Er dette normale følelser?

[Gjest den slemme venninnen]

Er det normalt å føle det jeg føler?

Jeg har en venninnne som er synshemmet. Jeg sliter til dels med at jeg blir så irritert på henne fordi hun trenger hjelp til så mye. Jeg viser ikke irritasjonen ovenfor henne, men bærer den med meg. Jeg får fått en slags motvilje mot å hjelpe henne, jeg hater å være i hjelper-rollen. Jeg vet ikke om det er hjelpesløsheten jeg reagerer på, eller hva det er.

samtidig får jeg så fryktelig dårlig samvittighet over at jeg får slike følelser som jeg har. Over at jeg ikke ønsker å hjelpe en som trenger det.

Hva er det som feiler meg? Hvilken diagnose har jeg ?

er jeg bare slem?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg oppfatter dette som helt normale følelser, men de kan være vanskelig å takle for den som har dem. Det er tabu å være irritert på syke.

Jeg har snakket med noen foreldre som har det slik i forhold til syke/funksjonshemmede barn. En meget stor tilleggsbelastning.

[Gjest også sånn...]

Jeg har ei venninne som har diabetes, og en mengde tilleggsproblemer mye på grunn av det. Kjenner på de samme følelsene som deg når ho stadig feiler noe nytt. Vil jo gjerne hjelpe, men det kan være tungt å skulle være "sykepleier/psykolog" så ofte... Kan det være en følelse av å ikke strekke til? Eller at man egentlig ønsker at venninna skal være frisk sånn at man sjøl også får oppmerksomhet fra henne? Jeg kjenner litt på den i hvertfall...

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg tror også det er normale følelser.

Jeg tør nesten ikke å si dette, men jeg følte ofte irritasjon blandet med at jeg selvfølgelig synes fryktelig synd på min sønn da han var yngre. Han hadde kroniske problemer med ørene, hørte veldig dårlig i perioder da ørene var fulle av slim. Vi måtte gjenta og rope til han og følte ofte irritasjon over å måtte rope. Samtidig som jeg var dypt fortvilet over at han aldri ble bra til tross for jevnlige besøk til øre/nese/hals

Stakkars gutten var verdens mest tålmodige gutt og visste ikke om et annet liv før han fikk medisiner for sin immunsvikt.

Jeg forstår deg, men du må forsøke så godt du kan å ikke vise det. Det er ikke hennes skyld og du må prøve ikke gjøre vondt verre for henne.

[Gjest den slemme venninnen]

Jeg har ei venninne som har diabetes, og en mengde tilleggsproblemer mye på grunn av det. Kjenner på de samme følelsene som deg når ho stadig feiler noe nytt. Vil jo gjerne hjelpe, men det kan være tungt å skulle være "sykepleier/psykolog" så ofte... Kan det være en følelse av å ikke strekke til? Eller at man egentlig ønsker at venninna skal være frisk sånn at man sjøl også får oppmerksomhet fra henne? Jeg kjenner litt på den i hvertfall...

Det er mange følelser som spiller inn her. Det første er forvirringen over at jeg aldri forstår hva hun trenger hjelp til og ikke pga synshemningen. Det kan variere av ulike forhold, som feks belysning og gåunderlag. Men hun kan se klokka på veggen. Jeg har aldri forstått synshemningen hennes og det gjør meg veldig forvirret. hvis hun var helt blind så hadde det vært klarere tror jeg. Da hadde jeg hjulpet henne med alt.

Noen ganger så blir jeg misunnelig pga den hvite stokken hun har med seg. Ikke fordi jeg ønsker å være synshemmet, men fordi jeg også ønsker å kunne vifte med en hvit stokk og få velvilje fra folk. Når man selv har problemer som ikke synes er det ikke alltid så lett å få folk til å forstå en. I det siste har jeg hatt flere drømmer hvor jeg har lånt stokken fra henne og lekt med den ute på byen.

Jeg prøver virkelig å finne ut hva jeg reagerer så sterkt på i forhold til henne. Kanskje er jeg redd for at hun skal bli mer og mer synshemmet, mens jeg bare forblir en hjelper? Kanskje er jeg redd for at jeg ikke skal få noen omsorg fra mine nærmeste når jeg ikke har noen fysisk grunn til å få det? Kanskje er det slik at jeg føler at jeg ikke fortjener noen omsorg fordi jeg ikke er tilstrekkelig syk nok?

