Har ny samboer forpliktelser for mine barn?

[Sorgfri]

Min kjære og jeg ble samboere i august i fjor, jeg har 2 barn på snart 7 og 10 som jeg flyttet med meg fra Drammen til Trondheim. Har ingen familie eller kjente her. Han har 3 barn på 8, 13 og 15 som er hos oss hver onsdag og annenhver helg. Vi har kun barnefri når ungene mine er hos sin far, dvs. ferier noen ganger i året. Min samboer har gjentatte ganger sagt at han vil være med å oppdra ungene og ta del i det daglige hjemme, men at han ikke har noen forpliktelser overfor mine barn utover det. Nå sier han at han føler seg som en familiefar igjen til noen andres barn, og sier at hvis han skulle hatt forpliktelser skulle det vært til sine egne unger. Han sier han er fri til å dra og gjøre hva han vil, og at det er mitt valg at jeg valgte å ha ungene mine og derfor må sitte hjemme og passe på dem. Vi drar på judotrening sammen alle 4 to ganger i uken, og min kjære er trener. Nå sier han at han gjerne vil kunne dra alene på trening iblant. Dette sårer meg.

Er det slik det skal være da?

Jeg trodde at når man flyttet sammen fikk man en ny familie med forpliktelser overfor hverandre…

Nå skal det sies at ungene mine kan være ganske viltre og krevende, og min samboer har tilbudt seg å ta dem en kveld iblant så jeg kan dra ut. Men det blir jo aldri noe av siden jeg ikke har noe sted å dra alene.

Hvordan er det hos dere andre som har hver deres barn?

[Gjest Ulvinnen]

Det høres ut som om dere lot være å ta en viktig samtale før du flyttet så langt avgårde med barna. For jeg antar du ikke ville flyttet hvis du visste at samboeren din ikke vil ta ansvar for dine barn.

Men han er nok ikke alene om å tenke sånn. Jeg har et vennepar der hun har barn, men ikke han. Der er det hun som har all oppfølging av barna og tar alt ansvar. Men jeg vet ikke om det skyldes at hun ikke slipper ham til, eller det er han som ikke vil.

[Lillemus]

Jeg synes ikke ny samboer skal ha så store forpliktelser overfor samboers barn som overfor egne barn. Om han vil dra alene på trening er det da ingenting å bli sur for! Du kan i alle fall ikke forvente at han skal være hjemme sammen med dere hele tiden, det er ikke par med felles barn heller. Og han sier jo at han kan ta dem innimellom så du får en frikveld.

Hva er det egentlig du vil da? Det er visst noe jeg ikke skjønner her...

[løvinne71]

Jeg synes det høres ut som han allerede påtar seg endel ansvar for dine barn!?

Han sier jo at han ønsker å delta aktivt i oppdragelse og dagligliv, og dere gjør også endel aktiviteter sammen. I tillegg tilbyr han seg å avlaste deg så du kan få litt tid uten barna.

Hva mere kan du egentlig forvente?

Jeg vet ikke helt hva du legger i ordet "forpliktelser"

Men i mitt syn innebærer det ikke at man må være sammen om alt 24/7.

Enten man har felles barn eller ikke, så trenger man gjerne litt "pusterom" i form av litt tid alene, eller tid til å treffe egne venner, eller holde på med en hobby/ interesse.

Samboeren din jo har allerede 3 egne barn som han har ansvar og forpliktelser ovenfor.

Da tenker jeg praktiske "forpliktelser" i form av økonomisk oppfølging, tilrettelegging/planlegging av ferier, oppfølging av fritidsaktiviteter, skoleavlutninger, foreldremøter etc.

Men aller viktigst er kanskje den grunnleggende "omsorgs-forpliktelsen" i at man "må" være tilstede for barna i dagliglivet, for å sørge for trygghet og at de får dekket elementære behov.

Det sistnevnte er kanskje det mest merkbare ved å være foreldre til yngre barn. Man blir svært bundet, og må ofte sette egne ønsker og behov i annen rekke.

Og her er det nok stor forskjell på å være bundet av egne barn, eller å være bundet av andres barn.

Så jeg forstår derfor godt at samboeren din ikke ønsker å ha denne daglige "omsorgs-forpliktelsen" ovenfor dine barn, når han ikke engang har det for sine egne.

