Spilleavhengighet

[Gjest Grunn til bekymring??]

Hei! Min søster oppdaget for en kort tid siden at hennes samboer er spilleavhengig, og at dette har pågått i det skjulte i 2 år. Det er spesielt det siste halvåret som har tatt helt av, og han har forandret atferd. Han har en stor gjeld nå. Han har brukt mye penger som skulle vært til felles utgifter, samt brukt hennes bankkort på Internett og ellers lånt penger av henne. De har et felles barn på snart 1 år. Hun reagerte først med å kaste han ut, for barnets beste. Krevde at han skulle få profesjonell hjelp før han eventuelt flyttet tilbake. Så gikk det to uker, og hun ba han flytte inn igjen. Han har opptrådt arrogant og selvmedlidende inntil for et par dager siden. Han skal visstnok være mer "ydmyk" nå etter konfrontasjon fra venner og familie. Han nekter å ta imot profesjonell hjelp, mener han skal greie dette på egen hånd. Jeg har vært, og er fremdeles, alvorlig bekymret for søsteren min, og barnet hennes. Jeg føler hun tar inn en "tikkende bombe" og kan ikke skjønne hennes argumenter med at dette skal være for barnets beste. De fungerer fint i forholdet med hverandre nå, tilsynelatende. Hun innrømmer at hun bare vil fortrenge alt og tenke positivt. Samboeren hennes har fra barndommen av slitt med å spille bort penger (ukelønn..), har det kommet fram i ettertid. Spørsmålet mitt er om jeg overreagerer i min sterke bekymring. Jeg har prøvd å overbevise henne om å ihvertfall vite at man har prøvd "alt" av type hjelp man vet om, nå mens situasjonen er fersk- istedet for å vente på hva som kan skje om en mnd eller et år.... Søsteren min har tidligere slitt med dårlig selvtillit og depresjoner. Hennes nåværende samboer er godt likt av alle, og var det også av meg. Jeg tror ikke han bevisst vil manipulere henne, men er redd hun er litt for naiv her- og skulle ønske han var voksen nok til å sette grenser og holde seg unna til han hadde fått hjelp. Har du noen gode råd for hva man kan/bør gjøre, eller overbevise med her? Jeg synes det er vanskelig å akseptere at hun har tatt han tilbake etter så kort tid, før hun har fått tid til å fordøye det skikkelig. Hun sier til og med at hun ikke har tilgitt han enda, samtidig som hun ikke makter å tenke over alvoret. Jeg skjønner jeg må respektere avgjørelsen hennes, men føler meg samtidig nesten litt sviktet- siden hun har "glemt" alt det fornuftige hun har sagt til meg tidligere mht å sette grenser for seg selv og barnet sitt. I tillegg til å være mor, må hun nå "passe på" samboeren sin og bestemme hva han får lov til og ikke. Jeg vet dette temaet fremdeles er nytt og uklart i psykiatrisk sammenheng, men håper likevel på noen gode ideer...

[Gjest xbellax]

Konkret hva får han av hjelp akkurat nå?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg deler din store bekymring. Spilleavhengighet er en alvorlig sykdom.

Enda alvorligere er det at det ikke finnes effektiv behandling. Det gjøres mye behandling. Også vår avdeling har et gruppetilbud for spilleavhengige. Personlig er jeg skeptisk til at vi driver den. Årsaken er at utallige undersøkelser både fra Norge og utlandet viser at behandling har tilnærmet ingen effekt.

[Gjest]

Konkret hva får han av hjelp akkurat nå?

Han får ingen form for profesjonell hjelp, fordi han nekter. Eneste direkte hjelp han har fått, er økonomisk av sine foreldre. Ellers støtte fra familie og venner. Men jeg oppfatter at alle bare later som ingenting har skjedd og går videre med livet...Det er det som bekymrer meg sånn. Og at han har flyttet inn igjen med søsteren min og deres felles barn.

Nå omtaler de det hele i fortid; "han var syk", selv om det hele har skjedd på så ufattelig kort tid. Jeg mener man ikke kan bli overrasket dersom han plutselig går på en smell om en uke, en mnd eller et år....Søsteren min orker ikke tanken på å ta en telefon på egne vegne en gang, hun er redd hun ikke vil makte å bli konfontert med alvoret i situasjonen. Jeg er livredd for at hun vil gå på en skikkelig smell dersom han får et tilbakefall.

[Gjest]

Jeg deler din store bekymring. Spilleavhengighet er en alvorlig sykdom.

Enda alvorligere er det at det ikke finnes effektiv behandling. Det gjøres mye behandling. Også vår avdeling har et gruppetilbud for spilleavhengige. Personlig er jeg skeptisk til at vi driver den. Årsaken er at utallige undersøkelser både fra Norge og utlandet viser at behandling har tilnærmet ingen effekt.

Takk for det, greit å få bekreftet at man ikke overreagerer. Og at du faktisk kaller det en sykdom; det oppfatter jeg også at det er. Problemet er at hans venner, og nå også min familie, sier at det heller er snakk om egoisme og mangel på selvdisiplin- og at nå når han har erkjent det, skal man liksom tro på at alt vil ordne seg. Samtidig som de omtaler situasjonen med at "han var syk"....