[FGT]

Du føler deg nok noe hjelpeløs og nytteløs i den hjelperollen, selv om du i realiteten ikke er det, og blir noe iritert over det. Du får kanskje ikke så mye posetiv respons tilbake heller ?

[Gjest Nickløsheletia]

Det er mange følelser som spiller inn her. Det første er forvirringen over at jeg aldri forstår hva hun trenger hjelp til og ikke pga synshemningen. Det kan variere av ulike forhold, som feks belysning og gåunderlag. Men hun kan se klokka på veggen. Jeg har aldri forstått synshemningen hennes og det gjør meg veldig forvirret. hvis hun var helt blind så hadde det vært klarere tror jeg. Da hadde jeg hjulpet henne med alt.

Noen ganger så blir jeg misunnelig pga den hvite stokken hun har med seg. Ikke fordi jeg ønsker å være synshemmet, men fordi jeg også ønsker å kunne vifte med en hvit stokk og få velvilje fra folk. Når man selv har problemer som ikke synes er det ikke alltid så lett å få folk til å forstå en. I det siste har jeg hatt flere drømmer hvor jeg har lånt stokken fra henne og lekt med den ute på byen.

Jeg prøver virkelig å finne ut hva jeg reagerer så sterkt på i forhold til henne. Kanskje er jeg redd for at hun skal bli mer og mer synshemmet, mens jeg bare forblir en hjelper? Kanskje er jeg redd for at jeg ikke skal få noen omsorg fra mine nærmeste når jeg ikke har noen fysisk grunn til å få det? Kanskje er det slik at jeg føler at jeg ikke fortjener noen omsorg fordi jeg ikke er tilstrekkelig syk nok?

Nå synes jeg dette virker som noe annet enn det innlegget ditt startet med. Dette høres ikke helt vanlig ut, tror jeg.

[rose23]

Jeg blir også irritert på min sterkt innvalide og unge mor fordi hun er tung å kommunisere med... og som du får jeg også dårlig samvittighet for dette og fordi jeg skulle ha besøkt henne oftere.

[Gjest AdneX]

Jeg tror det er ganske normalt å ha følelser som (man selv innser) ikke er spesielt sympatiske.

Vi har vel alle disse (?), og da er kanskje spørsmålet om man ønsker å være egoist eller om man ønsker å oppnå mer aksept for andres autonomi. Noen forsøker iherdig å bli bedre mennesker, andre gir blaffen.

I og med at du ikke gir uttrykk for din frustrasjon for henne, er det jo åpenbart at du ønsker å være hjelpsom. Er irritasjonen du føler så sterk at du ikke kan leve med den?

[Gjest Risotta]

Kjenner meg litt igjen.. Har ei venninne som har angst.. Det har jeg også.. Men hun syter og bærer seg hver dag over angsten..

Påstår hun har panikkanfall nesten hver dag.. Men enda klarer hun masse .. Drar både hit og dit..Får det ikek til å stemme at hun skal være så dårlig som hun sier... Jeg lider selv av angst og jeg tror hun gjør seg dårlgigere enn hun er.. Hun jobber og alt mulig...men så klager hun over hvor fælt hun har det.. Jeg prøver å hjelpe så godt jeg kan.. Komme ting som kan hjelpe..

Hun tar jo ikke ting til seg...enda hun får hjep hos helse tjeneten i mang mange år.. Nei så er hun like dårlig.. Jeg skajønner henne ikke. Føler emg selm som skriver dette. Men jeg blir magne ganger irritert på henne.. Jeg er mer lammet i dra på ting og lever ikek fullt som jeg skal.

MEn hun gjør faktisk det.. hun greier det meste, men så er hun så syk. mener hun... Uff jeg var slem nå.. MEn ejg er irritert ejg også på andre syke...

[Glimtipper]

Det er helt menneskelig å ha det slik, spørsmålet er hva du gjør i forhold til disse følelsene.

Sønnen min har språkvansker og jeg kan ofte bli veldig oppgitt over å gjenta, gjenta og gjenta. Han må ha spesifikke instrukser for det minste gjøremål og ofte mister han konsentrasjonen mens jeg snakker til han. Selv om jeg vet svært godt at det ikke er hans feil, så kjenner jeg irritasjon over disse situasjonene noen ganger.

Du er ikke alene

[FGT]

Det er mange følelser som spiller inn her. Det første er forvirringen over at jeg aldri forstår hva hun trenger hjelp til og ikke pga synshemningen. Det kan variere av ulike forhold, som feks belysning og gåunderlag. Men hun kan se klokka på veggen. Jeg har aldri forstått synshemningen hennes og det gjør meg veldig forvirret. hvis hun var helt blind så hadde det vært klarere tror jeg. Da hadde jeg hjulpet henne med alt.

