psykiske plager i barndom og ungdomsalder

[Gjest fortvilet22]

Har en litt merkelig barndom som var preget av mye krangling mellom mor og far. Gråt ofte om nettene fordi dem holdt meg våken, som regel hver natt. Etter dem ble skilt fikk jeg problemer med min mor som fikk foreldreansvar over meg. Det var psykiske ting som det ble lagt mest vekt på som en evig skriking og stress for at ingenting som ble gjort var godt nok og ble ikke støttet i noe jeg gjorde, akkurat så jeg ble undertrykket og ikke fikk ut mitt potensiale, ble aldri slått, men hele tiden satt på psykiske prøver gjennom kjefting og skriking for noe jeg ikke hadde gjort eller kom til å gjøre. Det var ingen nærhet til verken mor eller far. Mor er nevrotisk.. Var mest alene fra 10 årsalderen. Fikk et anstrengt forhold til min mor. Og isolerte meg til jeg var rundt 17. Nå har jeg problemer med å akseptere kvinnfolk. Jeg har konstant frykt for at dem ska skrike og manipulere og drive psykiske "stress-spill". Klarer ikke forholde meg til det motsatte kjønn, har på en måte, mistet respekten med mindre dem opptrer som hjelpende eller omsorgsfulle.

Er det noen som kan svare meg på hva jeg ska gjør for å komme utav denne trenden..? Må jeg søke psykologisk hjelp eller er det noen enkle trinn jeg kan lære av?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å søke fellesskap med psykisk friske kvinner vil sansynligvis gradvis "vanne ut" de negative følelsene du har fått av din psyke mor.

Om dette ikke er nok, vil samtaler med en dyktig psykolog sikkert hjelpe deg.