Nytt og mer klart spørsmål til psyk.

[Gjest spiderella]

Oppmerksomhet fra nhd og eller andre brukere. At det ikke spiller noen rolle hva spørsmålet eller svaret går ut på, men at det viktigste er at de ser MIN vei.

Pluss at jeg skal "overgå" alle andre med at jeg har det så mye verre enn andre osv. "Ulvinnen" og "colette" beskrev dette så godt en gang her for ikke lenge siden.

Hvordan vet du at det dreide seg om deg?

Jeg fikk ikke den oppfattningen ihvertfall.

[Gjest BipolarII...jeg vissr]

''Det aller viktigste du kunne gjort, ville vært å gå i individualterapi. Bare så synd du ga terapeuten opp etter så kort tid.''

Jeg har ikke gitt han opp, går fortsatt hos han jeg.

''Selvbildet ditt virker så variabelt, selv i ett og samme innlegg. Du er stolt over det du har fått til i en setning. Og senere sier du at du opplever å ikke få ting til mer i økende grad. ''

Det er fokusert så mye på alt jeg ikke har fått til, at jeg bare ville ha det med for å presisere at jeg ikke har gjort BARE feil, men at jeg faktisk har fått til mye og fulgt mange råd jeg har fått osv.

''Hva utålmodig angår, så spørs det hva du legger i ordet. Hvis utålmodig er lik for liten utholdenhet til å stå i en situasjon over noe tid, så ja, syns jeg du er det. Manglende utholdenhet gir seg bl.a. til uttrykk som manglende vilje/evne/lyst til å vente''

Skjønner..

''Slik som i terapien så rettferdiggjør du å kutte selv om du før sa mannen virket klok. Du vil ikke ta opp fortiden, men når du sitter fast i den slik han sa, hvordan skal du da komme utenom? ''

Han kjenner jo til hele min fortid, og vi har også snakket om den.. Hvis det er viktig å snakke om den så gjør jeg selvsagt det. Jeg skjønner bare ikke vitsen. Kansje du vil forklare meg?

''Andre eks. er når du nærmest står utålmodig trippende og venter på svar- etter veldig kort tid ville du ha ønsket å få svaret ditt. ''

Vet ikke om jeg er enig med deg. Det er ok å vente på svar. Men jeg ser jo at jeg ikke får noe svar når han "går forbi". Dessuten vet jeg at jeg ikke kan forlange noe svar osv.

''Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også". ''

Mislykkes: fordi jeg ikke kommer meg videre.

Har det mye bedre: fordi hverdagen og formen min er i ferd med å bli "normal" igjen.. Jeg er ikke lenger inne i ei slik "boble" jeg føler jeg har vært i, men fungerer mao i hverdagen slik jeg gjorde før jeg ble syk; fokuset blir annerledes.

''Opplever dette som svært selvmotsigende, ikke som et sunnhetstegn som ville vært bra om en vurderer å legge inn årene for godt. Det at du bare vil "glemme alt" og parkere problemene, oppfatter jeg igjen med dette med manglende utholdenhet. Du må klare å romme en/flere følelser i mer enn en kort stund. ''

ok.

''"Det er veldig frustrerende å ikke være allting bevisst. Man får bare bekreftet det man fra før er overbevist om og som andre har sagt; at en er dum. "

Ja så visst er det det. Poeng nr. 1 i terapi er å bli bevisst (få selvinnsikt/forstå), poeng nr. 2 ta nødvendige grep ut i praksis. Om målet er å få det bedre med seg selv og andre, så kommer en jo ikke utenom det å bli bevisstgjort. Slett ikke alt som er like hyggelig, sånn er det for alle. Terapeuten gjør en ikke obs på noe ved en selv, for at han/hun vil deg vondt, tyrannisere deg og skade ditt selvbilde. Intensjonen til vedkommende er utelukkende å hjelpe deg. ''

Det skjønner jeg. DEssuten har jeg virkelig fått mye hjelp her på dette forumet, både av fagpersonen selv og andre brukere. Det er verdifullt for meg. Masse innsikt har jeg også fått. Men jeg ble lei meg rett og slett, fordi jeg har irritert en fagperson som sier irritasjon ikke er forenlig med et yrke som psykiatri, og da blir jeg lite villig til å fortsette å stole på noen. For jeg kan virkelig ikke hjelpe for at jeg ikke er allting bevisst. Det får meg også til å føle meg dum, fordi dette tydeligvis er innlysende for andre, bare ikke meg - den det gjelder. Og om proff psykiater som har så mye erfaring ikke skjønner det, så blir jeg ihvertfall i tvil om jeg tør stole på noen mer, inkl profesjonelle. Jeg føler da at jeg ikke blir trodd på, også i andre sammenhenger. Det er jo dessuten sådd tvil om min troverdighet fra andre brukere.

''"Jeg kan godt forstå at andre ville gitt meg opp. Men om en psyiatrisk lege også blir oppgitt som følge av ubevisste ting/adferd, tenker jeg desverre mitt."

