Å stille opp for stebarn

[Onsdag1365380628]

Hvorfor er det slik da? Fordi det er barna til eksen til mannen din?

''Fordi det er barna til eksen til mannen din?''

Nei det har ikke noe med det å gjøre. Dette gjelder en tenåring, en bortskjemt og egoistisk tenåring som deverre er oppdratt til å tro at alle rundt henne er der ene alene for hennes skyld. Jeg vil verken ta opp kampen eller blande meg, men jeg elsker hennes far og gjør det som kreves av meg for at vi skal ha det hyggelig i de helgene hun er her.

[trollemor;o)]

Jeg ble egentlig overrasket over hvor mange som ikke ønsket å ta ansvar for en evt ny kjæresters unger, men det er mulig det blir for hypotetisk for mange? Når jeg nevnte det med gener var det ikke fordi jeg tror det er der hovedproblemet ligger, det var mer et bilde på den sammensatte nyfamilien. Likevel tror jeg gener spiler en viss rolle, for jeg tror det er lettere å gå i klinsj og gi opp en unge som ikke er ens egen – egne barn ’er’ der uansett om det er jobbig en periode eller ikke. Det er liksom ikke en option å gi dem opp, sant.

Men for meg ville dette handlet om mitt forhold til den nye familen denne mannen og jeg skulle skape sammen. Jeg ville kun flyttet sammen med en mann om jeg hadde et langtidspersektiv på forholdet, og da ville jo hans unger vært en like selvfølgelig del av den relasjonen som min jr ville vært. Jeg ville faktisk ikke blitt samboer med en mann som ikke ønsket å involvere seg med min jr jeg, da ville jeg heller vært kjæreste og særboer, med mitt liv på en kant, hans liv på en kant, men med et fellesliv i tillegg til disse.

Men dte er ikke genene som gjør at en ikke fingerer sammen, det har med at det er andresom har oppdradd barna Våre barn er jo våre selv om de ikke har våre gener. Vi har opdradd de og på den måten går vi godt sammen. Jeg henger meg litt opp i dette med gener som du sikkert skjønner;o)

[trollemor;o)]

''Fordi det er barna til eksen til mannen din?''

Nei det har ikke noe med det å gjøre. Dette gjelder en tenåring, en bortskjemt og egoistisk tenåring som deverre er oppdratt til å tro at alle rundt henne er der ene alene for hennes skyld. Jeg vil verken ta opp kampen eller blande meg, men jeg elsker hennes far og gjør det som kreves av meg for at vi skal ha det hyggelig i de helgene hun er her.

Ok, det var nettopp detjeg skrev i mitt svar til kayla. Hun mente at det er det at en ikke har de samme genene somgjør at stebar og steforeldre ikke går så godt sammen. Jeg mener derimot at gener spille 0 rolle.

Det er det at disse steungene er oppdradd på en annen måte en det vi ville gjort.

Jeg skjønner at det er vanskelig!!!

[Gjest Kayia]

Jeg ble egentlig overrasket over hvor mange som ikke ønsket å ta ansvar for en evt ny kjæresters unger, men det er mulig det blir for hypotetisk for mange? Når jeg nevnte det med gener var det ikke fordi jeg tror det er der hovedproblemet ligger, det var mer et bilde på den sammensatte nyfamilien. Likevel tror jeg gener spiler en viss rolle, for jeg tror det er lettere å gå i klinsj og gi opp en unge som ikke er ens egen – egne barn ’er’ der uansett om det er jobbig en periode eller ikke. Det er liksom ikke en option å gi dem opp, sant.

Men for meg ville dette handlet om mitt forhold til den nye familen denne mannen og jeg skulle skape sammen. Jeg ville kun flyttet sammen med en mann om jeg hadde et langtidspersektiv på forholdet, og da ville jo hans unger vært en like selvfølgelig del av den relasjonen som min jr ville vært. Jeg ville faktisk ikke blitt samboer med en mann som ikke ønsket å involvere seg med min jr jeg, da ville jeg heller vært kjæreste og særboer, med mitt liv på en kant, hans liv på en kant, men med et fellesliv i tillegg til disse.

