Nytt og mer klart spørsmål til psyk.

[Gjest J31!]

''Jeg blir ikke irritert av oppfølgingsspørsmål generelt.

Men hvis jeg svarer at medisin A ikke er så bra som medisin B, og jeg får spørsmål om jeg med det mener at B er bedre enn A, og at slike spørsmål gjentar seg gang på gang, da kan jeg kjenne en smule irritasjon og oppgitthet.''

For noen dager siden skrev du dette, som var grunnlaget for mine spørsmål under. Jeg ville unngå å si det, og heller spørre konkret. Men ser du ikke vil svare på det. Derfor prøver jeg på nytt, og spør om det er noe annet også, som jeg gjør feil.

Jeg spør fordi denne adferden ikke har vært meg bevisst eller jeg har gjort det med hensikt (tro det eller ei). Derfor ble jeg litt lei meg for det, samtidig som jeg ble glad for å ha blitt gjort oppmerksom på det.

Jeg har vurderft frem og tilbake om jeg skulle spørre om dette, både som følge av "frykt" for å gjøre den nevnte tabben om igjen, og som følge at jeg prøver å ikke bry meg om eller gruble på det.

Men desverre er jeg usikker på dette :-( Fordi andre her inne har uttrykt sin "oppgithet" også..

Tross mine feil: Ikke glem alt jeg faktisk har fått til heller da, og det er masse.. Jeg prøver bare så godt jeg kan å komme meg videre, men opplever at jeg mislykkes mer og mer. Kansje jeg er altfor utålmodig? Eller kansje det er på tide å bare legge inn årene for godt, siden jeg likevel har det mye bedre også?Hverdagen min har jo begynt å normalisere seg etter samlivsbruddet og veggen jeg møtte..

Om jeg har spurt om dette før, eller jeg på nytt gjør det du skriver, så kan du bare se bort fra dette.

[Gjest J31!]

Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum.

Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt. Jeg føler bl.a at jeg ikke blir trodd på det, og at jeg gjør det for å få oppmerksomhet.

[Bookworm]

Hei igjen ja...

[Glimtipper]

Jeg lurer på om du ser et mønster.

Du stiller et spørsmål/skriver et innlegg til NHD. Du ser så at han har svart andre eller skrevet innlegg på forumet etter at spørsmålet er stilt. Øyeblikkelig skriver du et nytt innlegg.

Hva tenker du selv om dette?

[Colette]

Jeg lurer på om du ser et mønster.

Du stiller et spørsmål/skriver et innlegg til NHD. Du ser så at han har svart andre eller skrevet innlegg på forumet etter at spørsmålet er stilt. Øyeblikkelig skriver du et nytt innlegg.

Hva tenker du selv om dette?

Jeg tillater meg med en liten rettelse, glimtipper: Hun skriver spørsmål når hun ser at han er på forumet- og deretter kommer det du beskriver. Men et mønster er det - så absolutt :-)

[frosken]

Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum.

Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt. Jeg føler bl.a at jeg ikke blir trodd på det, og at jeg gjør det for å få oppmerksomhet.

Hva legger du i "oppmerksomhet" i denne sammenhengen?

[Gjest Reddix]

Det beste for deg ville vært om ingen svarte deg, du har gjort deg avhengig av NHD sine svar. Du trenger hans bekreftelse eller avkreftelse på spørsmålene dine, og det beste for deg ville være å komme ut av det avhengighetsforholdet fortere enn svint.

Så det beste folk kan gjøre her på forumet er å ikke respondere på dine innlegg i det hele tatt.

[tunglettlett]

Hva legger du i "oppmerksomhet" i denne sammenhengen?

Jeg har problem med å skjønne hvorfor du, J31, klamrer deg slik til NHD. Hvorfor du utsetter deg for medbrukeres oppgitthet og NHD's valg om å ikke svare deg hver gang. Det er du selv som oppsøker denne følelsen av å være dum (noe jeg slett ikke tror du er, jeg tror faktisk du er mye smartere enn du til tider fremstår som her - enda en ting jeg ikke skjønner hvorfor du gjør). Du har da et apparat rundt deg der du bor! NHD er ikke din behandler.

