Selvdesktrutive? Back to basis...

[Gjest Kahloli]

Bare noen jeg har tenkt på, mens jeg i disse dager drukner i selvmedlidenhet, og tar meg selv så forbaska høytidelig.

At hvorfor er vi så selvdeskrutive?

Hvorfor stiller vi så høye krav til oss selv?

Det var en gang da vi bodde ute hele året, og spiste det vi kunne finne ute i naturen.

Harmoni. Eller var det egentlig det?

Fantes det fedre som misbrukte sine barn da også?

Fantes det depresjon? Eller er det samfunnet vårt som har utviklet seg i en retning av forvirring.

Har vår egen intellegens forvirret oss inn i en hverdag vi ikke selv klarer å fordøye?

Er det for mange tanker, for mange teorier.

Vi forventer så mye av oss selv, og til måten vi skal leve livet vårt på.

Opplevelser. skaffe oss innsikt. Kjenne lykke.

Vi oppfant alkohol og andre rusmidler.

Falsk lykke. Hvorfor ligger det så definert i oss mennesker at vi skal være selvdesktrutive, og søke tilfredsstillelse i andre ting enn hva som er. Da mener jeg hva som virkelig er. Skog, trær, vann, mennesker, dyr. Jeg begynner å lure på det kanskje ikke er høyest på rangstigen å være menneske.

Trenger vi lidelse for å kjenne at vi lever?

Jeg får ofte den følelsen når jeg sykler hjem fra jobb i øsepøse vær. Det er ikke behagelig. Jeg blir våt og kald. Men likevel er det så vakkert. Fordi man kjenner verden på seg. Man kjenner at man er til.

At man er til utenom tankene sine.

Burde naturen bli mer brukt som terapi?

De var en tråd her om at 1/3 av befolkningen ville få en psykisk lidelse i løpet av livet.

Hvorfor har det tatt denne retningen. Jeg synes det er skremmende.

Plutselig er det som om menneskeheten går rundt som en tikkende bombe.

Man vet aldri hvem som klikker på trikker, eller hvem som faller så langt ned i mørket at de aldri kommer hjem igjen.

Men det er jo en kjent sak. Menneskene har skapt sin egen dommedag. Eller?

Beklager at dette ble rotete, jeg ble bare plutselig så engasjert i dette her jeg satt, trøtt og venter på en ny arbeidsdag;)

[tunglettlett]

Jeg har lest mye litteratur fra tidenes morgen til i dag, og jeg kan ikke annet enn å fastslå at det nok ligger i menneskenaturen - at det "alltid" har vært slik. Jeg har ingen tro på at "det var mye bedre før".

Om noe skulle vært bedre, måtte det være nå. Når det finnes hjelp å få, og tross alt en viss anerkjennelse som menneske uansett - man blir ikke bare stuet opp på mørkeloftet eller jagd på skauen, eller for den del mishandlet. Ikke som regel, skjønt som vanlig er det ingen regel uten unntak.