Analytisk gruppeterapi/nhd

[Gjest en bortskjemt pasient?]

Du svarte meg på et innlegg tidligere om jeg er urimelig mht terapien.

Jeg er også henvist til gruppeterapi på samme poliklinikk. Analytisk gruppeterapi.

Hva går det ut på? Er det noe du tror vil hjelpe?

Takknemlig for svar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

[Gjest en bortskjemt pasient?]

http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

Jeg synes det ser positivt ut. Og jeg har hørt det er noen på dette forum som har hatt god nytte av det.

Men jeg blir usikker. For det er ikke til et dagbehandlingsnettverk jeg er henvist, men hos en gruppe ledet av en gruppeanalytiker der jeg allerede behandles;på min lokale poliklinikk - og altså ikke dets tilhørende sykehus noen få mil unna.

(Hvis det ikke er det samme da, bare ikke samme sted liksom..).

Men uansett; takk for link i et virvarr av temaet på nettet.

[Gjest en bortskjemt pasient?]

http://www.dagbehandlingsnettverk.no/dninfo/gptinfo.htm

Jeg antar at du ikke har så stor tro på at dette er en terapiform som vil hjelpe, hvis jeg ikke har tolket deg feil:

http://doktoronline.no/forum3/bin/show.wa2?MessageId=4085668

Jeg gruer meg forferdelig til å ta det hele opp med min psykiater i morgen, fordi jeg er 'redd' han vil bli støtt el.l av at jeg blander meg i hans arbeide.. kan jeg referere til ditt svar i min forrige tråd vedrørende dette?

[Gjest lasse liten80]

Ble ikke du bedt om å holde deg vekke fra dol i 3 mnd tid? Enhver skjønner vel at dette er j31! som spør....

[Gjest spiderella]

Jeg synes det ser positivt ut. Og jeg har hørt det er noen på dette forum som har hatt god nytte av det.

Men jeg blir usikker. For det er ikke til et dagbehandlingsnettverk jeg er henvist, men hos en gruppe ledet av en gruppeanalytiker der jeg allerede behandles;på min lokale poliklinikk - og altså ikke dets tilhørende sykehus noen få mil unna.

(Hvis det ikke er det samme da, bare ikke samme sted liksom..).

Men uansett; takk for link i et virvarr av temaet på nettet.

Jeg er totalt sett kjempefornøyd med gruppeterapi. Men det var deler av behandlingsopplegget jeg syntes var bortkastet tid rett og slett. Men vet om andre som fikk mye ut av det.

Så er det jo også sånn i norsk psykiatri at det er ikkke bare og velge og vrake hvis en er avhengig av det offentlige. Noenganger må en nok være litt pragmatisk. Og du har ihvertfall ingenting å tape. Uavhengig til hva slags terapiretning terapeuten i hovedsak bruker så dreier det seg vel mye om kjemi og hvordan den enkelte arbeider. Så en må rett og slett bare ta en sjanse. Se hvordan det blir. Selvfølgelig skulle en ønske en kunne få den "perfekte terapeut" som har den "perfekte behandlingsmetoden" etc. Men sånn er det vel ganske så sjelden i grunn.

Det tar tid å bli kjent med terapeutene og for at de skal bli kjent med deg. Jeg og min terapeut hadde et heller kjølig forhold i starten hvor jeg flere ganger satte i tvil vedkommendes kompetanse. Men h*n taklet det også hehe. Og etterhvert ble det et godt samarbeid. Håper inderlig at du sier ja og prøver å se på det med et åpent sinn uten å tenke på nhd sin reservasjon til analystisk gruppeterapi etc. Er det helt nytteløst så kan du jo slutte.

[Gjest been there12345]

NHD er f**** meg ingen Gud som har alle de rette svara på ting dog ikke på analytisk gruppetearpi. har selv gått på det og blitt frisk!!

[Gjest fornøyd med gruppa]

Jeg synes det ser positivt ut. Og jeg har hørt det er noen på dette forum som har hatt god nytte av det.

Men jeg blir usikker. For det er ikke til et dagbehandlingsnettverk jeg er henvist, men hos en gruppe ledet av en gruppeanalytiker der jeg allerede behandles;på min lokale poliklinikk - og altså ikke dets tilhørende sykehus noen få mil unna.

(Hvis det ikke er det samme da, bare ikke samme sted liksom..).

Men uansett; takk for link i et virvarr av temaet på nettet.

Nå er ikke jeg NHD, men jeg håper noen av mine erfaringer likevel kan komme til nytte. Jeg har gått i en analytisk gruppe i vel ett år og har hatt stort utbytte av dette. Min gruppe er tilknyttet dagbehandlingsnettverket, men jeg vet at mange av terapeutene på avdelingen også har grupper på andre poliklinikker - tror altså ikke at stedet behandlingen finner sted, er det du skal legge mest vekt på i vurderingen :-)

Synet på gruppa og mine erfaringer med den har endret seg mange ganger underveis. Hva gruppeterapi er, kan du lese mye om på nettet. Jeg kan nevne noen momenter som har vært spesielt utfordrende - og givende - for meg:

I forkant av gruppeterapien var jeg inne til forberedende samtaler. Å gå fra disse forberedende samtalene til selve gruppeterapien var et stort sjokk! Innledningsvis klarte jeg knapt nok å forholde meg til de andre gruppemedlemmene. Alle spørsmål som dukket opp i hodet mitt, rettet jeg til terapeuten. For meg var han sentrum i gruppa. Jeg var frustrert over at han ikke hadde noen klare svar å komme med, såret over at han kunne sende spørsmålet mitt videre til resten av gruppa i stedet for å besvare det selv - i det hele tatt var jeg frustrert over at gruppeterapien ikke var individualterapi ...

