Har ny samboer forpliktelser for mine barn?

[Gjest Pontiac]

Jeg er helt uenig med deg!

Man har hovedansvaret for sine egne barn, uansett hvordan man velger å innrette seg på kjærestefronten forøvrig.

Man kan ikke forvente eller forlange at en ny samboer skal overta omsorg og ansvar på lik linje med en biologisk forelder.

Selvsagt bør vedkommende vise engasjemet og tilrettelegge for et best mulig forhold til sine stebarn, men h*n må også få lov til å velge selv hvor mye ansvar og forpliktelser h*n vil påta seg.

Det er bra vi er forskjellige for det finnes jo forskjellige partnere der ute også.

Jeg har høyere krav til mine evnt. menn i allefall. Hvis jeg vurderer å involvere meg med menn som på en måte tar meg som kjærest men ikke overtar en del ansvar for mine barn så får jeg heller være uten mann.

Du skriver: "men h*n må også få lov til å velge selv hvor mye ansvar og forpliktelser h*n vil påta seg"

Etter ditt hode kan altså en evnt. partner omtrent "melde seg ut" som omsorgsperson.

Synes det er en skam at vi ikke skal sette høyere krav til partnere vi får oss.

I din teori kan det altså være minst tre til fire omsorgspersoner (to voksne på hver side) hvor det settes større krav til kun den ene. Hvis vi snakker alenemor, så er det jo ofte far ikke har ungene annet enn annenhver helg. Så skal altså hans samboer få kjøre like slappe stil som min samboer. Av fire mennesker så er det altså kun en som skal ha noe ansvar å snakke om

Hvor er logikken hen her da?

Spør du meg så har vi alle som voksne ansvar for å bidra som ansvarspersoner når vi involverer oss med partnere som har barn. Og de som ikke føler sånn bør involvere seg med partnere uten barn.

[Gjest Pontiac]

Jeg har ikke sagt at de skal slippe unna som du kaller det, men jeg forventer slett ikke at verken stemor eller stefar (nåja, vi bor ikke sammen da) har og viser det samme ansvart for ungene som faren og jeg.

Jeg hadde heller ikke tatt så mye ansvar for evt. stebarn som jeg har for mine egne barn, men ikke på en sånn måte at de ville merket det i hverdagen.

Og i de tilfeller biofar har barna kun hver fjortende dag og kun involverer seg i samværshelge og ikke i noe ellers. Er det da høyere krav til kjærest eller får han ha like like "ansvar"

For teoretisk da så kan det av fire voksenpersoner kun stå igjen en person som har noe ansvar å snakke om!

Ser ikke logikken her.

Synes heller folk bør engasjere seg mest mulig til barnas beste eller holde seg unna partnere med barn.

Barna skal jo være viktigst her da, ikke hvor mye eller lite ansvar folk har krav på å ha eller slippe å ha.

[Gjest Jaddaså]

Han må nesten ta hele pakka du tilbyr og det er deg og dine unger. Det visste han da du flyttet inn også, at den pakka besto av deg og ungene dine.

Så kan selvsagt saken diskuteres litt utover det, jeg personlig ville ikke forlangt eller tatt det for gitt at han skulle ha store forpliktelser utover å bidra sånn som han allerede gjør, men jeg hadde blitt veldig takknemlig om han hadde gjort det.

Jeg forstår allikevel din situasjon veldig godt.

[Gjest Jaddaså]

At dere gidder !

Mine barn, dine barn, og så til slutt våres barn...

ALLE foreldre har ansvar for SINE barn. At foreldrene velger å finne seg nye samlivspartnere hele tiden, er ikke barnas feil !

Kan ikke dere vente med å få barn til dere er HELT sikker på at dere er klar for å få barn ?!? Da slipper vi dette evige gnålet om hvem sine barn...

Hvor står det hen at de har/skal ha barn sammen da?

[Mandolaika]

Kunne ikke vært mer enig!