Dine barn er jo "fremmede" i den betydning at han ikke har fulgt dem hele livet. De har også en annen far, og er ikke hans kjøtt og blod.

Dermed har han kanskje heller ikke den samme "familiefølelsen" sammen med deg og dine barn, som han ville hatt med felles barn, eller sammen med sine egne.

Derfor vil det nesten være litt urimelig å forlange at han skal fylle samme rolle som en biologisk far ville ha gjort.

Hvis jeg hadde vært i hans situasjon, ville jeg nok heller ikke ønsket å ha store ansvarsforpliktelser ovenfor stebarn. Jeg sier ikke at jeg ikke ville ha stillt opp, men jeg ville hatt friheten til å selv velge hvor mye jeg ønsket å påta meg.

[fyrlykt]

Jeg synes det høres trist ut at du har flyttet så langt med dine barn, og føler at samboer ikke lever opp til dine forventninger. Det er tungt å ha ansvar for barn alene uten noen nettverk rundt seg.

Synes du skal ta en alvorlig prat med han hvor dere får klargjort hvordan deres forhold skal være. Så må du utfra den samtalen finne ut om dette forholdet er liv laga.

Synes den replikken om at skal han ha ansvar for barn skal det være egne barn er ganske grov. Han har jo valgt å flytte sammen med ei med barn, dette burde han sagt ifra om på forhånd så du visste hva du hadde å forholde deg til. Mener han at dine barn er mindre verd enn de han selv er far til?

[Glimtipper]

Du spør til slutt hvordan det er hos oss, så jeg skal svare på det først.

Hos oss har vi likt ansvar. Samboeren min bruker mye tid på sønnen min, like mye som meg. Han lager mat, lærer bort, kler på, legger om kvelden, leser for, leker med og så videre. Det var han som pottetrente sønnen min og lærte han å gå på do etterhvert. Når sønnen min var skikkelig syk en natt denne uken (ørebetennelse), så la samboeren min seg på en madrass på rommet hans så han ikke måtte være alene. Jeg kan når som helst forlate leiligheten for alenetid, gå på soverommet og slappe av eller hva enn annet jeg har lyst til. Så lenge det ikke kræsjer med samboeren min sin jobb eller fritidsaktiviteter, selvfølgelig.

I forhold til hovedansvar... Det er vanskelig å si. Jeg er hjemme mer, dermed faller naturligvis mye av det praktiske på meg, slik seg hør og bør. Men sambo interesserer seg veldig for skolegangen og utviklingen til sønnen min, så i bunn og grunn er vi likeverdige.

Når det er sagt: Jeg kan egentlig ikke forvente denne typen involvering. Men... Personlig var det en forutsetning for at jeg skulle involvere meg med en ny mann og i alle fall bli samboer med han. Sønnen min og jeg er en pakkedeal. Jeg orker ikke leve halvt som en familie. Enten har VI barn, eller så har jeg barn alene og bor dermed alene.

Men dette var noe vi diskuterte mye før vi bestemte oss for å bo sammen og han visste derfor hvor jeg sto. Han gjorde det også klart, uten mine synspunkter, at han tok oppgaven som voksenperson for sønnen min svært alvorlig. Han søkte råd både på internett og hos andre som hadde vært i samme situasjon.

[Babette]

Kanskje han har dårlig samvittighet overfor sine egne unger og tenker på hvor sårt det kan føles for dem at stesøsknene er mere sammen med faren deres enn de selv er.

[Gjest anonymaja]

Han har ikke formelt noe ansvar, altså juridisk. Men steforeldrerollen er ikke noe man kan melde seg inn eller ut av. Les Jesper Juuls betraktinger om dette, han treffer spikeren på hodet. Ungene holder ikke "avstand" til en omsorgsperson fordi vedkommende mangler biologiske bånd til dem. hvis de holder avstand, er det fordi den voksne i relasjonen ikke åpner for å ha nærhet. Han er ansvarlig for relasjonen, som den voksne.

Hvis det var du som tidligere skreiv om mangel på kjærestetid og endring i deres forhold: gjør noe straks!