Dette var mitt første og eneste svar til deg.

[Mirabell]

Jeg syns du rett og slett må stole på deg selv og dine egne vurderinger. Ta ting mer på sparket, og tåle det hvis du trår litt skjevt. F.eks. når du skal i gruppeterapi.

Jeg tror ikke du er ute etter oppmerksomhet, men at du rett og slett ikke stoler på din egen vurderingsevne, og tror at NHD og andre har bedre svar enn deg selv. Og selv om du har vært åpen her, og ofte har fått gode råd: Det er DU som kjenner deg selv og dine problemer best! Stol på det! Lykke til :-)

[Orio]

Hva legger du i "oppmerksomhet" i denne sammenhengen?

Jeg bryter inn litt her. Er du innom meldinger iblant? Eller sjekker froske-mailen?

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Det aller viktigste du kunne gjort, ville vært å gå i individualterapi. Bare så synd du ga terapeuten opp etter så kort tid.

Selvbildet ditt virker så variabelt, selv i ett og samme innlegg. Du er stolt over det du har fått til i en setning. Og senere sier du at du opplever å ikke få ting til mer i økende grad.

Hva utålmodig angår, så spørs det hva du legger i ordet. Hvis utålmodig er lik for liten utholdenhet til å stå i en situasjon over noe tid, så ja, syns jeg du er det. Manglende utholdenhet gir seg bl.a. til uttrykk som manglende vilje/evne/lyst til å vente. Slik som i terapien så rettferdiggjør du å kutte selv om du før sa mannen virket klok. Du vil ikke ta opp fortiden, men når du sitter fast i den slik han sa, hvordan skal du da komme utenom? Andre eks. er når du nærmest står utålmodig trippende og venter på svar- etter veldig kort tid ville du ha ønsket å få svaret ditt.

Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også". Opplever dette som svært selvmotsigende, ikke som et sunnhetstegn som ville vært bra om en vurderer å legge inn årene for godt. Det at du bare vil "glemme alt" og parkere problemene, oppfatter jeg igjen med dette med manglende utholdenhet. Du må klare å romme en/flere følelser i mer enn en kort stund.

"Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum. "

Ja så visst er det det. Poeng nr. 1 i terapi er å bli bevisst (få selvinnsikt/forstå), poeng nr. 2 ta nødvendige grep ut i praksis.

Om målet er å få det bedre med seg selv og andre, så kommer en jo ikke utenom det å bli bevisstgjort. Slett ikke alt som er like hyggelig, sånn er det for alle. Terapeuten gjør en ikke obs på noe ved en selv, for at han/hun vil deg vondt, tyrannisere deg og skade ditt selvbilde. Intensjonen til vedkommende er utelukkende å hjelpe deg.

"Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt."

Psykiatere og psykologer er ikke følelsesløse. At det blir vekket reaksjoner i dem, kan noen ganger også fungere som en slags rettesnor. Det blir som om man som menneske kun vil godkjenne/gi terapeuten lov til å føle seg smigret ved ros eller heie lykkelig på deg fra sidelinja. Det vil ikke si at om en psyk (eller andre) får følelser, så gir de deg på båten for det.

Vil du si noe om "da tenker jeg dessverre mitt?"

Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.

[laban]

''Kanskje jeg er altfor utålmodig?''

Ja, når det gjelder å gi tilbudene du får, en reell sjanse, er du nok i raskeste laget. Vi har sett deg være opptatt av om du ville få hjelp i det hele tatt, om det ville bli lenge å vente, osv. Nå kan det være lurt å ta imot og se hvor det kan føre deg. Noen ganger må ting bli litt verre før de blir bedre, det er slikt noen liker å kalle "en prosess".

''Eller kanskje det er på tide å bare legge inn årene for godt, siden jeg likevel har det mye bedre også?''

Ikke ennå, da kommer du til å føle deg ganske fortapt dersom det skulle komme en nedtur

tror

[Gjest Kimmie]

Som sagt før: Du må stole mer på deg selv J31,og husk at tankene dine skaper din virkelighet. Det er du som bestemmer hva du skal tenke,det går an å forandre tankemønster,tar bare litt tid. Ha tolmodighet!

