Har ny samboer forpliktelser for mine barn?

[Lillemus]

Har ikke du flere ganger snakket om hvor flott det er at stemor følger opp barna dine på bl.a. foreldremøter på skolen??

Hun er med på forestillinger og slikt på skolen ja og har vært med på foreldresamtale en gang, utover det er foreldremøtene noe jeg og pappan går på, ikke steforeldrene. Det er nå til syvende og sist vi som i fellesskap skal ta de store avgjørelsene som har med ungene å gjøre, ikke steforeldrene.

Det hadde neppe vært noe problem for henne å tatt med seg en av ungene til lege eller tannlege om verken jeg eller pappan hadde noen mulighet, men jeg føler at det er vårt ansvar, som biologiske foreldre.

[Gjest Pontiac]

Hun er med på forestillinger og slikt på skolen ja og har vært med på foreldresamtale en gang, utover det er foreldremøtene noe jeg og pappan går på, ikke steforeldrene. Det er nå til syvende og sist vi som i fellesskap skal ta de store avgjørelsene som har med ungene å gjøre, ikke steforeldrene.

Det hadde neppe vært noe problem for henne å tatt med seg en av ungene til lege eller tannlege om verken jeg eller pappan hadde noen mulighet, men jeg føler at det er vårt ansvar, som biologiske foreldre.

Du er ensporet!

Dere er to bioforeldre som stiller opp og derfor kan ikkebioforeldrene få lov å ligge pent i annenhånd. Men det er situasjonen hos dere.

Men hvor går grensen for når vi kan kreve at ikkebioforeldrene skal stille og hjelpe til og føle ansvar?

Hvis en alenemor har en far til barnet/barna som aldri stiller på foreldremøter f.eks. Hva da?

Hvem foresten er det som omgår barnet i det daglige, som hjelper til med lekser, som tar i mot barnet når barnet har problemer på skolen osv osv? Det er (i denne tilfellet da) mor og stefar. Er det da ikke logikk i at stefar setter seg like godt inn i det daglige som mor?

Skjønner ikke tankegangen deres.

[Lillemus]

Du er ensporet!

Dere er to bioforeldre som stiller opp og derfor kan ikkebioforeldrene få lov å ligge pent i annenhånd. Men det er situasjonen hos dere.

Men hvor går grensen for når vi kan kreve at ikkebioforeldrene skal stille og hjelpe til og føle ansvar?

Hvis en alenemor har en far til barnet/barna som aldri stiller på foreldremøter f.eks. Hva da?

Hvem foresten er det som omgår barnet i det daglige, som hjelper til med lekser, som tar i mot barnet når barnet har problemer på skolen osv osv? Det er (i denne tilfellet da) mor og stefar. Er det da ikke logikk i at stefar setter seg like godt inn i det daglige som mor?

Skjønner ikke tankegangen deres.

Om jeg hadde vært alenemor for ungene på heltid og de aldri hatt sett sin far så hadde det alikevel ikke falt meg inn å kreve at stefar skulle ta et like stort ansvar for mine unger som det jeg gjør.

At han hjelper til med leker, smører matpakke og slike ting ja, men ikke at han skulle føle like stort ansvar for mine barn som jeg gjør. Det hadde neppe jeg gjort for hans barn om han hadde hatt noen heller.

[Gjest Pontiac]

Om jeg hadde vært alenemor for ungene på heltid og de aldri hatt sett sin far så hadde det alikevel ikke falt meg inn å kreve at stefar skulle ta et like stort ansvar for mine unger som det jeg gjør.

At han hjelper til med leker, smører matpakke og slike ting ja, men ikke at han skulle føle like stort ansvar for mine barn som jeg gjør. Det hadde neppe jeg gjort for hans barn om han hadde hatt noen heller.

Ingen kan vel ha ansvaret til mor Og det er nødvendigvis ikke helt jevnbyrde det er snakk om her, men en stor posjon ansvar og delaktighet.