Jeg kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse - å være veldig forelska, å få hjertebank for hver sms, å satse på hverandre, å dra ungene med seg og bli mange i huset, å prøve å beholde romatikken, men ikke få gjensvar av ham, å begynne å oppleve hans holdning som litt mer likegyldig og tilfeldig, han har dårlig samvittighet for ungene, og er dermed lite raus overfor dine osv osv... Alt dette griper i hverandre og er del av et helhetsbilde.

Alt dette har jeg opplevd, og har nå vært til 3 samtaler hos familievernkontoret. Der konklusjonen etter hvert er: det nytter ikke å la et forhold "skure og gå" og håpe at det skal leve helt av seg selv og vedlikeholde seg selv. Mannen min har jo lenge håpt å slippe billig unna på den måten... slippe å "snakke om ting", som så mange menn hater.

Dessuten var en av konklusjonene at det å bare møtes med stafettpinnen i døra ikke er noen farbar vei. Vi må sette av tid til å være sammen, nyte livet sammen. Ikke gå på hver vår konsert, hver vår trening, møte hver våre venner, se tv i to ulike tv-stuer. Det er ikke å pleie et forhold. Han fikk i hjemmelekse å begynne å si ja når jeg foreslår noe, for han gidder aldri noe. Det er for slitsom og masetee, og det er ikke vits, og jeg kan jo bare gjøre det aleine, så kan han være barnevakt...sånn svarer han nesten alltid.

Jeg håper du klarer å forklare han at dersom du ville ha alenetid, ville du ha forblitt alene, og likeså dersom du hadde ønske om å bli enslig mor i en fremmed by. Men hvem ønsker seg det, da? Ingen jeg veit om! Det er jo med håp om fellesskap man går inn i et forhold, og barna er del av det!

Og jeg håper du klarer å ha en konkret, hyggelig ide, kanskje en gang i uka, som du kan foreslå at han blir med på, og nesten uten at han merker det, får dere kjærestetid på kjøpet.... Sats på forholdet, ikke sats på hans skure-og-gå-holdning. Det vil eksplodere i trynet på dere en vakker dag.

[Gjest Zaza]

Hva er det egentlig samboeren hennes gjör sà galt da? Skal han bare fortrenge egne behov og la vaere à ta seg av sine egne barn?

[Gjest Zaza]

Hva er det egentlig samboeren hennes gjör sà galt da? Skal han bare fortrenge egne behov og la vaere à ta seg av sine egne barn?

dette skulle til anonymaja...

[Gjest Ulvinnen]

Hva er det egentlig samboeren hennes gjör sà galt da? Skal han bare fortrenge egne behov og la vaere à ta seg av sine egne barn?

Hans egne barn har han bare annenhver helg og hver onsdag, mens stebarna er i huset hver dag. Virker det ikke da veldig rart å bare skulle ha ansvar for de barna som ikke bor der fast?

Hvis denne mannen ikke har overskudd til mer enn sine egne barn, burde han aldri blitt samboer med en alenemor.

[Gjest Fyttikatta]

At dere gidder !

Mine barn, dine barn, og så til slutt våres barn...

ALLE foreldre har ansvar for SINE barn. At foreldrene velger å finne seg nye samlivspartnere hele tiden, er ikke barnas feil !

Kan ikke dere vente med å få barn til dere er HELT sikker på at dere er klar for å få barn ?!? Da slipper vi dette evige gnålet om hvem sine barn...

[mil1365380270]

Jeg tror mannen muligens er frustrert fordi han ikke ser sine barn like mye som dine (Hva syns de om at han bor med dine barn og ikke dem? Har han dårlig samvittighet ovenfor dem?), din higen etter kjærlighetserklæringer og bekreftelse og lite tid til egne ting. Kan det stemme?

Om han vil kutte ut en av dagene dere trener sammen, skjønner jeg du blir skuffet. Om han vil dra en ekstra tur i uken alene, må du ta deg sammen og la han få litt luft.

Du sier du ikke kan dra ut alene, for du har ingen venner. Kan du ta med deg en av guttene om gangen, og ha litt alenetid med dem sånn av og til? Da får alle litt (sårt tiltrengt?) forandring i hverdagen. Og det kan jo være de to som er hjemme storkoser seg også, når det er litt roligere.