[Gjest J31!]

Jeg lurer på om du ser et mønster.

Du stiller et spørsmål/skriver et innlegg til NHD. Du ser så at han har svart andre eller skrevet innlegg på forumet etter at spørsmålet er stilt. Øyeblikkelig skriver du et nytt innlegg.

Hva tenker du selv om dette?

Det har nok skjedd før, men denne gangen drev jeg og skrev innl. da han logget på. Grunnen til at jeg spurte på nytt, er at jeg så han ikke ville svare. Derfor valgte jeg å si hvorfor jeg spurte.

[Gjest J31!]

Jeg tillater meg med en liten rettelse, glimtipper: Hun skriver spørsmål når hun ser at han er på forumet- og deretter kommer det du beskriver. Men et mønster er det - så absolutt :-)

Det er nok ikke alltid slik det er, colette. :-)

[Gjest J31!]

Hva legger du i "oppmerksomhet" i denne sammenhengen?

Oppmerksomhet fra nhd og eller andre brukere. At det ikke spiller noen rolle hva spørsmålet eller svaret går ut på, men at det viktigste er at de ser MIN vei.

Pluss at jeg skal "overgå" alle andre med at jeg har det så mye verre enn andre osv. "Ulvinnen" og "colette" beskrev dette så godt en gang her for ikke lenge siden.

[Gjest J31!]

Det aller viktigste du kunne gjort, ville vært å gå i individualterapi. Bare så synd du ga terapeuten opp etter så kort tid.

Selvbildet ditt virker så variabelt, selv i ett og samme innlegg. Du er stolt over det du har fått til i en setning. Og senere sier du at du opplever å ikke få ting til mer i økende grad.

Hva utålmodig angår, så spørs det hva du legger i ordet. Hvis utålmodig er lik for liten utholdenhet til å stå i en situasjon over noe tid, så ja, syns jeg du er det. Manglende utholdenhet gir seg bl.a. til uttrykk som manglende vilje/evne/lyst til å vente. Slik som i terapien så rettferdiggjør du å kutte selv om du før sa mannen virket klok. Du vil ikke ta opp fortiden, men når du sitter fast i den slik han sa, hvordan skal du da komme utenom? Andre eks. er når du nærmest står utålmodig trippende og venter på svar- etter veldig kort tid ville du ha ønsket å få svaret ditt.

Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også". Opplever dette som svært selvmotsigende, ikke som et sunnhetstegn som ville vært bra om en vurderer å legge inn årene for godt. Det at du bare vil "glemme alt" og parkere problemene, oppfatter jeg igjen med dette med manglende utholdenhet. Du må klare å romme en/flere følelser i mer enn en kort stund.

"Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum. "

Ja så visst er det det. Poeng nr. 1 i terapi er å bli bevisst (få selvinnsikt/forstå), poeng nr. 2 ta nødvendige grep ut i praksis.

Om målet er å få det bedre med seg selv og andre, så kommer en jo ikke utenom det å bli bevisstgjort. Slett ikke alt som er like hyggelig, sånn er det for alle. Terapeuten gjør en ikke obs på noe ved en selv, for at han/hun vil deg vondt, tyrannisere deg og skade ditt selvbilde. Intensjonen til vedkommende er utelukkende å hjelpe deg.

"Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt."

Psykiatere og psykologer er ikke følelsesløse. At det blir vekket reaksjoner i dem, kan noen ganger også fungere som en slags rettesnor. Det blir som om man som menneske kun vil godkjenne/gi terapeuten lov til å føle seg smigret ved ros eller heie lykkelig på deg fra sidelinja. Det vil ikke si at om en psyk (eller andre) får følelser, så gir de deg på båten for det.

Vil du si noe om "da tenker jeg dessverre mitt?"

Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.

''Det aller viktigste du kunne gjort, ville vært å gå i individualterapi. Bare så synd du ga terapeuten opp etter så kort tid.''

Jeg har ikke gitt han opp, går fortsatt hos han jeg.