Det ville i allefall jeg hatt for hans barn om min hadde noen han dro hjem til meg. Og det er en selvfølge at den jeg har eller får meg føler slik ovenfor mine barn.

Skulle bare mangle mener nå jeg.

Slik du forklarer det så er du frivillig på at ungene dine kun skal ha en ansvarsperson når der kan være opptil fire mulige. Kan ikke skjønne at du uten videre bare godtar ting slik.

Men du om det, jeg er glad ikke alle er lik deg på dette.

[Lillemus]

Ingen kan vel ha ansvaret til mor Og det er nødvendigvis ikke helt jevnbyrde det er snakk om her, men en stor posjon ansvar og delaktighet.

Det ville i allefall jeg hatt for hans barn om min hadde noen han dro hjem til meg. Og det er en selvfølge at den jeg har eller får meg føler slik ovenfor mine barn.

Skulle bare mangle mener nå jeg.

Slik du forklarer det så er du frivillig på at ungene dine kun skal ha en ansvarsperson når der kan være opptil fire mulige. Kan ikke skjønne at du uten videre bare godtar ting slik.

Men du om det, jeg er glad ikke alle er lik deg på dette.

''Slik du forklarer det så er du frivillig på at ungene dine kun skal ha en ansvarsperson når der kan være opptil fire mulige. Kan ikke skjønne at du uten videre bare godtar ting slik.''

Mine unger har to biologiske foreldre som har og tar like stort ansvar for dem, akkurat slik det ville vært om vi bodde sammen. Stefaren har en adskillig mer tilbaketrukket rolle ettersom vi ikke bor sammen og han ikke er der i hverdagen deres (men det er de selv som omtaler ham som stefar altså!). Stemor har en adskillig større rolle i hverdagen og tar nok mye "hverdagsansvar" for dem - ungene elsker henne og hun er i alle fall veldig, veldig glad i dem. )

[Gjest boulevard]

Du er ensporet!

Dere er to bioforeldre som stiller opp og derfor kan ikkebioforeldrene få lov å ligge pent i annenhånd. Men det er situasjonen hos dere.

Men hvor går grensen for når vi kan kreve at ikkebioforeldrene skal stille og hjelpe til og føle ansvar?

Hvis en alenemor har en far til barnet/barna som aldri stiller på foreldremøter f.eks. Hva da?

Hvem foresten er det som omgår barnet i det daglige, som hjelper til med lekser, som tar i mot barnet når barnet har problemer på skolen osv osv? Det er (i denne tilfellet da) mor og stefar. Er det da ikke logikk i at stefar setter seg like godt inn i det daglige som mor?

Skjønner ikke tankegangen deres.

Det er vel ikke alltid like enkelt å være steforeldre. De får gjerne hjelpe til med det daglige (stell, lekser, henting, bringing, dugnad etc.) men når det kommer til "viktigere" ting blir steforeldrerollen ofte tydelig utskilt fra foreldrerollen.

Andre får gjøre som de vil for meg, men jeg syns det blir unaturlig at stefar her i huset kan få bidra med slike ting, men skal ellers ha lite han får si. All den tid han har valgt å flytte sammen med en alenemor (meg) syns jeg det er naturlig at han tar sin del i det daglige. Og all den tid han tar sin del i det daglige, er det like naturlig at han må ha en viss "stemmerett" når viktige avgjørelser skal fattes. For å trekke en litt lang parallell: Jeg hadde aldri gått med på at han alene skulle fatte alle avgjørelser i hjemmet, mens jeg var den som skulle effektuere dem - det være seg utgifter eller arbeidsoppgaver.

Så lenge han tar ansvar for ungene som om de skulle være hans egne, så er det like naturlig at han stiller på f.eks foreldremøter som at jeg gjør det.

