FU: til dere som er psykisk friske

[Gjest personlighetsforstyrret]

Hva tenker du om oss som er psykisk syk?

Eks: Hvordan ville du reagert om en nær venn av deg eller et familiemedlem fortalte deg at h*n er psyk? Ville du f.eks trekt deg unna og blitt skeptisk, eller ville alt vært som før?

[Gjest bo1]

Spiller det virkelig noen rolle???

[Gjest høstløv]

Dette spørsmålet har vært diskutert mange ganger tidligere i dette forum.

[siameser]

Akkurat som før for min del, bare med et ord for det som før var bare noe en bare 'ubevisst' oppfatta. Det kan godt hende at venner og familie allerede veit det, og at en diagnose bare får det til å 'falle på plass'.

[Gjest sjøstjerna]

Jeg har hatt en venn som ble akutt psykotisk. Det var skremmende. Jeg var hans venn hele veien - mens han var syk- og nå etter han ble frisk igjen.

Tenker at akutt psykdom kan skje "hvem som helst".

Kronisk psyke, finnes det? Jeg vet ikke- jeg tenker ikke over det. Tenker heller ikke over at andre har kronisk eksem- eller har diabetes.

[Gjest sjøstjerna]

Dette spørsmålet har vært diskutert mange ganger tidligere i dette forum.

Kanskje trådstareter nettopp er blitt psyk? Og ikke har vært innom forum før?

Eller bare ikke har lagt merke til at dette har vært diskutert før?

Jeg husker vagt at det har vært diskutert- men jeg husker ikke "almenn" mening her inne om saken.

[Gjest Shira :o)]

Jeg har noen nær meg som er psykisk syk. Jeg trekker meg ikke vekk, hvorfor skulle jeg det? Jeg stiller opp for vedkommende, for meg er det likegyldig hva som er galt, om beinet er brukket, om det er psykisk sykdom, eller noe annet. Trenger personen min støtte eller hjelp, så er jeg der.

Vennskapet eller familiebåndet er like sterkt uansett.

[Gjest høstløv]

Kanskje trådstareter nettopp er blitt psyk? Og ikke har vært innom forum før?

Eller bare ikke har lagt merke til at dette har vært diskutert før?

Jeg husker vagt at det har vært diskutert- men jeg husker ikke "almenn" mening her inne om saken.

Slik jeg har fått med meg, er den alminnelige mening at psykisk syke mennesker ikke er annerledes enn mennesker som har en somatisk sykdom, altså er begge sykdomsgrupper helt vanlige mennesker, som sliter med sykdom, som de ikke kan hjelpe for selv.

[Gjest togli]

Jeg synes først og fremst det er leit når noen er psykisk syke. Man skjønner fort at livet til tider kan føles tungt for slike mennesker. Trukket meg unna ville jeg iallefall ikke gjort. Jeg hadde vel heller følt for å vise forståelse og aksept. Et forholdsvis nært familiemedlem av meg er psykisk syk, så dette er ikke ukjent for meg.

[Gjest spiderrella]

[quote name=Shira )' timestamp='1241882167' post='4146222]

Jeg har noen nær meg som er psykisk syk. Jeg trekker meg ikke vekk, hvorfor skulle jeg det? Jeg stiller opp for vedkommende, for meg er det likegyldig hva som er galt, om beinet er brukket, om det er psykisk sykdom, eller noe annet. Trenger personen min støtte eller hjelp, så er jeg der.

Vennskapet eller familiebåndet er like sterkt uansett.

Jeg har vært relativt åpen og har ikke opplevd at noen har tatt avstand eller noe. Men jeg har opplevd at det har vært noen fordommer og skortet på kunnskap og forståelse til tider.

Jeg har begynt å være mer åpen om det nå også til enkelte nye mennesker jeg møter at jeg er sykemeldt og går i terapi for å jobbe med meg selv. Vært godt å være ærlig og slippe å komme med små løgner eller å skjule det. Og det verste er at det har ikke vært noen big deal i det hele tatt. Jeg har til og med fått noen nye venner. Kanskje det tyder på at verden har gått fremover. Og at det å ha gått til psykolog eller hatt psykiske problemer ikke er så stigmatiserende som det var før i tiden.

Nå liker jeg ikke å gå i detaljer om det bortsett fra til kanskje de aller nærmeste men det blir også respektert.

[Gjest spiderrella]

[quote name=Shira )' timestamp='1241882167' post='4146222]

Jeg har noen nær meg som er psykisk syk. Jeg trekker meg ikke vekk, hvorfor skulle jeg det? Jeg stiller opp for vedkommende, for meg er det likegyldig hva som er galt, om beinet er brukket, om det er psykisk sykdom, eller noe annet. Trenger personen min støtte eller hjelp, så er jeg der.