''Selvbildet ditt virker så variabelt, selv i ett og samme innlegg. Du er stolt over det du har fått til i en setning. Og senere sier du at du opplever å ikke få ting til mer i økende grad. ''

Det er fokusert så mye på alt jeg ikke har fått til, at jeg bare ville ha det med for å presisere at jeg ikke har gjort BARE feil, men at jeg faktisk har fått til mye og fulgt mange råd jeg har fått osv.

''Hva utålmodig angår, så spørs det hva du legger i ordet. Hvis utålmodig er lik for liten utholdenhet til å stå i en situasjon over noe tid, så ja, syns jeg du er det. Manglende utholdenhet gir seg bl.a. til uttrykk som manglende vilje/evne/lyst til å vente''

Skjønner..

''Slik som i terapien så rettferdiggjør du å kutte selv om du før sa mannen virket klok. Du vil ikke ta opp fortiden, men når du sitter fast i den slik han sa, hvordan skal du da komme utenom? ''

Han kjenner jo til hele min fortid, og vi har også snakket om den.. Hvis det er viktig å snakke om den så gjør jeg selvsagt det. Jeg skjønner bare ikke vitsen. Kansje du vil forklare meg?

''Andre eks. er når du nærmest står utålmodig trippende og venter på svar- etter veldig kort tid ville du ha ønsket å få svaret ditt. ''

Vet ikke om jeg er enig med deg. Det er ok å vente på svar. Men jeg ser jo at jeg ikke får noe svar når han "går forbi". Dessuten vet jeg at jeg ikke kan forlange noe svar osv.

''Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også". ''

Mislykkes: fordi jeg ikke kommer meg videre.

Har det mye bedre: fordi hverdagen og formen min er i ferd med å bli "normal" igjen.. Jeg er ikke lenger inne i ei slik "boble" jeg føler jeg har vært i, men fungerer mao i hverdagen slik jeg gjorde før jeg ble syk; fokuset blir annerledes.

''Opplever dette som svært selvmotsigende, ikke som et sunnhetstegn som ville vært bra om en vurderer å legge inn årene for godt. Det at du bare vil "glemme alt" og parkere problemene, oppfatter jeg igjen med dette med manglende utholdenhet. Du må klare å romme en/flere følelser i mer enn en kort stund. ''

ok.

''"Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum. "

Ja så visst er det det. Poeng nr. 1 i terapi er å bli bevisst (få selvinnsikt/forstå), poeng nr. 2 ta nødvendige grep ut i praksis. Om målet er å få det bedre med seg selv og andre, så kommer en jo ikke utenom det å bli bevisstgjort. Slett ikke alt som er like hyggelig, sånn er det for alle. Terapeuten gjør en ikke obs på noe ved en selv, for at han/hun vil deg vondt, tyrannisere deg og skade ditt selvbilde. Intensjonen til vedkommende er utelukkende å hjelpe deg. ''

Det skjønner jeg. DEssuten har jeg virkelig fått mye hjelp her på dette forumet, både av fagpersonen selv og andre brukere. Det er verdifullt for meg. Masse innsikt har jeg også fått. Men jeg ble lei meg rett og slett, fordi jeg har irritert en fagperson som sier irritasjon ikke er forenlig med et yrke som psykiatri, og da blir jeg lite villig til å fortsette å stole på noen. For jeg kan virkelig ikke hjelpe for at jeg ikke er allting bevisst. Det får meg også til å føle meg dum, fordi dette tydeligvis er innlysende for andre, bare ikke meg - den det gjelder. Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle. Jeg føler da at jeg ikke blir trodd på, også i andre sammenhenger. Det er jo dessuten sådd tvil om min troverdighet fra andre brukere.

''"Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt."

Psykiatere og psykologer er ikke følelsesløse. At det blir vekket reaksjoner i dem, kan noen ganger også fungere som en slags rettesnor. Det blir som om man som menneske kun vil godkjenne/gi terapeuten lov til å føle seg smigret ved ros eller heie lykkelig på deg fra sidelinja. Det vil ikke si at om en psyk (eller andre) får følelser, så gir de deg på båten for det. ''

Nei, jeg forstår det.

''Vil du si noe om "da tenker jeg dessverre mitt?"''