Jammen rart barn blir forrvirret av alt dette tullet. At ikke foreldre har mer dårlig samvittighet rundt dette forundrer meg stadig!

Argh!

Hvor står det hen at de har/skal ha barn sammen da?

[Sorgfri]

Takk for at dere ville dele deres erfaringer og synspunkter med meg.

Jeg fikk meg noen AHA-opplevelser etter hvert som jeg leste innleggene, og særlig det Mil skrev om hvorfor min kjære er frustrert traff meg midt i hjertet. Det stemmer nok på en prikk ja! Også det Lillemus skrev om hva jeg egentlig vil fikk meg til å tenke.

Jeg har fått meg en bok som heter ”Selvfølelse Nå”, som handler om nettopp dette med behov for bekreftelse fra partner og andre, som faktisk kan ødelegge forhold. Folk med lav selvfølelse (forveksles ikke med lav selvtillit!) gjør alt for å føle at noen bryr seg om dem; dvs. meg. Jeg kveler nok min kjære fordi jeg ikke føler meg noe verdt selv, og har innsett at jeg må jobbe med dette.

Når det gjelder det med treninger er det sånn at min kjære er trener og driver judoklubben. Vi og ungene er der og trener 2 kvelder i uken, først ungene, så vi. Jeg er også blitt med i styret, og judogjengen er blitt våre felles venner. Det er på en måte ”vår greie” som vi gjør sammen. Når han vil dra på trening uten meg, dvs. at jeg må bli hjemme fra en trening, blir jeg lei meg. Det er ikke sånn at han kan dra på en ekstra trening alene, for det er bare 2 i uken. Men jeg forstår også at han blir frustrert, for ungene mine skriker og bråker mens vi trener.

Om forpliktelser i et samboerforhold med dine og mine barn vil jeg si at jeg på en måte forventet at han skulle ta stort ansvar for ungene omtrent på lik linje med sine egne fordi jeg og mine barn tross alt flyttet fra Drammen til Trondheim, dvs. langt vekk fra barnas far, slekt og venner. Ungene har derfor ikke andre enn min kjære og meg i hverdagene. Vi hadde ikke noen egen samtale om dette, og jeg ser at det burde vi kanskje hatt. Men jeg vil understreke at han hjelper dem med lekser, smører matpakker, vasker klær og alt annet hjemme, og hjelper til med oppdragelsen. Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc. Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. Men jeg vet jo at han har rett, det bare sårer…

Jeg tror vi får et godt liv sammen, bare jeg får hodet på rett plass og slutter å kreve så mye, og heller er fornøyd med min kjære og livet vårt slik det er. 

[Gjest Ulvinnen]

Takk for at dere ville dele deres erfaringer og synspunkter med meg.

Jeg fikk meg noen AHA-opplevelser etter hvert som jeg leste innleggene, og særlig det Mil skrev om hvorfor min kjære er frustrert traff meg midt i hjertet. Det stemmer nok på en prikk ja! Også det Lillemus skrev om hva jeg egentlig vil fikk meg til å tenke.

Jeg har fått meg en bok som heter ”Selvfølelse Nå”, som handler om nettopp dette med behov for bekreftelse fra partner og andre, som faktisk kan ødelegge forhold. Folk med lav selvfølelse (forveksles ikke med lav selvtillit!) gjør alt for å føle at noen bryr seg om dem; dvs. meg. Jeg kveler nok min kjære fordi jeg ikke føler meg noe verdt selv, og har innsett at jeg må jobbe med dette.

Når det gjelder det med treninger er det sånn at min kjære er trener og driver judoklubben. Vi og ungene er der og trener 2 kvelder i uken, først ungene, så vi. Jeg er også blitt med i styret, og judogjengen er blitt våre felles venner. Det er på en måte ”vår greie” som vi gjør sammen. Når han vil dra på trening uten meg, dvs. at jeg må bli hjemme fra en trening, blir jeg lei meg. Det er ikke sånn at han kan dra på en ekstra trening alene, for det er bare 2 i uken. Men jeg forstår også at han blir frustrert, for ungene mine skriker og bråker mens vi trener.

