Er det håp, eller har toget gått?

[Gjest N82]

Jeg har vært samboer/kjæreste med H i snart 4 år.

Vi er midt i en byggeprosess, og jeg gleder meg ikke slik som jeg bør i en slik situasjon. Årsaken er at jeg er usikker på hvordan forholdet vil arte seg fremover, om det noen gang vil bli bedre?

Vi har null kommunikasjon, null intimitet,null nærhet. jeg kan telle på en hånd alle gangene vi har hatt sex de siste 3 årene. Mye av det er pga av jeg har hatt 2 ryggoperasjoner, men jeg har jo vært bedre i perioder, men har da blitt avvist en rekke ganger. Jeg har prøvd med oljer, undertøy, sexy sms osv, men ingenting!

Jeg har motet meg opp flere ganger ang kommunikasjonen, at vi må bli flinkere til å prate sammen, at jeg føler meg usikker på hans følelser, osv og han er enig han også om at forholdet ikke er som det bør være, men han viser ingen vilje til å gjøre noe med det!

Avvisningen har gjort at jeg nå har gitt opp å håpe på sex, ikke har jeg lyst til å bli avvist igjen heller..det er sårende.

Jeg ønsker virkelig å være sammen med han, men jeg trenger å føle meg elsket, bli sett, vet ikke om jeg kan leve uten det?

Jeg har lenge tenkt at jeg ikke kan få i pose og sekk, og at jeg kanskje klarer å leve med det slik det er.

Slik som det er i dag lever vi to separate liv under samme tak, som kompiser egentlig.

Helt tilfeldig traff jeg en gammel flamme for ikke så lenge siden, og da sa det pang, igjen! Vi har alltid hatt en spesiell kjemi, og følelser for hverandre, men jeg trodde jeg hadde klart å glemme han. Vi har aldri vært ordentlig sammen, bare "hatt det gøy" for mange år siden. Jeg føler meg nyforelsket og superfortvilet. Han føler det på samme måten, og angrer på at vi aldri gjorde noe ut av det...

MEN begge er fastlåst på hver vår kant, og jeg vil ikke føle det jeg føler!!

Jeg har SÅ dårlig samvittighet, og føler meg som en stor dritt i forhold til kjæresten min. Samtidig er det så utrolig deilig å vite at det er en der ute som er glad i meg, som sier alt jeg trenger å høre, som gir meg disse fantastisk deilige følelsene jeg savner så sårt.Han er min store kjærlighet..

Hva i alle dager gjør jeg nå?

Er det mulig å vekke til liv de gamle følelsene i forholdet jeg er i nå? Hvordan skal jeg få han til å forstå alvoret? Terapi fnyser han bare av...

Jeg kan ikke avslutte forholdet slik det er nå, midt i husbyggingen, selv om jeg egentlig har mest lyst til det. Jeg må bare vente enda litt til, og fortsette å håpe at det vil bli bedre etterhvert, som jeg har gjort i 3 år snart..

[mrxx]

For meg høres ikke dette bra ut og jeg tviler sterkt på at dette forholdet vil bli bra noen gang. Dere har tross alt bare vært sammen i 4 år og det er ikke noe som funker. Hva er det som er bra i dette forholdet da??

[Nina82]

For meg høres ikke dette bra ut og jeg tviler sterkt på at dette forholdet vil bli bra noen gang. Dere har tross alt bare vært sammen i 4 år og det er ikke noe som funker. Hva er det som er bra i dette forholdet da??

Det som er bra er at det føles trygt på en eller annen bisarr måte. Han er stødig som en klippe.Og så får han meg til å le.. Og jeg tror han prøver på sin måte, ellers ville han aldri kjøpt hus til oss i ødemarken. Han må da se/skjønne/føle selv at noe ikke stemmer? Vi har ikke hatt sex siden ifjor!! Det kan da umulig bare være meg som har behov og lyster? Eller blir alle forhold slik over tid?

Jeg føler også at jeg skylder han å gi det en real sjanse, siden han har holdt ut med meg gjennom to tøffe ryggoperasjoner. Egentlig føler jeg vel at det er min skyld at det ble slik..pga ryggen. Vi mista noe da jeg ble syk, og har ikke klart å finne tilbake til hverandre, og jeg vet ikke om vi klarer det heller. Det vokser bare større avstand mellom oss, enda jeg fortvilet har forsøkt å klamre meg fast.

Hadde vi enda klart å prate sammen! Jeg har vanligvis ikke problemer med å si hva jeg mener, men med han er det noe som gjør at jeg ikke tør, jeg er redd for reaksjonen hans, aner ikke hvorfor. Jo, jeg er redd for at han skal fnyse av meg,synes at jeg er dum. Det er den verste følelsen noen kan gi meg.. Jeg er også egentlig lidenskapelig og følsom, men må undertrykke mine følelser, fordi han er stikk motsatt.

Når jeg nå leser det jeg skriver, skjønner jeg vel hvor dette bærer hen..men jeg ønsker virkelig at det skal fungere! Han er verdens snilleste, men kanskje litt sær når det gjelder følelser og den biten der.

Går det an å lære seg, eller må jeg bare innse at enten må jeg leve med det, eller gå?

[laban]

Det som er bra er at det føles trygt på en eller annen bisarr måte. Han er stødig som en klippe.Og så får han meg til å le.. Og jeg tror han prøver på sin måte, ellers ville han aldri kjøpt hus til oss i ødemarken. Han må da se/skjønne/føle selv at noe ikke stemmer? Vi har ikke hatt sex siden ifjor!! Det kan da umulig bare være meg som har behov og lyster? Eller blir alle forhold slik over tid?