''Men dte er ikke genene som gjør at en ikke fingerer sammen, det har med at det er andresom har oppdradd barna Våre barn er jo våre selv om de ikke har våre gener. Vi har opdradd de og på den måten går vi godt sammen. Jeg henger meg litt opp i dette med gener som du sikkert skjønner;o)'' Skjønner. Det er mulig jeg ordlegger meg litt dårlig, men jeg prøver å si er at jeg tror at man har et annet emosjonelt utgangspunkt for egne unger, og at dette fungerer som utgangspunkt for _innstillingen_ man har overfor ungene. Som igjen skaper en egen dynamikk. I tillegg tror jeg mange ser egene unger som et resultat av egen innsats som oppdrager, og dermed vurderer nykker "mildere".

Mange familier kan foreksempel streve med en opprørsk tenåringsdatter, men jeg syns ofte beskrivelsene er annerledes overfor stebarn enn overfor egne barn. Der det overfor stebarn kan sies ”hun er bortskjemt/ ufyselig/ manipulerende” etc, sier foreldre heller ”hun hører ikke på meg lenger/ vi kommuniserer dålig/ nå er det så mye hormoner i fri flyt hjemme hos oss at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre”. Dette er en ganske facinerende forskjell egentlig, og jeg tror noe av årsaken til dette er at mange føler at egne barns oppførsel peker tilbake på den jobben man selv har gjort som oppdrager (egne barn – peker på min ok utførte oppdragerjobb, hans barn – peker på en (kanksje irriterende) eks’s mangelfulle jobb). Dette (i en litt annen variant) syns jeg å se blant adoptivforeldre/ fosterforeldre også. De jeg kjenner har hatt en langt lavere terskel for å be det profesjonelle apparatet om hjelp ved behov, og har dermed stoppet en dårlig utvikling tidlig, og jeg har lurt på om dette kan ha sammenheng med at ungenes atferdsproblemer ikke peker tilbake på dem selv som oppdragere. De kan tenke at det er de biologiske foreldrene eller ungenes erfaringsbakgrunn som har gitt ungene en belastende baggasje og dermed atferdsproblemer, og trenger ikke gå i forsvar på samme måte som jeg tror mange av oss andre vil gjøre i en tilsvarende situasjon.

Men, det jeg prøver å si er at dersom jeg tenkte på ungene til en ny mann som vriene eller uoppdratte, ville jeg – sammen med denne mannen - ønske å ta tak i uvaner i den tro at alle dårlige vaner og holdninger kan endres, og ikke overlate det til han og hans eks

[Gjest vet hva jeg synes]

Nå er ikke jeg i den situasjon som har opplevd mine og dine og våres barn. MEN jeg er av den oppfatning at man kan bli glad i alle barn! Hvis man går inn for det selv. Og da er forpliktelser helt naturlig i denne settingen.

Jeg undres om de som sier at de ikke kan like samboers barn heller ikke ville ha likt event. fosterbarn/adoptivbarn? Det blir jo noe av det samme. Ikke født av mor eller far, men trenger et hjem og kjærlige foreldre!

Og hadde jeg ikke kunne like samboers barn, ja så hadde jeg sagt neitakk til kjærligheten. En samboers barn skal ha like mye førsteprioritet og kos som mine egne barn.

I tillegg vil selv den strieste tenåring kunne like en ny stemor eller stefar hvis de følte at de ble godt likt! Men særlig ungdommer senser svært fort hvis de ikke blir godt motatt av steforeldre. Og da hadde selv ikke jeg kunne fordra å være sammen med denne familien i helgene uten å sette bena ned i negativ forstand.

[Onsdag1365380628]

Nå er ikke jeg i den situasjon som har opplevd mine og dine og våres barn. MEN jeg er av den oppfatning at man kan bli glad i alle barn! Hvis man går inn for det selv. Og da er forpliktelser helt naturlig i denne settingen.

Jeg undres om de som sier at de ikke kan like samboers barn heller ikke ville ha likt event. fosterbarn/adoptivbarn? Det blir jo noe av det samme. Ikke født av mor eller far, men trenger et hjem og kjærlige foreldre!

Og hadde jeg ikke kunne like samboers barn, ja så hadde jeg sagt neitakk til kjærligheten. En samboers barn skal ha like mye førsteprioritet og kos som mine egne barn.

I tillegg vil selv den strieste tenåring kunne like en ny stemor eller stefar hvis de følte at de ble godt likt! Men særlig ungdommer senser svært fort hvis de ikke blir godt motatt av steforeldre. Og da hadde selv ikke jeg kunne fordra å være sammen med denne familien i helgene uten å sette bena ned i negativ forstand.