[Glimtipper]

Det er vel ikke alltid like enkelt å være steforeldre. De får gjerne hjelpe til med det daglige (stell, lekser, henting, bringing, dugnad etc.) men når det kommer til "viktigere" ting blir steforeldrerollen ofte tydelig utskilt fra foreldrerollen.

Andre får gjøre som de vil for meg, men jeg syns det blir unaturlig at stefar her i huset kan få bidra med slike ting, men skal ellers ha lite han får si. All den tid han har valgt å flytte sammen med en alenemor (meg) syns jeg det er naturlig at han tar sin del i det daglige. Og all den tid han tar sin del i det daglige, er det like naturlig at han må ha en viss "stemmerett" når viktige avgjørelser skal fattes. For å trekke en litt lang parallell: Jeg hadde aldri gått med på at han alene skulle fatte alle avgjørelser i hjemmet, mens jeg var den som skulle effektuere dem - det være seg utgifter eller arbeidsoppgaver.

Så lenge han tar ansvar for ungene som om de skulle være hans egne, så er det like naturlig at han stiller på f.eks foreldremøter som at jeg gjør det.

Jeg er enig med deg.

Men en ting jeg har tatt opp her i huset og som jeg synes er et viktig poeng (for meg) er at det er jeg som må svare for de avgjørelsene vi tar til den biologiske pappaen og etterhvert til sønnen min.

Om han føler vi trådde kraftig feil på noen punkter, så vil han mest sannsynlig komme til meg og be om svar. For det overordnede ansvaret ligger hos meg, uansett hvor likeverdige vi forsøker å være.

[Gjest boulevard]

Jeg er enig med deg.

Men en ting jeg har tatt opp her i huset og som jeg synes er et viktig poeng (for meg) er at det er jeg som må svare for de avgjørelsene vi tar til den biologiske pappaen og etterhvert til sønnen min.

Om han føler vi trådde kraftig feil på noen punkter, så vil han mest sannsynlig komme til meg og be om svar. For det overordnede ansvaret ligger hos meg, uansett hvor likeverdige vi forsøker å være.

Det er jeg helt enig med deg i. Og vi er ikke ute etter å tråkke faren på tærne, for å si det sånn. Når det gjelder ting som krever fars samtykke, får stefar si sin mening (til meg) der det er relevant. Ut over det er det jo lovregulert hvem som bestemmer hva.

Jeg tenker først og fremst innenfor hjem- og familiearenaen. Jeg var tidlig klar på at jeg ikke bare måtte være villig til å delegere ansvar som jeg ønsket, men også gi litt slipp på en del områder. Skal stefar stille opp på kjøring hit og dit, så er det en selvfølge at han skal ha samme rett som meg til å si stopp hvis poden går helt av skaftet med antall fritidsaktiviteter. Skal han være med og betale konfirmasjonsutgifter, så må han jo få lov til å involvere seg i hvor mye penger som skal ut og hva de skal gå til. Og når han tar sin del av leksehjelp og øvrig organisering i forhold til skole, så har han en selvsagt rett til å gå på foreldremøter og få nødvendig info. Osv osv.

Bare en presisering, altså. Ser at vi er temmelig på linje her )

[løvinne71]

Du er ensporet!

Dere er to bioforeldre som stiller opp og derfor kan ikkebioforeldrene få lov å ligge pent i annenhånd. Men det er situasjonen hos dere.

Men hvor går grensen for når vi kan kreve at ikkebioforeldrene skal stille og hjelpe til og føle ansvar?

Hvis en alenemor har en far til barnet/barna som aldri stiller på foreldremøter f.eks. Hva da?

Hvem foresten er det som omgår barnet i det daglige, som hjelper til med lekser, som tar i mot barnet når barnet har problemer på skolen osv osv? Det er (i denne tilfellet da) mor og stefar. Er det da ikke logikk i at stefar setter seg like godt inn i det daglige som mor?

Skjønner ikke tankegangen deres.