Psykiatere og psykologer er ikke følelsesløse. At det blir vekket reaksjoner i dem, kan noen ganger også fungere som en slags rettesnor. Det blir som om man som menneske kun vil godkjenne/gi terapeuten lov til å føle seg smigret ved ros eller heie lykkelig på deg fra sidelinja. Det vil ikke si at om en psyk (eller andre) får følelser, så gir de deg på båten for det. ''

Nei, jeg forstår det.

''Vil du si noe om "da tenker jeg dessverre mitt?"''

Det har jeg sagt noe om ovenfor.

''Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.''

En ting; ikke si sånt.. det får meg til å føle meg så liten.. vet jeg har sagt "ikke skyt meg" osv. Men prøver å komme meg videre :-)

"Det er fokusert så mye på alt jeg ikke har fått til, at jeg bare ville ha det med for å presisere at jeg ikke har gjort BARE feil, men at jeg faktisk har fått til mye og fulgt mange råd jeg har fått osv."

Ja, det beste er den dagen du kan feire et helt godt selvbilde. Ikke at du føler deg dum og vet du har fått til ting. At du heller føler jeg er steike meg flink som har klart å komme såpass langt, og det betyr at jeg slett ikke _er_ dum. Ja, vi kan alle gjøre dumme ting, det betyr ikke at menneskeheten er grunnleggende dumme som sådan. For mange tenker vi er bare handlingene våre og reduserer den verdien en har som menneske.

"Han kjenner jo til hele min fortid, og vi har også snakket om den.. Hvis det er viktig å snakke om den så gjør jeg selvsagt det. Jeg skjønner bare ikke vitsen. Kansje du vil forklare meg?"

Kan prøve. Det er at når en har opplevd sånne fæle ting som du har gjort, så skal du få lov til å rase over det, sørge over tapet av en barndom. Tror sånne prosesser gjør en lettere. At det "frigjør" masse.

"Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også".

Mislykkes: fordi jeg ikke kommer meg videre.

Har det mye bedre: fordi hverdagen og formen min er i ferd med å bli "normal" igjen.. Jeg er ikke lenger inne i ei slik "boble" jeg føler jeg har vært i, men fungerer mao i hverdagen slik jeg gjorde før jeg ble syk; fokuset blir annerledes."

Mislykkes du _egentlig_ da mer og mer? Det jeg opplever som selvmotsigende. Du psyker deg selv ned. Ser du det?

Det er slettes ikke bare deg "alt" ikke er innlysende for.

Du har helt lov til å være lei deg. Det er en reell følelse. Ble litt uklart for meg hva han ikke skjønte. Tror jeg er litt treig i dag (*løper og trakter kaffe*)

"Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.

En ting; ikke si sånt.. det får meg til å føle meg så liten.. vet jeg har sagt "ikke skyt meg" osv. Men prøver å komme meg videre :-)"

Ok, da skal jeg herved slutte med det. Du får si ifra om jeg går i fallgruva igjen, gammel vane er vond å vende, vet du. Skal forsøke ta meg i nakken.

Jeg håper du klarer å ikke "hetse" deg selv etter hvert. Men mer psyke deg selv i retning oppover bredt over hele linja.

Ha en fin dag:) Klem fra (synseren og masa)

[Gjest engla]

Jeg er desverre lite motivert for å gå i terapi. Jeg opplever hele opplegget som forvirrende, hvor der ikke finnes noe konkret å forholde seg til. Hva jeg skal fokusere på vet jeg ikke. Hva jeg skal konsentrere meg om mellom timene vet jeg heller ikke. Det er også vanskelig å forberede seg, for hva skal jeg ta opp og prioritere når det gjelder alt mulig rart. Han bare spør hvordan jeg har hatt det mellom timene, og så snakker vi utfra det. dvs, han snakker, og jeg lytter. Dessuten har han nå sagt at jeg ikke skal fortsette hos han likevel. Og når jeg vet det, så blir jeg litt oppgitt og tenker at hva er vitsen.

Jeg er nok veldig bitter, desverre. Fordi jeg har måttet vente så lenge som jeg har. Det irriterer meg litt, at jeg skal få hjelpen nå som jeg trenger den minst for å si det sånn. En bror av meg, som er søkt dit pga depresjon (men som jeg med sikkerhet vet gjør det av helt andre grunner enn å bli behandlet for en depresjon!) kom inn i løpet av en mnd. Det gjør ikke min irritasjon mindre. Så det preger meg desverre. Jeg har mistet en god porsjon tålmodighet og motivasjon. Og når forventningene mine om profesjonalitet heller ikke ble innfridd, mistet jeg enda mer av dette. Jeg gidder rett og slett ikke kaste bort mer tid på det tullet der!

Gruppeterapi har jeg tro på, men jeg synes det er ekkelt og flaut å ta opp ting fra nettet og ikke kan referere til RL.

Jo. Jeg tar dette personlig. Desverre.

"Dessuten har han nå sagt at jeg ikke skal fortsette hos han likevel. Og når jeg vet det, så blir jeg litt oppgitt og tenker at hva er vitsen."

