Moralsk vs umoralsk

[Colette]

Da begynner jeg å lure på hvor du bor ;-)

I et helt vanlig arbeiderstrøk på bygda på Østlandet :-)

[Gjest togli]

Det er mange år siden min far snakket om hvor forundret han var over denne talemåten. "Jeg trodde det var leger som sykemeldte folk" sa han " og ikke at folk gjorde det selv".

Skjønner godt faren din I mine ører høres det fryktelig bortskjemt og egoistisk ut å si at "jeg sykemelder meg".... Jeg skjønner at dette også etterhvert har blitt en "talemåte". Man tenker ikke helt over hva man sier. Veldig greit å diskutere rundt dette temaet slik at flere blir bevisste på hva som er riktig å gjøre/si

[Gjest togli]

I et helt vanlig arbeiderstrøk på bygda på Østlandet :-)

Høres igrunnen ganske trist ut når det er sånn :-(

[Løvemamma]

Hva er egentlig problemet ditt? I tråden nedenfor skriver du det som jeg har sitert under her.

''Jobber ikke. Er ufør.

– Villniss''

[Colette]

Jeg husker for noen år siden, da vi hadde det ganske så turbulent på jobben . og en av mine kolleger sa følgende:

"Nå orker jeg ikke dette mer, i morgen skal jeg til legen og få sykemelding!"

Og neste dag kom han på jobb og leverte sykemelding for to uker....

Han er flink til å snakke for seg, denne mannen. Han var absolutt ikke syk, men vi hadde ikke noen god arbeidssituasjon - men det gjaldt jo for flere enn han da...

Og vi andre fikk belastningen for at han var borte.

Ja, dette er jo helt vanlig. En kollega av meg var sykemeldt et helt år - uten noen tegn til sykdom eller diagnose. Han pratet legen rundt- og målet var attføring. Det året han var sykemeldt så tok han arbeidsoppdrag mot svart betaling. Ikke for oss - men for andre - bare så det er sagt.

[Løvemamma]

Svaret under skulle egentlig ligge i tråden"til dere PK dolere", men trådene handler jo stort sett om det samme.

[Colette]

Skjønner godt faren din I mine ører høres det fryktelig bortskjemt og egoistisk ut å si at "jeg sykemelder meg".... Jeg skjønner at dette også etterhvert har blitt en "talemåte". Man tenker ikke helt over hva man sier. Veldig greit å diskutere rundt dette temaet slik at flere blir bevisste på hva som er riktig å gjøre/si

Helt enig:-) Men nå er det vel ikke tilfeldig hvordan talemåter oppstår, kanskje...

[Gjest prust]

Ja, dette er jo helt vanlig. En kollega av meg var sykemeldt et helt år - uten noen tegn til sykdom eller diagnose. Han pratet legen rundt- og målet var attføring. Det året han var sykemeldt så tok han arbeidsoppdrag mot svart betaling. Ikke for oss - men for andre - bare så det er sagt.

Utrolig dårlig gjort :-(

Nei - nå må jeg i seng! Dere får diskutere videre :-)

[Colette]

Høres igrunnen ganske trist ut når det er sånn :-(

Ja, det kan virke trist - og ikke minst irriterende.

[Gjest togli]

Jeg husker for noen år siden, da vi hadde det ganske så turbulent på jobben . og en av mine kolleger sa følgende:

"Nå orker jeg ikke dette mer, i morgen skal jeg til legen og få sykemelding!"

Og neste dag kom han på jobb og leverte sykemelding for to uker....

Han er flink til å snakke for seg, denne mannen. Han var absolutt ikke syk, men vi hadde ikke noen god arbeidssituasjon - men det gjaldt jo for flere enn han da...

Og vi andre fikk belastningen for at han var borte.

Det som er vanskelig for legene er jo å diagnostisere pasienter med psykiske plager som f.eks. utbrenthet.

