Hevn med å bli syk...

[Gjest Raser ned i vekt]

Jeg har hatt en behandler som har vært lite stabil siste året. Ganske tilfeldig når jeg har timer og sist jeg hadde time var i vinter. Har likevel hatt litt sms-kontakt og et par telefoner. Behandleren deltok på ansvarsgruppemøte for et par uker siden. Jeg fikk noe av troen på at hun kunne hjelpe likevel. Jeg innrømmer at spiseforstyrrelsen min er i full blomst igjen... Har vært frisk halvannet år. Å hva skjer? Ingenting. Nå er jeg så fornærmet at jeg tenker at jeg bare skal la det skure og gå, og når den dagen kommer at hun hyler at jeg er blitt for tynn igjen. Da kan jeg smelle til liksom...

Jeg synes det er vanvittig slitsomt å måtte tigge seg til timer og oppmerksomhet. Orker ikke det mer, for jeg blir bare enda mer frustrert når jeg ikke blir hørt. Nå gir jeg f. i hele apparatet sett bort i fra fastlegen min og en hjelpepleier. Så får jeg igjen høre "Jeg regner med at du har det bra siden jeg ikke har hørt noe fra deg". Da har jeg nylig hatt panikkanfall hvor jeg har rispet meg til blods, klippet av meg alt håret og skreket halve natten....

Men hva gjør jeg nå? Med enorm sperre mot mat? Jeg vil ikke bli syk igjen, men blir seriøst veldig redd bare jeg ser en brødsmule.

[Onsdag1365380628]

Hvordan tror du behandleren skal kunne hjelpe deg hvis du ikke forteller hvordan du har det? Tror du hun er tankeleser? Hvis du ikke tar kontakt, og hun tror du har det bra av den grunn finnes det jo ingen dialog dere imellom.

Og du skriver at du vil vente til du er kjempesyk for så å smelle til og lissom gi henne skylda for ikke å gi deg oppmerksomhet? Synes du dette er rett måte å gjøre dette på?

Jeg skjønner at du er syk og trenger hjelp, men du får ingen hjelp på denne måten. Du blir bare sykere. Du må selv ta ansvar og be om hjelp her. Du skriver at du har vært frisk halvannet år og bare hatt sporadisk kontakt med behandler. Dere har hatt ansvarsgruppemøte og ingenting skjer videre. Det er deg det handler om, du må nok selv ta et steg videre.

[Gjest xbellax]

"Jeg fikk noe av troen på at hun kunne hjelpe likevel. Jeg innrømmer at spiseforstyrrelsen min er i full blomst igjen... Har vært frisk halvannet år. Å hva skjer? Ingenting."

Det er ditt ansvar dette her, det er din jobb å be om timer å følge opp med å planlegge flere timer fremover. Dette er ditt liv og ditt ansvar, ikke din behandlers. Hun kan ikke lese dine tanker, det vet du, du må opplyse om din tilstand og en evt forverrelse. Hun skal være tilstede i timene, hjelpe deg med å hjelpe deg selv, komme med synspunkter, råd, veiledning, men å skaffe deg timer, møte opp, og gjøre "leksene" mellom timene, det er din greie. Du kan "straffe" henne så mye du vil men det er deg det går utover og ingen andre.

[FGT]

Hvis du føler, eller mener at hun er så viktig for deg, hvorfor gjør du ikke noe mer bestemte tiltak for det. ? Hvis du føler at hun ikke tar deg på alvor, søk hjelp et annet sted

[Gjest Men du er vel unnskyldt siden du er så innmari psyyyk!?]

Huff, du er virkelig skikkelig psyk!!!

Men som de andre sier her, det er bare DU/DEG SELV som kan hjelpe deg! Du må ikke innbille deg halvsøvne engang at en terapeut har så mye omsorg og "morskjærlighet" til deg at hun er villig til å ofre seg svært for at du skal få/ha det bra! Det er DIN jobb, ikke hennes!

