NHD: suicidale tanker

[Gjest En slag depresjon?]

Jeg er ikke egentlig deprimert, i alle fall ikke i tradisjonell forstand, men jeg plages med tanker om at jeg ikke ønsker å leve. Jeg mangler et fremtidsønske. Jeg tenker en hel del på dette. Jeg lurer på om det er vanlig å ha det slik i perioder. At en daglig går og tenker på at en ikke ønsker å være i live. Jeg skammer meg over disse tankene fordi jeg på mange områder i livet har det godt; jeg lever i et fredlig land, jeg spiser meg mett, har ikke smerter etc, etc. det er mange, mange mennesker som lider og som kjemper for tilværelsen, men jeg går altså med et gnagende ønske om å gi opp. Jeg føler at mye i livet er over. Dette er vanskelig å snakke om. Skammen over utakknemmeligheten til livet og skammen over at jeg ikke klarer å mestre livet mitt på en skikkelig måte gnager veldig. Jeg forsøker å minne meg om alt jeg har å leve for, alle som er glad i meg osv. osv. men tankene er der like fullt.

Har du noen gode råd for hvordan jeg kan få bukt med slike destruktive tanker? Jeg ønsker å gjenvinne en fremtidstro og en oppdrift. Som sagt er jeg ikke direkte deprimert tror jeg, men jeg mangler en vesentlig drivkraft som får meg til å se opp og frem. Hva gjør jeg?

På forhånd takk.

[marlenexxx27]

Det er hardt å være menneske. Uansett hvor bra man har det, så er det hele tida sånn at farer truer over alt. Man vet ikke når man kan bli syk, når man kan miste de man er glad i, når man kan mislykkes med noe som betyr mye for en, når man blir å dø, hva som er meninga med livet, hva som virkelig er verdt noe, etc. Selvsagt vil de fleste ha perioder i livet der de egentlig ikke er så gira på at livet skal fortsette så veldig mye lengre. Det er normalt, og i høyeste grad forståelig.

Men at du har dårlig samvittighet og skjemmes, ja det er jo ikke så bra. Det trenger du ikke å ha. Det å håpe at livet ikke varer så lenge, betyr ikke at du er mer utakknemlig for de gode tingene i livet. Det høres ut som at det er dårlig samvittighet og skam som er ditt problem, og ikke selvmordstanker. Du bør være mer aksepterende ovenfor dine mørke sider, de er ikke farlige.

Har du lest Den siste Messias av Zapffe? Anbefales.

[Gjest Bare en tanke]

Et råd er å finne noe du kan engasjere deg i, noe du synes er gøy og meningsfullt å holde på med.

Du tenker på alle de som ikke har det så godt her i verden, kanskje det kunne vært en idè å fjernadoptere et barn eller en landsby? Det gir absolutt mening å se at din hjelp nytter!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De fleste forbinner depresjon med tristhet. Det er fint mulig å ha en depresjon uten å føle seg særlig trist.

Jeg tror du er deprimert, og jeg synes du skal oppsøke fastlegen. Denne kan om nødvendig henvise deg videre til en spesialist.

[Gjest En slags depresjon?]

De fleste forbinner depresjon med tristhet. Det er fint mulig å ha en depresjon uten å føle seg særlig trist.

Jeg tror du er deprimert, og jeg synes du skal oppsøke fastlegen. Denne kan om nødvendig henvise deg videre til en spesialist.

Takk for ditt svar og takk for din vurdering av situasjonen.

[Gjest En slags depresjon?]

Et råd er å finne noe du kan engasjere deg i, noe du synes er gøy og meningsfullt å holde på med.

Du tenker på alle de som ikke har det så godt her i verden, kanskje det kunne vært en idè å fjernadoptere et barn eller en landsby? Det gir absolutt mening å se at din hjelp nytter!

Tusen takk for svaret ditt og oppfordringene om å finne noe meningsfyllt i livet.

[Gjest En slags depresjon?]