Det har jeg sagt noe om ovenfor.

''Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.''

En ting; ikke si sånt.. det får meg til å føle meg så liten.. vet jeg har sagt "ikke skyt meg" osv. Men prøver å komme meg videre :-)

[frosken]

''Det aller viktigste du kunne gjort, ville vært å gå i individualterapi. Bare så synd du ga terapeuten opp etter så kort tid.''

Jeg har ikke gitt han opp, går fortsatt hos han jeg.

''Selvbildet ditt virker så variabelt, selv i ett og samme innlegg. Du er stolt over det du har fått til i en setning. Og senere sier du at du opplever å ikke få ting til mer i økende grad. ''

Det er fokusert så mye på alt jeg ikke har fått til, at jeg bare ville ha det med for å presisere at jeg ikke har gjort BARE feil, men at jeg faktisk har fått til mye og fulgt mange råd jeg har fått osv.

''Hva utålmodig angår, så spørs det hva du legger i ordet. Hvis utålmodig er lik for liten utholdenhet til å stå i en situasjon over noe tid, så ja, syns jeg du er det. Manglende utholdenhet gir seg bl.a. til uttrykk som manglende vilje/evne/lyst til å vente''

Skjønner..

''Slik som i terapien så rettferdiggjør du å kutte selv om du før sa mannen virket klok. Du vil ikke ta opp fortiden, men når du sitter fast i den slik han sa, hvordan skal du da komme utenom? ''

Han kjenner jo til hele min fortid, og vi har også snakket om den.. Hvis det er viktig å snakke om den så gjør jeg selvsagt det. Jeg skjønner bare ikke vitsen. Kansje du vil forklare meg?

''Andre eks. er når du nærmest står utålmodig trippende og venter på svar- etter veldig kort tid ville du ha ønsket å få svaret ditt. ''

Vet ikke om jeg er enig med deg. Det er ok å vente på svar. Men jeg ser jo at jeg ikke får noe svar når han "går forbi". Dessuten vet jeg at jeg ikke kan forlange noe svar osv.

''Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også". ''

Mislykkes: fordi jeg ikke kommer meg videre.

Har det mye bedre: fordi hverdagen og formen min er i ferd med å bli "normal" igjen.. Jeg er ikke lenger inne i ei slik "boble" jeg føler jeg har vært i, men fungerer mao i hverdagen slik jeg gjorde før jeg ble syk; fokuset blir annerledes.

''Opplever dette som svært selvmotsigende, ikke som et sunnhetstegn som ville vært bra om en vurderer å legge inn årene for godt. Det at du bare vil "glemme alt" og parkere problemene, oppfatter jeg igjen med dette med manglende utholdenhet. Du må klare å romme en/flere følelser i mer enn en kort stund. ''

ok.

''"Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum. "

Ja så visst er det det. Poeng nr. 1 i terapi er å bli bevisst (få selvinnsikt/forstå), poeng nr. 2 ta nødvendige grep ut i praksis. Om målet er å få det bedre med seg selv og andre, så kommer en jo ikke utenom det å bli bevisstgjort. Slett ikke alt som er like hyggelig, sånn er det for alle. Terapeuten gjør en ikke obs på noe ved en selv, for at han/hun vil deg vondt, tyrannisere deg og skade ditt selvbilde. Intensjonen til vedkommende er utelukkende å hjelpe deg. ''

Det skjønner jeg. DEssuten har jeg virkelig fått mye hjelp her på dette forumet, både av fagpersonen selv og andre brukere. Det er verdifullt for meg. Masse innsikt har jeg også fått. Men jeg ble lei meg rett og slett, fordi jeg har irritert en fagperson som sier irritasjon ikke er forenlig med et yrke som psykiatri, og da blir jeg lite villig til å fortsette å stole på noen. For jeg kan virkelig ikke hjelpe for at jeg ikke er allting bevisst. Det får meg også til å føle meg dum, fordi dette tydeligvis er innlysende for andre, bare ikke meg - den det gjelder. Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle. Jeg føler da at jeg ikke blir trodd på, også i andre sammenhenger. Det er jo dessuten sådd tvil om min troverdighet fra andre brukere.

