Og DER var det slutt...

[Gjest anonymaja]

...og ikke noe mer å redde, sier mannen min. Han har gitt opp, føler ikke forelskelse og knapt nok kjærlighet eller andre ømme følelser lenger. Vil bare la det skure og gå, bo sammen litt til, kanskje over sommerferien. Kanskje lenger, hvis det går greit, for ikke å gjøre noe overilet, og for å se hva som er best for ungene. Jeg reagerer med sjokk, sorg, angst og nærmest lammelse - og skjelvinger, kvalme og gråt. Søker ingen råd lenger, bare et sted å formidle det.

[Gjest Ulvinnen]

Han kunne godt ha ventet til over 17. mai med å fortellle det, syns jeg. Du får prøve å skjule det som best du kan til morgendagen er over, med tanke på barna.

*Trøsteklem*

[løvinne71]

Huff! Føler med deg.

Skjønner godt at du reagerer med sjokk og sorg. Det tar litt tid å omstille seg og venne seg til tanken.

Men husk at det ikke nødvendigvis er han som skal styre skuta fra nå av!

Du trenger ikke gå på gress, og vente på at han skal ta neste skritt for å avslutte forholdet.

Hadde jeg fått en slik beskjed fra mannen min, så ville jeg selv tatt intiativet og krevd at dere gjorde de nødvendige tiltak så raskt som mulig, så du kunne komme deg videre i livet ditt.

Det er altfor vondt og ydmykende å gå rundt i uvisshet i flere måneder, og bo med en mann som egentlig ikke vil ha deg.

Ønsker deg alt godt!

[Gjest anonymaja]

Han kunne godt ha ventet til over 17. mai med å fortellle det, syns jeg. Du får prøve å skjule det som best du kan til morgendagen er over, med tanke på barna.

*Trøsteklem*

Tja....jeg nærmest pressa det ut av han. han sa at han var ikke helt ute av tenkeboksen ennå, men jeg merker jo hva som IKKE blir sagt, og jeg etterlyser det. Så etter mye om og men, sa han at dersom det var som nå, var det ikke et poeng å hale det ut. Jeg tar valium for å holde maska på nasjonaldagen ja....ellers får jeg skjelvinger, gråtetokter og brekninger på upassende tidspunkt.

Men vi snakker sammen , han holder rundt meg, vi kysser, og ha sier at den nærheten er det siste lille som er av deilighet og skjønnhet i forholdet. Vi gjør det ekstremt mye, de siste ukene mye, og i dag ekstra mye. Han sier at jeg er som to ulike personer: fordomsfull, egosentrisk og forstokka i mange ting, men en annen når vi har lagt oss om kvelden, eller når vi kjæler og koser. Jeg prøver å si at jeg er den snille og kjærlige nesten hele tida, og jeg føler meg misforstått og feilvurdert...men han har jo rett til å ha sin oppfatning, og kanskje er det den jeg er? Foraktfull og nedlatende?

Det såreste er ikke at han mener det - det verste er at han ikke tror jeg har noe potensial for endring og forbedring.

[jubalong70]

*Trøsteklem*

[Onsdag1365380628]

Hadde min samboer gjort det slutt ville jeg flyttet ut på dagen. Å bodd under samme tak til kanskje over sommeren hørtes ikke noe særlig ut. Er det slutt så er det slutt og da må man forberede seg på et nytt kapittel i livet sitt. Du kommer ikke videre på denne måten. Nei, ta et oppgjør og gjør nødvendige grep for en bedre hverdag. (etterhvert). Klem og lykke til.

[Gjest fullstendig lammet]

Tja....jeg nærmest pressa det ut av han. han sa at han var ikke helt ute av tenkeboksen ennå, men jeg merker jo hva som IKKE blir sagt, og jeg etterlyser det. Så etter mye om og men, sa han at dersom det var som nå, var det ikke et poeng å hale det ut. Jeg tar valium for å holde maska på nasjonaldagen ja....ellers får jeg skjelvinger, gråtetokter og brekninger på upassende tidspunkt.

Men vi snakker sammen , han holder rundt meg, vi kysser, og ha sier at den nærheten er det siste lille som er av deilighet og skjønnhet i forholdet. Vi gjør det ekstremt mye, de siste ukene mye, og i dag ekstra mye. Han sier at jeg er som to ulike personer: fordomsfull, egosentrisk og forstokka i mange ting, men en annen når vi har lagt oss om kvelden, eller når vi kjæler og koser. Jeg prøver å si at jeg er den snille og kjærlige nesten hele tida, og jeg føler meg misforstått og feilvurdert...men han har jo rett til å ha sin oppfatning, og kanskje er det den jeg er? Foraktfull og nedlatende?

Det såreste er ikke at han mener det - det verste er at han ikke tror jeg har noe potensial for endring og forbedring.

Fy som jeg føler med deg. Jeg er seks uker inne i sjokket selv. Og det er tungt. Jeg håper du klarer å komme deg gjennom denne perioden.

Vi bor ennå sammen, eller, jeg vet ikke, jeg dro bort i helga, og han sa han skulle flytte ut i helga. Men det jeg anbefaler deg å gjøre er å prøve å roe deg ned. Lære å puste med magen og prøve å meditere.

Når kroppen går i sjokk/stress klarer man ikke å ta riktige valg. Jeg har gått til gterapi selv, koster en bombe, men har hjulpet meg utrolig gjennom min prosess.