Det er hardt å være menneske. Uansett hvor bra man har det, så er det hele tida sånn at farer truer over alt. Man vet ikke når man kan bli syk, når man kan miste de man er glad i, når man kan mislykkes med noe som betyr mye for en, når man blir å dø, hva som er meninga med livet, hva som virkelig er verdt noe, etc. Selvsagt vil de fleste ha perioder i livet der de egentlig ikke er så gira på at livet skal fortsette så veldig mye lengre. Det er normalt, og i høyeste grad forståelig.

Men at du har dårlig samvittighet og skjemmes, ja det er jo ikke så bra. Det trenger du ikke å ha. Det å håpe at livet ikke varer så lenge, betyr ikke at du er mer utakknemlig for de gode tingene i livet. Det høres ut som at det er dårlig samvittighet og skam som er ditt problem, og ikke selvmordstanker. Du bør være mer aksepterende ovenfor dine mørke sider, de er ikke farlige.

Har du lest Den siste Messias av Zapffe? Anbefales.

Takk for dine kloke refleksjoner og for bokstips!

Det er riktig at skammen som følger med på lasset også er belastende i seg selv. Kanskje skal jeg være flinkere til å akseptere at det kommer slike vanskelige perioder fra tid til annen.

[også en mor]

Om du vanligvis bruker et annet nick? ( du trenger ikke å avsløre hva det er isåfall)

[bibben]

Om du vanligvis bruker et annet nick? ( du trenger ikke å avsløre hva det er isåfall)

Jeg kan for så vidt godt avsløre det...du har kanskje et råd du vil dele med meg siden du stoppet opp ved denne tråden?

[også en mor]

Jeg kan for så vidt godt avsløre det...du har kanskje et råd du vil dele med meg siden du stoppet opp ved denne tråden?

Jeg stoppet opp ved tråden av mange grunner.

Jeg kjenner meg godt igjen i noen av de tankene du kommer med. Dette går noen år tilbake i tid, men de var ganske tilbakevendende en stund. Særlig var det dette med skammen som jeg kjente meg igjen i.

Jeg gikk med "hemmelige" tanker om å "være død". Jeg hadde ikke noe ønske om å begå selvmord, (det stred imot for mye av det jeg trodde på), men jeg gikk rundt og håpet på at jeg skulle være "så heldig" at jeg omkom i en ulykke.

Hvordan jeg kom vekk fra de negative tankene? For min del handlet det om å ta noen grep og innse at jeg, og kun jeg kunne endre livet mitt, som til tider føltes som en trøstesløs ørkenvandring. Det kostet enormt mye. Men det var verdt det.

Har desverre ingen gode råd å komme med, og vet ikke om du finner noen trøst i at jeg kjenner meg igjen tankene dine, men jeg er i dag utrolig takknemlig for å være i live, og selv om jeg fortsat opplever opp og nedturer (slik som alle andre) har jeg aldri noe ønske om å være død lenger.

Masse gode tanker fra meg.

Mvh

[bibben]

Jeg stoppet opp ved tråden av mange grunner.

Jeg kjenner meg godt igjen i noen av de tankene du kommer med. Dette går noen år tilbake i tid, men de var ganske tilbakevendende en stund. Særlig var det dette med skammen som jeg kjente meg igjen i.

Jeg gikk med "hemmelige" tanker om å "være død". Jeg hadde ikke noe ønske om å begå selvmord, (det stred imot for mye av det jeg trodde på), men jeg gikk rundt og håpet på at jeg skulle være "så heldig" at jeg omkom i en ulykke.

Hvordan jeg kom vekk fra de negative tankene? For min del handlet det om å ta noen grep og innse at jeg, og kun jeg kunne endre livet mitt, som til tider føltes som en trøstesløs ørkenvandring. Det kostet enormt mye. Men det var verdt det.