Vennskapet eller familiebåndet er like sterkt uansett.

Jeg har vært relativt åpen og har ikke opplevd at noen har tatt avstand eller noe. Men jeg har opplevd at det har vært noen fordommer og skortet på kunnskap og forståelse til tider.

Jeg har begynt å være mer åpen om det nå også til enkelte nye mennesker jeg møter at jeg er sykemeldt og går i terapi for å jobbe med meg selv. Vært godt å være ærlig og slippe å komme med små løgner eller å skjule det. Og det verste er at det har ikke vært noen big deal i det hele tatt. Jeg har til og med fått noen nye venner. Kanskje det tyder på at verden har gått fremover. Og at det å ha gått til psykolog eller hatt psykiske problemer ikke er så stigmatiserende som det var før i tiden.

Nå liker jeg ikke å gå i detaljer om det bortsett fra til kanskje de aller nærmeste men det blir også respektert.

[Gjest Shira :o)]

Jeg har vært relativt åpen og har ikke opplevd at noen har tatt avstand eller noe. Men jeg har opplevd at det har vært noen fordommer og skortet på kunnskap og forståelse til tider.

Jeg har begynt å være mer åpen om det nå også til enkelte nye mennesker jeg møter at jeg er sykemeldt og går i terapi for å jobbe med meg selv. Vært godt å være ærlig og slippe å komme med små løgner eller å skjule det. Og det verste er at det har ikke vært noen big deal i det hele tatt. Jeg har til og med fått noen nye venner. Kanskje det tyder på at verden har gått fremover. Og at det å ha gått til psykolog eller hatt psykiske problemer ikke er så stigmatiserende som det var før i tiden.

Nå liker jeg ikke å gå i detaljer om det bortsett fra til kanskje de aller nærmeste men det blir også respektert.

Jeg respekterer fullt at noen ikke vil gå i detaljer. Det er noe folk må kjenne på selv og velge. Jeg reagerer ikke negativt om noen forteller meg at de går i terapi, eller sliter med noe.

Du er nok inne på noe når det gjelder mangel på kunnskap. Jeg står midt oppi dette som pårørende til en som er psykisk syk nå, og vi opplever at noen ikke har kunnskap. Reagerer med vantro, trekker seg bort. Den gruppen som har gjort dette er av den gamle skole eller hva jeg skal si, de vet rett og slett ikke noe sælig om dette, det har vært tabu. De har lært at slikt er tabu. Heldigvis er dette i mindretall av reaksjonene vi har opplevd, veldig i mindretall.

Ellers møter vi mye forståelse, både den syke og oss som pårørende. H*n har valgt selv å være åpen, men ikke gå inn på detaljer. H*n synes det ble slitsomt med løgner og bortforklaringer når folk lurte på hvorfor h*n ikke var i jobb, ikke tok del i en del ting.

Jeg innrømmer også at jeg mangler kunnskap på mye av dette, men ønsker gjerne og høre og lære, dersom noen ønsker at jeg skal det. Jeg ønsker virkelig ikke at slike problem skal være tabu, og jeg synes at det er endret en god del rette veien nå i samfunnet, tabuet er ikke så fremtredende som det var. Det er min oppfatning da.

Håper du finner den veien og metoden som er rett for deg )

[frosken]

Hvis det gjaldt en nær venn eller nær familie, så ville informasjon om psykisk lidelse ikke endre noe i vår relasjon. Som en annen har sagt her i tråden, så ville informasjonen sannsynligvis bare bekrefte noe jeg allerede hadde hatt en anelse om.

Forøvrig tror jeg at de svarene du får i denne typen tråder her på dol ikke fullt ut er representative for de oppfatningene som er om sykdom generelt - og psykiske lidelser spesielt - i befolkningen. Mye tyder på at dolbefolkningen enten er "snillere" eller svarer mer PK på slike spørsmål.

[hidi, the scorpion]

Hvis det gjaldt en nær venn eller nær familie, så ville informasjon om psykisk lidelse ikke endre noe i vår relasjon. Som en annen har sagt her i tråden, så ville informasjonen sannsynligvis bare bekrefte noe jeg allerede hadde hatt en anelse om.

Forøvrig tror jeg at de svarene du får i denne typen tråder her på dol ikke fullt ut er representative for de oppfatningene som er om sykdom generelt - og psykiske lidelser spesielt - i befolkningen. Mye tyder på at dolbefolkningen enten er "snillere" eller svarer mer PK på slike spørsmål.

