Litt redd

[Gjest kahloli]

For halvannen måned siden begynte jeg hos psykolog, det skar seg mellom meg og min kjæreste, og det gikk så inn på meg (situasjonen var ganske spesiell), så jeg bestemte meg for at dette ville være et godt tidspunkt å snakke med noen, noe jeg også har tenkt på før, siden jeg har slitt med nedstemthet, og skyldfølelse i forhold til en del ting.

Men alt dette snakket har kanskje gjort situasjonen værre. Jeg vet ikke.

Noen dager er veldig vanskelige. Spessielt på formiddagen, før jeg skal på jobb.

Da kommer denne store smerten, en smerte jeg aldri har kjent før, en slags klump av vonde følelser og legger seg i magen. Men da psykologen min spurte meg på forrige time hvordan det gikk, sa jeg at det gikk ok. Og det går ok i den forstand at jeg har dager hvor jeg fungerer tilnærmet likt før, dog litt mer nedstemt. Andre dager føler jeg bare at jeg er utenfor meg selv. Likevel går jeg på jobb, selv om det gjør meg sliten. Og jeg tvinger meg til å være sosial, selv om jeg føler meg helt lost sammen med andre. Men jeg er så redd for å tillate meg selv å , tenker jeg, at det bare må være for mørkt der nede. Dersom man faller, jeg er ikke sterk nok.

I går kveld hadde jeg en opplevelse av glede igjen. Jeg fikk en følelse av at det var håp, at jeg hørte til.

Men på vei til jobb i dag, da jeg satt på bussen, ble disse gode følelsene overveldende, byen var så mektig, så vakker, så stor, at den satte seg rett inne i magen min som en stor klump.

Det var først en god følelse, men etter en stund ble den for overveldende, og jeg ble redd.

Redd for hvor jeg er på vei henne. Da jeg kom på jobb kunne jeg merke at jeg var skjelven.

Sist gang snakket jeg med psyk. om min evne til å føle andres følelser.

Før timen var jeg så nervøs, og alle disse vonde følelsene, og skammen kom opp.

Jeg ble irritabel og unnvikende.

Men jeg roet meg under timen.

Neste gang jeg er der, vil jeg ta opp med ham hvordan bli kvitt denne selvdesktruvtivheten.

Og hvordan takle verden. Den virke så overveldende intens nå.

Er det noen som har opplevd lignende? Og vet hva dette kommer av? Er det reaksjoner på terapi? Eller ville jeg gått denne veien uansett?

[Gjest xbellax]

På bakgrunn av det skriver: -dette virker til å være en reaksjon på hva du har opplevd privat (+ et og annet grums fra fortiden som har blitt trigget frem?). At du er i terapi er bare flott, bruk den for alt den er verdt. Dra deg ut selv om du har mest lyst til å bli sittende inne alene, snakk med noen selv om du egentlig ikke orker. Kort sagt aktiviser deg. Du skriver du har slitt med nedstemthet tidligere, samt skyld. Noe konkret eller generelt? Jeg forstår ikke helt hva du mener med "føle andres følelser" "skammen og de vonde følelsene kom opp"?

[Gjest kahloli]

På bakgrunn av det skriver: -dette virker til å være en reaksjon på hva du har opplevd privat (+ et og annet grums fra fortiden som har blitt trigget frem?). At du er i terapi er bare flott, bruk den for alt den er verdt. Dra deg ut selv om du har mest lyst til å bli sittende inne alene, snakk med noen selv om du egentlig ikke orker. Kort sagt aktiviser deg. Du skriver du har slitt med nedstemthet tidligere, samt skyld. Noe konkret eller generelt? Jeg forstår ikke helt hva du mener med "føle andres følelser" "skammen og de vonde følelsene kom opp"?

Hei, takk for svar.

At jeg kan føle hva andre føler, det er en "evne" som har vokst seg sterkere i løpet av de siste to år. Kanskje har den alltid vært der. Jeg skrev et innlegg om dette her for en stund siden, og siden var det også noen andre som gjorde det. Man kaller seg gjerne en empat visst man er slik. Det vil si for min del at det ikke er noen vegg mellom meg og vedkommende alltid, og at helt fremmedes følelser (eller kjente) kan dukke opp i meg.