Har desverre ingen gode råd å komme med, og vet ikke om du finner noen trøst i at jeg kjenner meg igjen tankene dine, men jeg er i dag utrolig takknemlig for å være i live, og selv om jeg fortsat opplever opp og nedturer (slik som alle andre) har jeg aldri noe ønske om å være død lenger.

Masse gode tanker fra meg.

Mvh

Tusen takk for svar fra deg. Det satt jeg pris på.

Det gjør godt med gjenkjennelse. Det ligger en slags aksept i det.

Akkurat som du beskriver så er jeg ikke modig nok til å realisere disse tankene jeg går med, men jeg tenker mye på det at jeg ikke ønsker å leve inn i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slå av en bryter. Jeg går med en sterk følelse av at livet mitt er over. At jeg er kommet til veis ende.

Ja, skammen er vanskelig å bære. Det oppleves som en hån mot livet og mot alle andre mennesker som bærer sin sorg og sine lidelser uten å kny. Det å sutre over slike tanker som dem jeg har, er usporty. Andre mennesker forholder seg til livet sitt på en bedre måte enn det jeg klarer. Dette skammer jeg meg også over.

Noe av det som sliter aller mest er voldsomme mindreverdighetsfølelser. Jeg går med veldig mange negative tanker om meg selv. Bølger av nedrakkende tanker slår innover bevisstheten og jeg føler meg elendig som menneske. Jeg sammenligner meg med menneskene jeg møter i hverdagen, ja selv her inne på dol. Da blir jeg oppgitt over hvordan jeg er og hvordan livet mitt har blitt.

Jeg forsøker imidlertid å tenke på alle dem jeg er glad i og som er glad i meg. Det hjelper til en viss grad. Jeg forsøker å avlede mine negative og triste tanker med å være sosialt aktiv, og det er sikkert en fornuftig mestringsstrategi. Men det er samtidig som om jeg forsøker å flykte vekk fra denne erkjennelsen av meg selv som udugelig som fortsatt ligger i bunnen av bevisstheten. Det er som nissen som flytter med på lasset.

Vel, dette ble mye syting ser jeg, men det er altså slike tanker jeg går med.

Takk for at du stoppet opp ved tråden min. Ha en god søndag )

[Gjest kahloli]

Tusen takk for svar fra deg. Det satt jeg pris på.

Det gjør godt med gjenkjennelse. Det ligger en slags aksept i det.

Akkurat som du beskriver så er jeg ikke modig nok til å realisere disse tankene jeg går med, men jeg tenker mye på det at jeg ikke ønsker å leve inn i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slå av en bryter. Jeg går med en sterk følelse av at livet mitt er over. At jeg er kommet til veis ende.

Ja, skammen er vanskelig å bære. Det oppleves som en hån mot livet og mot alle andre mennesker som bærer sin sorg og sine lidelser uten å kny. Det å sutre over slike tanker som dem jeg har, er usporty. Andre mennesker forholder seg til livet sitt på en bedre måte enn det jeg klarer. Dette skammer jeg meg også over.

Noe av det som sliter aller mest er voldsomme mindreverdighetsfølelser. Jeg går med veldig mange negative tanker om meg selv. Bølger av nedrakkende tanker slår innover bevisstheten og jeg føler meg elendig som menneske. Jeg sammenligner meg med menneskene jeg møter i hverdagen, ja selv her inne på dol. Da blir jeg oppgitt over hvordan jeg er og hvordan livet mitt har blitt.

Jeg forsøker imidlertid å tenke på alle dem jeg er glad i og som er glad i meg. Det hjelper til en viss grad. Jeg forsøker å avlede mine negative og triste tanker med å være sosialt aktiv, og det er sikkert en fornuftig mestringsstrategi. Men det er samtidig som om jeg forsøker å flykte vekk fra denne erkjennelsen av meg selv som udugelig som fortsatt ligger i bunnen av bevisstheten. Det er som nissen som flytter med på lasset.

Vel, dette ble mye syting ser jeg, men det er altså slike tanker jeg går med.

Takk for at du stoppet opp ved tråden min. Ha en god søndag )

Hei Bibben.

