Hvor ansvarlig er vi?

[Sjøbris]

Men klarer ikke de aller, aller fleste å få til noe endring av oppførsel? Jeg har kjent en del mennesker opp gjennom årene med psykiske lidelser av ulik alvorlighetsgrad, men har ikke truffet noen som har vært helt uten evne til endring. Jeg har derimot kjent noen få som har vegret seg sterkt for å prøve å endre seg, og som i etterkant selv har sett på dette som en blanding av manglende evne og _vilje_ til endring.

Manglende _vilje_ til endring synes jeg at jeg like ofte ser hos mennesker uten psykiske lidelser som hos de med.

Enig, det handler om hvorvidt man bruker det som påskudd, eller om man ikke mente noe med det, men at det bare ble sånn.

Og at man ønsker å endre seg, selv om det kan ta litt tid. :-)

Intensjonen ja, er enig med deg, det er jo litt sånn vi tenker vi mennesker. :-)

[frosken]

''Jeg tiltrekkes så avgjort sterkest til mennesker som forsøker å ta ansvar :-)''

Det er jeg helt enig i.

Men samtidig prøver jeg å ha stor respekt for mennesker som prøver å forandre seg og ikke makter det. Jeg føler en skyldfordeling eller forventning om beklagelser muligens kan føles som en ekstra belastning da. Enkelte forstår jo heller ikke hva det er de gjør feil, selv om det blir forklart, og da blir det desto vanskeligere skulle jeg tro.

''Men samtidig prøver jeg å ha stor respekt for mennesker som prøver å forandre seg og ikke makter det. ''

Enig:-)

[Sjøbris]

''Jeg tiltrekkes så avgjort sterkest til mennesker som forsøker å ta ansvar :-)''

Det er jeg helt enig i.

Men samtidig prøver jeg å ha stor respekt for mennesker som prøver å forandre seg og ikke makter det. Jeg føler en skyldfordeling eller forventning om beklagelser muligens kan føles som en ekstra belastning da. Enkelte forstår jo heller ikke hva det er de gjør feil, selv om det blir forklart, og da blir det desto vanskeligere skulle jeg tro.

Enig med deg her også. :-)

Måtte bare slenge det på. Det er ikke alle som klarer det, av ulike grunner. Det skal man ha respekt for. Samtidig har vi jo alle vårt, friske som syke. Utrolig mange fine, gode mennesker har også ting de sliter med som vil klassifiseres som psykdom, uten at det trenger å gjøre så stor forskjell på om man trives sammen med dem, eller at de kan bidra.

Det er bare grader av problemer hos oss mennesker tror jeg. :-)

[frosken]

Ok, jeg misforsto :-)

Jeg tror det kan variere fra situasjon til situasjon.

Hvis det er et gjentakende mønster, at personen med sosial angst alltid trekker seg, eller at alle andre må ta hensyn til denne personen (feks. at den ikke kan være der, eller der eller der eller der, men alle må gå dit, fordi det takler den med sosial angst, så kan det bli litt for mye hensynstaking). Hvis det blir slik at personen med sosial angst alltid får diktere andres oppførset, ellers blir han/hun syk, så blir det slitsomt.

Det at personen av og til ikke makter å "face" problemene sine, og i så måte trekker seg unna, synes jeg kan være greit. Det blir å ta hensyn til seg selv, noe vi jo skal gjøre.

Jeg tror det er avhengig av personen med angst, hvordan hans/hennes mønster er.

Det er mange som har sosial angst, og deres mønster er ulikt, fordi de er forskjellige mennesker som løser det ulikt.

Jeg har også hatt det, og kan kjenne på det fremdeles innimellom, men ikke slik at det hemmer meg i hverdagen.

En periode klarte jeg ikke å gå ut, og jeg dikterte omgivelsene mine, i stor grad. Det var dumt og ikke noe jeg ville gjort i dag, men jeg var så lite bevisst meg selv den gangen. :-) Men det er jo mange år siden. Da var jeg ikke bevvist at jeg på sett og vis også "brukte" sykdommen i omgivelsene mine. Jeg var helt i starten av å jobbe med meg selv, og helt i starten med å lære meg selv å kjenne. :-) Det er nok derfor jeg kan snakke litt bastant om at det ikke er greit å gjøre slikt.