Dette blir som å banne i kirken, men all den tid du ikke har vært i denne situasjonen er det lett å sitte på gjerdet og si at sånn og sånn skulle du ha gjort det. Noe helt annet er å faktisk være i situasjonen. Og det er mange måter å takle dette på. Man rår over mye, men ingen kan bestemme hvem man skal bli glad i. Å bli glad i andres barn er ingen selvfølge.

[laban]

Nå er ikke jeg i den situasjon som har opplevd mine og dine og våres barn. MEN jeg er av den oppfatning at man kan bli glad i alle barn! Hvis man går inn for det selv. Og da er forpliktelser helt naturlig i denne settingen.

Jeg undres om de som sier at de ikke kan like samboers barn heller ikke ville ha likt event. fosterbarn/adoptivbarn? Det blir jo noe av det samme. Ikke født av mor eller far, men trenger et hjem og kjærlige foreldre!

Og hadde jeg ikke kunne like samboers barn, ja så hadde jeg sagt neitakk til kjærligheten. En samboers barn skal ha like mye førsteprioritet og kos som mine egne barn.

I tillegg vil selv den strieste tenåring kunne like en ny stemor eller stefar hvis de følte at de ble godt likt! Men særlig ungdommer senser svært fort hvis de ikke blir godt motatt av steforeldre. Og da hadde selv ikke jeg kunne fordra å være sammen med denne familien i helgene uten å sette bena ned i negativ forstand.

''I tillegg vil selv den strieste tenåring kunne like en ny stemor eller stefar hvis de følte at de ble godt likt! ''

Hm - kanskje. Men de vil klare å skjule det hvis de ønsker det. Skjule det veldig godt.

[Gjest Lilje30]

Dette blir som å banne i kirken, men all den tid du ikke har vært i denne situasjonen er det lett å sitte på gjerdet og si at sånn og sånn skulle du ha gjort det. Noe helt annet er å faktisk være i situasjonen. Og det er mange måter å takle dette på. Man rår over mye, men ingen kan bestemme hvem man skal bli glad i. Å bli glad i andres barn er ingen selvfølge.

Det koster ingenting å sitte her inne å være idealist, det koster lagt mer å sette ord ut i handling. Mange kvinner går inn i denne situasjonen med åpent sinn og holdninger om å skulle gjøre det beste for familien. Det er veldig vanskelig når situasjonen og familielivet blir helt på tvers av hva man selv synes er akseptabelt. Der far gjerne delegerer villig bort praktiske oppgaver, men beholder lek og moro med stebarna til seg selv. Helgene preges av kos, men stemor og fellesbarn blir litt glemt, ikke lett å være positiv og idealistisk da.

[Gjest vet hva jeg synes]

Dette blir som å banne i kirken, men all den tid du ikke har vært i denne situasjonen er det lett å sitte på gjerdet og si at sånn og sånn skulle du ha gjort det. Noe helt annet er å faktisk være i situasjonen. Og det er mange måter å takle dette på. Man rår over mye, men ingen kan bestemme hvem man skal bli glad i. Å bli glad i andres barn er ingen selvfølge.

Nei, jeg har som sagt ikke noe erfaring fra flerfamiliesystemet. Men jeg har erfaring fra adopsjon og fosterhjem. Og jeg har enda ikke erfart at jeg ikke blir glad i barna som er kommet i mitt hjem på den ene eller annen måte. Fosterbarn er jo ofte svært vanskelige barn og de er jo ikke mine. Men jammen med blir jeg ikke kjempeglad i dem og.

[srp1365380487]

Nå er ikke jeg i den situasjon som har opplevd mine og dine og våres barn. MEN jeg er av den oppfatning at man kan bli glad i alle barn! Hvis man går inn for det selv. Og da er forpliktelser helt naturlig i denne settingen.

Jeg undres om de som sier at de ikke kan like samboers barn heller ikke ville ha likt event. fosterbarn/adoptivbarn? Det blir jo noe av det samme. Ikke født av mor eller far, men trenger et hjem og kjærlige foreldre!

Og hadde jeg ikke kunne like samboers barn, ja så hadde jeg sagt neitakk til kjærligheten. En samboers barn skal ha like mye førsteprioritet og kos som mine egne barn.