Når du skriver er det som å lese om meg selv.

Jeg lever for øyeblikkene, og dem jeg er glad i.

Ikke for framtiden eller for håp.

We`ll get there

Jeg skal fortelle hvordan jeg har det _egentlig_ til psykologen min i morgen. Kanskje du skal gjøre det samme? Det er skremmende å si det på en måte, for når du sier det, så anerkjenner du ditt eget mørke på en ny måte. Så innser du at du har et problem, og problemet kan da virke som det vokser seg større. Men visst dette er en lang prosess som "også en mor" sier, så må man vel begynne der.

Fred til deg.

kahloli

[Gjest navy]

Tusen takk for svar fra deg. Det satt jeg pris på.

Det gjør godt med gjenkjennelse. Det ligger en slags aksept i det.

Akkurat som du beskriver så er jeg ikke modig nok til å realisere disse tankene jeg går med, men jeg tenker mye på det at jeg ikke ønsker å leve inn i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg bare kunne slå av en bryter. Jeg går med en sterk følelse av at livet mitt er over. At jeg er kommet til veis ende.

Ja, skammen er vanskelig å bære. Det oppleves som en hån mot livet og mot alle andre mennesker som bærer sin sorg og sine lidelser uten å kny. Det å sutre over slike tanker som dem jeg har, er usporty. Andre mennesker forholder seg til livet sitt på en bedre måte enn det jeg klarer. Dette skammer jeg meg også over.

Noe av det som sliter aller mest er voldsomme mindreverdighetsfølelser. Jeg går med veldig mange negative tanker om meg selv. Bølger av nedrakkende tanker slår innover bevisstheten og jeg føler meg elendig som menneske. Jeg sammenligner meg med menneskene jeg møter i hverdagen, ja selv her inne på dol. Da blir jeg oppgitt over hvordan jeg er og hvordan livet mitt har blitt.

Jeg forsøker imidlertid å tenke på alle dem jeg er glad i og som er glad i meg. Det hjelper til en viss grad. Jeg forsøker å avlede mine negative og triste tanker med å være sosialt aktiv, og det er sikkert en fornuftig mestringsstrategi. Men det er samtidig som om jeg forsøker å flykte vekk fra denne erkjennelsen av meg selv som udugelig som fortsatt ligger i bunnen av bevisstheten. Det er som nissen som flytter med på lasset.

Vel, dette ble mye syting ser jeg, men det er altså slike tanker jeg går med.

Takk for at du stoppet opp ved tråden min. Ha en god søndag )

Hei Bibben :-). Du er så veldig flink til å beskrive hvordan du har. Vil bare si at jeg kjenner meg meget godt igjen i mye av det du beskriver, bare at jeg ikke har fått satt ord på dette før. Takk bibben !!

[også en mor]

Hei Bibben.

Når du skriver er det som å lese om meg selv.

Jeg lever for øyeblikkene, og dem jeg er glad i.

Ikke for framtiden eller for håp.

We`ll get there

Jeg skal fortelle hvordan jeg har det _egentlig_ til psykologen min i morgen. Kanskje du skal gjøre det samme? Det er skremmende å si det på en måte, for når du sier det, så anerkjenner du ditt eget mørke på en ny måte. Så innser du at du har et problem, og problemet kan da virke som det vokser seg større. Men visst dette er en lang prosess som "også en mor" sier, så må man vel begynne der.

Fred til deg.

kahloli

''Det er skremmende å si det på en måte, for når du sier det, så anerkjenner du ditt eget mørke på en ny måte. Så innser du at du har et problem, og problemet kan da virke som det vokser seg større.''

Jeg har omvendt erfaring. Idet jeg sier det høyt og det er "i lyset" så er det som om det krymper litt og ikke er fullt så uoverkommelig som når det ligger og murrer i mitt mørke.

Gode tanker til deg

fra

[Gjest kahloli]

''Det er skremmende å si det på en måte, for når du sier det, så anerkjenner du ditt eget mørke på en ny måte. Så innser du at du har et problem, og problemet kan da virke som det vokser seg større.''