Mannen min var sykemeldt i tre (?) mnd for noen år siden. Da hadde han gått lenge og vært helt utslitt. Han jobba også under en sjef som ingen klarte å samarbeide med (fire kollegaer "bukka under" i den perioden de hadde denne sjefen).

Mannen min holdt virkelig ut lenge. Jeg ble hans "privatpsykolog" og vi hadde masse samtaler om det å kunne legge fra seg tankene på jobben når han hadde fri, om det å vinkle ting positivt, om det å ignorere negative kommentarer osv. Han klarte det lenge, men plutselig var det full stopp! Jeg kjente ikke mannen min igjen... Det var skremmende å se hvor sliten og dårlig han var. Han fikk migrene (hadde aldri hatt det før) og ble rett og slett fysisk syk av hele greia.

Det endte med at han en dag ikke greide å dra på jobb, han som alltid har vært svært pliktoppfyllende mht jobben... Han måtte til legen og be om å få sykemelding. Legen trodde på ham og han ble sykemeldt i ukene framover. Utad så jo mannen min akkurat ut som før. Folk som ikke kjente ham merka ikke noe på ham. Legen måtte bare stole på at han sa sannheten.

Etter tre mnd hadde ikke mannen min samvittighet til å være sykemeldt mer, så han begynte på igjen (under en ny sjef). Idag tenker jeg at han begynte på igjen for tidlig. Fortsatt har han noen senvirkninger og migrenen har trolig blitt kronisk. Han trives godt på jobb, men blir fryktelig fort sliten. Det betyr at han sjelden har overskudd til annet enn jobb og han må hvile oftere enn før, for å ta seg inn igjen. Jeg har virkelig sett hva utbrenthet kan gjøre med et menneske. Problemet er at dette er en veldig "usynlig" sykdom...

[Gjest prust]

Det som er vanskelig for legene er jo å diagnostisere pasienter med psykiske plager som f.eks. utbrenthet.

Mannen min var sykemeldt i tre (?) mnd for noen år siden. Da hadde han gått lenge og vært helt utslitt. Han jobba også under en sjef som ingen klarte å samarbeide med (fire kollegaer "bukka under" i den perioden de hadde denne sjefen).

Mannen min holdt virkelig ut lenge. Jeg ble hans "privatpsykolog" og vi hadde masse samtaler om det å kunne legge fra seg tankene på jobben når han hadde fri, om det å vinkle ting positivt, om det å ignorere negative kommentarer osv. Han klarte det lenge, men plutselig var det full stopp! Jeg kjente ikke mannen min igjen... Det var skremmende å se hvor sliten og dårlig han var. Han fikk migrene (hadde aldri hatt det før) og ble rett og slett fysisk syk av hele greia.

Det endte med at han en dag ikke greide å dra på jobb, han som alltid har vært svært pliktoppfyllende mht jobben... Han måtte til legen og be om å få sykemelding. Legen trodde på ham og han ble sykemeldt i ukene framover. Utad så jo mannen min akkurat ut som før. Folk som ikke kjente ham merka ikke noe på ham. Legen måtte bare stole på at han sa sannheten.

Etter tre mnd hadde ikke mannen min samvittighet til å være sykemeldt mer, så han begynte på igjen (under en ny sjef). Idag tenker jeg at han begynte på igjen for tidlig. Fortsatt har han noen senvirkninger og migrenen har trolig blitt kronisk. Han trives godt på jobb, men blir fryktelig fort sliten. Det betyr at han sjelden har overskudd til annet enn jobb og han må hvile oftere enn før, for å ta seg inn igjen. Jeg har virkelig sett hva utbrenthet kan gjøre med et menneske. Problemet er at dette er en veldig "usynlig" sykdom...

Jeg kjenner til dette veldig godt selv, da mannen min fikk en slik smell i august (har skrevet om det på DOL før). Han var helt sykemeldt i ca 2 mnd tror jeg, og økte på med litt og litt jobbing, og jobbet 80% i desember, januar og februar, før han gikk opp til 100% i mars.

