Å stille opp for stebarn

[løvinne71]

Inspirert av tråden nedenfor angående forpliktelser og ansvar for stebarn.

Hvor mye ansvar og forpliktelser har du for dine evt. stebarn?

Og opplever dere dette temaet som en kilde til konflikter mellom deg og barnas far/mor?

Ville du foretrukket å vært mere involvert, eller mindre involvert enn du er?

Og til dere som ikke har stebarn: Hvor mye ansvar tror dere foretrukket å ha hvis dere var i situasjonen?

[Lotte :o)]

''Og til dere som ikke har stebarn: Hvor mye ansvar tror dere foretrukket å ha hvis dere var i situasjonen?''

0 ansvar, all den tid jeg har egne barn.

[Gjest Ikke noe ansvar i det hele tatt]

''Og til dere som ikke har stebarn: Hvor mye ansvar tror dere foretrukket å ha hvis dere var i situasjonen?''

Jeg ville ikke påtatt meg ansvar i det hele tatt. Ergo ville jeg ikke valgt noen med barn. Har nok med egne.

[Spirello]

Jeg har et barn, og samboer som da er stefar til min sønn. Han har ikke spesielle forpliktelser vi har antalt, men når han har mulighet så leverer han og henter i barnehagen. Han er med på oppdragelsen hjemme, og har like mye å si som meg. Han er hjemme med sønnen min hvis jeg skal bort eller jobbe overtid, f.eks på konferanse. Han er jo som en far på en måte.. Koser med han, hjelper han med tørking, dusing, han lager matpakke til han hver dag, kan hjelpe til meg kveldsstell, gir han mat når han er sulten osv.

jeg synes det blir naturlig når man lever som en familie at de voksne involverer seg med barna i familien uansett hvem de er sine biologisk. Hadde samboern min hatt barn skulle jeg ønske jeg fikk mulighet til å oppdra barna, støtte dem, hjelpe dem, irettesette dem uten at samboeren hadde irettesatt meg og være som en reservemamma..

[løvinne71]

''Og til dere som ikke har stebarn: Hvor mye ansvar tror dere foretrukket å ha hvis dere var i situasjonen?''

Jeg ville ikke påtatt meg ansvar i det hele tatt. Ergo ville jeg ikke valgt noen med barn. Har nok med egne.

"Ergo ville jeg ikke valgt noen med barn"

Det kan jo bli litt vanskelig å unngå ettersom man blir eldre og de fleste i passende alder har barn.

Utvalget blant barnløse 25-åringer er nok forholdsvis bra. Men det er adskillig lengre mellom dem som er 35...

[løvinne71]

[quote name=Lotte )' timestamp='1242045026' post='4147170]

''Og til dere som ikke har stebarn: Hvor mye ansvar tror dere foretrukket å ha hvis dere var i situasjonen?''

0 ansvar, all den tid jeg har egne barn.

Men hvis du bodde sammen med faren deres, så måtte du jo invorvert deg til en viss grad selvom du har egne barn?

Men det spørs jo hvordan du definerer å ha "ansvar"

[Gjest Ikke noe ansvar i det hele tatt]

"Ergo ville jeg ikke valgt noen med barn"

Det kan jo bli litt vanskelig å unngå ettersom man blir eldre og de fleste i passende alder har barn.

Utvalget blant barnløse 25-åringer er nok forholdsvis bra. Men det er adskillig lengre mellom dem som er 35...

Jeg vet, men jeg er selv i en alder hvor jeg snart kan velge blandt (noe som ikke er aktuelt iom at jeg er gift) som har utflytta barn.

Alternativet er å velge å være alene og det hadde jeg heller valgt enn å velge noen med yngre barn. Jeg ønsker ikke flere barn selv heller. Er ferdig med det og det hadde ihvertfall hvert helt uaktuelt å ha ansvar for andres barn.