Jeg har omvendt erfaring. Idet jeg sier det høyt og det er "i lyset" så er det som om det krymper litt og ikke er fullt så uoverkommelig som når det ligger og murrer i mitt mørke.

Gode tanker til deg

fra

Ok. får håpe du har rett

Er bare erfaring fra tidligere ting jeg har fortalt i terapi som har satt i gang en vanskelig følelses- og tankeprosess,

[bibben]

Hei Bibben.

Når du skriver er det som å lese om meg selv.

Jeg lever for øyeblikkene, og dem jeg er glad i.

Ikke for framtiden eller for håp.

We`ll get there

Jeg skal fortelle hvordan jeg har det _egentlig_ til psykologen min i morgen. Kanskje du skal gjøre det samme? Det er skremmende å si det på en måte, for når du sier det, så anerkjenner du ditt eget mørke på en ny måte. Så innser du at du har et problem, og problemet kan da virke som det vokser seg større. Men visst dette er en lang prosess som "også en mor" sier, så må man vel begynne der.

Fred til deg.

kahloli

Ja, jeg skal gjøre det samme som deg Kahloli, jeg skal fortelle psykologen i morgen akkurat hvordan jeg har det. La oss begge gjøre det!

Jeg tror også at jeg følger tankegangen din her. At når en forteller sin behandler at en mangler et ønske om å leve, så blir det veldig, veldig alvorlig. No way back liksom. Det blir ikke bare en personlig, indre tanke, men det blir en artikulert problemstilling som kommer ut i den virkelige verden. Det blir en tanke som kan trigge et lovverk. I verste fall risikerer en å bli lagt inn på tvang...worst case scenario riktignok...men, når det gjelder suicidalfare, så kan apparatet begynne å leve sitt eget liv da det jo finnes retningslinjer for hva en gjør hvis denne faren synes truende og realistisk.

Min situasjon er den at jeg for tiden mister troen på en fremtid, og jeg mister ønsket om å leve videre. Men jeg er også redd for smerte og jeg ønsker ikke å påføre dem jeg er glad i stor sorg. Hele problemstillingen er svært sammensatt.

''Jeg lever for øyeblikkene, og dem jeg er glad i. Ikke for framtiden eller for håp.''

Du setter fingeren på noe jeg kjenner godt igjen i disse setningene. Jeg lever også veldig her og nå. Det er øyeblikkene som teller. Det er øyeblikkene som kan gi meg glede, men det er også øyeblikk der jeg tenker at alt er over: at jeg ønsker ikke noen fremtid.

Jeg synes det er vanskelig å tenke langsiktig med hele meg. Det er vanskelig å se seg selv i perspektiv.

Det er nok som du skriver en lang prosess å komme seg “ut i frisk luft”. Jeg får gjøre som frosken sier: “å sette det ene benet foran det andre”. Det er et godt utgangspunkt. For med denne strategien trenger en ikke mer enn å holde styr på ett og ett steg av gangen, en overmannes ikke at store perspektiver men trenger bare å ta for seg et lite minutt av gangen )

Vel, la oss satse på en god time hos psykologen i morgen, og så snakkes vi ved neste korsvei )

Ha en rolig kveld du også!

Beste hilsener fra

[bibben]

Hei Bibben :-). Du er så veldig flink til å beskrive hvordan du har. Vil bare si at jeg kjenner meg meget godt igjen i mye av det du beskriver, bare at jeg ikke har fått satt ord på dette før. Takk bibben !!

Hei navy!

Nå ble jeg glad! Det var en svært hyggelig tilbakemelding å få fra deg!

Tenk at en midt opp i fortvilensen kan formidle noe som betyr noe for andre. Det er bare så godt!

Når både du og kahloli kjenner dere igjen i det jeg skriver, så føler jeg et slags slektskap med dere, og er ergo ikke alene med disse tidvis så vanskelige tankene.

