Hvor ansvarlig er vi?

[Glimtipper]

Jeg og samboeren min hadde en ganske interessant diskusjon i går kveld. Den gikk på hvor ansvarlig er for sine handlinger når det får panikk/angst/er redd.

Han mener at man ikke ved noe tidspunkt kan fraskrive seg ansvaret for hvordan man behandler andre.

Jeg mener at det er et voldsomt ansvar for de av oss som noen ganger blir livredde i helt normale situasjoner (på grunn av angst, PTSD eller lignende sykdommer/tilstander). Jeg vet ikke helt hvor stor grad av kontroll det faktisk er mulig å ha, med mindre man har kommet til et punkt hvor man er såpass frisk at man "tar seg sammen".

Hva mener du?

[marlenexxx27]

Jeg er enig med samboeren din, man har alltid ansvar for sin egen atferd. Unntaket er små barn og alvorlig demente.

Det er selvsagt tragisk om man har et psykisk problem som gjør at man velger situasjoner og atferd som passer dårlig overens med hva slags person man føler at man "egentlig er", og med hva slags situasjoner og atferd man skulle ønske at man hadde valgt i stedet.

Noen velger å ruse seg for mye, spille for mye, banke opp folk, bare sitte inn fordi de får angst av folk, bruke alle pengene sine på plastiske operasjoner, være kjæreste med en man må være "mamma" for, osv. osv. i det uendelige av valg man kan ta for sitt eget liv som man har det fulle ansvar for - men som man kan være svært lei seg for likevel.

Men en ting er ansvar. Noe annet er jo spørsmålet om den frie vilje. Tror man at mennesket er 100% fritt? Ethvert menneske er født med visse biologiske disposisjoner, har fått en viss type foreldre/oppvekst, og er medlem av et bestemt samfunn på et bestemt historisk tidspunkt. Disse tingene unnskylder ikke uønsket atferd, fratar ikke personlig ansvar, men de kan forklare den til en viss grad.

I vårt individfokuserte samfunn er det lett å forstå en person og dennes valg som noe som kun har med akkurat den personen å gjøre. (Minner meg om en fyr på tv som en gang sa "what has my dick got to do with me?") Det fører til en tilleggsbelastning for personen: ikke bare foretar man dårlige valg, man må også bære den totale skylden for det.

Jeg tenker at det er en forskjell på ansvar og skyld. Ansvar er noe... juridisk, nærmest. Men skyld handler liksom mer om moral. Skyld er tett knyttet til følelse av skam og ensomhet, til følelse av at man ekskluderes av "de andre".

[Gjest høstløv]

Jeg er ikke ansvarlig for mine handlinger, når jeg blir skikkelig skremt, for da setter jeg bare i gang med å hylskrike (a'la brannalarm i volum). Det varer bare ganske kort tid, men jeg greier ikke å kontrollere det.

[Gjest Villniss]

Jeg er enig med samboeren din, man har alltid ansvar for sin egen atferd. Unntaket er små barn og alvorlig demente.

Det er selvsagt tragisk om man har et psykisk problem som gjør at man velger situasjoner og atferd som passer dårlig overens med hva slags person man føler at man "egentlig er", og med hva slags situasjoner og atferd man skulle ønske at man hadde valgt i stedet.

Noen velger å ruse seg for mye, spille for mye, banke opp folk, bare sitte inn fordi de får angst av folk, bruke alle pengene sine på plastiske operasjoner, være kjæreste med en man må være "mamma" for, osv. osv. i det uendelige av valg man kan ta for sitt eget liv som man har det fulle ansvar for - men som man kan være svært lei seg for likevel.

Men en ting er ansvar. Noe annet er jo spørsmålet om den frie vilje. Tror man at mennesket er 100% fritt? Ethvert menneske er født med visse biologiske disposisjoner, har fått en viss type foreldre/oppvekst, og er medlem av et bestemt samfunn på et bestemt historisk tidspunkt. Disse tingene unnskylder ikke uønsket atferd, fratar ikke personlig ansvar, men de kan forklare den til en viss grad.

I vårt individfokuserte samfunn er det lett å forstå en person og dennes valg som noe som kun har med akkurat den personen å gjøre. (Minner meg om en fyr på tv som en gang sa "what has my dick got to do with me?") Det fører til en tilleggsbelastning for personen: ikke bare foretar man dårlige valg, man må også bære den totale skylden for det.