Terapien gikk ut på å roe seg ned, fokusere på hva som er positivt i livet (barna dine, venner, familie?) og så fokusere på hva og hvor du vil. Bruk tid for å finne ut, og ikke ta hastige avgjørelser. Jeg prøver å forandre fokuset fra å være bitter, hevngjerrig og sjalu, til å fokuserer på det som er positivt i livet. Det funker utmerket. Ja, det er tungt, men bare det å skifte fokuset har hjulpet meg enormt. Prate med venner og famile er også bra. Ikke tenk så mye på hva som gikk galt, hva han mener og synes om deg, men lytt til venner og fokuser på det som kan bli spennende i livet.

Jeg ønsker det all verdens lykke til, og tro meg... jeg kjenner den følelse som du beskriver så alfor godt.

[også en mor]

Du har min allerdypeste medfølese. Det er vondt å bli vraket, og det blir ekstra sårt når det skjer så tett inntil en av de dagene i året som vekker mest følelser (både gode og dårlige)

Det går over, men det tar tid.

*trøsteklem*

[Gjest anonymaja]

Fy som jeg føler med deg. Jeg er seks uker inne i sjokket selv. Og det er tungt. Jeg håper du klarer å komme deg gjennom denne perioden.

Vi bor ennå sammen, eller, jeg vet ikke, jeg dro bort i helga, og han sa han skulle flytte ut i helga. Men det jeg anbefaler deg å gjøre er å prøve å roe deg ned. Lære å puste med magen og prøve å meditere.

Når kroppen går i sjokk/stress klarer man ikke å ta riktige valg. Jeg har gått til gterapi selv, koster en bombe, men har hjulpet meg utrolig gjennom min prosess.

Terapien gikk ut på å roe seg ned, fokusere på hva som er positivt i livet (barna dine, venner, familie?) og så fokusere på hva og hvor du vil. Bruk tid for å finne ut, og ikke ta hastige avgjørelser. Jeg prøver å forandre fokuset fra å være bitter, hevngjerrig og sjalu, til å fokuserer på det som er positivt i livet. Det funker utmerket. Ja, det er tungt, men bare det å skifte fokuset har hjulpet meg enormt. Prate med venner og famile er også bra. Ikke tenk så mye på hva som gikk galt, hva han mener og synes om deg, men lytt til venner og fokuser på det som kan bli spennende i livet.

Jeg ønsker det all verdens lykke til, og tro meg... jeg kjenner den følelse som du beskriver så alfor godt.

...jeg har jo hatt kjærlighetssorg før...og akkurat de rådene ville jeg ha gitt til andre.

Men jeg klamrer meg til et halmstrå av det som har vært: at det skal gå an å rette på ting framover, at vi skal komme over ei kneik og at jeg skal kunne bruke min nye innsikt i det livet jeg håper vi kan fortsette sammen.

At den veien fram til høsten nå skal være en vei til forsoning og ny start. Jeg kan ikke la være å klamre meg til det. Min kjærlighet er uforminska. Han innrømmer også at han er glad i meg - deler av meg, i alle fall, og at han liker å være sammen med meg. Og at han alltid har henta styrke og nytelse og ømhet i vårt sexliv. Det er som et konsentrat av alle de kjærlige følelsene vi hadde for hverandre da vi nettopp var blitt kjent. den delen av livet er uendra, eller bedre, sett i forhold til starten av vårt samliv.

[Gjest fullstendig lammet]

...jeg har jo hatt kjærlighetssorg før...og akkurat de rådene ville jeg ha gitt til andre.

Men jeg klamrer meg til et halmstrå av det som har vært: at det skal gå an å rette på ting framover, at vi skal komme over ei kneik og at jeg skal kunne bruke min nye innsikt i det livet jeg håper vi kan fortsette sammen.

At den veien fram til høsten nå skal være en vei til forsoning og ny start. Jeg kan ikke la være å klamre meg til det. Min kjærlighet er uforminska. Han innrømmer også at han er glad i meg - deler av meg, i alle fall, og at han liker å være sammen med meg. Og at han alltid har henta styrke og nytelse og ømhet i vårt sexliv. Det er som et konsentrat av alle de kjærlige følelsene vi hadde for hverandre da vi nettopp var blitt kjent. den delen av livet er uendra, eller bedre, sett i forhold til starten av vårt samliv.

Jeg føler så med deg. Jeg tenkte akkurat samme tankene i begynnelsen også, for han sa han fant meg attraktiv, elsket meg ennå, men mer som en søster. Han sa han håpte på at følelsene skulle komme tilbake, men trodde også at båten var gått.

Jeg har desverre ingen mirakelkur, men det beste rådet er rett og slett å slippe ham. Jeg synes det er utrolig sårt å lese (mellom linjene) at han klandrer deg for grunnen. At det er den du er som er noe galt med. Og om du kunne ha forandret deg, så ville dere fortsatt ha vært sammen.

Det du må forstå, er at det skal være to om et forhold. Det skal ikke være bare den ene som må jobe (med seg selv) for at ting skal gå bedre. Det var slik i vårt forhold også. Og nå begynner jeg å se at jeg var egentlig undertrykket. Fordi jeg elsket han mer enn han elsket meg, dermed fikk han rom til å sette krav til meg. Noe jeg prøvde mitt beste å utfylle, slik at han skulle elske meg. Og dette blir galt.

Nå begynner jeg å komme til et punkt der jeg ikke vil ha ham tilbake, om han skulle komme tryglende, selv om jeg sørger over det tapte forholdet.