Nå må du ha klart i minnet at grunnen til at du ikke skal fortsette hos han likevel, er at du formidlet at du ikke ønsket å gå i slik terapi. Hvorfor blir du oppgitt og fead up pga det? Kan det være at hjertet ditt taler med to tunger her? Med det mener jeg at du på den ene siden mente det du sa at du ikke så hensikten med å fortsette hos han - og på den andre at du ønsket at han likevel skulle forsikret deg om at han stiller døren på vid gap for deg? Kan det være at du rett og slett føler at du ble avvist og avspist terapi? I så fall kan du med rette ta opp dette i terapien og si hvordan det ligger an. Siden du føler som du gjør,kan det være at motivasjonen din blir større om han gir deg terapi ut året?

[frosken]

"Dessuten har han nå sagt at jeg ikke skal fortsette hos han likevel. Og når jeg vet det, så blir jeg litt oppgitt og tenker at hva er vitsen."

Nå må du ha klart i minnet at grunnen til at du ikke skal fortsette hos han likevel, er at du formidlet at du ikke ønsket å gå i slik terapi. Hvorfor blir du oppgitt og fead up pga det? Kan det være at hjertet ditt taler med to tunger her? Med det mener jeg at du på den ene siden mente det du sa at du ikke så hensikten med å fortsette hos han - og på den andre at du ønsket at han likevel skulle forsikret deg om at han stiller døren på vid gap for deg? Kan det være at du rett og slett føler at du ble avvist og avspist terapi? I så fall kan du med rette ta opp dette i terapien og si hvordan det ligger an. Siden du føler som du gjør,kan det være at motivasjonen din blir større om han gir deg terapi ut året?

''Nå må du ha klart i minnet at grunnen til at du ikke skal fortsette hos han likevel, er at du formidlet at du ikke ønsket å gå i slik terapi.''

Vet vi her på dol dette ? Jeg har ikke lest at j31 har sagt dette.

Synes nok litt for mange er lettvinte i sin kritikk av j31 her på dol. Kanskje grunn til å påpeke at det spesielle med henne er hvordan hun bruker dol, ikke innholdet i hennes vansker. Det er vel mange av brukerne her inne som vil kunne gjenkjenne hennes måte å tenke på og søken etter bekreftelse - bare at de færreste spiller dette ut på dol; de fleste gjør det i forhold til enten behandlingsapparatet eller sine nærmeste.

[frosken]

Nå reagerer du som et barn, J31. Du minner om sønnen min som for fjortende gang maser om det samme, og jeg har sagt nei like mange ganger. Når jeg så ikke svarer den femtende gangen kan han si ting som "Du er ikke glad i meg mer du!".

Jeg tror du ser det selv når du får tenkt deg litt om;) Let fram gamle svar fra NHD og se om ikke dette siste spørsmålet ditt er en variant av noe du har spurt om flere ganger før.

Psykiateren har hjulpet deg mye her inne. Hvorfor i all verden skulle han ha noe imot deg? Han mener nok bare at han hjelper deg best ved å ikke svare deg.

Bra kommentar:-)

[Gjest engla]

Jeg legger merke til det, og jeg repsekterer også det. Derfor ønsker jeg ikke noe svar fra han nå, for det ville bare fått meg til å føle at jeg krever svar osv, noe også andre sier jeg gjør.

Jeg valgte å spørre om en ting jeg var usikker på. Et oppfølgningsspørsmål. Jeg tolker det slik at han ville blitt lei av meg og gitt meg opp som pasient. At han faktisk har gjort det. Han har fulgt meg over så lang tid, at jeg tar dette med i vurderingen om gi opp terapi. Han svarer ikke hverken ja eller nei på det, og den som tier samtykker - er det ikke slik?

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1685473

http://livslyst.weebly.com/uploads/4/9/2/7/49279/aamodt_a._2005a.pdf

[Gjest engla]

''Nå må du ha klart i minnet at grunnen til at du ikke skal fortsette hos han likevel, er at du formidlet at du ikke ønsket å gå i slik terapi.''

Vet vi her på dol dette ? Jeg har ikke lest at j31 har sagt dette.

Synes nok litt for mange er lettvinte i sin kritikk av j31 her på dol. Kanskje grunn til å påpeke at det spesielle med henne er hvordan hun bruker dol, ikke innholdet i hennes vansker. Det er vel mange av brukerne her inne som vil kunne gjenkjenne hennes måte å tenke på og søken etter bekreftelse - bare at de færreste spiller dette ut på dol; de fleste gjør det i forhold til enten behandlingsapparatet eller sine nærmeste.

Jo, hun har gjort det. (under andre nick). Kom flere svar fra NHD basert på hvordan saken ble fremstilt av innskriver. Innlegg om : Hva syns du om psykodynamisk terapi NHD?, Er jeg en bortskjemt pasient NHD? Er det vits i å grave i fortiden NHD? Svarene ble selvsagt: kognitiv terapi er den sanne vei, når en terapi ikke har hjemmelekser, er man ikke bortskjemt når man stiller slike krav (++), det er ingen vits å grave i fortida, det er her og nå som gjelder.