Jeg tenker at det er en forskjell på ansvar og skyld. Ansvar er noe... juridisk, nærmest. Men skyld handler liksom mer om moral. Skyld er tett knyttet til følelse av skam og ensomhet, til følelse av at man ekskluderes av "de andre".

"Jeg er enig med samboeren din, man har alltid ansvar for sin egen atferd. Unntaket er små barn og alvorlig demente."

Og alvorlig psykisk psykdom vil jeg nå si, f.eks. psykotiske.

[Glimtipper]

Jeg er enig med samboeren din, man har alltid ansvar for sin egen atferd. Unntaket er små barn og alvorlig demente.

Det er selvsagt tragisk om man har et psykisk problem som gjør at man velger situasjoner og atferd som passer dårlig overens med hva slags person man føler at man "egentlig er", og med hva slags situasjoner og atferd man skulle ønske at man hadde valgt i stedet.

Noen velger å ruse seg for mye, spille for mye, banke opp folk, bare sitte inn fordi de får angst av folk, bruke alle pengene sine på plastiske operasjoner, være kjæreste med en man må være "mamma" for, osv. osv. i det uendelige av valg man kan ta for sitt eget liv som man har det fulle ansvar for - men som man kan være svært lei seg for likevel.

Men en ting er ansvar. Noe annet er jo spørsmålet om den frie vilje. Tror man at mennesket er 100% fritt? Ethvert menneske er født med visse biologiske disposisjoner, har fått en viss type foreldre/oppvekst, og er medlem av et bestemt samfunn på et bestemt historisk tidspunkt. Disse tingene unnskylder ikke uønsket atferd, fratar ikke personlig ansvar, men de kan forklare den til en viss grad.

I vårt individfokuserte samfunn er det lett å forstå en person og dennes valg som noe som kun har med akkurat den personen å gjøre. (Minner meg om en fyr på tv som en gang sa "what has my dick got to do with me?") Det fører til en tilleggsbelastning for personen: ikke bare foretar man dårlige valg, man må også bære den totale skylden for det.

Jeg tenker at det er en forskjell på ansvar og skyld. Ansvar er noe... juridisk, nærmest. Men skyld handler liksom mer om moral. Skyld er tett knyttet til følelse av skam og ensomhet, til følelse av at man ekskluderes av "de andre".

Veldig fornuftige tanker og poenger.

Og ja, det handler nok mer om skyld. Jeg mener ikke på noe tidspunkt at et menneske kan skade noen eller drepe noen, uten å på et eller annet vis stå til ansvar for det i ettertid.

Men diskusjonen baserte seg på mindre alvorlige handlinger/uttrykk for angst eller redsel. Jeg er kanskje ute etter litt mer overfladiske svar, ikke de store filosofiske tankene. For eksempel:

Beate har sosial angst. Dette er Per informert om og har erfart mange ganger. Når Beate da blir amper, angstfull og sliten i sosiale situasjoner, bør hun føle skyld for Pers sårhet i forhold til dette? Eller er Per like "skyldig"/ansvarlig for sin egen manglende forståelse ved dette punktet i relasjonen?

[Glimtipper]

Jeg er ikke ansvarlig for mine handlinger, når jeg blir skikkelig skremt, for da setter jeg bare i gang med å hylskrike (a'la brannalarm i volum). Det varer bare ganske kort tid, men jeg greier ikke å kontrollere det.

*ler* Det kan jeg tro. Men du er nok ansvarlig okke som, ref. marlenes svar. Du burde der i mot ikke føle deg skyldig.

[Gjest bobbiekue]

Er ikke så lett det der.

Jeg blir veldig lett følelsmessig aktivert. Og en kan ikke alltid så lett regulere følelsene sine. Men det går ann å ikke handle på de.

Noenganger må jeg bare forlate en bestemt situsjon for å ikke si noe jeg vil angre på etc. Roe meg ned og bli nedkjølt. For en er ikke seg selv når en har angstanfall etc. Kunne få sterke følelser for periodevis bagateller. Og det er jo primært når jeg handler på de at det blir trøbbel. Uansett er det aldri greit å ta sin egen smerte utover andre.