Jeg føler også at jeg skylder han å gi det en real sjanse, siden han har holdt ut med meg gjennom to tøffe ryggoperasjoner. Egentlig føler jeg vel at det er min skyld at det ble slik..pga ryggen. Vi mista noe da jeg ble syk, og har ikke klart å finne tilbake til hverandre, og jeg vet ikke om vi klarer det heller. Det vokser bare større avstand mellom oss, enda jeg fortvilet har forsøkt å klamre meg fast.

Hadde vi enda klart å prate sammen! Jeg har vanligvis ikke problemer med å si hva jeg mener, men med han er det noe som gjør at jeg ikke tør, jeg er redd for reaksjonen hans, aner ikke hvorfor. Jo, jeg er redd for at han skal fnyse av meg,synes at jeg er dum. Det er den verste følelsen noen kan gi meg.. Jeg er også egentlig lidenskapelig og følsom, men må undertrykke mine følelser, fordi han er stikk motsatt.

Når jeg nå leser det jeg skriver, skjønner jeg vel hvor dette bærer hen..men jeg ønsker virkelig at det skal fungere! Han er verdens snilleste, men kanskje litt sær når det gjelder følelser og den biten der.

Går det an å lære seg, eller må jeg bare innse at enten må jeg leve med det, eller gå?

Nei, alle forhold blir ikke slik over tid, i hvert fall ikke i løpet av 3-4 år.

For meg høres null kommunikasjon, null nærhet og ingen sex ikke helt ut som et forhold lenger. Det høres merkelig ut for meg at dere starter et byggeprosjekt på et såpass spinkelt grunnlag.

Hvis han ikke vil bli med på terapi eller noe annet som involverer en tredjeperson, blir dere jo nødt til å snakke sammen. Såpass burde du kunne forlange før dere flytter ut i ødemarken eller hva nå prosjektet gikk ut på.

Jeg skriver ofte "få i hvert fall ikke barn sammen", men det virker jo ikke som om den risikoen er så høy.

Rydd opp før du evt. roter mer med han andre. Dere har ingen rett til å gå bak ryggen på to andre mennesker, selv om ikke forholdene funker. Dere er voksne og må tåle å ordne opp på hjemmebane.

[Nina82]

Nei, alle forhold blir ikke slik over tid, i hvert fall ikke i løpet av 3-4 år.

For meg høres null kommunikasjon, null nærhet og ingen sex ikke helt ut som et forhold lenger. Det høres merkelig ut for meg at dere starter et byggeprosjekt på et såpass spinkelt grunnlag.

Hvis han ikke vil bli med på terapi eller noe annet som involverer en tredjeperson, blir dere jo nødt til å snakke sammen. Såpass burde du kunne forlange før dere flytter ut i ødemarken eller hva nå prosjektet gikk ut på.

Jeg skriver ofte "få i hvert fall ikke barn sammen", men det virker jo ikke som om den risikoen er så høy.

Rydd opp før du evt. roter mer med han andre. Dere har ingen rett til å gå bak ryggen på to andre mennesker, selv om ikke forholdene funker. Dere er voksne og må tåle å ordne opp på hjemmebane.

Ingen fare verken for å få barn, eller være utro. Jeg har bare beskrevet hva jeg føler, men kommer ikke til å gjøre noe med "tredjeparten".

Såpass respekt har jeg for han jeg er sammen med. Jeg ønsker jo at forholdet skal fungere! Jeg skal nå være borte en måned, og da skal jeg stille et ultimatum, hvertfall be han tenke seg nøye om.

Dersom han vil være sammen med meg, skal vi begynne med en el annen form for terapi sammen. Det blir mitt siste forsøk. Og jeg håper virkelig det fungerer.

Utroskap løser ingenting, det gjør bare saken verre tror jeg. Ikke har jeg samvittighet til det heller...

[laban]

Ingen fare verken for å få barn, eller være utro. Jeg har bare beskrevet hva jeg føler, men kommer ikke til å gjøre noe med "tredjeparten".

Såpass respekt har jeg for han jeg er sammen med. Jeg ønsker jo at forholdet skal fungere! Jeg skal nå være borte en måned, og da skal jeg stille et ultimatum, hvertfall be han tenke seg nøye om.

Dersom han vil være sammen med meg, skal vi begynne med en el annen form for terapi sammen. Det blir mitt siste forsøk. Og jeg håper virkelig det fungerer.

Utroskap løser ingenting, det gjør bare saken verre tror jeg. Ikke har jeg samvittighet til det heller...

Det høres fornuftig ut. Dere har bare ett liv, og det er dumt å kaste det bort på noe som er helt dødt. Lykke til!

[damedamen]

Ingen fare verken for å få barn, eller være utro. Jeg har bare beskrevet hva jeg føler, men kommer ikke til å gjøre noe med "tredjeparten".

Såpass respekt har jeg for han jeg er sammen med. Jeg ønsker jo at forholdet skal fungere! Jeg skal nå være borte en måned, og da skal jeg stille et ultimatum, hvertfall be han tenke seg nøye om.

Dersom han vil være sammen med meg, skal vi begynne med en el annen form for terapi sammen. Det blir mitt siste forsøk. Og jeg håper virkelig det fungerer.

Utroskap løser ingenting, det gjør bare saken verre tror jeg. Ikke har jeg samvittighet til det heller...

Sier meg enig med laban her. Lykke til.