Svarene visste vi som har vært her på forum en stund, på forhånd. Svarene legitimerte i hvert fall at det ble nok på vektskåla for å uttrykke at jeg kaster inn årene i forhold til slik terapi. Dette ble sagt til psykiateren i RL som tilbød henne behandling hos seg i mange måneder fremover. Hun sa hun grudde seg veldig til å ta opp dette med han, men at det var nødvendig. Utfallet ble da at når gruppeterapien starter opp så opphører individualkonsultasjonene helt. Men så er det jo også slik da at j31 er skeptisk til slik analytisk gruppeterapi også. Derfor spurte hun: Hva syns du om analytisk gruppeterapi NHD? Så ble det også på en måte rettferdiggjort ved å finne argumenter som passer dit hun vil. Ergo ansvaret for å stå for avgjørelser ene og alene opphører.

Svarene som gis, blir selvsagt gitt etter spørres tolkning og presentasjon av situsjonen. Særlig nickløs oppnår en lettere de svarene en ønsker når alt baserer seg på det ene innlegget (på generelt grunnlag, uten kontekst/helhet). Ergo om en vil og vet hvor den andre står, kan en på mange måte får de svarene og bekreftelsene en ønsker.

[Gjest spiderella]

''Nå må du ha klart i minnet at grunnen til at du ikke skal fortsette hos han likevel, er at du formidlet at du ikke ønsket å gå i slik terapi.''

Vet vi her på dol dette ? Jeg har ikke lest at j31 har sagt dette.

Synes nok litt for mange er lettvinte i sin kritikk av j31 her på dol. Kanskje grunn til å påpeke at det spesielle med henne er hvordan hun bruker dol, ikke innholdet i hennes vansker. Det er vel mange av brukerne her inne som vil kunne gjenkjenne hennes måte å tenke på og søken etter bekreftelse - bare at de færreste spiller dette ut på dol; de fleste gjør det i forhold til enten behandlingsapparatet eller sine nærmeste.

Jeg kjenner meg altfor mye igjen i det j31! driver med her på dol. Jeg har vært sånn i forhold til min terapeut.

Men det er faktisk viktig for sin egen bedring og tilfriskning at en klarer å stå i sine egne følelser. Om det er frykten for å ha gjort en man respekterer mye irritert og at personen nå er "lei" en.

Men når dette begynte å gjenta seg gang på gang etter selvopplevd å ha "dummet" seg ut. Å være så forvirret at en bare må ha svar som kanskje det ikke finnes noe enten er det sånn eller sånn. Jeg oppfatter innlegget heller som preget av usikkerhet og forvirring heller en konkrete spørsmål. Det er er utrolig ubehagelig og være usikker. Men sånn er det jo ofte i terapi. Ting blir virlet opp i , og en håper jo at når en kommer til en terapeut så skal vedkommende "fikse" en. Jeg husker at jeg nesten bønnfalte min terapeut og sette grenser for spørsmål som dukket opp hos meg etter hver time nesten. Men det gjorde hun ikke. Jeg tok selv et bevist valg da det samme gjentok seg time etter time at jeg måtte trene på å håndtere ubehagsfølelsen og diverse spørsmål som jeg "bare måtte" ha svar på nå. Er faktisk frigjørende når en løsrivers seg noe. Jeg skriver brev til meg selv hehe. Som om jeg egentlig skulle skrevet til en annen person og jeg har jo jammen veldig mye gode råd og mestringstanker bare jeg velger å bruke de. Ja jeg er rar.

Men en må rett og slett lære seg selv til å tenke på en annen måte. Og det tar både tid og praktisering. Jeg har en pause i terapien nå og merker av og til at jeg reagerer annerledes. Det er overaskende for meg fordi jeg føler til tider at jeg står helt stille og at det har vært bortkastet.

[frosken]

Jo, hun har gjort det. (under andre nick). Kom flere svar fra NHD basert på hvordan saken ble fremstilt av innskriver. Innlegg om : Hva syns du om psykodynamisk terapi NHD?, Er jeg en bortskjemt pasient NHD? Er det vits i å grave i fortiden NHD? Svarene ble selvsagt: kognitiv terapi er den sanne vei, når en terapi ikke har hjemmelekser, er man ikke bortskjemt når man stiller slike krav (++), det er ingen vits å grave i fortida, det er her og nå som gjelder.

Svarene visste vi som har vært her på forum en stund, på forhånd. Svarene legitimerte i hvert fall at det ble nok på vektskåla for å uttrykke at jeg kaster inn årene i forhold til slik terapi. Dette ble sagt til psykiateren i RL som tilbød henne behandling hos seg i mange måneder fremover. Hun sa hun grudde seg veldig til å ta opp dette med han, men at det var nødvendig. Utfallet ble da at når gruppeterapien starter opp så opphører individualkonsultasjonene helt. Men så er det jo også slik da at j31 er skeptisk til slik analytisk gruppeterapi også. Derfor spurte hun: Hva syns du om analytisk gruppeterapi NHD? Så ble det også på en måte rettferdiggjort ved å finne argumenter som passer dit hun vil. Ergo ansvaret for å stå for avgjørelser ene og alene opphører.