Poenget er at det er de biologiske foreldrene som har satt barna til verden, og som dermed har hovedansvaret for dem.

Eventuelle steforeldre er selvsagt inneforstått med at de må ta imot en "pakkeløsning" når de flytter sammen med en partner med barn fra før.

Men det er nok uansett et faktum, at vedkommende først og fremst vil ha en kjæreste / samboer - ikke (flere) barn.

Derfor mener jeg at steforeldre til en viss grad må kunne sette begrensninger på hvor mye de ønsker å involvere seg i forpliktelsene rundt stebarna.

Da tenker jeg hovedsakelig på praktiske ting som kjøring / henting til fritidsaktiviteter/skole/barnehage, foreldremøter og skole-oppfølging, besøk hos lege-tannlege, og det å ha "tilstede-ansvar" for mindre barn.

For meg er det helt logisk at en som ikke har satt barn til verden, eller ikke har daglig ansvar, dermed også har mere "frihet" til å prioritere sin egen tidsbruk. - hvis h*n ønsker det.

[Katt-ja]

Har ikke du flere ganger snakket om hvor flott det er at stemor følger opp barna dine på bl.a. foreldremøter på skolen??

Fordi om hun synes det er flott at stemor gjør dette, betyr det jo ikke at det er noe hun synes at man kan _forvente_ seg...

[Glimtipper]

Poenget er at det er de biologiske foreldrene som har satt barna til verden, og som dermed har hovedansvaret for dem.

Eventuelle steforeldre er selvsagt inneforstått med at de må ta imot en "pakkeløsning" når de flytter sammen med en partner med barn fra før.

Men det er nok uansett et faktum, at vedkommende først og fremst vil ha en kjæreste / samboer - ikke (flere) barn.

Derfor mener jeg at steforeldre til en viss grad må kunne sette begrensninger på hvor mye de ønsker å involvere seg i forpliktelsene rundt stebarna.

Da tenker jeg hovedsakelig på praktiske ting som kjøring / henting til fritidsaktiviteter/skole/barnehage, foreldremøter og skole-oppfølging, besøk hos lege-tannlege, og det å ha "tilstede-ansvar" for mindre barn.

For meg er det helt logisk at en som ikke har satt barn til verden, eller ikke har daglig ansvar, dermed også har mere "frihet" til å prioritere sin egen tidsbruk. - hvis h*n ønsker det.

Det avgjørende er vel ikke den generelle oppfatningen av hva en steforelder -burde- være/gjøre, men hva man har blitt enig om og hvordan man fungerer sammen.

En steforelder som bryter avtaler gjort før man flytter sammen må ta ansvar for det, på lik linje med andre avtaler man gjør.

Jeg håper at alle foreldre som får nye samboer eller gifter seg på nytt tar vare på barnas behov når avgjørelsen taes. Å inngå en avtale om at "barna er mine og mitt ansvar, du trenger ikke delta i familien på lik linje med meg" er uheldig i mine øyne.

Sønnen min var 2 år når jeg fikk ny samboer. Tanken på at han konstant skulle bli avvist, ikke sett eller bli nektet et nært forhold til en voksen som bodde sammen med han er helt uaktuell for meg.

En steforelder kan heller ikke velge å være en autoritet i barnas liv, med mindre de gir omsorg, kjærlighet, tid og engasjement i retur. De må fortjene barnas respekt om de skal være en voksenstemme i familien.

Blandede familier fungerer kun om man deler forventninger på forhånd. Jeg tror det er det viktigste poenget i denne diskusjonen. Uten et klart bilde av hvordan barna skal forholde seg til den nye voksenpersonen ender man ofte opp med konflikter mellom alle partene.

[løvinne71]

Det avgjørende er vel ikke den generelle oppfatningen av hva en steforelder -burde- være/gjøre, men hva man har blitt enig om og hvordan man fungerer sammen.

En steforelder som bryter avtaler gjort før man flytter sammen må ta ansvar for det, på lik linje med andre avtaler man gjør.