Har du noen tanker om fare for at han sprekker, gjør noe lignende eller noe annet selvdestruktivt i nærmeste framtid? Selv om den hjelpen som finnes er dårlig tilpasset dette problemet, er det vel kanskje bedre enn ingenting og verdt et forsøk? Eller bør man bare rett og slett ta tiden til hjelp og håpe på det beste?

Jeg hadde i alle fall en idè om at han burde bodd for seg selv en periode framover (og helst mottatt profesjonell hjelp av en eller annen form), der både han og søsteren min hadde fått tid til å fordøye det hele og tenke på seg selv. Det blir det lite rom for nå. Men skjønner jo samtidig behovet deres for å takle dette sammen.....Igjen; tidsperspektivet her. Han flyttet tilbake 2 uker etter at hun hadde kastet han ut, og ingen forandring har skjedd annet enn at han behandler henne bedre i hverdagen og hjelper mer til med barnet.

[Gjest luksusfellen]

Har din søster gjort noen endringer i den økonomiske situasjonen? F.eks sørget for trekk i lønnen hans til felles utgifter f.eks på en konto som hun har kontroll over. Separert økonomi ellers. Sørget for at mannen er svartelistet hos kreditorer slik at han ikke kan få tatt opp lån. Slike ting? Hvis søsteren din fremdeles vil ha et forhold til denne mannen må hun få orden på dette.

[Gjest xbellax]

Han får ingen form for profesjonell hjelp, fordi han nekter. Eneste direkte hjelp han har fått, er økonomisk av sine foreldre. Ellers støtte fra familie og venner. Men jeg oppfatter at alle bare later som ingenting har skjedd og går videre med livet...Det er det som bekymrer meg sånn. Og at han har flyttet inn igjen med søsteren min og deres felles barn.

Nå omtaler de det hele i fortid; "han var syk", selv om det hele har skjedd på så ufattelig kort tid. Jeg mener man ikke kan bli overrasket dersom han plutselig går på en smell om en uke, en mnd eller et år....Søsteren min orker ikke tanken på å ta en telefon på egne vegne en gang, hun er redd hun ikke vil makte å bli konfontert med alvoret i situasjonen. Jeg er livredd for at hun vil gå på en skikkelig smell dersom han får et tilbakefall.

Du overreagerer ikke i det hele tatt. Han var syk og ER fortsatt syk, dette er ikke et "illebefinnede" men en alvorlig sykdom på lik linje med annen avhengighets sykdommer. Du virker bekymret for om hun forstår alvoret, trolig gjør hun ikke det enda.. desverre. Det er i slike sitasjoner man må bruke krefter på å holde meg i ro, trekke pusten, og la vedkommende gå gjennom situasjonen på sin måte. Man kan si ifra, varsle, komme med informasjon, og til og med konfrontere,- men vedkommende må ta sine valg. Forferdelig vanskelig.

Legger ved noen linker jeg håper kan være til hjelp.

http://www.hjelpelinjen.no/eway/default.aspx?pid=217

http://www.ptsnorge.no/pts/home.nsf

[Gjest]

Har din søster gjort noen endringer i den økonomiske situasjonen? F.eks sørget for trekk i lønnen hans til felles utgifter f.eks på en konto som hun har kontroll over. Separert økonomi ellers. Sørget for at mannen er svartelistet hos kreditorer slik at han ikke kan få tatt opp lån. Slike ting? Hvis søsteren din fremdeles vil ha et forhold til denne mannen må hun få orden på dette.

Ja, det skal visstnok være i orden...Foreldrene hans har tatt ansvar og kontroll over mye. Søsteren min har skaffet seg nytt bankkort og overtatt eneansvaret for husleie etc. Heldigvis.

[Gjest xbellax]

Du overreagerer ikke i det hele tatt. Han var syk og ER fortsatt syk, dette er ikke et "illebefinnede" men en alvorlig sykdom på lik linje med annen avhengighets sykdommer. Du virker bekymret for om hun forstår alvoret, trolig gjør hun ikke det enda.. desverre. Det er i slike sitasjoner man må bruke krefter på å holde meg i ro, trekke pusten, og la vedkommende gå gjennom situasjonen på sin måte. Man kan si ifra, varsle, komme med informasjon, og til og med konfrontere,- men vedkommende må ta sine valg. Forferdelig vanskelig.

Legger ved noen linker jeg håper kan være til hjelp.

http://www.hjelpelinjen.no/eway/default.aspx?pid=217

http://www.ptsnorge.no/pts/home.nsf

"på å holde meg i ro", skal være holde -seg- i ro.

[Gjest]

Du overreagerer ikke i det hele tatt. Han var syk og ER fortsatt syk, dette er ikke et "illebefinnede" men en alvorlig sykdom på lik linje med annen avhengighets sykdommer. Du virker bekymret for om hun forstår alvoret, trolig gjør hun ikke det enda.. desverre. Det er i slike sitasjoner man må bruke krefter på å holde meg i ro, trekke pusten, og la vedkommende gå gjennom situasjonen på sin måte. Man kan si ifra, varsle, komme med informasjon, og til og med konfrontere,- men vedkommende må ta sine valg. Forferdelig vanskelig.