Svarene som gis, blir selvsagt gitt etter spørres tolkning og presentasjon av situsjonen. Særlig nickløs oppnår en lettere de svarene en ønsker når alt baserer seg på det ene innlegget (på generelt grunnlag, uten kontekst/helhet). Ergo om en vil og vet hvor den andre står, kan en på mange måte får de svarene og bekreftelsene en ønsker.

Jeg er ikke sikkert på om dette er en korrekt versjon av hva som har foregått mellom henne og hennes terapeut, men j31 kan jo selv svare på det.

[også en mor]

''Om jeg har spurt om dette før, eller jeg på nytt gjør det du skriver, så kan du bare se bort fra dette.''

Her har du den innlysende grunnen til at han ikke svarer deg. Vær så snill: Ikke grubl noe mer over det.

[frosken]

Jeg kjenner meg altfor mye igjen i det j31! driver med her på dol. Jeg har vært sånn i forhold til min terapeut.

Men det er faktisk viktig for sin egen bedring og tilfriskning at en klarer å stå i sine egne følelser. Om det er frykten for å ha gjort en man respekterer mye irritert og at personen nå er "lei" en.

Men når dette begynte å gjenta seg gang på gang etter selvopplevd å ha "dummet" seg ut. Å være så forvirret at en bare må ha svar som kanskje det ikke finnes noe enten er det sånn eller sånn. Jeg oppfatter innlegget heller som preget av usikkerhet og forvirring heller en konkrete spørsmål. Det er er utrolig ubehagelig og være usikker. Men sånn er det jo ofte i terapi. Ting blir virlet opp i , og en håper jo at når en kommer til en terapeut så skal vedkommende "fikse" en. Jeg husker at jeg nesten bønnfalte min terapeut og sette grenser for spørsmål som dukket opp hos meg etter hver time nesten. Men det gjorde hun ikke. Jeg tok selv et bevist valg da det samme gjentok seg time etter time at jeg måtte trene på å håndtere ubehagsfølelsen og diverse spørsmål som jeg "bare måtte" ha svar på nå. Er faktisk frigjørende når en løsrivers seg noe. Jeg skriver brev til meg selv hehe. Som om jeg egentlig skulle skrevet til en annen person og jeg har jo jammen veldig mye gode råd og mestringstanker bare jeg velger å bruke de. Ja jeg er rar.

Men en må rett og slett lære seg selv til å tenke på en annen måte. Og det tar både tid og praktisering. Jeg har en pause i terapien nå og merker av og til at jeg reagerer annerledes. Det er overaskende for meg fordi jeg føler til tider at jeg står helt stille og at det har vært bortkastet.

Dette synes jeg var dagens beste kommentar i denne tråden:-) Og det er kult at du beskriver hvordan du kom deg litt ut av grublingen og behovet for bekreftelse - og inn i en tilstand med større selvstendighet og frihet.

[også en mor]

Jeg har problem med å skjønne hvorfor du, J31, klamrer deg slik til NHD. Hvorfor du utsetter deg for medbrukeres oppgitthet og NHD's valg om å ikke svare deg hver gang. Det er du selv som oppsøker denne følelsen av å være dum (noe jeg slett ikke tror du er, jeg tror faktisk du er mye smartere enn du til tider fremstår som her - enda en ting jeg ikke skjønner hvorfor du gjør). Du har da et apparat rundt deg der du bor! NHD er ikke din behandler.

Dette var mitt første og eneste svar til deg.

psst... meldingen din havnet hos frosken. (såvidt jeg ser)

( i tilfelle J31 trykker på "svar til meg" bare, vil hun ikke vite at du har skrevet til henne)

[Gjest spiderella]

Dette synes jeg var dagens beste kommentar i denne tråden:-) Og det er kult at du beskriver hvordan du kom deg litt ut av grublingen og behovet for bekreftelse - og inn i en tilstand med større selvstendighet og frihet.

Takk for hyggelig tilbakemelding.

[tunglettlett]

psst... meldingen din havnet hos frosken. (såvidt jeg ser)

( i tilfelle J31 trykker på "svar til meg" bare, vil hun ikke vite at du har skrevet til henne)

ok - er ikke så inne i dette jeg. Ikke at jeg tror svaret ev ville gjort noen forskjell

[Gjest J31!]

"Det er fokusert så mye på alt jeg ikke har fått til, at jeg bare ville ha det med for å presisere at jeg ikke har gjort BARE feil, men at jeg faktisk har fått til mye og fulgt mange råd jeg har fått osv."

