Kjærlighetssorg som ikke går over

[Gjest ensom kvinne32532]

Etter 7 år forlot samboeren min meg i januar. Jeg har ikke klart å ha kontakt med han etterpå! Jeg savner han sånn.Han var min støtte oppi angst og depresjon og han ble nok lei. Jeg gjennmofører hverdagen, med jobb osv. Men jeg er ikke glad. Jeg savner han veldig:( Min første og eneste kjærlighet. JEg bruker antidepressiva men det gjorde jeg også før han forlot meg. Er redd disse gjør at jeg ikke klarer bearbeide det skikkelig? Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget..Jeg er bare ensom i kveld

[Skyer]

Jeg føler med deg...det er vondt å ha kjærlighetssorg. Det tar tid å komme over, det gjorde det iallefall for meg, og januar er ikke så lenge siden.

Tror ikke det er så mye annet å gjøre enn å la tiden gå, så svekkes smerten etterhvert. Prøve å ikke dyrke sorgen, forsøk heller å orientere deg utover mot andre ting, som jobb, hobby e.l.

Jeg har vært der selv. Det er vondt og fortvilende og ensomt, blir helt desperat innimellom....men det går over etterhvert, det er eneste trøsten. .. Sender deg en varm oppmuntringsklem..

[Gjest ting tar tid]

Jeg tror ikke at antidepressiva gjør at du ikke får bearbeidet skikkelig. Ikke så lenge du følte det var en ok medisin for deg før dette skjedde. Jeg tror at når man har slitt mye som du, kan det i tillegg til kjærlighet bli avhengighetsbånd, positive og negative, som også må brytes. Hva med en støttegruppe for mennesker som har gått gjennom samlivsbrudd? Det finnes slike mange steder. Av og til er det i kirkens regi, uten at det har noe åndelig innhold av den grunn. En del diakoner slår seg sammen med andre grupper som jobber i kommune eller liknende også. Kanskje du kunne hørt litt rundt?

Det tar tid å komme ordentlig over et samlivsbrudd. Og du trenger sikkert en del jobbing med deg selv for å stå helt på egne ben og finne fotfeste i deg selv igjen, eller kanskje for første gang. Dette kan bli en periode med mye vekst for deg, men få litt hjelp et eller annet sted. Kjærlighetssorgen går sin gang med tidens hjelp. Den skal du ikke bekymre deg så mye over. Men du skriver at dette var din ene store kjærlighet, at du har slitt lenge med personlige ting og alt dette gjør at jeg tror du kunne hatt nytte av noe hjelp.

Varme tanker fra ei som også vet hva det går i.

[Gjest xbellax]

Det går over, men det tar tid. Fokuser på deg selv, livet ditt og hvordan du skal bygge deg opp. Snakk med venner, kom deg ut. Tiden leger alle sår heter det, jeg vet ikke helt om den leger men sårene får en rue, de blir ikke lenger så åpne. Aksepter at det er smertefullt akkurat nå, og at det trolig vil være det en lang periode, det er helt normalt, -men det vil bli bedre.