Vi har heldigvis et valg selv hvordan vi vil leve livet vårt:-)

[Gjest Elextra]

Jeg har ikke stebarn, og hvilket ansvar jeg hadde ønsket å ha og hvor mye jeg hadde stilt opp ville nok hengt sterkt sammen med barnas alder og mors rolle.

I utgangspunktet ville jeg tenkt at far ville hatt ansvaret, men at jeg ville bistått i hverdagen i den grad det var praktisk mulig. Det samme ville jeg forventet at han gjorde overfor mine barn.

[Lotte :o)]

Men hvis du bodde sammen med faren deres, så måtte du jo invorvert deg til en viss grad selvom du har egne barn?

Men det spørs jo hvordan du definerer å ha "ansvar"

''Men det spørs jo hvordan du definerer å ha "ansvar"''

Godt poeng :-)

Jeg krabber ut av denne tråden, så får noen med erfaring heller svar deg ;-)

[bustebeisa]

Nå har jeg to relativt store barn. 14 og 17.

Min kjære har ingen barn.

Siden vi til nå har hatt et avstandsforhold, så har han jo ikke involvert seg så mye i barna mine i det daglige, men er der likevel for dem på sin måte. Når vi er sammen, henter og bringer han, spiller PS2, ordner når minste jenta får besøk av venninner osv....

Hadde vi bodd sammen alle fire, ville jeg ikke forlangt ansvar fra ham, men samtidig ville jeg ikke valgt ham om han var likegyldig til dem, eller viste tegn på at han ikke ville bry seg og være der for dem og meg....

Hadde han hatt barn, ville jeg stilt opp som best mulig. Og hadde jeg fått lov, hadde det ikke gjort meg noe å være den som tok dem med til lege, tannlege, gikk på foreldremøter eller konferanser. Så lenge vi hadde bodd sammen, ville jeg vært der like mye for dem som for mine egne. Samtidig... jeg ville ikke trengt meg på... hadde der for eksempel vært en eks kone som ikke likte at jeg gikk på foreldremøter, ville jeg så klart respektert det.

[Lillemus]

''Og til dere som ikke har stebarn: Hvor mye ansvar tror dere foretrukket å ha hvis dere var i situasjonen?''

Ikke så enormt mye faktisk. Jeg har valgt å stoppe ved to barn og det er fordi jeg synes det krever mer enn nok.

Om min kjære hadde hatt barn så hadde jeg selvfølgelig tatt imot dem med åpne armer, men jeg hadde alikevel krev (overfor min kjære) å ha tid for meg selv. Tid til å trene litt, til å lese og slike ting som jeg jo har når mine barn er hos sin far.

Men såklart hadde jeg tatt ansvar i hverdagen med de små tingene som klesvask, matlaging, trøst og kos og sånt. Men jeg hadde nok også skygget unna en kar med _små_ barn nå som mine har blitt såpass store.

[Gjest mimi le clown]

Jeg har ett eget barn og min kjære har to. Jeg er akkurat så involvert som jeg ønsker å være, og det samme er han. Jeg er så inderlig glad for at han har tatt imot mitt barn som det skulle vært hans eget, og jeg er kjempeglad i hans barn og er veldig involvert i livene deres. Vi er så heldige at vi har fine og fornuftige ekser som også har barnas beste i tankene, så alt fungerer veldig bra.

Vi har valgt hverandre med alt som følger med, og om vi skal få et godt liv sammen med ungene våre må alle være trygge på hverandre og føle seg elsket mener vi. For oss er det da naturlig at jeg som stemor i høyeste grad er en aktiv part i barnas liv når det gjelder grensesetting og oppdragelse. Jeg bor jo her sammen med dem når de er her, og jeg kan ikke se for meg at barnet mitt skulle vokse opp under samme tak som en mann som kommer og går som han vil og lever sitt eget liv ved siden av. For oss ville ikke det fungert, nei det ville føltes som et halvhjertet forhold. Så får andre innrette seg som de vil;)

[sant å si]

Jeg tok selvsagt samme ansvar (i det daglige) for stebarn som for egne barn. Ønsket ikke å gjøre forskjell.