Ja, det beste er den dagen du kan feire et helt godt selvbilde. Ikke at du føler deg dum og vet du har fått til ting. At du heller føler jeg er steike meg flink som har klart å komme såpass langt, og det betyr at jeg slett ikke _er_ dum. Ja, vi kan alle gjøre dumme ting, det betyr ikke at menneskeheten er grunnleggende dumme som sådan. For mange tenker vi er bare handlingene våre og reduserer den verdien en har som menneske.

"Han kjenner jo til hele min fortid, og vi har også snakket om den.. Hvis det er viktig å snakke om den så gjør jeg selvsagt det. Jeg skjønner bare ikke vitsen. Kansje du vil forklare meg?"

Kan prøve. Det er at når en har opplevd sånne fæle ting som du har gjort, så skal du få lov til å rase over det, sørge over tapet av en barndom. Tror sånne prosesser gjør en lettere. At det "frigjør" masse.

"Skjønner ikke helt klarheten i at du opplever at du mislykkes mer og mer, mens du på den annen siden sier "jeg likevel har det mye bedre også".

Mislykkes: fordi jeg ikke kommer meg videre.

Har det mye bedre: fordi hverdagen og formen min er i ferd med å bli "normal" igjen.. Jeg er ikke lenger inne i ei slik "boble" jeg føler jeg har vært i, men fungerer mao i hverdagen slik jeg gjorde før jeg ble syk; fokuset blir annerledes."

Mislykkes du _egentlig_ da mer og mer? Det jeg opplever som selvmotsigende. Du psyker deg selv ned. Ser du det?

Det er slettes ikke bare deg "alt" ikke er innlysende for.

Du har helt lov til å være lei deg. Det er en reell følelse. Ble litt uklart for meg hva han ikke skjønte. Tror jeg er litt treig i dag (*løper og trakter kaffe*)

"Dette ble et strengt innlegg og ikke vondt ment osv. osv.

En ting; ikke si sånt.. det får meg til å føle meg så liten.. vet jeg har sagt "ikke skyt meg" osv. Men prøver å komme meg videre :-)"

Ok, da skal jeg herved slutte med det. Du får si ifra om jeg går i fallgruva igjen, gammel vane er vond å vende, vet du. Skal forsøke ta meg i nakken.

Jeg håper du klarer å ikke "hetse" deg selv etter hvert. Men mer psyke deg selv i retning oppover bredt over hele linja.

Ha en fin dag:) Klem fra (synseren og masa)

Tusen takk for svar, og en god ønskes deg også, med klem fra

[Gjest J31!]

Jeg tror du tar feil.

Jeg mener å huske at han har rådet deg til å gi terapien en sjanse, og at han kommer til å ligge lavt i forhold til dine spørsmål for å øke sannsynligheten for at du vil gjøre nettopp det, og for å skape ro.

Så hvis du bruker manglende respons som en bekreftelse på at han synes du skal gi opp, og / eller at han og alle andre i tilsvarende posisjoner har gitt deg opp eller kommer til å gjøre det, tror jeg du bommer noe veldig.

Ikke let etter ting som er feil hele tiden, verken hos deg selv eller apparatet rundt deg. Opp mot altfor høye idealer blir alt mislykket.

Hvis du synes terapien er lite konkret, så spør om du kan få noen "hjemmelekser" eler om h*n har en plan. Si at du trenger noe litt mer konkret å forholde deg til, fordi du ellers får følelsen av at det er dagsformen din som bestemmer hva timen blir brukt til, og at det oppleves som litt retningsløst.

''Si at du trenger noe litt mer konkret å forholde deg til, fordi du ellers får følelsen av at det er dagsformen din som bestemmer hva timen blir brukt til, og at det oppleves som litt retningsløst.''

Tusen takk for råd :-)

[Gjest J31!]

''Om jeg har spurt om dette før, eller jeg på nytt gjør det du skriver, så kan du bare se bort fra dette.''

Her har du den innlysende grunnen til at han ikke svarer deg. Vær så snill: Ikke grubl noe mer over det.

Det forstår jeg.

Ellers takk for gode tanker fra deg i et annet svar. Det setter jeg pris på, skal du vite :-)

[Gjest J31!]

Jeg kjenner meg altfor mye igjen i det j31! driver med her på dol. Jeg har vært sånn i forhold til min terapeut.

Men det er faktisk viktig for sin egen bedring og tilfriskning at en klarer å stå i sine egne følelser. Om det er frykten for å ha gjort en man respekterer mye irritert og at personen nå er "lei" en.

Men når dette begynte å gjenta seg gang på gang etter selvopplevd å ha "dummet" seg ut. Å være så forvirret at en bare må ha svar som kanskje det ikke finnes noe enten er det sånn eller sånn. Jeg oppfatter innlegget heller som preget av usikkerhet og forvirring heller en konkrete spørsmål. Det er er utrolig ubehagelig og være usikker. Men sånn er det jo ofte i terapi. Ting blir virlet opp i , og en håper jo at når en kommer til en terapeut så skal vedkommende "fikse" en. Jeg husker at jeg nesten bønnfalte min terapeut og sette grenser for spørsmål som dukket opp hos meg etter hver time nesten. Men det gjorde hun ikke. Jeg tok selv et bevist valg da det samme gjentok seg time etter time at jeg måtte trene på å håndtere ubehagsfølelsen og diverse spørsmål som jeg "bare måtte" ha svar på nå. Er faktisk frigjørende når en løsrivers seg noe. Jeg skriver brev til meg selv hehe. Som om jeg egentlig skulle skrevet til en annen person og jeg har jo jammen veldig mye gode råd og mestringstanker bare jeg velger å bruke de. Ja jeg er rar.