Om forpliktelser i et samboerforhold med dine og mine barn vil jeg si at jeg på en måte forventet at han skulle ta stort ansvar for ungene omtrent på lik linje med sine egne fordi jeg og mine barn tross alt flyttet fra Drammen til Trondheim, dvs. langt vekk fra barnas far, slekt og venner. Ungene har derfor ikke andre enn min kjære og meg i hverdagene. Vi hadde ikke noen egen samtale om dette, og jeg ser at det burde vi kanskje hatt. Men jeg vil understreke at han hjelper dem med lekser, smører matpakker, vasker klær og alt annet hjemme, og hjelper til med oppdragelsen. Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc. Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. Men jeg vet jo at han har rett, det bare sårer…

Jeg tror vi får et godt liv sammen, bare jeg får hodet på rett plass og slutter å kreve så mye, og heller er fornøyd med min kjære og livet vårt slik det er. 

''Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. ''

Dette var en merkelig uttale fra ham. Han sier at han har valgt å leve uten ansvar for barn?!? Mannen har 5 barn i sitt liv. De tre biologiske kan han ikke velge bort, men han kunne ha valgt bort dine ved å ikke bli sammen med deg.

Har man fått barn, så har man et ansvar, punktum. Hva skulle barna hans ha gjort om deres mor også hadde valgt å leve uten ansvar for barn? Skulle de bodd på gata? Enkelte ting kan man bare ikke velge bort.

Jeg syns samboeren din har noen skremmende holdninger.

[Lillemus]

Takk for at dere ville dele deres erfaringer og synspunkter med meg.

Jeg fikk meg noen AHA-opplevelser etter hvert som jeg leste innleggene, og særlig det Mil skrev om hvorfor min kjære er frustrert traff meg midt i hjertet. Det stemmer nok på en prikk ja! Også det Lillemus skrev om hva jeg egentlig vil fikk meg til å tenke.

Jeg har fått meg en bok som heter ”Selvfølelse Nå”, som handler om nettopp dette med behov for bekreftelse fra partner og andre, som faktisk kan ødelegge forhold. Folk med lav selvfølelse (forveksles ikke med lav selvtillit!) gjør alt for å føle at noen bryr seg om dem; dvs. meg. Jeg kveler nok min kjære fordi jeg ikke føler meg noe verdt selv, og har innsett at jeg må jobbe med dette.

Når det gjelder det med treninger er det sånn at min kjære er trener og driver judoklubben. Vi og ungene er der og trener 2 kvelder i uken, først ungene, så vi. Jeg er også blitt med i styret, og judogjengen er blitt våre felles venner. Det er på en måte ”vår greie” som vi gjør sammen. Når han vil dra på trening uten meg, dvs. at jeg må bli hjemme fra en trening, blir jeg lei meg. Det er ikke sånn at han kan dra på en ekstra trening alene, for det er bare 2 i uken. Men jeg forstår også at han blir frustrert, for ungene mine skriker og bråker mens vi trener.

Om forpliktelser i et samboerforhold med dine og mine barn vil jeg si at jeg på en måte forventet at han skulle ta stort ansvar for ungene omtrent på lik linje med sine egne fordi jeg og mine barn tross alt flyttet fra Drammen til Trondheim, dvs. langt vekk fra barnas far, slekt og venner. Ungene har derfor ikke andre enn min kjære og meg i hverdagene. Vi hadde ikke noen egen samtale om dette, og jeg ser at det burde vi kanskje hatt. Men jeg vil understreke at han hjelper dem med lekser, smører matpakker, vasker klær og alt annet hjemme, og hjelper til med oppdragelsen. Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc. Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. Men jeg vet jo at han har rett, det bare sårer…

Jeg tror vi får et godt liv sammen, bare jeg får hodet på rett plass og slutter å kreve så mye, og heller er fornøyd med min kjære og livet vårt slik det er. 

''Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc.''

Jeg forventer at de biologiske foreldrene tar akkurat disse oppgavene jeg da. OK, dugnad kunne han jo vært med på, men ellers er slike ting jeg som mamma (evt. den biologiske pappan) tar oss av, det er jo tross alt vi som kjenner barnet aller best og kan komme med opplysninger som steforeldre kanskje ikke har fått med seg om forholdet ikke er så gammelt.

Alt i alt synes jeg det høres ut som samboeren din er kjempeflink med den nye situasjone jeg! )

[Gjest Zaza]

Takk for at dere ville dele deres erfaringer og synspunkter med meg.

Jeg fikk meg noen AHA-opplevelser etter hvert som jeg leste innleggene, og særlig det Mil skrev om hvorfor min kjære er frustrert traff meg midt i hjertet. Det stemmer nok på en prikk ja! Også det Lillemus skrev om hva jeg egentlig vil fikk meg til å tenke.

Jeg har fått meg en bok som heter ”Selvfølelse Nå”, som handler om nettopp dette med behov for bekreftelse fra partner og andre, som faktisk kan ødelegge forhold. Folk med lav selvfølelse (forveksles ikke med lav selvtillit!) gjør alt for å føle at noen bryr seg om dem; dvs. meg. Jeg kveler nok min kjære fordi jeg ikke føler meg noe verdt selv, og har innsett at jeg må jobbe med dette.

Når det gjelder det med treninger er det sånn at min kjære er trener og driver judoklubben. Vi og ungene er der og trener 2 kvelder i uken, først ungene, så vi. Jeg er også blitt med i styret, og judogjengen er blitt våre felles venner. Det er på en måte ”vår greie” som vi gjør sammen. Når han vil dra på trening uten meg, dvs. at jeg må bli hjemme fra en trening, blir jeg lei meg. Det er ikke sånn at han kan dra på en ekstra trening alene, for det er bare 2 i uken. Men jeg forstår også at han blir frustrert, for ungene mine skriker og bråker mens vi trener.

Om forpliktelser i et samboerforhold med dine og mine barn vil jeg si at jeg på en måte forventet at han skulle ta stort ansvar for ungene omtrent på lik linje med sine egne fordi jeg og mine barn tross alt flyttet fra Drammen til Trondheim, dvs. langt vekk fra barnas far, slekt og venner. Ungene har derfor ikke andre enn min kjære og meg i hverdagene. Vi hadde ikke noen egen samtale om dette, og jeg ser at det burde vi kanskje hatt. Men jeg vil understreke at han hjelper dem med lekser, smører matpakker, vasker klær og alt annet hjemme, og hjelper til med oppdragelsen. Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc. Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. Men jeg vet jo at han har rett, det bare sårer…

Jeg tror vi får et godt liv sammen, bare jeg får hodet på rett plass og slutter å kreve så mye, og heller er fornøyd med min kjære og livet vårt slik det er. 

Kloke ord:-)

[Sorgfri]

''Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. ''

Dette var en merkelig uttale fra ham. Han sier at han har valgt å leve uten ansvar for barn?!? Mannen har 5 barn i sitt liv. De tre biologiske kan han ikke velge bort, men han kunne ha valgt bort dine ved å ikke bli sammen med deg.

Har man fått barn, så har man et ansvar, punktum. Hva skulle barna hans ha gjort om deres mor også hadde valgt å leve uten ansvar for barn? Skulle de bodd på gata? Enkelte ting kan man bare ikke velge bort.

Jeg syns samboeren din har noen skremmende holdninger.

Han mener han har ansvar for å følge opp sine egne barn, og han er veldig flink til å ta seg av dem. Det han mener er at han hjelper til med ungene mine i hverdagen og er en mannsperson i livet deres, men at han ikke har ansvar på lik linje med deres far. Han sier han er glad i dem, men at alt maset og kranglingen deres går ham på nervene innimellom, og at det var en av de tingene som gjorde at han ville at hans unger skulle bo hos sin mor.

