Generelle plager

[Mirk]

Hei,

Jeg er en kvinne på 35 som den siste tiden har hatt en del fysiske plager. Det begynte, antakeligvis, da jeg økte treningsmengden betraktelig for en måneds tid siden. Jeg trener nesten hver dag, og dette i form av jogging (gjerne 10 km) og litt styrketrening etterpå. I tillegg får hundene en god porsjon gåturer hver dag over flere kilometer. Jeg spiser ”normalt”, men har over flere år kastet opp maten. Den siste tiden har det vært relativt hyppig, med oppkast 3-4 ganger daglig. Dette etter normale mengder mat (er maten sunn, så lar jeg det være). I nesten et år gikk jeg på fluoxetin. Denne medisinen har, som dere vet, god effekt for bulimikere. Den funket som bare dét det første halve året, og jeg klarte å la være oppkast. Gikk sågar ned 4 kg, og var strålende fornøyd. Begynte først på 10 mg, deretter 20 mg. Effekten dabbet av etter hvert, og jeg valgte å ”selvmedisinere” meg – og tok en kort periode så mye som 100 mg/dag. Dette hadde NULL effekt. Sluttet med fluoxetin for et par måneder siden, da det ikke så ut til å spille noen rolle om jeg gikk på den eller ei.

Jeg har gått i gruppeterapi, men det ble for intenst og skjærte seg i forhold til hvor mye fri jeg kunne ta fra jobben. Jeg var allikevel full av pågangsmot, og bestemte meg for å gjøre helomvending når det gjelder trening og kosthold. Dette fungerte en ukes tid (når det gjelder kostholdet). Plutselig var jeg tilbake med spising og oppkast (jeg er ikke som overspiser mest, men kaster til gjengjeld opp mye av det jeg spiser).

Jeg er svimmel, og har vært det i noen uker. Svimmelheten varierer i styrke. (for å enklest forklare svimmelhetsfølelsen, så er det denne man får når man er så trøtt at man nesten blir helt borte – og man plutselig skvetter til fordi noen vekker deg i innsovningsfasen). Den har vært så heftig et par kvelder at jeg har tenkt at jeg er i ferd med å få et lite drypp eller liknende. En annen ting som har skjedd er at jeg nesten ikke klarer å kaste opp lenger. Dette er vel i og for seg bare positivt, men maten vil nesten ikke opp og jeg blir fortere mett enn jeg pleier. Metthetsfølelsen gir utslag i vondt rett under brystet – eller akkurat som om noen har slått en knute på magesekken - helt øverst - og gjort den mindre. Når jeg kaster opp, så kommer det MYE spytt. Det virker som om jeg produserer utrolig mye slim, og det er lite magesyre som kommer opp. Slim med, noen ganger, pitte-litt blod. Fordi jeg for tiden har så problemer med å kaste opp, så tar ”seansene” også mye lengre tid. Kan gjerne stå i tre kvarter med omtrent hele knyttneven i halsen, og jeg blir selvsagt blodsprengt i hodet og får også vondt i ryggen.

Jeg spiser mindre og trener mer - men har gått opp i vekt (et par kilo). Jeg har lest at kvinner i snitt går opp 1 kg muskelmasse i løpet av et år, så dette med at ”det er bare muskler” kjøper jeg ikke. Det ser i grunn ut som om kroppen samler opp en del væske. Leggene har ofte store ”strømpemerker”. Blåmerkene er hyppige også (men det har de for så vidt alltid vært). Jeg har til tider veldig vondt i håndleddet. Smerter som kommer og går. Jeg har svettetokter om natten som gjør at jeg våkner og må finne håndklær og lignende å dekke til senga med. Alt blir så vått at jeg kan vri det opp. Menstruasjonen er normal. For tiden er jeg plaget av pollenallergi. Jeg går på aerius og fikk nettopp en kortisonsprøyte (40 mg kenacort). Er i tillegg snufsete og forkjølet (ble det for et par dager siden, så det er IKKE derfor jeg er svimmel og rar). Hjertet mitt slår i utakt, og dette merker jeg veldig godt på kvelden. Jeg har IKKE vondt, men føler at det hopper over noen slag titt og ofte. Jeg tar jerntabletter fordi jeg er blodfattig. Av kosttilskudd tar jeg Omega-3 og C-vitamin. Jeg har et barn på 3 år

Spiseforstyrrelsene har jeg hatt i 21 år. Har kastet opp i 18 av dem. Tenner og alt er, utrolig nok, intakt. I forbindelse med at jeg skulle begynne i gruppeterapi ble det tatt en del prøver. Fikk aldri svar på disse, så jeg regner med at alt er i orden. Det eneste som ble påvist, for en stund siden, er jernmangel. Blodtrykket er perfekt – og har alltid vært det. Jeg har aldri feber uansett hvor syk jeg måtte være. Makspuls på 180. Hvilepuls på 60. Har aldri besvimt. Jeg er 163 cm høy og veier (i dag) 54 kg.

Siden jeg har blitt koblet til ”alt” som er av psykiatri så lurer jeg på hvorfor det ikke har blitt tatt mer inngående prøver av meg. Jeg er ikke redd for å dø, men siden jeg nå har fått barn så er ikke dette et spesielt stort ønske jeg har. Akkurat slik som formen er nå så føler jeg at jeg er et skritt nærmere døden hver eneste dag. De gangen jeg kaster opp så lurer jeg på om jeg kommer til å kollapse til slutt. Jeg lurer også på hvorfor det ikke skjer - slik som jeg behandler kroppen min. Har time hos lege om en måneds tid, men stiller meg allikevel undrende til hva som skjer med kroppen min (eller hva som er i ferd med å skje?).

Nå ble det mye info her. Det jeg til syvende og sist er mest opptatt av er denne svimmelheten. Håper noen kan svare meg.

På forhånd takk!