Dette er vel nettopp det flotte med et sted som DOL, at en kan dele tanker en trodde var helt på bærtur og faktisk møte gjenkjennelse og forståesle fra en rekke andre mennesker der ute i eteren )

Jeg føler meg bedre i kveld. Jeg har fått satt ord på en del ting, og det er helsebringende i seg selv.

Jeg ønsker deg alt godt! Takk for din hyggelige feed back!

Beste hilsener fra

[Gjest kahloli]

Ja, jeg skal gjøre det samme som deg Kahloli, jeg skal fortelle psykologen i morgen akkurat hvordan jeg har det. La oss begge gjøre det!

Jeg tror også at jeg følger tankegangen din her. At når en forteller sin behandler at en mangler et ønske om å leve, så blir det veldig, veldig alvorlig. No way back liksom. Det blir ikke bare en personlig, indre tanke, men det blir en artikulert problemstilling som kommer ut i den virkelige verden. Det blir en tanke som kan trigge et lovverk. I verste fall risikerer en å bli lagt inn på tvang...worst case scenario riktignok...men, når det gjelder suicidalfare, så kan apparatet begynne å leve sitt eget liv da det jo finnes retningslinjer for hva en gjør hvis denne faren synes truende og realistisk.

Min situasjon er den at jeg for tiden mister troen på en fremtid, og jeg mister ønsket om å leve videre. Men jeg er også redd for smerte og jeg ønsker ikke å påføre dem jeg er glad i stor sorg. Hele problemstillingen er svært sammensatt.

''Jeg lever for øyeblikkene, og dem jeg er glad i. Ikke for framtiden eller for håp.''

Du setter fingeren på noe jeg kjenner godt igjen i disse setningene. Jeg lever også veldig her og nå. Det er øyeblikkene som teller. Det er øyeblikkene som kan gi meg glede, men det er også øyeblikk der jeg tenker at alt er over: at jeg ønsker ikke noen fremtid.

Jeg synes det er vanskelig å tenke langsiktig med hele meg. Det er vanskelig å se seg selv i perspektiv.

Det er nok som du skriver en lang prosess å komme seg “ut i frisk luft”. Jeg får gjøre som frosken sier: “å sette det ene benet foran det andre”. Det er et godt utgangspunkt. For med denne strategien trenger en ikke mer enn å holde styr på ett og ett steg av gangen, en overmannes ikke at store perspektiver men trenger bare å ta for seg et lite minutt av gangen )

Vel, la oss satse på en god time hos psykologen i morgen, og så snakkes vi ved neste korsvei )

Ha en rolig kveld du også!

Beste hilsener fra

ja man får kanskje velge sine ord litt med omhu også. Slik at psykologen ikkje ringar i alarmen med ei gong;) (oi litt nynorsk her også) det var lenge sidan;)

Kan jeg spørre hvor gammel du er og hvor lenge du har hatt det slik? Jeg er selv 24, og tror den følelsen bare har vokst seg større og større de siste 4 år.

Kjenner det med skyldfølelse, for jeg er jo i en alder hvor jeg burde prissette min ungdom, og hvor alle muligheter fortsatt er åpne. Jeg har en familie som jeg vet er glad i meg, jeg har venner, jeg har jobb, penger til det meste. Jeg har ting jeg er flink til. Så jeg forstår ikke helt hvor det kommer fra, men samtidig så gjør jeg kanskje likevel det.

Jeg er nå kommet til et punkt hvor jeg føler at jeg er blitt redd for "å falle", og føler meg tvunget til å sette ord på det. For å endre tankegangen min litt. Så får jeg bare stole på at psykologen ikke gjør vondt værre, men at han forstår aspektet ved å ønske å leve også. Det er jo et tegn på at vi ikke har gitt opp!

Nå ja, hadde egentlig ikke trengt å skrive så langt nå. Du har jo allerede satt ord på hvordan jeg har det.

Vi snakkes ved.