Sorry mac, men sånn er livet! Ta deg sammen! Skjerp deg! Løft blikket opp fra din egen navle! Halloooo, er det "noen hjemme" i topplokket ditt?

Beklager altså, men jeg har ikke noe særlig til overs for sånne som deg... Skal liksom straffe terapeuten sin ved ikke å spise! Hallloooooo!!! Hører du ikke selv hvor utrolig dumt det er?

(Og ja, regner med at dette svaret blir slettet. Sarte sjeler som deg må jo ikke få høre sannheten...!)

[Gjest Kimmie]

Når man er syk trenger man behandlingsappartet og det gjør du,men du kan ikke overgi deg til det. De kan ikke ordne opp i alt og få sykdommer til å forsvinne,du trenger å gjøre en innsats selv. Det er mulig å bli frisk for mange har blitt det,men du må virkelig ville det. Og noen ganger trenger man å bli tatt vare må men det kan ikke behandleren gjøre,da er det et alternativ å bli innlagt,for du vil ha oppmerksomhet og det får du da!

Stå på for deg selv,masse lykke til

[Gjest minuma]

Javel. Lykke til. Du reagerer som en 5-åring, håper du kan klare å gjøre noe med det.

[Gjest ta deg sammen!]

Du er mer syk i hodet enn i magen. Du oppfører deg som en trassig 3-åring. Dette taper du alt på. Men hvem bryr seg? For behandleren er du kun et tilfelle.

For din egen del bør du tenke nøye gjennom hva du gjør med din egen kropp. Vinn eller forsvinn, rett og slett.

Lykke til! :-)

[frosken]

''Nå er jeg så fornærmet at jeg tenker at jeg bare skal la det skure og gå, og når den dagen kommer at hun hyler at jeg er blitt for tynn igjen. Da kan jeg smelle til liksom...

''

Som du sikkert vet, så kommer ofte umodne personlighetstrekk til syne i forhold til terapeuten. Derfor er det alltid en fordel at terapeuter er stabile og forutsigbare, men når behandling strekker seg over svært lang tid, så kan også terapeuter komme til kort i forhold til dette. Reaksjonen din minner om sånn som man gjerne har det som barn når man er såret i forhold til sine foreldre. Jeg likte å påstå at jeg skulle flytte hjemmefra, men ble raskt kurert for lysten til det da min mor alltid vennlig tilbød seg å hjelpe til med pakkingen om det skulle være nødvendig...

Du har fått endel krasse kommentarer i denne tråden, og det kommer vel av at du ikke viser innsikt i at din reaksjon er en umoden reaksjon. Synes likevel det kan være greit å påpeke at du sannsynligvis er langt fra alene om slike tanker og fantasier i forhold til behandlere.

Kanskje det kan fungere at du skriver et brev til behandleren hvor du uttrykker skriftlig noen av disse følelsene og fantasiene hennes manglende tilstedeværelse den senere tid har trigget. Det kan bli et godt utgangspunkt for en samtale om temaet. Hvis hun er proff, så vil hun forsøke å ikke la seg manipulere av dine handlinger, men derimot være imøtekommende i forhold til forsøk på snakke om dine reaksjoner samt konstruktive handlinger for å håndtere situasjonen.

[Gjest Raser ned i vekt]

''Nå er jeg så fornærmet at jeg tenker at jeg bare skal la det skure og gå, og når den dagen kommer at hun hyler at jeg er blitt for tynn igjen. Da kan jeg smelle til liksom...

''

Som du sikkert vet, så kommer ofte umodne personlighetstrekk til syne i forhold til terapeuten. Derfor er det alltid en fordel at terapeuter er stabile og forutsigbare, men når behandling strekker seg over svært lang tid, så kan også terapeuter komme til kort i forhold til dette. Reaksjonen din minner om sånn som man gjerne har det som barn når man er såret i forhold til sine foreldre. Jeg likte å påstå at jeg skulle flytte hjemmefra, men ble raskt kurert for lysten til det da min mor alltid vennlig tilbød seg å hjelpe til med pakkingen om det skulle være nødvendig...

