i over ett år. Problemet er at kjærsten og min datter på 14 ikke går overens. Hun likte ham ikke fra dag 1, og etter at vi flytte inn i hans hus med hans regler har det bare gått en vei, og det nedover. Han har en datter på 16 som er nesten "perfekte". Nå sier han at han har henne i vrangstrupen, og at hun må skjerpe seg. Hun er en rotekopp, og må mases veldig på og kontroller om hun faktisk har gjort det hun skal( slå av lys ect. før hun går ut). Jeg tenker at dette er normalt i den alderen, og blir ikke så oppgitt som ham. Det som er sårende for meg, er at han ikke viser noen interesse for hennes hverdag, men jeg føre gode samtaler med hans datter. Men dette har jo ikke kommet av seg selv og som voksen må man jo ta det ansvaret å skape gode realsjoner. Nå skal det jo sies at min datter ikke er lett å komme "inne på" men det hjelper jo ikke å ikke si noe, eller ikke føre en samtale fordi man er redd for å bare få ett ja/nei som svar. Nå vil han ha at vi alle setter oss ned og snakker, og røske opp i problemet. Greit nok, vil egentlig ha at en f. tarapeut kommer inn i bildet, men det vil han ikke. Sier at jeg må føre samtalen, greit at det i utgangspunktet er en del av jobben min, men det er samtaler med voksene og ikke barn, og slett ikke familien. Er det noen mulighet for å snu dette, hvordan bør han nærme seg henne og kan en (snart 14) snu det dårlig inntrykket hun har av ham?? og hvordan går vi frem i samtalen?..finnes det håp??.. NB..mått legge ut innlegget flere ganger pga. problemer med banken..

[srp1365380487]

Hvis hans forslag til løsning ligger i at dere tre skal sette dere ned sammen og "røske opp i ting" så leser jeg det som at han vil at noen (du) skal snakke jenta til rette, eller kort sagt, kritisere henne til å bli sånn som han ønsker hun skal bli.

Den løsningen er dødfødt, og den vil bare gjøre vondt verre. Ingen steforelder kan komme inn i livet til et stort barn og begynne å mase og hakke på dem og tro at de skal forandre seg for å gjøre livet vårt enklere. Et hvert barn har BARE ansvar for å redde seg selv, og den taktikken hans vil bare gi henne enda mer behov for å fjerne seg - som en overlevelsesstrategi.

Han kan ikke velge ut hvilken del av steforeldreskapet han skal delta i - for meg høres det ut som om hans tilnærming er "hvis bare hun var litt greiere, så ville jeg like henne". Den måten NYTTER ikke! Ikke med barn... selv ikke store barn. De skal ikke gjøre seg fortjente til vår omsorg.

Har han flyttet in i hjemmet hennes, så skal han tilby sin omsorg først - om hun blir glad i ham etter hvert, er det en bonus, men ikke noe han kan kreve. Blir hun glad i han, og vice versa, så vil relasjonen leve sitt eget liv, og de vil få det godt sammen. Men ikke som nå, dersom utgangspunktet er å disiplinere henne først, og deretter kanskje tolerere henne...

Les Jesper Juuls "ditt kompetente barn" - han beskriver det så presist: at de voksne ønsker med sin masing eller kritikk å få barna til å forandre seg og bli den typen barn de vil ha. Men all forandring starter hos deg sjøl, vil du at noen skal endre seg, er det bare deg sjøl du må gripe fatt i. Kanskje HAN skal begynne med å bli "den stefaren hun ønsker seg"? (...eller kanskje han aldri har tenkt på at det ikke var hun som valgte å ha han i sitt liv - det var dere voksne som valgte for henne?)

Jeg foreslår at du står på ditt: om det skal snakkes med jenta skal dere ha en familieterapeut med dere. Alt annet vil være et overgrep, syns jeg...

[Gjest pocket72]

Hvis hans forslag til løsning ligger i at dere tre skal sette dere ned sammen og "røske opp i ting" så leser jeg det som at han vil at noen (du) skal snakke jenta til rette, eller kort sagt, kritisere henne til å bli sånn som han ønsker hun skal bli.