I tillegg vil selv den strieste tenåring kunne like en ny stemor eller stefar hvis de følte at de ble godt likt! Men særlig ungdommer senser svært fort hvis de ikke blir godt motatt av steforeldre. Og da hadde selv ikke jeg kunne fordra å være sammen med denne familien i helgene uten å sette bena ned i negativ forstand.

Veldig viktig utsagn - jeg har tenkt mye på det samme når jeg hører hva folk får seg til å si om sine stebarn. Ville de hasagt det samme om tantebarn?

[løvinne71]

Veldig viktig utsagn - jeg har tenkt mye på det samme når jeg hører hva folk får seg til å si om sine stebarn. Ville de hasagt det samme om tantebarn?

Ja, jeg tror det er mulig å "mislike" barn uansett hvilken relasjon man har til dem.

Det finnes nok enkelte barn som "bare en mor kan elske" og dette uttrykket har nok ikke oppstått helt ut av det blå...

[Aftenkjole]

Nå er ikke jeg i den situasjon som har opplevd mine og dine og våres barn. MEN jeg er av den oppfatning at man kan bli glad i alle barn! Hvis man går inn for det selv. Og da er forpliktelser helt naturlig i denne settingen.

Jeg undres om de som sier at de ikke kan like samboers barn heller ikke ville ha likt event. fosterbarn/adoptivbarn? Det blir jo noe av det samme. Ikke født av mor eller far, men trenger et hjem og kjærlige foreldre!

Og hadde jeg ikke kunne like samboers barn, ja så hadde jeg sagt neitakk til kjærligheten. En samboers barn skal ha like mye førsteprioritet og kos som mine egne barn.

I tillegg vil selv den strieste tenåring kunne like en ny stemor eller stefar hvis de følte at de ble godt likt! Men særlig ungdommer senser svært fort hvis de ikke blir godt motatt av steforeldre. Og da hadde selv ikke jeg kunne fordra å være sammen med denne familien i helgene uten å sette bena ned i negativ forstand.

Denne må jeg bare svare på. Du undres om "de som sier at de ikke kan like samboers barn heller ikke ville ha likt event. fosterbarn/adoptivbarn? Det blir jo noe av det samme. Ikke født av mor eller far, men trenger et hjem og kjærlige foreldre!"..

Jeg er i den situasjonen. Jeg har foster-/adoptivbarn som jeg har hatt fra de var små, jeg har egen fødte barn og jeg har fått et stebarn nå i småskolealder. For å ta dette med foster-/adoptivbarn, man blir MINST like glad i dem som i sine egne. De har en forhistorie som ofte kan være tragisk, de har noe med seg i sekken som ikke andre barn har. De trenger kanskje enda mer kjærlighet og omsorg enn de som vokser opp i sin biologiske familie. Og det er ikke vanskelig å bli glad i dem!

Da jeg fikk et stebarn for en tid tilbake, trodde jeg at det skulle bli enkelt å bli like glad i dette barnet som i de andre jeg hadde fra før. Jeg jobbet hardt med saken fra starten av, men etterhvert har jeg innsett at dette er ikke enkelt. Og jeg har spurt meg selv mange ganger hva det kommer av. Men det er faktisk ikke så lett å like stebarnas mindre delikate sider på den måten som man ofte synes egne barn bare er sjarmerende med sin særegne oppførsel. Det betyr ikke at man ikke er glad i dem i det hele tatt, dette er fryktelig vanskelig å forklare. Jeg tror kanskje noe av det kommer av at jeg ikke har like stor kontroll over oppdragelsen til stebarnet som jeg har av mine egne. Hver annen uke er h*n hos sin mamma, og får oppdragelsen og lærer om livsverdier o.s.v. der. Så kommer h*n til oss, og når h*n er her føler jeg at jeg ikke kan gå like hardt frem med h*n som med mine egne når det gjelder oppdragelse, i alle fall dersom dette ikke harmonerer med hva barna var vant med før jeg kom inn i bildet og hva h*n lærer hos mamma. Man har rett og slett ikke samme mulighet til å forme dem. Og jeg tror at noe av årsaken til at jeg føler dette, er at det finnes en annen forelder som jeg ikke skal forsøke å ta plassen til. Derfor vil h*n kanskje heller aldri få helt samme plass i hjertet mitt som de barna jeg selv har oppdradd og som er "mine" - enten jeg har født dem selv eller ikke. Men ikke misforstå, jeg jobber fortsatt med saken. Og siden du spør, adoptivbarn elsker man like høyt som sine egenfødte. Om ikke enda høyere...