''En periode klarte jeg ikke å gå ut, og jeg dikterte omgivelsene mine, i stor grad. Det var dumt og ikke noe jeg ville gjort i dag, men jeg var så lite bevisst meg selv den gangen. :-)''

I forhold til f.eks. utagering av psykisk smerte, så skiller jeg ganske skarpt mellom "nybegynnere" og "viderekommende". Før man har kommet i gang med en erkjennelsesprosess, eller når et problem er ganske nytt, så er jeg ganske romslig i forhold til hva jeg mener man kan forvente av personen som sliter. Men etterhvert som vedkommende har fått rikelig anledning til å innse sine egne vansker og hvilke konsekvenser disse evt. også kan få for omgivelsene, så forventer jeg mer i forhold til f.eks. impulskontroll og hensynstagen til andre.

Når jeg kommenterer på innlegg her på dol, så er jeg også krassere og forventer mer av de jeg vet ikke lenger er nybegynnere:-)

[Sjøbris]

''En periode klarte jeg ikke å gå ut, og jeg dikterte omgivelsene mine, i stor grad. Det var dumt og ikke noe jeg ville gjort i dag, men jeg var så lite bevisst meg selv den gangen. :-)''

I forhold til f.eks. utagering av psykisk smerte, så skiller jeg ganske skarpt mellom "nybegynnere" og "viderekommende". Før man har kommet i gang med en erkjennelsesprosess, eller når et problem er ganske nytt, så er jeg ganske romslig i forhold til hva jeg mener man kan forvente av personen som sliter. Men etterhvert som vedkommende har fått rikelig anledning til å innse sine egne vansker og hvilke konsekvenser disse evt. også kan få for omgivelsene, så forventer jeg mer i forhold til f.eks. impulskontroll og hensynstagen til andre.

Når jeg kommenterer på innlegg her på dol, så er jeg også krassere og forventer mer av de jeg vet ikke lenger er nybegynnere:-)

Ja :-) Det er sant, og noe jeg skal ta med meg.

Det kommer ann på hvor i prosessen personen er.

Jeg tenker at det er en kunst, å akseptere i starten, uten at det får sementere seg og bli en akseptabel atferd fordi fagpersonen har vist at det er ok. :-)

[frosken]

Ja :-) Det er sant, og noe jeg skal ta med meg.

Det kommer ann på hvor i prosessen personen er.

Jeg tenker at det er en kunst, å akseptere i starten, uten at det får sementere seg og bli en akseptabel atferd fordi fagpersonen har vist at det er ok. :-)

''Jeg tenker at det er en kunst, å akseptere i starten, uten at det får sementere seg og bli en akseptabel atferd fordi fagpersonen har vist at det er ok. :-)

''

En kamerat av meg påstår at han kan "lukte på lang avstand" om noen i omgangskretsen har begynt i terapi. Han sier det er noe med måten de begynner å snakke om seg selv på, og hvilke forventninger de plutselig får i forhold til vennekretsen. Vet ikke om jeg er helt enig med ham, men mener bestemt at det i visse tilfeller kan ha noen sosiale bivirkninger å gå i langvarig terapi....*s*

[Sjøbris]

''Jeg tenker at det er en kunst, å akseptere i starten, uten at det får sementere seg og bli en akseptabel atferd fordi fagpersonen har vist at det er ok. :-)

''

En kamerat av meg påstår at han kan "lukte på lang avstand" om noen i omgangskretsen har begynt i terapi. Han sier det er noe med måten de begynner å snakke om seg selv på, og hvilke forventninger de plutselig får i forhold til vennekretsen. Vet ikke om jeg er helt enig med ham, men mener bestemt at det i visse tilfeller kan ha noen sosiale bivirkninger å gå i langvarig terapi....*s*

:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi er selvsagt ansvarlig for våre handlinger selv om vi har angst.