En annen problemstilling jeg har måttet jobbe med, er skamfølelsen knyttet til å ta plass. Da jeg innså at det var flere enn meg i gruppa, sa jeg knapt nok noe som helst på flere uker. Og da jeg først gjorde det, brukte jeg masse energi på å unnskylde meg. Det at jeg tidde stille, betød imidlertid ikke at jeg lyttet mer til det andre sa. Jeg var så oppslukt av problemstillingen si noe/ikke si noe at jeg ikke klarte å ta del i det andre fortalte. Først nå begynner jeg å merke at jeg tar aktivt del i det andre sier. Det henger for det første sammen med at jeg ikke lenger betrakter de andre som "konkurrenter" om terapeutens gunst. For det andre at jeg har fått et sunnere forhold til selvhevdelse - jeg føler at jeg har like stor rett til oppmerksomhet i gruppa som det de andre har! Den energien jeg har brukt på "kan jeg si noe nå/blir det dumt nå/huff, nå må jeg tie stille", går nå med til å lytte til de andre :-)

Noen ganger føles det som om gruppeterapien er totalt meningsløs, bortkastet tid, lite målrettet, "prateterapi". Jeg har lært å knytte an denne følelsen til egen frustrasjon i stedet for å se det som en objektiv vurdering av terapiformen som sådan. Ofte ser jeg først i etterkant effekten av det jeg underveis betrakter som en dødperiode. Mine mønstre utenfor gruppa kommer til syne i gruppa - og der kan jeg jobbe med dem. Men når jeg føler meg avvist av et annet gruppemedlem, tar det gjerne litt tid før jeg skjønner at jeg tenker og føler og opptrer på samme måte som jeg gjør i RL. Og at avvisningen enten er reell - og et utslag av noe jeg har sagt eller gjort - eller innbilt - et utslag av at jeg har en dårlig periode.

Mitt råd: Ikke vær for flink og snill til å begynne med. Eller: Vær ærlig! Bruk energien din på å snakke om og beskrive hva dialogen og samspillet i gruppa gjør med deg der og da. Blir du sint? Fortvilet? Føler deg avvist? Forsøk å finne ut hva følelsene skyldes! Ikke prøv å late som om du ikke har dem ...

Tror også det er smart å ikke ta med mange konkrete problemstillinger som du forventer terapeuten/gruppa skal "løse". Det gruppa kan hjelpe til med, er å i samarbeid med deg finne ut av 1) om de konkrete problemstillingene inngår i et mønster som også gjør seg gjeldende på andre områder av livet (viktig å også se på egenansvar) - og i så fall bevisstgjøre og jobbe med disse mønstrene og 2) hva det gjør med deg å stå oppi den konkrete problemstillingen - men gruppas oppgave er ikke bare å klappe deg på ryggen; det viktige er hele tiden en bevisstgjøring rundt tanke-, følelses- og atferdsmønstre.

Lykke til :-)

[Gjest en bortskjemt pasient?]

Jeg er totalt sett kjempefornøyd med gruppeterapi. Men det var deler av behandlingsopplegget jeg syntes var bortkastet tid rett og slett. Men vet om andre som fikk mye ut av det.

Så er det jo også sånn i norsk psykiatri at det er ikkke bare og velge og vrake hvis en er avhengig av det offentlige. Noenganger må en nok være litt pragmatisk. Og du har ihvertfall ingenting å tape. Uavhengig til hva slags terapiretning terapeuten i hovedsak bruker så dreier det seg vel mye om kjemi og hvordan den enkelte arbeider. Så en må rett og slett bare ta en sjanse. Se hvordan det blir. Selvfølgelig skulle en ønske en kunne få den "perfekte terapeut" som har den "perfekte behandlingsmetoden" etc. Men sånn er det vel ganske så sjelden i grunn.

Det tar tid å bli kjent med terapeutene og for at de skal bli kjent med deg. Jeg og min terapeut hadde et heller kjølig forhold i starten hvor jeg flere ganger satte i tvil vedkommendes kompetanse. Men h*n taklet det også hehe. Og etterhvert ble det et godt samarbeid. Håper inderlig at du sier ja og prøver å se på det med et åpent sinn uten å tenke på nhd sin reservasjon til analystisk gruppeterapi etc. Er det helt nytteløst så kan du jo slutte.

Jeg synes du sier mye fornuftig i innlegget ditt, og jeg har bestemt meg for at jeg skal gi det en sjanse. Det vil jo vise seg etter en tid om det har noen virkning eller ikke - og så får jeg ta det derfra i stedet :-)

Takk for dine tilbakemeldinger. Jeg synes det er nyttig å høre om andres erfaringer rundt dette.