Dette høres kanskje litt feil ut, men ungene mine går meg på nervene også...de krangler og skriker og er svært høylytte. Hvis vi er et sted, uansett hvor, er det alltid mine unger som roper høyest og ikke vil høre etter når de får beskjed.

[Lillemus]

Han mener han har ansvar for å følge opp sine egne barn, og han er veldig flink til å ta seg av dem. Det han mener er at han hjelper til med ungene mine i hverdagen og er en mannsperson i livet deres, men at han ikke har ansvar på lik linje med deres far. Han sier han er glad i dem, men at alt maset og kranglingen deres går ham på nervene innimellom, og at det var en av de tingene som gjorde at han ville at hans unger skulle bo hos sin mor.

Dette høres kanskje litt feil ut, men ungene mine går meg på nervene også...de krangler og skriker og er svært høylytte. Hvis vi er et sted, uansett hvor, er det alltid mine unger som roper høyest og ikke vil høre etter når de får beskjed.

''Dette høres kanskje litt feil ut, men ungene mine går meg på nervene også...de krangler og skriker og er svært høylytte. Hvis vi er et sted, uansett hvor, er det alltid mine unger som roper høyest og ikke vil høre etter når de får beskjed.''

Jeg mener ikke å være vemmelig nå, men kanskje du og ungene trenger litt veiledning ang. kommunikasjon? Er det ikke boka "De utrolige årene" som skal være god på det?

[løvinne71]

Nei, jeg prøvde da heller ikke sammenligne Sorgfri spurte spørsmålet, jeg svarte.

Allikevel tror jeg ikke man kan fraskrive seg ansvaret for barn man bor sammen med. Ansvaret er der, enten man vil eller ikke, spørsmålet er bare hva man gjør i forhold til det. Enhver som bor sammen med barn må forstå at de blir viktige i forhold til barnas oppvekst, uansett frivillig involvering.

Om partneren til Sorgfri bidrar for lite eller ikke kan jeg ikke si. Alle familier fungerer forskjellig og alle barn reagerer forskjellig.

Ja, jeg er enig med deg i at alle voksenpersoner som bor sammen med, og omgåes barn daglig, må ha en viss omsorgs og ansvarsrolle i barnas liv.

Men poenget mitt er at det ikke er noen selvfølge at dette skal deles likt mellom biologisk forelder og steforelder.

Jeg synes biologiske foreldre bør ha hovedansvaret ovenfor sine egne barn.

[Gjest mammye]

Når han først har valgt en kvinne med barn så må han også stille opp. Han visste jo at du hadde barn. Hvis han gjorde deg oppmerksom på at han ikke hadde noen forpliktelser før dere ble sammen så kan du ikke si noe på det. Om han ikke gjorde det mener jeg det er en selfølge at dere skal dele på ansvaret Noe annet er umodent.

[Gjest høstløv]

Han mener han har ansvar for å følge opp sine egne barn, og han er veldig flink til å ta seg av dem. Det han mener er at han hjelper til med ungene mine i hverdagen og er en mannsperson i livet deres, men at han ikke har ansvar på lik linje med deres far. Han sier han er glad i dem, men at alt maset og kranglingen deres går ham på nervene innimellom, og at det var en av de tingene som gjorde at han ville at hans unger skulle bo hos sin mor.

Dette høres kanskje litt feil ut, men ungene mine går meg på nervene også...de krangler og skriker og er svært høylytte. Hvis vi er et sted, uansett hvor, er det alltid mine unger som roper høyest og ikke vil høre etter når de får beskjed.

Da skjønner jeg hvorfor han ikke vil ha dem med på treningssenteret, som han driver selv.

Skal han drive treningssenteret på en seriøs måte, så kan han ikke ha sine egne unger flyende rundt og skrike og hoie under treningen.

[Gjest Elextra]

Da skjønner jeg hvorfor han ikke vil ha dem med på treningssenteret, som han driver selv.