Jeg er ikke kjent her for å være PK, men jeg har venner med psykiske lidelser, og for meg er det no problem whatsoever;)

En skjelte meg ut da h*n var i psykisk ubalanse, men jeg fikk verdens søteste mld dagen etter;)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er en persons adferd som er avgjørende for meg. Om han/hun har en diagnose er likegyldig (unntatt når jeg er vedkommendes psykiater).

[Gjest dette er ikke enkelt]

Jeg har ingen spesielle tanker om psykisk syke, og har hatt en del problemer selv. Men jeg kan godt si at jeg tviler veldig på at jeg kommer til å oppleve at et familiemedlem kommer og sier at h*n er psykisk syk. Jeg har noen familiemedlemmer som har vært psykisk syke og de har ikke fortalt meg det selv. Det har ikke endret stort i mine følelser for dem, men hvis de hadde begynt å bli en trussel for meg og mine barn hadde jeg trukket meg unna. Jeg har en bror som hadde alkoholproblemer, men hadde styrken til å slutte. Jeg har også en nevø som har vært veldig plaget av dype depresjoner, men han har aldri snakket med meg om det. Jeg har hatt gleden av å se de reise seg opp.

Jeg har en onkel som var verdens snilleste da jeg var liten, men sønnen hans som jeg ikke har hatt kontakt med på åresvis har sittet i fengsel for å misbruke barna sine sexuelt. Min onkel var mye depressiv og hans kone hadde store rusproblemer og andre psykiske problemer. Mine foreldre holdt meg mest mulig unna dette som barn, og kuttet ut kontakten. Jeg er og blir rasende på denne fetteren min som har gjort så mange så vondt, selvom jeg vet at han ikke hadde god barndom. Jeg håper at jeg aldri møter han igjen, eller hans kone som ikke hadde guts til å forlate han. De to idiotene har heldigvis flyttet til utlandet og holder seg forhåpentligvis vekk fra oss andre. Jeg er ikke alltid snill.

[Gjest Det kommer an på]

Som andre sier så kommer det mer an på oppførselen enn diagnosen.

En venninne av meg jobber med menesker som er tvangsinnlagt og hun opplever stadig drapstrusler.

Av den grunn tør hun ikke være på facebook f.eks. Hun er nå på jakt etter ny jobb.

Jeg synes også det er slitsomt med folk som bare prater om seg selv og sitt følelsesliv, alternative interesser osv.

[sort som natta]

ting er som før,selv om jeg nå vet om psykiske lidelser jeg ikke visste vedkommende har.

har vært psykisk syk selv,men er nå "frisk".ingen depresjon eller angst:) men mange har vendt meg ryggen:( er vel de som ikke akkurat kan kalles venner? ble iallefall utrolig skuffet:((

[Gjest MayLynn]

Det er vel veldig forskjellig hvordan de er psykisk syke. Jeg irriterer meg litt over en slektning som har vært psykisk syk lenge. Hun må jo forstå at det ikke er hun som har rett men psykologene. Det virker ikke som om hun vil bli frisk for hun nekter å tro på de de forteller henne. Jeg hadde vært litt mer ydmyk og prøvd å forstå litt mer av hvordan verden rundt meg faktisk virker. Og ikke tro at alt dreier seg om meg!

[Gjest x(o_o)x]

Det er vel veldig forskjellig hvordan de er psykisk syke. Jeg irriterer meg litt over en slektning som har vært psykisk syk lenge. Hun må jo forstå at det ikke er hun som har rett men psykologene. Det virker ikke som om hun vil bli frisk for hun nekter å tro på de de forteller henne. Jeg hadde vært litt mer ydmyk og prøvd å forstå litt mer av hvordan verden rundt meg faktisk virker. Og ikke tro at alt dreier seg om meg!

"Hun må jo forstå at det ikke er hun som har rett men psykologene. Det virker ikke som om hun vil bli frisk for hun nekter å tro på de de forteller henne. Jeg hadde vært litt mer ydmyk og prøvd å forstå litt mer av hvordan verden rundt meg faktisk virker. Og ikke tro at alt dreier seg om meg!"

Men mye av problemet er o at en ikke nødvendigvis går rundt og tenker/tror/vet at en er psykisk syk. Da har man en egen virkelighet som er like virkelig som din verden er for deg. Jeg tenker heller, ironisk nok, at _du_ kanskje må være mer ydmyk for at dette er en del av psykdommen hennes.

Har du aldri vært psykisk syk vil du aldri kunne forutsi hvoirdan du vi reagere eller oppføre deg.