Men en må rett og slett lære seg selv til å tenke på en annen måte. Og det tar både tid og praktisering. Jeg har en pause i terapien nå og merker av og til at jeg reagerer annerledes. Det er overaskende for meg fordi jeg føler til tider at jeg står helt stille og at det har vært bortkastet.

Tusen takk for et interessant innlegg som jeg har lest godt flere ganger. Føler at det treffer endel.

Det kan være det jeg opplever iforhold til nhd. Jeg har jo vært her så lenge. Han har hjelpa meg masse, og bortsett fra hans kollega et år, har jeg ikke hatt noen stabil behandler å forholde meg til. Bortsett fra psykepl., men jeg må nok innrømme at jeg snakker lite ut om slike følelser med henne.

Det oppleves som svært skamfullt for meg å vise eller snakke om følelser i hele tatt. Bare enkle ord som for andre er vanlige, er for meg vanskelig og skamfullt å bruke.

Jeg skammer meg nemlig utrolig mye over meg selv, både fysisk og psykisk. Selv da jeg var slank og fin (som andre sa) var jeg feit og stygg i mitt eget hode. Dum har jeg alltid følt meg, i forhold til andre. Andre her inne sier jeg ikke er dum. En tid klarte faktisk noen dolere å overbevise meg om at jeg ikke er det. Men så begynte alt dette negative å skje.

Du kommer med masse klokt i innlegget ditt. Og jeg er glad for at du deler dette med meg. Ting tar tid å nå inn. Men synes jeg er litt flink nå, som faktisk åpner opp for dette. Det koster det og. Men det gjør bare så utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Derfor hjelper det iallefall meg at andre deler sin erfaring. Selv om det ikke alltid når inn eller kansje like fort.

Jeg synes jeg har frigjort meg nhd ganske mye. Det er en god følelse. Men jeg må nok frigjøre meg enda mer. Han har betydd mye for meg, han har vært en god lærermester. Dessuten føles det trygt å bruke forumet når han er her. Men jeg skjønner godt at andre irriteres over det. Det er jeg faktisk lei meg for. For jeg har absolutt ingen rett til å gjøre dette.

Jeg er nysjerrig, du sier du har pause nå. Vil du utdype hva du mener med samt hvorfor, at du føler alt er bortkasta? Og dette med at du skriver brev til deg selv; hvordan gjør du det? Har du noen konkrete tips til hvordan du gjør det? Skriver du liksom innlegg slik som her, og så svarer du deg selv? Ble litt nysjerrig på dette.. for det kan være at du finner svarene i deg selv - er det det du mener?

Jeg skal til gruppeanalytiker i dag. Jeg er ikke motivert for å starte. Jeg er heller ikke motivert for å fortsette hos min psykiater. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kansje er jeg bare møkk lei psykiatri. Det føles mer riktig ut med pause. Sette det på litt vent. Kansje fordi jeg også har det bedre, ting er mer normalt igjen, jeg har begynt å få tilbake gamle interesser osv.

Dette ble et langt og veldig kostbart innlegg. Så jeg håper at du vil svare meg på mine spørsmål. Det vil jeg sette stor pris på :-) Men det er opp til deg.

Ellers ønsker jeg deg en fin dag. Fra den konstruktive siden av,

[Gjest J31!]

''Nå må du ha klart i minnet at grunnen til at du ikke skal fortsette hos han likevel, er at du formidlet at du ikke ønsket å gå i slik terapi.''

Vet vi her på dol dette ? Jeg har ikke lest at j31 har sagt dette.

Synes nok litt for mange er lettvinte i sin kritikk av j31 her på dol. Kanskje grunn til å påpeke at det spesielle med henne er hvordan hun bruker dol, ikke innholdet i hennes vansker. Det er vel mange av brukerne her inne som vil kunne gjenkjenne hennes måte å tenke på og søken etter bekreftelse - bare at de færreste spiller dette ut på dol; de fleste gjør det i forhold til enten behandlingsapparatet eller sine nærmeste.

Takk for ord fra deg, som fikk meg til å tenke gjennom endel ting. Det var dette som fikk meg til det:

"Det er vel mange av brukerne her inne som vil kunne gjenkjenne hennes måte å tenke på og søken etter bekreftelse - bare at de færreste spiller dette ut på dol; de fleste gjør det i forhold til enten behandlingsapparatet eller sine nærmeste."

For jeg kjenner det treffer meget godt når jeg tør å la det gå inn.