Skal han drive treningssenteret på en seriøs måte, så kan han ikke ha sine egne unger flyende rundt og skrike og hoie under treningen.

''Da skjønner jeg hvorfor han ikke vil ha dem med på treningssenteret, som han driver selv.''

Enig.

[mil1365380270]

Takk for at dere ville dele deres erfaringer og synspunkter med meg.

Jeg fikk meg noen AHA-opplevelser etter hvert som jeg leste innleggene, og særlig det Mil skrev om hvorfor min kjære er frustrert traff meg midt i hjertet. Det stemmer nok på en prikk ja! Også det Lillemus skrev om hva jeg egentlig vil fikk meg til å tenke.

Jeg har fått meg en bok som heter ”Selvfølelse Nå”, som handler om nettopp dette med behov for bekreftelse fra partner og andre, som faktisk kan ødelegge forhold. Folk med lav selvfølelse (forveksles ikke med lav selvtillit!) gjør alt for å føle at noen bryr seg om dem; dvs. meg. Jeg kveler nok min kjære fordi jeg ikke føler meg noe verdt selv, og har innsett at jeg må jobbe med dette.

Når det gjelder det med treninger er det sånn at min kjære er trener og driver judoklubben. Vi og ungene er der og trener 2 kvelder i uken, først ungene, så vi. Jeg er også blitt med i styret, og judogjengen er blitt våre felles venner. Det er på en måte ”vår greie” som vi gjør sammen. Når han vil dra på trening uten meg, dvs. at jeg må bli hjemme fra en trening, blir jeg lei meg. Det er ikke sånn at han kan dra på en ekstra trening alene, for det er bare 2 i uken. Men jeg forstår også at han blir frustrert, for ungene mine skriker og bråker mens vi trener.

Om forpliktelser i et samboerforhold med dine og mine barn vil jeg si at jeg på en måte forventet at han skulle ta stort ansvar for ungene omtrent på lik linje med sine egne fordi jeg og mine barn tross alt flyttet fra Drammen til Trondheim, dvs. langt vekk fra barnas far, slekt og venner. Ungene har derfor ikke andre enn min kjære og meg i hverdagene. Vi hadde ikke noen egen samtale om dette, og jeg ser at det burde vi kanskje hatt. Men jeg vil understreke at han hjelper dem med lekser, smører matpakker, vasker klær og alt annet hjemme, og hjelper til med oppdragelsen. Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc. Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. Men jeg vet jo at han har rett, det bare sårer…

Jeg tror vi får et godt liv sammen, bare jeg får hodet på rett plass og slutter å kreve så mye, og heller er fornøyd med min kjære og livet vårt slik det er. 

Enig med Ulvinnen i det med at han faktisk har valgt å ha 5 unger i livet sitt (i motsetning til 3), og da følger det automatisk et stort ansvar med.

Tipper han føler seg kvalt fordi dere har adoptert klubben og vennene, hele fritiden hans. Koselig, så klart, men kan vel være greit å ha en time eller to i uka til egne ting også. For dere begge.

Når jeg i tillegg leser om hvor slitsomme de er....vel, dere høres egentlig ganske tålmodige ut begge to. Er nok på tide med forandring. For det første må dere løse det med guttene. Hvordan vet jeg dessverre ikke, men det later til å ødelegge forholdet deres, så dere må ta tak i det. Kanskje mannen din blir lettet om du tar opp problemet og dere to sammen aktivt kan søke en løsning?

Hører med at du har ansvar for å ha blitt 5-barnsfamilie også, og må ta din del av jobben og forsakelser som følger med hans unger.

[Gjest Elextra]

Han mener han har ansvar for å følge opp sine egne barn, og han er veldig flink til å ta seg av dem. Det han mener er at han hjelper til med ungene mine i hverdagen og er en mannsperson i livet deres, men at han ikke har ansvar på lik linje med deres far. Han sier han er glad i dem, men at alt maset og kranglingen deres går ham på nervene innimellom, og at det var en av de tingene som gjorde at han ville at hans unger skulle bo hos sin mor.