[Gjest høstløv]

*ler* Det kan jeg tro. Men du er nok ansvarlig okke som, ref. marlenes svar. Du burde der i mot ikke føle deg skyldig.

Nei, det er de som skremmer meg, som er ansvarlige.

[skal]

Veldig fornuftige tanker og poenger.

Og ja, det handler nok mer om skyld. Jeg mener ikke på noe tidspunkt at et menneske kan skade noen eller drepe noen, uten å på et eller annet vis stå til ansvar for det i ettertid.

Men diskusjonen baserte seg på mindre alvorlige handlinger/uttrykk for angst eller redsel. Jeg er kanskje ute etter litt mer overfladiske svar, ikke de store filosofiske tankene. For eksempel:

Beate har sosial angst. Dette er Per informert om og har erfart mange ganger. Når Beate da blir amper, angstfull og sliten i sosiale situasjoner, bør hun føle skyld for Pers sårhet i forhold til dette? Eller er Per like "skyldig"/ansvarlig for sin egen manglende forståelse ved dette punktet i relasjonen?

Føle skyld eller ansvar for Pers såre følelser bør hun ikke, de er Per ansvarlig for selv.

Derimot har hun ansvar for sine handlinger, og dermed kan en beklagelse være på sin plass.

Om Per er en nær venn og dette skjedde ofte, så ville det være lurt å sette seg ned å finne ut av hvordan det kunne løses uten at Per skulle bli såret hver gang.

Tenker

[FGT]

Er det snakk om et medesinsk spørsmål, som gjør det vanskelig å takle hverdagen, så må først og fremst du eller han / henne ta ansvaret med å søke hjelp. Ellers så må en ta ansvaret for sine egne handlinger, hvem ellers ?

[Glimtipper]

Er det snakk om et medesinsk spørsmål, som gjør det vanskelig å takle hverdagen, så må først og fremst du eller han / henne ta ansvaret med å søke hjelp. Ellers så må en ta ansvaret for sine egne handlinger, hvem ellers ?

Naturligvis. Jeg er helt enig i at ethvert menneske må strebe for å bli bedre, uansett hvilken sykdom/tilstand plager dem.

Men ved PTSD, for eksempel, er det for noen grenser for i hvor stor grad man kan ta kontroll uten ekstremt god hjelp fra profesjonelle som er tilnærmet umulig å få time hos. Nå snakker jeg selvfølgelig om mine egne erfaringer.

Forøvrig er det verdt å nevne at dette var en diskusjon, ikke en krangel om situasjonen i vårt faktiske forhold

[Orio]

Hva legger du i å ha "ansvar for sine handlinger"?

Juridisk har du like stort ansvar for det du gjør under et panikkanfall som det du gjør ellers.

Ellers varierer det jo veldig, også for folk som ikke har psykiske problemer, hvor pent de behandler andre mennesker. Det kommer an på situasjonen, om du er sliten og stressa eller avslappet og i godt humør for eksempel. De fleste av oss gir andre et litt større "slingringsmonn" i stressa situasjoner enn i rolige situasjoner, men når ting har roet seg litt venter vi kanskje også en unnskyldning hvis personen har gått over streken. Det samme vil jeg si gjelder under et panikkanfall. Omgivelsene kan godt vise litt romslighet i det det står på, men den som har hatt panikken bør be om unnskyldning hvis han/hun har gått over streken.

[Orio]

Jeg er ikke ansvarlig for mine handlinger, når jeg blir skikkelig skremt, for da setter jeg bare i gang med å hylskrike (a'la brannalarm i volum). Det varer bare ganske kort tid, men jeg greier ikke å kontrollere det.

Jeg vil tro du har visse grenser du ikke trår over selv midt oppi et panikkanfall. Ville du for eksempel ty til fysisk vold (hvis andre lot deg være i fred?)

Det er ingen som har 100% kontroll over alt de foretar seg i enhver situasjon, men det betyr ikke at vi ikke har ansvar for våre handlinger og konsekvensene av dem.

[Orio]

Nei, det er de som skremmer meg, som er ansvarlige.

Hvordan kan du si det? Har alle rundt deg full oversikt over hva som skremmer deg så mye at du får et panikkanfall?

[Gjest brugla]

Jeg har kasta vann på en lege, slått til en annen (ikke hardt), det var i situasjoner hvor jeg dissosierte og fikk flashbacks.