Det er godt å ha deg her, frosken. Du dømmer ikke, men forholder deg nøytral til alle parter. Kansje noe av grunnen til å at jeg tør åpne opp og tør "innrømme" skamfulle ting også. Det føles så trygt.

[Gjest spiderella]

Tusen takk for et interessant innlegg som jeg har lest godt flere ganger. Føler at det treffer endel.

Det kan være det jeg opplever iforhold til nhd. Jeg har jo vært her så lenge. Han har hjelpa meg masse, og bortsett fra hans kollega et år, har jeg ikke hatt noen stabil behandler å forholde meg til. Bortsett fra psykepl., men jeg må nok innrømme at jeg snakker lite ut om slike følelser med henne.

Det oppleves som svært skamfullt for meg å vise eller snakke om følelser i hele tatt. Bare enkle ord som for andre er vanlige, er for meg vanskelig og skamfullt å bruke.

Jeg skammer meg nemlig utrolig mye over meg selv, både fysisk og psykisk. Selv da jeg var slank og fin (som andre sa) var jeg feit og stygg i mitt eget hode. Dum har jeg alltid følt meg, i forhold til andre. Andre her inne sier jeg ikke er dum. En tid klarte faktisk noen dolere å overbevise meg om at jeg ikke er det. Men så begynte alt dette negative å skje.

Du kommer med masse klokt i innlegget ditt. Og jeg er glad for at du deler dette med meg. Ting tar tid å nå inn. Men synes jeg er litt flink nå, som faktisk åpner opp for dette. Det koster det og. Men det gjør bare så utrolig godt å vite at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Derfor hjelper det iallefall meg at andre deler sin erfaring. Selv om det ikke alltid når inn eller kansje like fort.

Jeg synes jeg har frigjort meg nhd ganske mye. Det er en god følelse. Men jeg må nok frigjøre meg enda mer. Han har betydd mye for meg, han har vært en god lærermester. Dessuten føles det trygt å bruke forumet når han er her. Men jeg skjønner godt at andre irriteres over det. Det er jeg faktisk lei meg for. For jeg har absolutt ingen rett til å gjøre dette.

Jeg er nysjerrig, du sier du har pause nå. Vil du utdype hva du mener med samt hvorfor, at du føler alt er bortkasta? Og dette med at du skriver brev til deg selv; hvordan gjør du det? Har du noen konkrete tips til hvordan du gjør det? Skriver du liksom innlegg slik som her, og så svarer du deg selv? Ble litt nysjerrig på dette.. for det kan være at du finner svarene i deg selv - er det det du mener?

Jeg skal til gruppeanalytiker i dag. Jeg er ikke motivert for å starte. Jeg er heller ikke motivert for å fortsette hos min psykiater. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kansje er jeg bare møkk lei psykiatri. Det føles mer riktig ut med pause. Sette det på litt vent. Kansje fordi jeg også har det bedre, ting er mer normalt igjen, jeg har begynt å få tilbake gamle interesser osv.

Dette ble et langt og veldig kostbart innlegg. Så jeg håper at du vil svare meg på mine spørsmål. Det vil jeg sette stor pris på :-) Men det er opp til deg.

Ellers ønsker jeg deg en fin dag. Fra den konstruktive siden av,

Pausen er heller ufrivillig og på grunn av praktiske årsaker. Ventelister og sånt. Skal fortsette.

Nå har jeg ikke sagt at alt har vært bortkastet. Men enkelte ganger kan jeg føle det sånn. Men ser at jeg har endret meg endel. Det er ofte sånne små ting. At jeg ikke farer opp og blir kjempesåra hvis jeg får kritikk feks.

Jeg har gått i den terapien du skal inn i. Og jeg skulle ønske jeg kunne komme med masse argumenter for hvor fantastisk det var. Men det kan jeg ikke si dessverre. Men jeg kan si at totalt sett opplever jeg at terapien har hjulpet meg og endret meg ende. Til tider føltes det formålsløst ved at det dreide seg om hva en holdt på med. Og det var ikke så ofte jeg satt igjen med en følelse at nå har jeg "virkelig jobbet godt" med problemene mine. Likevel fikk jeg tilbakemeldinger fra "proffene" om at jeg jobbet så godt. Selv om jeg hadde opplevd at vi bare "pratet" og kom ikke frem til noen svar i grunner hehe.

Så er det jo ikke noe motsetning og gjøre det du gjør nå med jobben og dagliglivet og kombinere det med terapi.

Jeg sitter omtrent altid igjen med en sånn ubehag og usikkerhetsfølelse etter en terapitime. Om det er fordi jeg føler jeg har blamert meg. Eller at jeg bare må ha svar på noe. Brevene skrives som om de var et svar på et innlegg jeg kunne skrevet her på dol da. Men som regel skriver jeg bare brevene. Og jeg streber på å være snill i brevene. Det er veldig viktig. Å se den store sammenhengen og ikke hekte seg ved fordømmende kritikk rundt en selv når en gjør feil. Vanskelig å utdype det mer fordi det er en ganske ny greie jeg har begynt med.