[Persille1365381127]

Hm, det der vil jeg tro er ganske individuelt - og jeg liker å tro at jeg hadde gått inn som en fullverdig foreldreperson.

Men; faren til Billa har ny samboer. Når Billa skal være hos ham, hender det rett som det er at hun henter i bhg osv - dersom han ikke får til. Det føler jeg er HELT logisk. De har hund, når den skal luftes/kurse/trenes osv - så må hun ha Billa så han kan gjøre det, de gangene det ikke er omvendt eller alle er med.

Jeg tenker at det er som en liten bedrift som skal gå rundt, og alle må dra sin del av lasset. Men jeg hadde også forventet at barna hørte etter om jeg ba dem gjøre noe. Dekke borde, vaske hender, rydde rommet osv. Og jeg hadde gitt hans barn (om den situasjonen kommer) samme tilbud som mitt.

Men; det er ikke sikkert jeg hadde deltatt på alle fritidsaktiviteter ol. Det gjør jeg ikke med mitt barn heller, noen ting er mellom henne og faren - og så stepper jeg inn om jeg MÅ.

Henting, kjøring, matlaging, interesser osv mener jeg må fordeles etter hva som er mest praktisk for alle, i den grad det lar seg gjøre

[trollemor;o)]

Dersom jeg hadde hatt stebarn skulle jeg ønske at jeg greide å å engasjere meg like mye i de som i mine egne barn. Jeg skulle ømnske jeg greide å bry meg akkurat nok, kke for mye, ikke for lite... Noen ting skal man ikke blande seg for mye i og på andre felt er det viktig å ikke blande seg/bry seg for lite..

Det kan ikke alltid være lett å være stemor/far!!

[Gjest Kayia]

Dersom jeg hadde hatt stebarn skulle jeg ønske at jeg greide å å engasjere meg like mye i de som i mine egne barn. Jeg skulle ømnske jeg greide å bry meg akkurat nok, kke for mye, ikke for lite... Noen ting skal man ikke blande seg for mye i og på andre felt er det viktig å ikke blande seg/bry seg for lite..

Det kan ikke alltid være lett å være stemor/far!!

''Dersom jeg hadde hatt stebarn skulle jeg ønske at jeg greide å å engasjere meg like mye i de som i mine egne barn. Jeg skulle ømnske jeg greide å bry meg akkurat nok, kke for mye, ikke for lite...'' Sånn tenker jeg også. Jeg ville forsøkt å skape en nyfamilie som levde og framsto som en enhet, selv om vi ikke hadde samme gener. Jeg ville etterstrebe at alle fikk lik behandling, samme rettigheter og plikter av oss voksne, og at det var likegyldig om det var faren eller jeg for var tilstede eller formidlet beskjeder både til hans unger og min jr.

Jeg ville forsøkt å finne en balanse der mor til steungene hadde en stemme om store grunnleggende ting, som verdier og overordnede regler i oppdragelsen av egne unger, men ville holde fast på at det var eksen hennen og jeg som nå var Familien AS når ungene bodde hos oss. Jeg ville faktisk slitt med å skulle leve et familieliv med en mann som diskutere og bestemmte hvordan jeg skulle gjøre ting under mitt tak med en annen dame.

[Onsdag1365380628]

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne stille opp i større grad en det jeg gjør. Men kjemien er ikke tilstede, jeg prøver men greier ikke engasjere meg. Jeg spør fordi det forventes, oppfører meg vennlig og vi har en høflig tone her hjemme, men ikke mer. Desverre. Jeg stiller opp med praktisk hjelp, kjøring og ved arrangement på skolen hvis pappaen ønsker det.