Han kollegaen min hadde ikke noe slikt, det er jeg helt sikker på. Det var personligheter som ikke gikk i hop - og det var sterke mannfolk i 50-årene som drev maktkamp og revirmerking for fulle mugger. Jeg syntes han var feig som backet ut med sykemelding, og synes han skulle vært tøff nok til å holde ut tida han var ansatt (han hadde en midlertidig stilling som eventuelt kunne fornyes)

Det er virkelig tungt når ektefellen faller sammen slik din og min mann gjorde. Mannen min har blitt flinkere til å sette grenser, men han blir også fortere sliten enn før, og nå er han midt inni høysesongen, og jeg er veldig spent på hvordan det går utover sommeren...

[tzatziki1365380058]

''Ja, skjønner det. Men opprinnelig var det at jeg sa at jeg glatt hadde sykmeldt meg om/hvis/dersom INGENTING annet var mulig.''

Det er jo ikke du som sykemelder deg, men legen.

Etter en operasjon var jeg så syk at jeg måtte ha hjelp hjemme. Jeg kom meg verken på toalettet eller fikk laga meg mat i over en uke etter operasjonen. Den eneste muligheten var at mannen min var hjemme fra jobb for å ta seg av meg. Sykemelding fikk jeg selvsagt, men han hadde ikke krav på noe som helst i og med at det jo ikke var han som var syk. Fullt forståelig, men selvsagt tapte han en ukes arbeidsfortjeneste. Klart vi syntes det var urettferdig, men det hadde vært uaktuelt å misbruke sykelønnsordningene.

Ganske mange arbeidsgivere ville gitt velferdsperm med lønn i en slik situasjon, heldigvis.

[Glimtipper]

Det var kanskje litt upresist av meg å si "andel av befolkningen", selv om det er riktig. I Norge er det også uvanlig høy prosent som går fra arbeidsliv til uførepensjon, og slik sett spiller det ingen rolle om det er relativt få som er hjemmeværende.

F. eks. er gjennomsnittlig pensjonsalder fra læreryrket bare 58 år. Og det sier seg at at man verken kan få AFP eller alderspensjon så tidlig, det er vel bare Forsvaret som har så tidlig "normal" pensjonsalder.

Men når du først nevner det, har Norge veldig mange deltidsarbeidende kvinner. I en del andre land er det gjerne enten eller. Enten jobber kvinnene fulltid, eller så jobber de ikke.

''Men når du først nevner det, har Norge veldig mange deltidsarbeidende kvinner. I en del andre land er det gjerne enten eller. Enten jobber kvinnene fulltid, eller så jobber de ikke.''

Jeg tror det har litt å si at mødre oftere er hjemmeværende i andre land. Da tenker jeg i forhold til den generelle belastningen det er på alle i en familie når to voksne jobber fullt, hvor oftere man blir syk med småbarn i huset og at enkelte kanskje sykemelder seg av grunner nevnt i denne tråden om de har barn + jobb. Jeg betviler selvsagt at det har et enormt utslag.

Forøvrig misunner jeg foreldre i Norge og de fantastiske ordningene de har, her jeg sitter i England. Jeg synes ikke noen ulønnede permisjonsdager er mye å klage over i forhold til at det knapt lønner seg å jobbe med småbarn i dette landet.

Fulltidsbarnehage koster mellom 7000 og 10 000 kroner her. En "begynner" jobb gir omtrent 10 000 kroner i måneden minus skatt. Og nei, mat og hus er ikke spesielt mye billigere.

Det finnes ikke betalte hjemme-med-sykt barn dager, med mindre man har det som frynsegode. Her må man ta av feriedagene til slikt.

Man får ikke mer enn 21 betalte sykedager, med eller uten sykemelding fra legen.

Hvis man blir arbeidsledig får man stort sett 4000 kroner måneden, pluss litt tillegg for barn og hus.

Jeg savner statsstøtte til barnehager, sykelønnsordningen og sykt-barn dagene. At man må ta ubetalt permisjon for å ta vare på et barn fem planleggingsdager i året eller en uke om sommeren er helt meningsløst å klage over.