Jeg håper at alle foreldre som får nye samboer eller gifter seg på nytt tar vare på barnas behov når avgjørelsen taes. Å inngå en avtale om at "barna er mine og mitt ansvar, du trenger ikke delta i familien på lik linje med meg" er uheldig i mine øyne.

Sønnen min var 2 år når jeg fikk ny samboer. Tanken på at han konstant skulle bli avvist, ikke sett eller bli nektet et nært forhold til en voksen som bodde sammen med han er helt uaktuell for meg.

En steforelder kan heller ikke velge å være en autoritet i barnas liv, med mindre de gir omsorg, kjærlighet, tid og engasjement i retur. De må fortjene barnas respekt om de skal være en voksenstemme i familien.

Blandede familier fungerer kun om man deler forventninger på forhånd. Jeg tror det er det viktigste poenget i denne diskusjonen. Uten et klart bilde av hvordan barna skal forholde seg til den nye voksenpersonen ender man ofte opp med konflikter mellom alle partene.

Det er ikke snakk om at en steforelder skal kunne avvise barna, eller melde seg ut i forhold til den daglige "familiekontakten"

Det blir selvsagt helt feil!

Det er en selvfølge at man bør opptre som en tilstedeværende og stabil voksenperson når man bor sammen med barn, enten det er ens egne, eller andres.

Men jeg synes likevel ikke man har det samme ansvar og plikter som den biologiske forelder.

En ting er jo det teoretiske i hva man planlegger og er enige om på forhånd. Men noe helt annet er det når man har prøvd ordningen i praksis en stund, og erfart hvordan ting fungerer i virkeligheten.

Jeg regner jo med at de fleste som inngår samboerskap med særkullsbarn, i utgangspunktet har de beste intensjoner for at dette skal fungere. Man er forelsket i barnas mor / far, og ønsker å strekke seg langt for å kunne bo sammen med ham/henne.

Allikevel kan ting vise seg å bli langt vanskeligere enn man hadde forutsett.

Har man ikke barn selv, kan være ganske overveldende å "plutselig" oppleve intensiteten og ansvaret i å ha barn tilstede til enhver tid.

Og har man selv barn som er yngre eller eldre, kan det bli en utfordring å forholde seg til barn i en helt annen aldersgruppe.

Jeg tror også det spiller en viss rolle hvor gamle stebarna er når man kommer inn i bildet. Det er nok mere naturlig å påta seg ansvar og omsorg ovenfor en 2-åring, enn en 12 åring...

[Glimtipper]

Det er ikke snakk om at en steforelder skal kunne avvise barna, eller melde seg ut i forhold til den daglige "familiekontakten"

Det blir selvsagt helt feil!

Det er en selvfølge at man bør opptre som en tilstedeværende og stabil voksenperson når man bor sammen med barn, enten det er ens egne, eller andres.

Men jeg synes likevel ikke man har det samme ansvar og plikter som den biologiske forelder.

En ting er jo det teoretiske i hva man planlegger og er enige om på forhånd. Men noe helt annet er det når man har prøvd ordningen i praksis en stund, og erfart hvordan ting fungerer i virkeligheten.

Jeg regner jo med at de fleste som inngår samboerskap med særkullsbarn, i utgangspunktet har de beste intensjoner for at dette skal fungere. Man er forelsket i barnas mor / far, og ønsker å strekke seg langt for å kunne bo sammen med ham/henne.

Allikevel kan ting vise seg å bli langt vanskeligere enn man hadde forutsett.

Har man ikke barn selv, kan være ganske overveldende å "plutselig" oppleve intensiteten og ansvaret i å ha barn tilstede til enhver tid.

Og har man selv barn som er yngre eller eldre, kan det bli en utfordring å forholde seg til barn i en helt annen aldersgruppe.