Du kan ikke få mannen til å få lyst til å være med deg/dere ved å si du er lei deg. Greit at du er det, men det er på en måte din sak. Utfordringen er å finne ut hva du kan gjøre så han får lyst til å være med dere. For han likte det jo før?. Når det er sagt, har også han så klart et stort ansvar her. Jeg ser det som en selvfølge at han er forelder nesten på lik linje med deg, når dere bor sammen. Men det fordrer at dere deler både ansvar og avgjørelser. Du kan ikke forvente at han er fornøyd med å ikke ha noe han skal ha sagt i forhold til dem, oppdragelsen o.s.v.

[Gjest minedinemegherogder]

At dere gidder !

Mine barn, dine barn, og så til slutt våres barn...

ALLE foreldre har ansvar for SINE barn. At foreldrene velger å finne seg nye samlivspartnere hele tiden, er ikke barnas feil !

Kan ikke dere vente med å få barn til dere er HELT sikker på at dere er klar for å få barn ?!? Da slipper vi dette evige gnålet om hvem sine barn...

Kunne ikke vært mer enig!

Jammen rart barn blir forrvirret av alt dette tullet. At ikke foreldre har mer dårlig samvittighet rundt dette forundrer meg stadig!

Argh!

[Gjest Pontiac]

Jeg synes ikke ny samboer skal ha så store forpliktelser overfor samboers barn som overfor egne barn. Om han vil dra alene på trening er det da ingenting å bli sur for! Du kan i alle fall ikke forvente at han skal være hjemme sammen med dere hele tiden, det er ikke par med felles barn heller. Og han sier jo at han kan ta dem innimellom så du får en frikveld.

Hva er det egentlig du vil da? Det er visst noe jeg ikke skjønner her...

Ser ganske ned på slik tankegang jeg da.

Skulle tro barna hadde rett på like god oppfølging fra de voksne som omgås dem uavhengig om det er biologiske foreldre eller ei.

Vi skal ikke undervurdere steforeldrerollen er min mening

Ville aldri bli fornøyd med en mann som ikke påtar seg ansvar for mine barn som om de skulle vært hans siden han tross alt er rundt dem 24/7 Han og jeg er jo ansvarspersonene til daglig her og sånn sett så er stefarsrollen mer "viktig" enn farsrollen siden far som oftest har ungene kun hver 14 dag.

Så klart så blir det nødvendigvis noe forskjell på mann og mor her men at noen skal "slippe unna" forde de ikke er biologisk forelder....for noe bullshit

[Glimtipper]

At dere gidder !

Mine barn, dine barn, og så til slutt våres barn...

ALLE foreldre har ansvar for SINE barn. At foreldrene velger å finne seg nye samlivspartnere hele tiden, er ikke barnas feil !

Kan ikke dere vente med å få barn til dere er HELT sikker på at dere er klar for å få barn ?!? Da slipper vi dette evige gnålet om hvem sine barn...

Sønnen min hadde sikkert foretrukket å være en abort enn å ha vokst opp med tre foreldre når jeg spør han på 18-årsdagen, tenker jeg meg

[løvinne71]

Du spør til slutt hvordan det er hos oss, så jeg skal svare på det først.

Hos oss har vi likt ansvar. Samboeren min bruker mye tid på sønnen min, like mye som meg. Han lager mat, lærer bort, kler på, legger om kvelden, leser for, leker med og så videre. Det var han som pottetrente sønnen min og lærte han å gå på do etterhvert. Når sønnen min var skikkelig syk en natt denne uken (ørebetennelse), så la samboeren min seg på en madrass på rommet hans så han ikke måtte være alene. Jeg kan når som helst forlate leiligheten for alenetid, gå på soverommet og slappe av eller hva enn annet jeg har lyst til. Så lenge det ikke kræsjer med samboeren min sin jobb eller fritidsaktiviteter, selvfølgelig.

I forhold til hovedansvar... Det er vanskelig å si. Jeg er hjemme mer, dermed faller naturligvis mye av det praktiske på meg, slik seg hør og bør. Men sambo interesserer seg veldig for skolegangen og utviklingen til sønnen min, så i bunn og grunn er vi likeverdige.

Når det er sagt: Jeg kan egentlig ikke forvente denne typen involvering. Men... Personlig var det en forutsetning for at jeg skulle involvere meg med en ny mann og i alle fall bli samboer med han. Sønnen min og jeg er en pakkedeal. Jeg orker ikke leve halvt som en familie. Enten har VI barn, eller så har jeg barn alene og bor dermed alene.