''"Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt."

Psykiatere og psykologer er ikke følelsesløse. At det blir vekket reaksjoner i dem, kan noen ganger også fungere som en slags rettesnor. Det blir som om man som menneske kun vil godkjenne/gi terapeuten lov til å føle seg smigret ved ros eller heie lykkelig på deg fra sidelinja. Det vil ikke si at om en psyk (eller andre) får følelser, så gir de deg på båten for det. ''

Nei, jeg forstår det.

''Vil du si noe om "da tenker jeg dessverre mitt?"''

Det har jeg sagt noe om ovenfor.

''Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.''

En ting; ikke si sånt.. det får meg til å føle meg så liten.. vet jeg har sagt "ikke skyt meg" osv. Men prøver å komme meg videre :-)

''Men jeg ble lei meg rett og slett, fordi jeg har irritert en fagperson som sier irritasjon ikke er forenlig med et yrke som psykiatri, og da blir jeg lite villig til å fortsette å stole på noen. For jeg kan virkelig ikke hjelpe for at jeg ikke er allting bevisst. Det får meg også til å føle meg dum, fordi dette tydeligvis er innlysende for andre, bare ikke meg - den det gjelder. Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle.''

Du har tatt opp dette med evt. irritasjon fra nhd mange ganger. Synes han gjentatte ganger har sagt at han ikke er irritert, men når du fortsetter å ta opp temaet om hans evt. irritasjon, så vil vel selv den mest tålmodige sjel kanskje bli litt irritert?

Spiller det egentlig noen rolle om nhd skulle bli litt irritert? Ingenting er farlig ved det.

[Gjest J31!]

''Men jeg ble lei meg rett og slett, fordi jeg har irritert en fagperson som sier irritasjon ikke er forenlig med et yrke som psykiatri, og da blir jeg lite villig til å fortsette å stole på noen. For jeg kan virkelig ikke hjelpe for at jeg ikke er allting bevisst. Det får meg også til å føle meg dum, fordi dette tydeligvis er innlysende for andre, bare ikke meg - den det gjelder. Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle.''

Du har tatt opp dette med evt. irritasjon fra nhd mange ganger. Synes han gjentatte ganger har sagt at han ikke er irritert, men når du fortsetter å ta opp temaet om hans evt. irritasjon, så vil vel selv den mest tålmodige sjel kanskje bli litt irritert?

Spiller det egentlig noen rolle om nhd skulle bli litt irritert? Ingenting er farlig ved det.

Du har kansje rett i det du sier. Jeg ville kansje blitt det selv også.

Men jeg blir bare så skeptisk.. det er bare det.

[laban]

''Det aller viktigste du kunne gjort, ville vært å gå i individualterapi. Bare så synd du ga terapeuten opp etter så kort tid.''

Jeg har ikke gitt han opp, går fortsatt hos han jeg.

''Selvbildet ditt virker så variabelt, selv i ett og samme innlegg. Du er stolt over det du har fått til i en setning. Og senere sier du at du opplever å ikke få ting til mer i økende grad. ''

Det er fokusert så mye på alt jeg ikke har fått til, at jeg bare ville ha det med for å presisere at jeg ikke har gjort BARE feil, men at jeg faktisk har fått til mye og fulgt mange råd jeg har fått osv.

''Hva utålmodig angår, så spørs det hva du legger i ordet. Hvis utålmodig er lik for liten utholdenhet til å stå i en situasjon over noe tid, så ja, syns jeg du er det. Manglende utholdenhet gir seg bl.a. til uttrykk som manglende vilje/evne/lyst til å vente''

Skjønner..

''Slik som i terapien så rettferdiggjør du å kutte selv om du før sa mannen virket klok. Du vil ikke ta opp fortiden, men når du sitter fast i den slik han sa, hvordan skal du da komme utenom? ''

Han kjenner jo til hele min fortid, og vi har også snakket om den.. Hvis det er viktig å snakke om den så gjør jeg selvsagt det. Jeg skjønner bare ikke vitsen. Kansje du vil forklare meg?