Du har fått endel krasse kommentarer i denne tråden, og det kommer vel av at du ikke viser innsikt i at din reaksjon er en umoden reaksjon. Synes likevel det kan være greit å påpeke at du sannsynligvis er langt fra alene om slike tanker og fantasier i forhold til behandlere.

Kanskje det kan fungere at du skriver et brev til behandleren hvor du uttrykker skriftlig noen av disse følelsene og fantasiene hennes manglende tilstedeværelse den senere tid har trigget. Det kan bli et godt utgangspunkt for en samtale om temaet. Hvis hun er proff, så vil hun forsøke å ikke la seg manipulere av dine handlinger, men derimot være imøtekommende i forhold til forsøk på snakke om dine reaksjoner samt konstruktive handlinger for å håndtere situasjonen.

Jeg var helt ærlig da jeg skrev dette... Takker for fornuftig svar. Vet det er "barnslig" av meg. Det er ikke slik at jeg sulter meg for å få være slem. Men jeg tenker mer at jeg ikke orker å ydmyke meg og tigge om hjelp lengre, og at jeg liksom skal gi henne en lærepenge. Behandleren har gitt meg så mange løfter tidligere som ikke har blitt holdt, og jeg er vel kanskje nådd et metningspunkt... vet ikke helt.

[Gjest Raser ned i vekt]

Hvordan tror du behandleren skal kunne hjelpe deg hvis du ikke forteller hvordan du har det? Tror du hun er tankeleser? Hvis du ikke tar kontakt, og hun tror du har det bra av den grunn finnes det jo ingen dialog dere imellom.

Og du skriver at du vil vente til du er kjempesyk for så å smelle til og lissom gi henne skylda for ikke å gi deg oppmerksomhet? Synes du dette er rett måte å gjøre dette på?

Jeg skjønner at du er syk og trenger hjelp, men du får ingen hjelp på denne måten. Du blir bare sykere. Du må selv ta ansvar og be om hjelp her. Du skriver at du har vært frisk halvannet år og bare hatt sporadisk kontakt med behandler. Dere har hatt ansvarsgruppemøte og ingenting skjer videre. Det er deg det handler om, du må nok selv ta et steg videre.

Hun vet om det. Jeg fortalte henne det på sms og ba om råd, men hun gadd ikke svare en gang. Jeg føler meg dum nok fra før. Ikke særlig kult å si "Jeg spiser ikke. Hva skal jeg gjøre? Når svaret er så enkelt, men likevel så vanskelig som å spise.

Vet veldig godt at ingen kan spise for meg. Sist gang jeg holdt på å sulte ihjel overlevde jeg med at mennesker jeg stolte på satt ved siden av meg og roet den enorme angsten min for å slippe "kontrollen" med å spise. Både behandleren og legen min vet at jeg er inne i en dårlig periode igjen, men hva er vits med å søke hjelp når de bare hører det eller nikker?

Jeg vet ikke lengre hva som er normalt å spise, hvor ofte og mye.

[Gjest jeg spør jeg]

Jeg var helt ærlig da jeg skrev dette... Takker for fornuftig svar. Vet det er "barnslig" av meg. Det er ikke slik at jeg sulter meg for å få være slem. Men jeg tenker mer at jeg ikke orker å ydmyke meg og tigge om hjelp lengre, og at jeg liksom skal gi henne en lærepenge. Behandleren har gitt meg så mange løfter tidligere som ikke har blitt holdt, og jeg er vel kanskje nådd et metningspunkt... vet ikke helt.

Dette handler om deg.Ikke deg og en behandler.

Skal du la en behandler få styre så mye av dine handlinger?