[Gjest en bortskjemt pasient?]

Nå er ikke jeg NHD, men jeg håper noen av mine erfaringer likevel kan komme til nytte. Jeg har gått i en analytisk gruppe i vel ett år og har hatt stort utbytte av dette. Min gruppe er tilknyttet dagbehandlingsnettverket, men jeg vet at mange av terapeutene på avdelingen også har grupper på andre poliklinikker - tror altså ikke at stedet behandlingen finner sted, er det du skal legge mest vekt på i vurderingen :-)

Synet på gruppa og mine erfaringer med den har endret seg mange ganger underveis. Hva gruppeterapi er, kan du lese mye om på nettet. Jeg kan nevne noen momenter som har vært spesielt utfordrende - og givende - for meg:

I forkant av gruppeterapien var jeg inne til forberedende samtaler. Å gå fra disse forberedende samtalene til selve gruppeterapien var et stort sjokk! Innledningsvis klarte jeg knapt nok å forholde meg til de andre gruppemedlemmene. Alle spørsmål som dukket opp i hodet mitt, rettet jeg til terapeuten. For meg var han sentrum i gruppa. Jeg var frustrert over at han ikke hadde noen klare svar å komme med, såret over at han kunne sende spørsmålet mitt videre til resten av gruppa i stedet for å besvare det selv - i det hele tatt var jeg frustrert over at gruppeterapien ikke var individualterapi ...

En annen problemstilling jeg har måttet jobbe med, er skamfølelsen knyttet til å ta plass. Da jeg innså at det var flere enn meg i gruppa, sa jeg knapt nok noe som helst på flere uker. Og da jeg først gjorde det, brukte jeg masse energi på å unnskylde meg. Det at jeg tidde stille, betød imidlertid ikke at jeg lyttet mer til det andre sa. Jeg var så oppslukt av problemstillingen si noe/ikke si noe at jeg ikke klarte å ta del i det andre fortalte. Først nå begynner jeg å merke at jeg tar aktivt del i det andre sier. Det henger for det første sammen med at jeg ikke lenger betrakter de andre som "konkurrenter" om terapeutens gunst. For det andre at jeg har fått et sunnere forhold til selvhevdelse - jeg føler at jeg har like stor rett til oppmerksomhet i gruppa som det de andre har! Den energien jeg har brukt på "kan jeg si noe nå/blir det dumt nå/huff, nå må jeg tie stille", går nå med til å lytte til de andre :-)

Noen ganger føles det som om gruppeterapien er totalt meningsløs, bortkastet tid, lite målrettet, "prateterapi". Jeg har lært å knytte an denne følelsen til egen frustrasjon i stedet for å se det som en objektiv vurdering av terapiformen som sådan. Ofte ser jeg først i etterkant effekten av det jeg underveis betrakter som en dødperiode. Mine mønstre utenfor gruppa kommer til syne i gruppa - og der kan jeg jobbe med dem. Men når jeg føler meg avvist av et annet gruppemedlem, tar det gjerne litt tid før jeg skjønner at jeg tenker og føler og opptrer på samme måte som jeg gjør i RL. Og at avvisningen enten er reell - og et utslag av noe jeg har sagt eller gjort - eller innbilt - et utslag av at jeg har en dårlig periode.

Mitt råd: Ikke vær for flink og snill til å begynne med. Eller: Vær ærlig! Bruk energien din på å snakke om og beskrive hva dialogen og samspillet i gruppa gjør med deg der og da. Blir du sint? Fortvilet? Føler deg avvist? Forsøk å finne ut hva følelsene skyldes! Ikke prøv å late som om du ikke har dem ...

Tror også det er smart å ikke ta med mange konkrete problemstillinger som du forventer terapeuten/gruppa skal "løse". Det gruppa kan hjelpe til med, er å i samarbeid med deg finne ut av 1) om de konkrete problemstillingene inngår i et mønster som også gjør seg gjeldende på andre områder av livet (viktig å også se på egenansvar) - og i så fall bevisstgjøre og jobbe med disse mønstrene og 2) hva det gjør med deg å stå oppi den konkrete problemstillingen - men gruppas oppgave er ikke bare å klappe deg på ryggen; det viktige er hele tiden en bevisstgjøring rundt tanke-, følelses- og atferdsmønstre.

Lykke til :-)

Tusen takk for et svært godt og utdypende innlegg. Jeg setter pris på slike erfaringer. Du kommer med mange gode råd som jeg tar med meg videre.

Du nevner spesielt en ting som gjorde meg litt nysjerrig og som jeg vil prøve å ha i bakhodet:

"Noen ganger føles det som om gruppeterapien er totalt meningsløs, bortkastet tid, lite målrettet, "prateterapi". Jeg har lært å knytte an denne følelsen til egen frustrasjon i stedet for å se det som en objektiv vurdering av terapiformen som sådan. Ofte ser jeg først i etterkant effekten av det jeg underveis betrakter som en dødperiode."