Den løsningen er dødfødt, og den vil bare gjøre vondt verre. Ingen steforelder kan komme inn i livet til et stort barn og begynne å mase og hakke på dem og tro at de skal forandre seg for å gjøre livet vårt enklere. Et hvert barn har BARE ansvar for å redde seg selv, og den taktikken hans vil bare gi henne enda mer behov for å fjerne seg - som en overlevelsesstrategi.

Han kan ikke velge ut hvilken del av steforeldreskapet han skal delta i - for meg høres det ut som om hans tilnærming er "hvis bare hun var litt greiere, så ville jeg like henne". Den måten NYTTER ikke! Ikke med barn... selv ikke store barn. De skal ikke gjøre seg fortjente til vår omsorg.

Har han flyttet in i hjemmet hennes, så skal han tilby sin omsorg først - om hun blir glad i ham etter hvert, er det en bonus, men ikke noe han kan kreve. Blir hun glad i han, og vice versa, så vil relasjonen leve sitt eget liv, og de vil få det godt sammen. Men ikke som nå, dersom utgangspunktet er å disiplinere henne først, og deretter kanskje tolerere henne...

Les Jesper Juuls "ditt kompetente barn" - han beskriver det så presist: at de voksne ønsker med sin masing eller kritikk å få barna til å forandre seg og bli den typen barn de vil ha. Men all forandring starter hos deg sjøl, vil du at noen skal endre seg, er det bare deg sjøl du må gripe fatt i. Kanskje HAN skal begynne med å bli "den stefaren hun ønsker seg"? (...eller kanskje han aldri har tenkt på at det ikke var hun som valgte å ha han i sitt liv - det var dere voksne som valgte for henne?)

Jeg foreslår at du står på ditt: om det skal snakkes med jenta skal dere ha en familieterapeut med dere. Alt annet vil være et overgrep, syns jeg...

takk for påmindelsen, har faktisk lest boka, men det var for 10 år siden..drar å kjøper den i dag..tror kanskje at han bør lese den...Det som er vanskelig er jo også at det er hans hjem og vi føler oss som leierboer..Han har mange gode sider, men vi har helt ulikesyn på oppdragelse...jeg deler Jesper J sin filosofi...

takk for svar:-)

[Gjest GPn]

Hvis hans forslag til løsning ligger i at dere tre skal sette dere ned sammen og "røske opp i ting" så leser jeg det som at han vil at noen (du) skal snakke jenta til rette, eller kort sagt, kritisere henne til å bli sånn som han ønsker hun skal bli.

Den løsningen er dødfødt, og den vil bare gjøre vondt verre. Ingen steforelder kan komme inn i livet til et stort barn og begynne å mase og hakke på dem og tro at de skal forandre seg for å gjøre livet vårt enklere. Et hvert barn har BARE ansvar for å redde seg selv, og den taktikken hans vil bare gi henne enda mer behov for å fjerne seg - som en overlevelsesstrategi.

Han kan ikke velge ut hvilken del av steforeldreskapet han skal delta i - for meg høres det ut som om hans tilnærming er "hvis bare hun var litt greiere, så ville jeg like henne". Den måten NYTTER ikke! Ikke med barn... selv ikke store barn. De skal ikke gjøre seg fortjente til vår omsorg.

Har han flyttet in i hjemmet hennes, så skal han tilby sin omsorg først - om hun blir glad i ham etter hvert, er det en bonus, men ikke noe han kan kreve. Blir hun glad i han, og vice versa, så vil relasjonen leve sitt eget liv, og de vil få det godt sammen. Men ikke som nå, dersom utgangspunktet er å disiplinere henne først, og deretter kanskje tolerere henne...

Les Jesper Juuls "ditt kompetente barn" - han beskriver det så presist: at de voksne ønsker med sin masing eller kritikk å få barna til å forandre seg og bli den typen barn de vil ha. Men all forandring starter hos deg sjøl, vil du at noen skal endre seg, er det bare deg sjøl du må gripe fatt i. Kanskje HAN skal begynne med å bli "den stefaren hun ønsker seg"? (...eller kanskje han aldri har tenkt på at det ikke var hun som valgte å ha han i sitt liv - det var dere voksne som valgte for henne?)