Jeg tror også det spiller en viss rolle hvor gamle stebarna er når man kommer inn i bildet. Det er nok mere naturlig å påta seg ansvar og omsorg ovenfor en 2-åring, enn en 12 åring...

Vi er nok egentlig ganske enige

Men for å kverulerer litt: Man kan ikke "bytte mening" om hvordan man ønsker familien skal fungere og forvente at de andre henger med på denne meningforandringen. Om samboeren min plutselig forandret utgangspunkt når det kom til sønnen min, så ville det vært på lik linje som at han plutselig forandret utgangspunkt i forholdet til meg.

For eksempel: Han forteller meg, før vi flytter sammen, at han svært gjerne vil gifte seg og få minst to barn. Jeg blir glad og føler meg trygg på at vi deler samme mål.

Tre måneder inn i samboerskapet sier han plutselig at giftemål er utelukket for han og han planlegger å leve barnløs resten av livet.

Det er hans prerogativ å forandre mening, men jeg ville da også tatt ansvar for situasjonen og avsluttet forholdet.

Det samme gjelder om han sier at han deler mine meninger om viktigheten av å fungere som en familie, særkullsbarn eller ikke. Vi diskuterer det i detalj, blir enige om ansvarsfordeling og arbeidsfordeling, og flytter deretter sammen i den tro at vi har felles grunnlag for lykke.

Tre måneder senere har han funnet ut at det var for slitsomt allikevel og vil melde seg ut av opplegget. Jeg måtte da ha tatt ansvar for mitt og sønnen min sitt liv, og avsluttet forholdet.

I den forstand forventer man ikke for mye, man forventer der i mot ærlighet. Ærligheten hans kan føre til at samboerskapet ikke blir noe av, men slik er livet.

[løvinne71]

Vi er nok egentlig ganske enige

Men for å kverulerer litt: Man kan ikke "bytte mening" om hvordan man ønsker familien skal fungere og forvente at de andre henger med på denne meningforandringen. Om samboeren min plutselig forandret utgangspunkt når det kom til sønnen min, så ville det vært på lik linje som at han plutselig forandret utgangspunkt i forholdet til meg.

For eksempel: Han forteller meg, før vi flytter sammen, at han svært gjerne vil gifte seg og få minst to barn. Jeg blir glad og føler meg trygg på at vi deler samme mål.

Tre måneder inn i samboerskapet sier han plutselig at giftemål er utelukket for han og han planlegger å leve barnløs resten av livet.

Det er hans prerogativ å forandre mening, men jeg ville da også tatt ansvar for situasjonen og avsluttet forholdet.

Det samme gjelder om han sier at han deler mine meninger om viktigheten av å fungere som en familie, særkullsbarn eller ikke. Vi diskuterer det i detalj, blir enige om ansvarsfordeling og arbeidsfordeling, og flytter deretter sammen i den tro at vi har felles grunnlag for lykke.

Tre måneder senere har han funnet ut at det var for slitsomt allikevel og vil melde seg ut av opplegget. Jeg måtte da ha tatt ansvar for mitt og sønnen min sitt liv, og avsluttet forholdet.

I den forstand forventer man ikke for mye, man forventer der i mot ærlighet. Ærligheten hans kan føre til at samboerskapet ikke blir noe av, men slik er livet.

Jada. Vi mener nok i bunn og grunn mye av det samme.

Men jeg tror ikke livet er så "enten eller" at man bare kan avtale på forhånd hvordan ting skal fungere, og deretter ikke ha rom for at partneren skal kunne endre syn / innstilling etter å ha prøvd ting i praksis en stund.

[Glimtipper]

Jada. Vi mener nok i bunn og grunn mye av det samme.

Men jeg tror ikke livet er så "enten eller" at man bare kan avtale på forhånd hvordan ting skal fungere, og deretter ikke ha rom for at partneren skal kunne endre syn / innstilling etter å ha prøvd ting i praksis en stund.