Legger ved noen linker jeg håper kan være til hjelp.

http://www.hjelpelinjen.no/eway/default.aspx?pid=217

http://www.ptsnorge.no/pts/home.nsf

Takk, er akkurat slik jeg opplever det. Finne balansen mellom å si ifra/"passe på henne" og respektere hennes avgjørelse. Jeg har konfrontert og informert, når fram der og da i samtalen, men dagen etter unngår hun temaet og ber om at jeg respekterer at hun vil tenke positivt. Jeg er selvsagt veldig bevisst på å ikke støte henne fra meg heller, ikke overkjøre henne.

Siste forsøk fra meg foreløpig er at jeg har tatt direkte kontakt med samboeren hennes (mail, da jeg bor langt unna). Der har jeg kopiert inn en informativ tekst om emnet, altså rett og slett fakta. I tillegg til at jeg har skrevet noen ord om at man må prøve å tenke mer fakta/realistisk enn person og følelser; våkne opp og ta ansvar.

Har lite forhåpninger om svar, men ett lite håp om at jeg når inn med noen av mine bekymringer til han...Selv om jeg er forbannet på han (egentlig situasjonen da), mener jeg at det eneste rette av hans nærmeste må være å si ifra om hva han ser ut til å trenge- nemlig hjelp. Slik jeg opplever det nå, virker det som om jeg er den eneste som har sagt så direkte ifra til han- og håper bare han og søsteren min vil være takknemlig for dette i framtiden.

Det hjelper å se at flere tenker på samme måte som meg i det minste...

[Gjest xbellax]

Takk, er akkurat slik jeg opplever det. Finne balansen mellom å si ifra/"passe på henne" og respektere hennes avgjørelse. Jeg har konfrontert og informert, når fram der og da i samtalen, men dagen etter unngår hun temaet og ber om at jeg respekterer at hun vil tenke positivt. Jeg er selvsagt veldig bevisst på å ikke støte henne fra meg heller, ikke overkjøre henne.

Siste forsøk fra meg foreløpig er at jeg har tatt direkte kontakt med samboeren hennes (mail, da jeg bor langt unna). Der har jeg kopiert inn en informativ tekst om emnet, altså rett og slett fakta. I tillegg til at jeg har skrevet noen ord om at man må prøve å tenke mer fakta/realistisk enn person og følelser; våkne opp og ta ansvar.

Har lite forhåpninger om svar, men ett lite håp om at jeg når inn med noen av mine bekymringer til han...Selv om jeg er forbannet på han (egentlig situasjonen da), mener jeg at det eneste rette av hans nærmeste må være å si ifra om hva han ser ut til å trenge- nemlig hjelp. Slik jeg opplever det nå, virker det som om jeg er den eneste som har sagt så direkte ifra til han- og håper bare han og søsteren min vil være takknemlig for dette i framtiden.

Det hjelper å se at flere tenker på samme måte som meg i det minste...

Synes du takler dette utrolig bra, må bare få sagt det til deg. Mange pårørende "forsvinner" fordi de ikke makter konfrontasjoner, virker som om du har rygg og ro nok til å ta konfrontasjoner (med dem begge) og samtidig omsorg og ro (for ikke å snakke om tåmodighet!) nok til å være der for henne dagen etter når hun har "glemt alt" (Klassisk symptom, hun trenger mer tid. Når sinnet hennes begynner å vise seg så bare la det komme, det er ikke deg hun er forbannet på men det er du som er der.). Du takler dette utrolig bra, de er heldige som har deg

[Gjest]

Synes du takler dette utrolig bra, må bare få sagt det til deg. Mange pårørende "forsvinner" fordi de ikke makter konfrontasjoner, virker som om du har rygg og ro nok til å ta konfrontasjoner (med dem begge) og samtidig omsorg og ro (for ikke å snakke om tåmodighet!) nok til å være der for henne dagen etter når hun har "glemt alt" (Klassisk symptom, hun trenger mer tid. Når sinnet hennes begynner å vise seg så bare la det komme, det er ikke deg hun er forbannet på men det er du som er der.). Du takler dette utrolig bra, de er heldige som har deg

Godt å høre- man blir jo litt paranoid på om man handler riktig;) Men jeg nekter å gi henne opp for å si det slik...og samme med han, med tanke på nevøen min. Tror det at jeg har en geografisk avstand til dem, gjør det lettere å opptre mer direkte.

[Gjest Reddix]

Jeg deler din store bekymring. Spilleavhengighet er en alvorlig sykdom.

Enda alvorligere er det at det ikke finnes effektiv behandling. Det gjøres mye behandling. Også vår avdeling har et gruppetilbud for spilleavhengige. Personlig er jeg skeptisk til at vi driver den. Årsaken er at utallige undersøkelser både fra Norge og utlandet viser at behandling har tilnærmet ingen effekt.

Hvorfor er det ingen effekt av behandling, hva skiller spilleavhengighet fra andre typer avhengigheter?