Jeg foreslår at du står på ditt: om det skal snakkes med jenta skal dere ha en familieterapeut med dere. Alt annet vil være et overgrep, syns jeg...

Her var det mye fjas.

Selvsagt skal alle som bor under samme tak ha vanlig, skikkelig oppførsel. En skal rydde etter seg selv, og en skal opptre på en slik måte at det er et hyggelig hjem for alle. Det gjelder selvsagt ogs denne jenta.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det tar lang tid for en nyfamilie med ungdommer å fungere godt for alle.

Hos dere er det mye mer enn tid som skal til. Du har nærmet deg hans datter gradvis og etterhvert fått god kontakt fordi du viser interesse og sannsynligvis respekt.

Selv om dere flytter inn i hans hus blir det helt feil for din datter å overta hans regler. Sannsynligvis er det slik for deg også, hvis dere begge både tåler og liker litt mer rot rundt dere f eks.

En samtale er en god ide, men jeg forstår veldig godt at du gjerne vil at en utenforstående leder samtalen. Din datter trenger å kjenne at du støtter og forstår henne, hun trenger aksept for at hun synes det er vanskelig og det trenger hun også at din samboer sier.

Å leve sammen slik dere gjør handler om så mye mer enn regler i huset. Det handler om trivsel, trygghet, kontakt, stemning. Det er viktig som du sier at din samboer skjønner at ansvaret her er hans som voksen og at dere må være inviterende og tålmodige. Tillit og trivsel kommer ikke på bestilling.

Hvis han har henne i vrangstrupen, er det virkelig viktig at dere avtaler hva som skal sies i en slik samtale og at han overhode ikke forteller henne dette, men legger opp til å høre hvordan hun har det og skape kontakt mellom alle 4.

Hvis en samtale bare skal være beskjed om at hun bør skjerpe seg, må du beskytte din datter mot dette.

De viktigste samtalene er nok mellom deg og din datter og deg og din samboer. Du har en jobb som må lykkes for at dette skal bli bra nok. Ungdom må få tid til å venne seg til en ny livssituasjon og dere voksne må tåle at det tar tid. Du og din samboer må bli enige om realistiske regler som gjør at ikke fokus blir på hva din datter ikke presterer.

Det er ikke slik at du ikke skal forvente at hun oppfører seg ordentlig og bidrar, men det er feil sted å starte når forholdet er så dårlig mellom dem. Relasjonen må komme først.

Hvis din samboer er helt uenig i dette bør du sterkt vurdere å flytte ut igjen. Du og din samboer kan likevel være kjærester.

[srp1365380487]

Her var det mye fjas.

Selvsagt skal alle som bor under samme tak ha vanlig, skikkelig oppførsel. En skal rydde etter seg selv, og en skal opptre på en slik måte at det er et hyggelig hjem for alle. Det gjelder selvsagt ogs denne jenta.

Hvordan veit du at hun oppfører seg så feil, da? Det har du bare hans ord for, og ikke det en gang, bare referat av hans ord for. Å avfeie dette som fjas gjør at jeg mistenker deg for ikke å ha familie eller å ha prøvd dette ut i praksis. På en isolert øy kan man ha hvilke rigide regler man vil, men i samliv med andre er ikke diktatur noen god ide.

Menn med stebarn kan være veldig ufølsomme og lite inkluderende. Mange av dem tror at rein disiplinering er alt som ventes av dem. Min sønn har en stemor, og jeg er oppriktig glad for at hun ikke har brukt det første året av deres bekjentskap til å gnåle om hva han gjør feil, men tvert imot til å etablere seg som en trygg og god voksen. Dermed blir det atskillig mer motiverende for ham å respektere hennes regler!

Noen steforeldre er også straffende i forhold til det at stebarnet faktisk vekker en viss sjalusi i dem - de klarer ikke å se likt på stebarns og egne barns bommerter, selv når samme "feil" utføres av begge barna. Men stebarnet kan ikke for at det har en annen mor eller far...