Nei, det er klart

Men om utgangspunktet/målet er felles: "Alle i familien skal ha et godt og nært forhold", så blir veien til mens man går. Man må helt sikkert justere både virkemidler, praktiske detaljer og kompensere for uventede følelser.

Men å gå bort fra det felles utgangspunktet kan ødelegge fundamentet forholdet er bygget på.

[Gjest Stemor jeg da....]

Min mann har en sønn fra før. Og jeg har ikke noe ansvar for denne sønnen. Jeg gjør det jeg føler for å gjøre.

Nå bør det kanskje sies at jeg prøvde i starten, men ble avvist på en del ting.

Så jeg diskuterer med faren ang. oppdragelse, men faren utfører dette.

Det høres sikkert brutalt ut, men slik er det.

[Gjest Elextra]

Når han først har valgt en kvinne med barn så må han også stille opp. Han visste jo at du hadde barn. Hvis han gjorde deg oppmerksom på at han ikke hadde noen forpliktelser før dere ble sammen så kan du ikke si noe på det. Om han ikke gjorde det mener jeg det er en selfølge at dere skal dele på ansvaret Noe annet er umodent.

''Om han ikke gjorde det mener jeg det er en selfølge at dere skal dele på ansvaret Noe annet er umodent.''

Du kan da ikke i fullt alvor forvente at stefar skal ha nøyaktig samme ansvar som mor?

Med mindre han har adoptert barnet og/eller vært som en far for barnet fra det var baby, synes jeg det er en selvfølge at hovedansvaret ligger hos mor. Selvfølgelig bør stefar hjelpe til, men det blir noe helt annet.

[Gjest boulevard]

Fordi om hun synes det er flott at stemor gjør dette, betyr det jo ikke at det er noe hun synes at man kan _forvente_ seg...

Jeg snakket ikke om hva man ikke kan forvente av steforeldre, men heller om hva hun forventet at _foreldrene_ skulle gjøre.

Syns det var litt pussig at hun forventet at det var foreldrenes oppgave å gå på foreldremøter, samtidig som hun flere ganger har snakket varmt om steforeldre som gjør nettopp det.

[Gjest mammye]

''Om han ikke gjorde det mener jeg det er en selfølge at dere skal dele på ansvaret Noe annet er umodent.''

Du kan da ikke i fullt alvor forvente at stefar skal ha nøyaktig samme ansvar som mor?

Med mindre han har adoptert barnet og/eller vært som en far for barnet fra det var baby, synes jeg det er en selvfølge at hovedansvaret ligger hos mor. Selvfølgelig bør stefar hjelpe til, men det blir noe helt annet.

Det mener jeg fullt og helt ut. Barna skal vel da ikke få svi fordi mor eller far finner seg en ny? Det er tøft nok for barn å være skilsmissebarn, bli sendt som kasteballer om de ikke attpåtil skal oppleve at mor er sammen med en person som ikke bryr seg om dem. Dessueten kan det være helt pyton for barna at det i det hele tatt kommer en ny voksen i hjemmet deres. Unger er uskyldige oppi det hele og de trenger voksne og ikke minst ansvarbevisste og modne som kan vise omsorg og kjærlighet, ihverfall fra de voskne de bor sammen med. Det er det minste barna fortjener.

[Gjest Elextra]

Det mener jeg fullt og helt ut. Barna skal vel da ikke få svi fordi mor eller far finner seg en ny? Det er tøft nok for barn å være skilsmissebarn, bli sendt som kasteballer om de ikke attpåtil skal oppleve at mor er sammen med en person som ikke bryr seg om dem. Dessueten kan det være helt pyton for barna at det i det hele tatt kommer en ny voksen i hjemmet deres. Unger er uskyldige oppi det hele og de trenger voksne og ikke minst ansvarbevisste og modne som kan vise omsorg og kjærlighet, ihverfall fra de voskne de bor sammen med. Det er det minste barna fortjener.

Skulle denne til meg?