Noen ganger så blir jeg misunnelig pga den hvite stokken hun har med seg. Ikke fordi jeg ønsker å være synshemmet, men fordi jeg også ønsker å kunne vifte med en hvit stokk og få velvilje fra folk. Når man selv har problemer som ikke synes er det ikke alltid så lett å få folk til å forstå en. I det siste har jeg hatt flere drømmer hvor jeg har lånt stokken fra henne og lekt med den ute på byen.

Jeg prøver virkelig å finne ut hva jeg reagerer så sterkt på i forhold til henne. Kanskje er jeg redd for at hun skal bli mer og mer synshemmet, mens jeg bare forblir en hjelper? Kanskje er jeg redd for at jeg ikke skal få noen omsorg fra mine nærmeste når jeg ikke har noen fysisk grunn til å få det? Kanskje er det slik at jeg føler at jeg ikke fortjener noen omsorg fordi jeg ikke er tilstrekkelig syk nok?

Tror du at du har vært utsatt for omsorgsvikt, og prøver nå å få oppmerksomhet fra andre ? Du er nok inne på noe der.

[Gjest Hoggormen]

De følelsene der er ingen psykiattrisk diagnose! Når du er de bevisst, stiller spørsmål ved de og bekymrer deg så vitner det vel mer over at d egentlig besitter en slant selvinnsikt! Det er lov å bekymre seg, for det kan være tøft med funksjonhemmede.

Jeg er selv synshemmet (gruppen sterkt svaksynt), og jeg vet at det er veldig stor forskjell på oss. Noen har dessverre f.eks. blitt sterkt overbeskyttet og derfor vanvittig uselvstendige; de har derfor rett og slett blitt påført et ufrivillig handicap! En av mine synshemmede venninner var der, og selv om jeg likte henne veldig godt som person vil jeg ikke stikke under en stol at jeg ble fryktelig sliten til tider fordi jeg måtte hjelpe til med så mye. Det tok nesten like mye oppmerksomhet som det sosiale. Etter hvert skjønte hun at hun måtte bli mer selvstendig, men det er det ikke alle som gjør. Mange skremmes av tanken på hvor hard den jobbe er - å bli en velfungerende synshemmet.

Det er heller ikke uvanlig for synshemmede å føle seg ensomme. Noen har vansker med å komme seg noe særlig ut, selv om de har lært seg nærmiljøet å kjenne. Mange synshemmede har også psykiske problemer. Mange av oss har opplevd mobbing, utestengelse, stigmatisering, dårlig tilrettelegging.... Dette med å føle seg aleine er veldig vanlig i alle fall. En måte noen reagerer med er å påberope seg litt mer hjelp enn nødvendi. Jeg vil ikke legge skjul på at noen faktisk gjør dette. Antagelig ligger det mye vondt bak det...

Jeg vet egentlig ikke helt hvilke råd jeg kan gi deg, for det å være synshemmet er en vanskelig ting for normalt seende å skjønne seg på. Selve begrepet er svært vidtomspennende. Man kan være synshemmet på veldig mange måter. Selv har f.eks. generelt sett sterkt nedsatt syn uten innskrenkninger i synsfeltet eller tåkesyn. Andre kan ha svarte flekker i synsfeltet, innskrenket synsfelt, ødelagt skarpsyn... Jeg kunne skrevet veldig mye om dette. Men det generelle jeg tenker er at d rett og slett må gi deg selv litt tid til å være frustrert. Det ER lov, så lenge det ikke går utover venninna de. Jeg har jo selv opplevd frustrasjon fra folk som ikke føler de klarer å forstå, hvordan de skal takle f.eks. et synshemmet barns behov. Tenker bare på mine foreldre... Vi har et veldig godt forhold, men jeg har opplevd frustrasjon fra deres side.

Men det jeg nå synes er fint er at foreldrene mine alltid har oppfordret meg til å få til ting selv - finne småtriks for å få til ting sm vanlig husarbeid uten å være avhengig av å se så mye. Hender er en fin ting å ha.

Jeg skriver meg stadig på viddene, men hvis det dreier seg om en uselvstendig person går det an å forsiktig gå i gang med litt oppmuntring til i alle fall å prøve før man gir opp! Kanskje kan det hjelpe å ta direkte opp hvordan du føler det - men ikke gjør det hvis du tror hun ikke tåler det! Prøv å lirke litt forsiktig. Det er lov å si at "dette kunne du jo lære deg etter hvert" på en pen måte - uten å bli "slem."