Har løpt igjennom halve byen med psykologen min etter meg under ett panikk angst anfall.

Jeg har i desperate situasjoner truet med å ta livet av meg eller skade meg for å få hjelp. Da var jeg ikke helt rasjonell i hodet.

Når jeg var yngre la jeg ann på psykologen min, bare for å teste han skikkelig. Det er bra pinlig å tenke på i ettertid.

Har dårlig samvittighet for flere av de tingene jeg har gjort. Men har fått beskjed om at jeg ikke skal ta ansvar i sånne situasjoner hvor jeg ikke er meg selv.

Tror det er varierer veldig fra person til person.

[Gjest høstløv]

Jeg vil tro du har visse grenser du ikke trår over selv midt oppi et panikkanfall. Ville du for eksempel ty til fysisk vold (hvis andre lot deg være i fred?)

Det er ingen som har 100% kontroll over alt de foretar seg i enhver situasjon, men det betyr ikke at vi ikke har ansvar for våre handlinger og konsekvensene av dem.

Nei, jeg bare hyler og skremmer opp alle husets innvånere. Kunne aldri tenke meg å øve fysisk vold for om jeg blir skremt til nesten døde.

[Gjest høstløv]

Hvordan kan du si det? Har alle rundt deg full oversikt over hva som skremmer deg så mye at du får et panikkanfall?

Hvem har nevnt ordet panikkanfall i denne sammenheng?

[Gjest Pontiac]

Jeg vet ikke helt jeg, siden jeg ikke kjenner til mange av de situasjonene "panikk" som er nevnt i denne tråden.

Men en ting vet jeg. Jeg har edderkoppfobi. Hvis noen kastet en edderkopp på meg eller jeg var satt i en slik situasjon at jeg fikk et "panikk - anfall" pga edderkopper så vil jeg så absorlutt ikke være i stand til å "ta meg sammen" eller håndtere den skrekken og de ting jeg evnt. ville finne på å gjøre.

Jeg vet nok ikke om det er riktig å be meg ta ansvar for mine handlinger da for å være ærlig.

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg mener det ikke er mulig å kontrolere sterk redsel. Sinne ja, men ikke redsel.

Her i vinter, skulle vi kjøre ned fra fjellet. I en skarp sving begynner bilen å skli og vi er på vei utfor ei skråning. Vi unngikk det bare så vidt.

Hylet som kommer fra meg da, er ikke noe som kan kontroleres. Det skjer helt automatisk. Jeg er selvfølgelig da ei skrikekjerring som skremmer vettet av mannen min, men det får nå så være. Jeg får ikke gjort noe med det.

For noen år siden kjørte vi bil i fjellet et sted ved Monaco og trollstigen er bare "blåbær" i forhold. Tårene rant og rant og jeg var sikker på at dette var slutten for vår del. Det var svigersmors bil og hun hadde et lykketroll hengende i ruta. Plutselig faller lykketrollet ned og jeg som vanlgvis ikke finnes overtroisk i det hele tatt, ble veldig overtroisk da. Jeg så det som et tegn på at var sluttet for oss og redselen eg følte glemmer jeg aldri.

Pussig nok var jeg såpass kontrolert at jeg satt skjerpa og klar til å ta over rattet. Mannen min var jo så opptatt av å nyte utsikten og det var helt uforsvalig på de trange bratte veiene.

Så min mening er at det er mulig å kontrolere sinne, men ikke redsel. (tror jeg)

[Gjest Nickløsheletia]

Veldig fornuftige tanker og poenger.

Og ja, det handler nok mer om skyld. Jeg mener ikke på noe tidspunkt at et menneske kan skade noen eller drepe noen, uten å på et eller annet vis stå til ansvar for det i ettertid.

Men diskusjonen baserte seg på mindre alvorlige handlinger/uttrykk for angst eller redsel. Jeg er kanskje ute etter litt mer overfladiske svar, ikke de store filosofiske tankene. For eksempel:

Beate har sosial angst. Dette er Per informert om og har erfart mange ganger. Når Beate da blir amper, angstfull og sliten i sosiale situasjoner, bør hun føle skyld for Pers sårhet i forhold til dette? Eller er Per like "skyldig"/ansvarlig for sin egen manglende forståelse ved dette punktet i relasjonen?

Her er Beate ansvarlig.