Det er litt forvirrende, da jeg ikke alltid vet om det er jeg eller vedkommende som føler dette. Er også veldig sensitiv ovenfor energier.

Skammen i forbindelse med dette, er vel egentlig bare det at jeg føler meg annerledes, at jeg ikke føler meg normal. Nå når jeg har sagt det. Har ikke tenkt så mye over det før, har fortrengt det, og forsøkt å akseptere det. Men det er bare blitt for slitsomt.

Jeg har bare alltid, så lenge jeg kan huske vært trist. Ikke alvorlig deprimert, ikke helt mørk, bare litt trist.

Har følt meg usynlig og ikke forstått eller sett av foreldre. De har ikke gitt meg nærhet. Men de har elsket meg. Det vet jeg likevel.

Det er også litt skam og vonde følelser forbindet med det. En tvil. Jeg har også slitt mye med identitetsproblemer. I flere år.

Det er bra du sier det er riktig for meg å fortsette dagligdagen. Noen ganger er det fristende å melde seg syk, og bare tillate seg å falle, men det skal jeg ikke gjøre:)

[Gjest xbellax]

Hei, takk for svar.

At jeg kan føle hva andre føler, det er en "evne" som har vokst seg sterkere i løpet av de siste to år. Kanskje har den alltid vært der. Jeg skrev et innlegg om dette her for en stund siden, og siden var det også noen andre som gjorde det. Man kaller seg gjerne en empat visst man er slik. Det vil si for min del at det ikke er noen vegg mellom meg og vedkommende alltid, og at helt fremmedes følelser (eller kjente) kan dukke opp i meg.

Det er litt forvirrende, da jeg ikke alltid vet om det er jeg eller vedkommende som føler dette. Er også veldig sensitiv ovenfor energier.

Skammen i forbindelse med dette, er vel egentlig bare det at jeg føler meg annerledes, at jeg ikke føler meg normal. Nå når jeg har sagt det. Har ikke tenkt så mye over det før, har fortrengt det, og forsøkt å akseptere det. Men det er bare blitt for slitsomt.

Jeg har bare alltid, så lenge jeg kan huske vært trist. Ikke alvorlig deprimert, ikke helt mørk, bare litt trist.

Har følt meg usynlig og ikke forstått eller sett av foreldre. De har ikke gitt meg nærhet. Men de har elsket meg. Det vet jeg likevel.

Det er også litt skam og vonde følelser forbindet med det. En tvil. Jeg har også slitt mye med identitetsproblemer. I flere år.

Det er bra du sier det er riktig for meg å fortsette dagligdagen. Noen ganger er det fristende å melde seg syk, og bare tillate seg å falle, men det skal jeg ikke gjøre:)

"Det vil si for min del at det ikke er noen vegg mellom meg og vedkommende alltid, og at helt fremmedes følelser (eller kjente) kan dukke opp i meg."

I mine ører er dette sykdomstegn. Dersom man ikke opplever grenser mellom seg selv og andre er det nærliggende å tro at dette _kan_ handle om psykose, etter boken ihvertfall. Nå er jeg av den oppfattelse at ikke alt er psykdom, men problemet her, vil jeg tro, er (jeg skummet over et tidliger innlegg av deg) at du ikke aner hvordan du skal stenge av. Kan medisiner hjelpe her til å få et slags skall?

[Gjest kahloli]

"Det vil si for min del at det ikke er noen vegg mellom meg og vedkommende alltid, og at helt fremmedes følelser (eller kjente) kan dukke opp i meg."

I mine ører er dette sykdomstegn. Dersom man ikke opplever grenser mellom seg selv og andre er det nærliggende å tro at dette _kan_ handle om psykose, etter boken ihvertfall. Nå er jeg av den oppfattelse at ikke alt er psykdom, men problemet her, vil jeg tro, er (jeg skummet over et tidliger innlegg av deg) at du ikke aner hvordan du skal stenge av. Kan medisiner hjelpe her til å få et slags skall?

Hei igjen.

Men er ikke psykose vrangforestillinger?