Det er gitt ut en hendig liten bok som kanskje kan være en hjelp i. Den hete noe sånt som "Tusen tips og triks i hverdagen." Fås bl.a. på http://www.adaptor.no

Uansett ønsker jeg deg/dere lykke til. Ikke tro at du er psyk fordi du sitter på de følelsene. Jeg ER synshemet og har hatt sånne følelser over for enkelte andre synshemmete.

[Gjest Den slemme venninnen]

De følelsene der er ingen psykiattrisk diagnose! Når du er de bevisst, stiller spørsmål ved de og bekymrer deg så vitner det vel mer over at d egentlig besitter en slant selvinnsikt! Det er lov å bekymre seg, for det kan være tøft med funksjonhemmede.

Jeg er selv synshemmet (gruppen sterkt svaksynt), og jeg vet at det er veldig stor forskjell på oss. Noen har dessverre f.eks. blitt sterkt overbeskyttet og derfor vanvittig uselvstendige; de har derfor rett og slett blitt påført et ufrivillig handicap! En av mine synshemmede venninner var der, og selv om jeg likte henne veldig godt som person vil jeg ikke stikke under en stol at jeg ble fryktelig sliten til tider fordi jeg måtte hjelpe til med så mye. Det tok nesten like mye oppmerksomhet som det sosiale. Etter hvert skjønte hun at hun måtte bli mer selvstendig, men det er det ikke alle som gjør. Mange skremmes av tanken på hvor hard den jobbe er - å bli en velfungerende synshemmet.

Det er heller ikke uvanlig for synshemmede å føle seg ensomme. Noen har vansker med å komme seg noe særlig ut, selv om de har lært seg nærmiljøet å kjenne. Mange synshemmede har også psykiske problemer. Mange av oss har opplevd mobbing, utestengelse, stigmatisering, dårlig tilrettelegging.... Dette med å føle seg aleine er veldig vanlig i alle fall. En måte noen reagerer med er å påberope seg litt mer hjelp enn nødvendi. Jeg vil ikke legge skjul på at noen faktisk gjør dette. Antagelig ligger det mye vondt bak det...

Jeg vet egentlig ikke helt hvilke råd jeg kan gi deg, for det å være synshemmet er en vanskelig ting for normalt seende å skjønne seg på. Selve begrepet er svært vidtomspennende. Man kan være synshemmet på veldig mange måter. Selv har f.eks. generelt sett sterkt nedsatt syn uten innskrenkninger i synsfeltet eller tåkesyn. Andre kan ha svarte flekker i synsfeltet, innskrenket synsfelt, ødelagt skarpsyn... Jeg kunne skrevet veldig mye om dette. Men det generelle jeg tenker er at d rett og slett må gi deg selv litt tid til å være frustrert. Det ER lov, så lenge det ikke går utover venninna de. Jeg har jo selv opplevd frustrasjon fra folk som ikke føler de klarer å forstå, hvordan de skal takle f.eks. et synshemmet barns behov. Tenker bare på mine foreldre... Vi har et veldig godt forhold, men jeg har opplevd frustrasjon fra deres side.

Men det jeg nå synes er fint er at foreldrene mine alltid har oppfordret meg til å få til ting selv - finne småtriks for å få til ting sm vanlig husarbeid uten å være avhengig av å se så mye. Hender er en fin ting å ha.

Jeg skriver meg stadig på viddene, men hvis det dreier seg om en uselvstendig person går det an å forsiktig gå i gang med litt oppmuntring til i alle fall å prøve før man gir opp! Kanskje kan det hjelpe å ta direkte opp hvordan du føler det - men ikke gjør det hvis du tror hun ikke tåler det! Prøv å lirke litt forsiktig. Det er lov å si at "dette kunne du jo lære deg etter hvert" på en pen måte - uten å bli "slem."

Det er gitt ut en hendig liten bok som kanskje kan være en hjelp i. Den hete noe sånt som "Tusen tips og triks i hverdagen." Fås bl.a. på http://www.adaptor.no

Uansett ønsker jeg deg/dere lykke til. Ikke tro at du er psyk fordi du sitter på de følelsene. Jeg ER synshemet og har hatt sånne følelser over for enkelte andre synshemmete.

Tusen takk for innlegget ditt. Du ga meg mye å tenke på der.