[Gjest Ulvinnen]

For MEG handler det om moral. Helt ok at andre ikke synes det. Har du ikke hørt om seksualmoral?

Å like eller ikke like analsex har ikke noe med moral å gjøre, men med sexuelle preferanser.

[Gjest Ulvinnen]

''Men for alle oss andre er ikke dette et alternativ, skjønner du ikke det?''

Du verden. Alle oss andre...I min virkelighet så ser jeg stadig folk som blir sykemeldt fordi det passer med deres livssituasjon av en eller annen grunn, uten at de nødvendigvis er syke. Dette må da være et faktum som alle vet eksisterer i vårt samfunn?

Da må jeg si jeg lurer på moralen til legene. De skal bare skrive ut sykemelding når det virkelig er grunnlag for det.

[Gjest Ulvinnen]

Ja, det kan ofte virke som om dol'ere ikke er representative for resten av befolkningen. Det hersker en utrolig moralisme her inne i mange sammenhenger, synes jeg.

Men nå har jo du vist tidligere også at du har litt spesielle meninger og holdninger. Heldigvis er ikke du og Vilniss representative for flertallet på dol.

[morsan]

Det kommer jo litt an på hva man moraliserer over også da

Kjempeflott at så mange har slike holdninger overfor trygdesnylting! Og kjempeflott at dette kommer til syne på et diskusjonsforum!

Andre saker, som f.eks. barneoppdragelse, kosthold etc. er det tross alt ikke like viktig å moralisere over

Helt enig med deg.

Det er litt snodig at man skal "henges ut" son moralist fordi man er opptatt av å holde seg til loven.

[Gjest oppkonstruert problemstilling]

Nei, nå husker jeg ikke så godt lenger. Er rimelig sliten nå..Men hun var iallefall ikke fremmed for tanken om å sykmelde seg. Og da ville hun vel heller gjøre det fremfor å ta ulønnet permisjon. Sånn tolket iallfall jeg det.

''Men hun var iallefall ikke fremmed for tanken om å sykmelde seg. Og da ville hun vel heller gjøre det fremfor å ta ulønnet permisjon. Sånn tolket iallfall jeg det.''

Fenrisulven hadde ikke noe ønske om å sykmelde seg bort fra problemet, hun spurte bare om råd til å finne en løsning. Dette med at ingen andre alternativer fantes er en problemstilling du har konstruert opp.

Dette svarer Fenrisulven på ditt forslag om å sykmelde seg:

''ja, det er jo selvfølgelig en lettvint løsning på det hele, men ikke det vi ønsker å gjøre.''

[trollemor;o)]

Ja, dette er jo helt vanlig. En kollega av meg var sykemeldt et helt år - uten noen tegn til sykdom eller diagnose. Han pratet legen rundt- og målet var attføring. Det året han var sykemeldt så tok han arbeidsoppdrag mot svart betaling. Ikke for oss - men for andre - bare så det er sagt.

Kjenner til "den sorten"... Har en kollega som igjennom 15 år har vært sykemeldt så lenge han kan før han må på attføring. Så jobber han så lenge som han må før han sykemelder seg igjen...

Vi andre, og ikke minst elevene slitr med dette, år etter år.

Men vi kan jo ikke si noe på det, han har jo sykemelding fra legen. Men det reageres når han tar på seg annet arbeid hos andre.

[trollemor;o)]

10 poeng til deg for at du kom med den lista! Takk! :-)

Visste vel egentlig at det ikke bare var jeg som tenkte slik... Men så utrolig vanskelig å få folk til å forstå det eller innrømme det selv. Som jeg har sagt før så er Dolere over gjennomsnittlig PK. I allefall her inne hvor de innbiller seg at de har et ansikt å tape om de sier noe som ikke er PK...

De som sykemelder seg fordi barnehagen er stengt har ikke tilgang til internett og PC....

Ærligtalt, jeg er glad for at det er så mange som er imot denne lettvinte løsningen.