Gutt med sosial angst

[Gjest mor som trenger råd]

Hei! Nå trenger jeg råd og hjelp med min syttenårige sønn. Han har alle typiske tegn på sosial angst. Jeg skal forsøke å forklare: Som barn var han en veldig glad gutt, med mange venner, og også evnen til å knytte nære vennskap. Hans far og jeg ble skilt da han var ca. ti år, og jeg flyttet med barna til en annen by for noen år - vi er nå tilbake igjen. "Bestevennen" fra barneårene gjenopptok han kontakten med da vi kom tilbake, og de har jevnlig kontakt. Problemene hans begynte vel samtidig som starten av puberteten. Han "hanglet" seg gjennom ungdomsskolen, -en typisk underyter, fikk vi høre på hver konferansetime. Han sluttet med sportsaktiviteten han hadde drevet med, og det forekom endel skulk. Når jeg presset ham til å delta, kunne han få voldsomme raseriutbrudd, som han angret veldig på da de var over. I fjor høst begynte han på videregående. Jeg kunne se at det var en lidelse for ham, og etter kort tid kom han en dag hjem og spurte om jeg ville bli veldig skuffet hvis han tok seg et friår. Jeg støttet ham i det. Han er nå veldig åpen ovenfor meg og flink til å sette ord på hvordan han har det. Raseriutbruddene er over, og han er på alle måter blitt mer moden. Vi kan ha lange samtaler, der det også hender at han gråter sårt: han vil så gjerne, men får det ikke til/tør ikke! Han gir også uttrykk for at han tror han skuffer oss, den nærmeste familien, som han er veldig glad i. I det siste har han også unngått å bli med på familiesammenkomster, -tanken på å bli gjenstand for oppmerksomhet er så ubehagelig. For kort tid tilbake kom han hjem etter å ha jobbet noen måneder i et utviklingsland. Han bodde der hos en familie som har tatt til seg gatebarn, de fleste var ungdommer på hans egen alder. Han gled rett inn i miljøet der og fikk seg gode venner som han holder kontakten med. Han var godt likt og gjorde en god jobb, han likte seg veldig godt der. Jeg hadde håpet at dette oppholdet skulle "løse floken", men tilbake i Norge er alt tilbake ved det gamle, og det virker som om det tilspisser seg. Det er nå åtte dager siden han har vært ute av huset. Han forteller at tanken på selvmord har vært der. Helt siden han var liten har han hatt ett spesielt yrkesønske (som jeg tror han ville passet perfekt til). Han er redd han ikke skal klare å oppnå det. Jeg må tilføye at han ikke går rundt og er "deppa" og alvorlig hele tiden. Han har humoristisk sans, og vi tuller og ler mye sammen her hjemme. Han har også selvironi og kan tulle med sine egne problemer. Han er veldig snill og god med søsknene sine. Til sin far har han dessverre et komplisert forhold, som han gjør seg mange tanker om. Jeg føler meg maktesløs nå. Tror det er så lite som skal til, men klarer ikke hjelpe ham ut av den onde sirkelen han er i. Forsøker å "lokke" tankene hans utover mot verden og bort fra ham selv, men det er ikke nok. Han vil ikke til psykolog/psykiater. Vi ble enige om at jeg skal skaffe tilveie en "selvhjelpsbok" (leste anmeldelse av en slik bok om sosial angst på nettet) som han skal lese, og at dersom det ikke hjelper, vil han gå med på å snakke med noen. Må innrømme at jeg er engstelig for at en fagperson vil tilby ham medikamenter. Han er i mine øyne på ingen måte "syk", -han er bare falt inn i et uriktig tankemønster. Ønsker så inderlig at han skal komme ut av dette og ha et godt liv. Takk for at jeg fikk dele dette. Vennlig hilsen mor som trenger råd

[Gjest Magna]

Han trenger hjelp av fagperson. Kan du snakke med fastlegen hans? Så kan han bli henvist videre til hjelp. Psykolog eller Distiktspsykiatrisk senter i din kommune.

Det er veldig viktig slik at han kommer ut av dette. Fortell han det og ikke slå deg til ro før han er inne i noe system og får hjelp.

[marlenexxx27]

Oi for en vanskelig oppgave du har!

På den ene sida kan du gjøre vondt verre ved å mase på han, f.eks. "tvinge" han til å gå til psykolog. Det kan gjøre at han bare isolerer seg enda mer. Stadig masing, gnål om det samme om og om og om igjen kan få folk til å gå totalt i dvale.

På den andre sida bør du stille krav til han. Du kan ikke tillate at han sitter på gutterommet sitt døgnet rundt. Hvis han ikke går på skole bør han betale noe husleie (i det minste symbolsk), og han må dermed ha en jobb. Ikke gjør det lett for han å isolere seg. Hvis han insisterer på at han ikke kan betale for bo og mat, så kan du kreve at han må i behandling. Vis han at atferd fører til konsekvenser (i stedet for bare å prate).

Hvis han selv ikke vil ha behandling, kan du jo spørre fastlegen om det ikke er mulig for deg å få støttesamtaler/veiledningssamtaler med noen. Kanskje noen i barnevernet, eller en annen del av det kommunale tilbudet? Eller familievernkontoret?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Han (og du?) har det valget at han kan velge å la seg behandle for sin sosiale fobi, eller han kan la sykdommen gå sin gang med de konsekvenser det har for utdanning, yrkesliv, familieliv etc. Sannsynligheten for at det går over av seg selv er meget nær null.