Eller har jeg missforstått?

Jeg mener jo at det er folk som har evner som dette, og at jeg bare er en av de.

Og hva mener du på tegn på psykose?

at jeg konstant går rundt i psykose da?

For dette forekommer jo hver dag....kanskje jeg som ikke skjønner hva psykose er.

Hm. Jeg har ikke prøvd noe medisin. Har akkuratt sagt det til noen for første gang. Til min psykolog. Gudene vet hva han tenker.

Interessant...sa han. hehe. Noe skal man jo holde for seg selv, men jeg sa det fordi det plager meg..

[Gjest xbellax]

Hei igjen.

Men er ikke psykose vrangforestillinger?

Eller har jeg missforstått?

Jeg mener jo at det er folk som har evner som dette, og at jeg bare er en av de.

Og hva mener du på tegn på psykose?

at jeg konstant går rundt i psykose da?

For dette forekommer jo hver dag....kanskje jeg som ikke skjønner hva psykose er.

Hm. Jeg har ikke prøvd noe medisin. Har akkuratt sagt det til noen for første gang. Til min psykolog. Gudene vet hva han tenker.

Interessant...sa han. hehe. Noe skal man jo holde for seg selv, men jeg sa det fordi det plager meg..

Når der ikke er klare grenser og skille mellom en selv og andre( følelser/tanker), når ens "jeg" flyter ut, kan det være et tegn på psykose. Flott at du tok dette opp med din behandler, håper du får hjelp.

[Tonette]

Hei igjen.

Men er ikke psykose vrangforestillinger?

Eller har jeg missforstått?

Jeg mener jo at det er folk som har evner som dette, og at jeg bare er en av de.

Og hva mener du på tegn på psykose?

at jeg konstant går rundt i psykose da?

For dette forekommer jo hver dag....kanskje jeg som ikke skjønner hva psykose er.

Hm. Jeg har ikke prøvd noe medisin. Har akkuratt sagt det til noen for første gang. Til min psykolog. Gudene vet hva han tenker.

Interessant...sa han. hehe. Noe skal man jo holde for seg selv, men jeg sa det fordi det plager meg..

Dine evner har ingenting med sykdom å gjøre. Du kunne sikkert hatt nytte av å utvikle evnene dine videre. Lære hvordan du kan bruke evnene dine til det beste for deg selv og andre.

http://www.healingklarsynt.no/accounts/500331/File/23866.pdf

Mange mener at dette er tull, men jeg synes det er kjempespennende. Jeg var på et lignende kurs i vår og det var veldig lærerikt og interesant.

[Gjest Kimmie]

Hei igjen.

Men er ikke psykose vrangforestillinger?

Eller har jeg missforstått?

Jeg mener jo at det er folk som har evner som dette, og at jeg bare er en av de.

Og hva mener du på tegn på psykose?

at jeg konstant går rundt i psykose da?

For dette forekommer jo hver dag....kanskje jeg som ikke skjønner hva psykose er.

Hm. Jeg har ikke prøvd noe medisin. Har akkuratt sagt det til noen for første gang. Til min psykolog. Gudene vet hva han tenker.

Interessant...sa han. hehe. Noe skal man jo holde for seg selv, men jeg sa det fordi det plager meg..

Jeg er også en empat og mener at det ikke har noe med sykdom å gjøre,men det hjelper faktisk å ta AP. Når jeg tok det var det som om "det lukket seg" og jeg ble ikke så "åpen" lenger. Så det kan anbefales hvis du vil ha en pause

Det jeg prøver på nå, er å finne ut hvordan jeg kan bruke det til noe konstruktivt.

[Gjest kahloli]

Jeg vet nesten ikke helt hva jeg skal tro.

Visst du tar antipsykotika, og det hjelper, hvordan kan det da ikke være en psykose?

Har hatt følelsen av å miste meg selv noen ganger, hvor jeg befinner meg i et vakum, særlig i det siste. Men jeg vet ikke, jeg tror bare det er fordi jeg tenker for mye på dette nå....

Skal nok lese mer om empat temaet når jeg får overskudd til det. Oppsøke noen med erfaring kanskje.