[trollemor;o)]

''Dersom jeg hadde hatt stebarn skulle jeg ønske at jeg greide å å engasjere meg like mye i de som i mine egne barn. Jeg skulle ømnske jeg greide å bry meg akkurat nok, kke for mye, ikke for lite...'' Sånn tenker jeg også. Jeg ville forsøkt å skape en nyfamilie som levde og framsto som en enhet, selv om vi ikke hadde samme gener. Jeg ville etterstrebe at alle fikk lik behandling, samme rettigheter og plikter av oss voksne, og at det var likegyldig om det var faren eller jeg for var tilstede eller formidlet beskjeder både til hans unger og min jr.

Jeg ville forsøkt å finne en balanse der mor til steungene hadde en stemme om store grunnleggende ting, som verdier og overordnede regler i oppdragelsen av egne unger, men ville holde fast på at det var eksen hennen og jeg som nå var Familien AS når ungene bodde hos oss. Jeg ville faktisk slitt med å skulle leve et familieliv med en mann som diskutere og bestemmte hvordan jeg skulle gjøre ting under mitt tak med en annen dame.

I vår familie er det ingen om har samme gener;o) Vi fungerer som en normal familie fordi. tror ikke genene har så mye å si, det er ikke DET som gjør at det er vanskelig.

Jeg tror det er "spenningen" som ofte er mellom alle de voksne som etterhvert blir involvert i barna. Mine, dine og våre, samt flere ekser og nye samboere osv....

Ikke rart det ofte blir litt styr.

Ungene snapper opp ett og annet som de voksne har sagt om noen andre voksne og barna vet å bruke dette til sin fordel dersom det er mulig.

Jeg har en søster som har slitt med dette.

[trollemor;o)]

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne stille opp i større grad en det jeg gjør. Men kjemien er ikke tilstede, jeg prøver men greier ikke engasjere meg. Jeg spør fordi det forventes, oppfører meg vennlig og vi har en høflig tone her hjemme, men ikke mer. Desverre. Jeg stiller opp med praktisk hjelp, kjøring og ved arrangement på skolen hvis pappaen ønsker det.

Hvorfor er det slik da? Fordi det er barna til eksen til mannen din?

[Gjest Kayia]

I vår familie er det ingen om har samme gener;o) Vi fungerer som en normal familie fordi. tror ikke genene har så mye å si, det er ikke DET som gjør at det er vanskelig.

Jeg tror det er "spenningen" som ofte er mellom alle de voksne som etterhvert blir involvert i barna. Mine, dine og våre, samt flere ekser og nye samboere osv....

Ikke rart det ofte blir litt styr.

Ungene snapper opp ett og annet som de voksne har sagt om noen andre voksne og barna vet å bruke dette til sin fordel dersom det er mulig.

Jeg har en søster som har slitt med dette.

Jeg ble egentlig overrasket over hvor mange som ikke ønsket å ta ansvar for en evt ny kjæresters unger, men det er mulig det blir for hypotetisk for mange? Når jeg nevnte det med gener var det ikke fordi jeg tror det er der hovedproblemet ligger, det var mer et bilde på den sammensatte nyfamilien. Likevel tror jeg gener spiler en viss rolle, for jeg tror det er lettere å gå i klinsj og gi opp en unge som ikke er ens egen – egne barn ’er’ der uansett om det er jobbig en periode eller ikke. Det er liksom ikke en option å gi dem opp, sant.

Men for meg ville dette handlet om mitt forhold til den nye familen denne mannen og jeg skulle skape sammen. Jeg ville kun flyttet sammen med en mann om jeg hadde et langtidspersektiv på forholdet, og da ville jo hans unger vært en like selvfølgelig del av den relasjonen som min jr ville vært. Jeg ville faktisk ikke blitt samboer med en mann som ikke ønsket å involvere seg med min jr jeg, da ville jeg heller vært kjæreste og særboer, med mitt liv på en kant, hans liv på en kant, men med et fellesliv i tillegg til disse.