Dette høres kanskje litt feil ut, men ungene mine går meg på nervene også...de krangler og skriker og er svært høylytte. Hvis vi er et sted, uansett hvor, er det alltid mine unger som roper høyest og ikke vil høre etter når de får beskjed.

''Det han mener er at han hjelper til med ungene mine i hverdagen og er en mannsperson i livet deres, men at han ikke har ansvar på lik linje med deres far.''

Der er jeg helt på linje med din samboer.

Synes det høres ut som han deltar i høyere grad enn du kunne forvente, jeg.

[bustebeisa]

Takk for at dere ville dele deres erfaringer og synspunkter med meg.

Jeg fikk meg noen AHA-opplevelser etter hvert som jeg leste innleggene, og særlig det Mil skrev om hvorfor min kjære er frustrert traff meg midt i hjertet. Det stemmer nok på en prikk ja! Også det Lillemus skrev om hva jeg egentlig vil fikk meg til å tenke.

Jeg har fått meg en bok som heter ”Selvfølelse Nå”, som handler om nettopp dette med behov for bekreftelse fra partner og andre, som faktisk kan ødelegge forhold. Folk med lav selvfølelse (forveksles ikke med lav selvtillit!) gjør alt for å føle at noen bryr seg om dem; dvs. meg. Jeg kveler nok min kjære fordi jeg ikke føler meg noe verdt selv, og har innsett at jeg må jobbe med dette.

Når det gjelder det med treninger er det sånn at min kjære er trener og driver judoklubben. Vi og ungene er der og trener 2 kvelder i uken, først ungene, så vi. Jeg er også blitt med i styret, og judogjengen er blitt våre felles venner. Det er på en måte ”vår greie” som vi gjør sammen. Når han vil dra på trening uten meg, dvs. at jeg må bli hjemme fra en trening, blir jeg lei meg. Det er ikke sånn at han kan dra på en ekstra trening alene, for det er bare 2 i uken. Men jeg forstår også at han blir frustrert, for ungene mine skriker og bråker mens vi trener.

Om forpliktelser i et samboerforhold med dine og mine barn vil jeg si at jeg på en måte forventet at han skulle ta stort ansvar for ungene omtrent på lik linje med sine egne fordi jeg og mine barn tross alt flyttet fra Drammen til Trondheim, dvs. langt vekk fra barnas far, slekt og venner. Ungene har derfor ikke andre enn min kjære og meg i hverdagene. Vi hadde ikke noen egen samtale om dette, og jeg ser at det burde vi kanskje hatt. Men jeg vil understreke at han hjelper dem med lekser, smører matpakker, vasker klær og alt annet hjemme, og hjelper til med oppdragelsen. Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc. Det som sårer meg er når han sier at han valgte å leve uten ansvar for barn, mens jeg valgte å ha ungene hos meg og derfor ikke står like fritt som ham til å gjøre som han vil. Men jeg vet jo at han har rett, det bare sårer…

Jeg tror vi får et godt liv sammen, bare jeg får hodet på rett plass og slutter å kreve så mye, og heller er fornøyd med min kjære og livet vårt slik det er. 

Har lest en del av inneggene dine. Alt fra forstuet ankel og judotrening til de siste disse dagene. :-) Har helt sikert fått med meg alt, men noe går igjen...

Først og fremst synes jeg han stiller bra opp for ungene, slik du beskriver ham nå. Noen uttalelser kan kanskje være litt på kanten, men det kan også komme av hvordan du skriver og spesielt hvordan jeg leser det. :-)

En av mine første tanker, er at det var forelskelsen som fikk deg til å flytte såpass kjapt nordover. Sammen et år, bodd der siden august.... Ikke lange tiden å bli ordentlig kjent på. Spesielt ikke med tanke på avstanden dere mellom.