Men dette var noe vi diskuterte mye før vi bestemte oss for å bo sammen og han visste derfor hvor jeg sto. Han gjorde det også klart, uten mine synspunkter, at han tok oppgaven som voksenperson for sønnen min svært alvorlig. Han søkte råd både på internett og hos andre som hadde vært i samme situasjon.

Fint at samboeren din tar så mye ansvar for sønnen din.

Men jeg vil bare kommentere at jeg tror det er en viss forskjell på at du har ETT barn og han ingen, og i trådstarters tilfelle hvor han allerede har 3 egne, og har fått enda 2 "på kjøpet"

Derfor er nok ikke situasjonene helt sammenlignbare.

[Glimtipper]

Fint at samboeren din tar så mye ansvar for sønnen din.

Men jeg vil bare kommentere at jeg tror det er en viss forskjell på at du har ETT barn og han ingen, og i trådstarters tilfelle hvor han allerede har 3 egne, og har fått enda 2 "på kjøpet"

Derfor er nok ikke situasjonene helt sammenlignbare.

Nei, jeg prøvde da heller ikke sammenligne Sorgfri spurte spørsmålet, jeg svarte.

Allikevel tror jeg ikke man kan fraskrive seg ansvaret for barn man bor sammen med. Ansvaret er der, enten man vil eller ikke, spørsmålet er bare hva man gjør i forhold til det. Enhver som bor sammen med barn må forstå at de blir viktige i forhold til barnas oppvekst, uansett frivillig involvering.

Om partneren til Sorgfri bidrar for lite eller ikke kan jeg ikke si. Alle familier fungerer forskjellig og alle barn reagerer forskjellig.

[løvinne71]

Ser ganske ned på slik tankegang jeg da.

Skulle tro barna hadde rett på like god oppfølging fra de voksne som omgås dem uavhengig om det er biologiske foreldre eller ei.

Vi skal ikke undervurdere steforeldrerollen er min mening

Ville aldri bli fornøyd med en mann som ikke påtar seg ansvar for mine barn som om de skulle vært hans siden han tross alt er rundt dem 24/7 Han og jeg er jo ansvarspersonene til daglig her og sånn sett så er stefarsrollen mer "viktig" enn farsrollen siden far som oftest har ungene kun hver 14 dag.

Så klart så blir det nødvendigvis noe forskjell på mann og mor her men at noen skal "slippe unna" forde de ikke er biologisk forelder....for noe bullshit

Jeg er helt uenig med deg!

Man har hovedansvaret for sine egne barn, uansett hvordan man velger å innrette seg på kjærestefronten forøvrig.

Man kan ikke forvente eller forlange at en ny samboer skal overta omsorg og ansvar på lik linje med en biologisk forelder.

Selvsagt bør vedkommende vise engasjemet og tilrettelegge for et best mulig forhold til sine stebarn, men h*n må også få lov til å velge selv hvor mye ansvar og forpliktelser h*n vil påta seg.

[Lillemus]

Ser ganske ned på slik tankegang jeg da.

Skulle tro barna hadde rett på like god oppfølging fra de voksne som omgås dem uavhengig om det er biologiske foreldre eller ei.

Vi skal ikke undervurdere steforeldrerollen er min mening

Ville aldri bli fornøyd med en mann som ikke påtar seg ansvar for mine barn som om de skulle vært hans siden han tross alt er rundt dem 24/7 Han og jeg er jo ansvarspersonene til daglig her og sånn sett så er stefarsrollen mer "viktig" enn farsrollen siden far som oftest har ungene kun hver 14 dag.

Så klart så blir det nødvendigvis noe forskjell på mann og mor her men at noen skal "slippe unna" forde de ikke er biologisk forelder....for noe bullshit

Jeg har ikke sagt at de skal slippe unna som du kaller det, men jeg forventer slett ikke at verken stemor eller stefar (nåja, vi bor ikke sammen da) har og viser det samme ansvart for ungene som faren og jeg.

Jeg hadde heller ikke tatt så mye ansvar for evt. stebarn som jeg har for mine egne barn, men ikke på en sånn måte at de ville merket det i hverdagen.