''Andre eks. er når du nærmest står utålmodig trippende og venter på svar- etter veldig kort tid ville du ha ønsket å få svaret ditt. ''

Vet ikke om jeg er enig med deg. Det er ok å vente på svar. Men jeg ser jo at jeg ikke får noe svar når han "går forbi". Dessuten vet jeg at jeg ikke kan forlange noe svar osv.

''Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også". ''

Mislykkes: fordi jeg ikke kommer meg videre.

Har det mye bedre: fordi hverdagen og formen min er i ferd med å bli "normal" igjen.. Jeg er ikke lenger inne i ei slik "boble" jeg føler jeg har vært i, men fungerer mao i hverdagen slik jeg gjorde før jeg ble syk; fokuset blir annerledes.

''Opplever dette som svært selvmotsigende, ikke som et sunnhetstegn som ville vært bra om en vurderer å legge inn årene for godt. Det at du bare vil "glemme alt" og parkere problemene, oppfatter jeg igjen med dette med manglende utholdenhet. Du må klare å romme en/flere følelser i mer enn en kort stund. ''

ok.

''"Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum. "

Ja så visst er det det. Poeng nr. 1 i terapi er å bli bevisst (få selvinnsikt/forstå), poeng nr. 2 ta nødvendige grep ut i praksis. Om målet er å få det bedre med seg selv og andre, så kommer en jo ikke utenom det å bli bevisstgjort. Slett ikke alt som er like hyggelig, sånn er det for alle. Terapeuten gjør en ikke obs på noe ved en selv, for at han/hun vil deg vondt, tyrannisere deg og skade ditt selvbilde. Intensjonen til vedkommende er utelukkende å hjelpe deg. ''

Det skjønner jeg. DEssuten har jeg virkelig fått mye hjelp her på dette forumet, både av fagpersonen selv og andre brukere. Det er verdifullt for meg. Masse innsikt har jeg også fått. Men jeg ble lei meg rett og slett, fordi jeg har irritert en fagperson som sier irritasjon ikke er forenlig med et yrke som psykiatri, og da blir jeg lite villig til å fortsette å stole på noen. For jeg kan virkelig ikke hjelpe for at jeg ikke er allting bevisst. Det får meg også til å føle meg dum, fordi dette tydeligvis er innlysende for andre, bare ikke meg - den det gjelder. Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle. Jeg føler da at jeg ikke blir trodd på, også i andre sammenhenger. Det er jo dessuten sådd tvil om min troverdighet fra andre brukere.

''"Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt."

Psykiatere og psykologer er ikke følelsesløse. At det blir vekket reaksjoner i dem, kan noen ganger også fungere som en slags rettesnor. Det blir som om man som menneske kun vil godkjenne/gi terapeuten lov til å føle seg smigret ved ros eller heie lykkelig på deg fra sidelinja. Det vil ikke si at om en psyk (eller andre) får følelser, så gir de deg på båten for det. ''

Nei, jeg forstår det.

''Vil du si noe om "da tenker jeg dessverre mitt?"''

Det har jeg sagt noe om ovenfor.

''Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.''

En ting; ikke si sånt.. det får meg til å føle meg så liten.. vet jeg har sagt "ikke skyt meg" osv. Men prøver å komme meg videre :-)

''Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle. Jeg føler da at jeg ikke blir trodd på, også i andre sammenhenger.''

Den logikken holder ikke. Behandlere er også mennesker, med sterke og svake sider. Tenk på dem som håndverkere, bankansatte eller frisører - noen kommer man raskt på bølgelengde med og kan få en vellykket dialog, andre ganger tar det lenger tid og man føler seg usikker. Det betyr ikke at hele bransjen er upålitelig og / eller at det ikke kan funke neste gang.

''Det er jo dessuten sådd tvil om min troverdighet fra andre brukere.''

Andre brukere trenger du ikke ta hensyn til mer enn det er nyttig for deg. "Det bryr jeg meg ikke om" er en helt lovlig tanke.

Og for all del - IKKE bland andre brukeres reaksjoner her sammen med det du tror fagpersonene tenker. Jeg er 100% sikker på at det er to forskjellige verdener, og det bare tar på kreftene dine å tenke masse på fagpersonenes følelser.