Du har nok itt andre forventlinger enn han, og det du skrev i dette innlegget, beskriver en del av tankene mine. Om det å ville gjøre alt for sin partner, men også bli skuffet når man ikke får det samme tilbake.

Jeg er nå i ferd med å gjøre det samme som deg. Bosette meg på en helt annen kant av landet. Vi har vært kjærester i litt over to år, tilbrakt så og si hver femte uke sammen i løpet av den tiden... og av og til enda litt mer.

En ting jeg ser frem til, er at nå kan vi gjøre ting litt på egenhånd, selv om vi sover i samme seng. Til nå har vi tilbrakt så og si hver dag sammen, de ukene vi har vært hos hverandre. Jeg gleder meg til å våkne opp hos ham hver dag, være sammen på fulltid, gå turer sammen, dyrke hobbyen sammen, men jeg ser også frem til å krype opp i sofaen alene mens han er ute med gutta. Gå tur på fjellet alene. Bli kjent med nye mennesker og få nye venner. Komme hjem en sen kveld og krype inntil ham under dyna... :-)

Og når det gjelder å få nye venner, så vet jeg at det er opp til meg selv å ordne det. Noen venner vil jeg få gjennom ham, men vi vil begge ha behov for å ha noen på hver vår kant. :-) Og her er det opp til meg å finne dem.

La ham passe ungene dine en kveld noen timer. Ta en tur i svømmehallen, biblioteket, på kafe, i skogen, meld deg inn i en annen forening... Gjør noe for deg selv, og bli enda mer spennende i hans øyne. :-)

Og som tidligere judotrener... selv de mest bråkete ungene ble stille i mine timer.... beinhard disiplin på enkelte områder. Men, de må da tåle å bli snakket til av treneren... De må forst at i den situasjonen er din samboer trener og ikke stefar.... ;-) Og du må tåle at de blir satt på pass....

Ellers... kan kranglingen ha noe med flyttingen gjøre? Savn etter far?

[Line]

Han mener han har ansvar for å følge opp sine egne barn, og han er veldig flink til å ta seg av dem. Det han mener er at han hjelper til med ungene mine i hverdagen og er en mannsperson i livet deres, men at han ikke har ansvar på lik linje med deres far. Han sier han er glad i dem, men at alt maset og kranglingen deres går ham på nervene innimellom, og at det var en av de tingene som gjorde at han ville at hans unger skulle bo hos sin mor.

Dette høres kanskje litt feil ut, men ungene mine går meg på nervene også...de krangler og skriker og er svært høylytte. Hvis vi er et sted, uansett hvor, er det alltid mine unger som roper høyest og ikke vil høre etter når de får beskjed.

Hvor gamle er barna dine? Har du noen kvalitetstid sammen dem, der dere har det gøy sammen bare dere tre? Der de får bekreftet at mamma fremdeles er mamma, selv om omstendighetene er annerledes?

Når de bråker og støyer, er det ofte et oppmerksomhetsbehov. Gi dem en god klem når de minst forventer det, og si at du er glad i dem. Snakk med hver av dem på tomannshånd så ofte du har anledning.

Jeg har vært der selv, men de små knepene der fungerer veldig godt hos oss, i alle fall.

[Gjest boulevard]

''Det han ikke gjør er å følge dem til lege, tannlege, være med på skolemøter, dugnader etc.''

Jeg forventer at de biologiske foreldrene tar akkurat disse oppgavene jeg da. OK, dugnad kunne han jo vært med på, men ellers er slike ting jeg som mamma (evt. den biologiske pappan) tar oss av, det er jo tross alt vi som kjenner barnet aller best og kan komme med opplysninger som steforeldre kanskje ikke har fått med seg om forholdet ikke er så gammelt.

Alt i alt synes jeg det høres ut som samboeren din er kjempeflink med den nye situasjone jeg! )

Har ikke du flere ganger snakket om hvor flott det er at stemor følger opp barna dine på bl.a. foreldremøter på skolen??